Å gå imot systemet

Denne saken er skrevet av en jurist tilknyttet LoH, vi har også kontaktet den omtalte i saken som viste seg å selv være juridisk fagperson. 

Det er mange som har opplevd norsk rettsvesen, og gjerne i langt mer alvorlige saker enn den som kommer nedenfor. Men akkurat denne saken viser frem noen relevante og interessante poenger ved norsk rettssystem og rettssikkerhet. Saken handler om det som i gamle dager het «parkeringsbot», men som etter hvert fikk det litt mer Orwelliske navnet «kontrollsanksjon», kanskje fordi det eldre navnet parkeringsbot var noe man fikk for å ikke ha betalt parkering der slikt var påkrevet, mens ordet kontrollsanksjon er innført for å kunne gi bot også til dem som har betalt for parkering.

Visste du forresten at norsk (eller vestlig) rettssystem er en kommersiell virksomhet hvor du er nødt til å ha en del penger for å få prøvd saken din og i det hele tatt ha mulighet til å få rettferdig behandling?

Orwells støvel

Å gå imot systemet i en sak, kan sammenlignes med å spille stige-spill, ispedd litt poker. Man tar saken inn til en ny vurdering, føler at man har en god sak og går opp én stige i spillet. For så å bli spent ben på ved neste steg, man faller dermed ned en enda lengre stige, og befinner seg igjen nesten tilbake ved start.

Bakgrunn for saken

Vi bet oss merke i en sak som verserte for litt siden, og vil trekke fram noen typiske fellestrekk ved denne type saker. En parkeringssak hvor klager og etter hvert saksøker hadde betalt, lagt lappen under frontruten. Hvor parkeringslappen med uklart blekk hadde snudd seg og lå opp ned, med det samme nummeret på begge sider av lappen. Den ble vurdert i gjennom hele saken til å ikke ha ligget «godt synlig» for kontroll under frontruten. Parkeringsklagenemnda kom i sin avgjørelse den 5. desember 2023 med saksnummer 28855 til at «fører ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved parkeringen, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd». Det var bare at § 31 er en straffebestemmelse i vegtrafikkloven, og vedkommende anførte at straffebestemmelsen ikke gjaldt for vilkårsparkeringen, ut fra det som fulgte av bestemmelsens syvende ledd. Det var også i klagen til parkeringsselskapet dokumentert med bankutskrift at parkeringen var betalt.

Tingretten

I tingretten (i sak 23 – 1 92965TVI -T B U SÆ D RA) gliste administratoren (dommeren) til motparten, feide raskt over saken, konkluderte med at lappen ikke hadde vært godt synlig og opprettholdt kontrollsanksjonen. Bruk av straffebestemmelser forutsetter strengere krav til bevis enn ved ordinære sivile saker, ved at eventuell tvil skulle kommet den som parkerte til gode. I dette tilfelle kunne det være at det uklare blekket på parkeringslappen gjorde at det ikke var mulig å se om lappen var snudd, noe administratoren var uenig i. Spørsmålet om bruken av straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31 løste administratoren ganske enkelt med å unnlate å vise til (!) hjemmel for uaktsomheten, noe som nå synes å ha blitt fast praksis i saker i Parkeringsklagenemnda. Selv om pådømte saksomkostninger i saken var begrenset til kr 2500 som følge av at saken ble regnet som en småkravprosess, måtte saksøkeren betale kr 4350 til tingretten for å få prøvet saken videre fra Parkeringsklagenemnden. Betalingen av rettsgebyret resulterte ikke i at saksøkeren fikk svar på spørsmålet om bruken av straffebestemmelsen. Saksøker anket derfor avgjørelsen, og ble møtt med et rettsgebyr på kr 29832 for en anke til lagmannsretten. Saksøkeren ba deretter om utsettelse med fakturaen til den 15. juni 2024.

Domstolen svarte at henvendelsen ble sendt videre til økonomiavdelingen.

Departementet

Siden saksøkeren mente at straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31 ikke kunne brukes i saken sendte saksøkeren i tillegg en henvendelse til Lovavdelingen i Justisdepartementet som ble videresendt til Samferdselsdepartementet som ansvarlig tolkningsmyndighet, og henviste til det i forespørselen om fristforlengelse.

Henvendelsen til departementet gjaldt tolkningen og anvendelsen av vegtrafikkloven § 31. Saksøker mente at det var feil å bruke straffebestemmelsen i vegtrafikkloven §31, og at det fremgikk tydelig av syvende ledd at vilkårsparkering falt utenfor bestemmelsen. Vegtrafikkloven § 31 syvende ledd sier at:

(…) parkeringsovertredelser som ikke omfattes av bestemmelser gitt i medhold av § 8, og overtredelser av forbud mot stans straffes bare dersom parkeringen har voldt eller kunne ha voldt alvorlig trafikkhindring eller fare for person eller gods. (vår utheving)

Det er altså overtredelser av forbud i vegtrafikkloven som ikke straffes dersom det ikke har voldt alvorlig trafikkhindring eller fare.

Departementet svarte først generelt om saksbehandling ved kontrollsanksjoner i brev den 7. juni 2024.

Etter en ny purring svarte departementet i brev av 5. juli 2024 at vegtrafikkloven § 31 sa i syvende ledd at vilkårsparkering ikke ble straffeforfulgt, og kunne ilegges kontrollsanksjon etter vegtrafikkloven § 8. De mente at straffebestemmelsen gjaldt, uten at man kunne straffe.  

Departementet viste til en lovkommentar i sitt svar [lovkommentaren har som en liten kuriositet også en skrivefeil, ‘får’ i stedet for ‘for’]. I lovkommentaren vises det til en dom hvor det ble parkert ulovlig på et fortau, altså en ulovlig parkering og ikke en vilkårsparkering. I det tilfellet fant retten enstemmig at den som parkerte ikke hadde opptrådt uaktsomt, fordi vedkommende var i villfarelse om at det var en oppmerket parkering. Da det kunne se ut som om det var en oppmerking av parkeringen. Det ble altså vist til en dom om en ulovlig parkering som var omfattet av straffebestemmelsen. Merknaden med dommen viste dermed på ingen måte at vilkårsparkering skal omfattes av skyldvurderingen til straffebestemmelsen.

Henvisningen til forarbeidene i Prop. 93 L (2014-2015) – regjeringen.no side 31 i brevet fra departementet synes også å bekrefte saksøkerens anførsel om at vilkårsparkering faller utenfor straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31, og at det derfor var feil å bruke straffebestemmelsen;

Forarbeidene sier at det er hensiktsmessig at regulering av vilkårsparkering i størst mulig grad samles i § 8, da det ikke er aktuelt med straffesanksjonering.

Hvis det var riktig bruke bestemmelsen, kan det stilles spørsmål ved hvorfor administratoren i tingretten ikke viste til den. Hva er eventuelt riktig hjemmel?

I fravær av en gyldig hjemmel for uaktsomhet, kan det ut fra avslutningen i brevet fra departementet fremstå som om kontrollsanksjonen var ulovlig ilagt.

Hvordan kunne da et så avgjørende punkt i saken stå uhjemlet i tingretten?

Avslag på fristutsettelse

I brev fra tingretten datert den 14. mai 2024, som ble mottatt den 24. mai etter en utenlandsreise, svarte dommeren eller den såkalte «administratoren» fra tingretten at de kunne ikke utsette fristen «på ubestemt tid». Fristen var derfor satt til den 23. mai. Den egentlige grunnen til forespørselen om utsettelse var også i påvente av feriepenger. Saksøkeren valgte på det tidspunktet å la være gjøre noe mer med saken.

Anken til Lagmannsretten ble avvist i kjennelse den 11. juni 2024, som følge av manglende betaling.

Tanken om å sjekke registreringen til parkeringen hadde kanskje streifet saksøkeren forut for tingrettssaken, selv om det var selve urimeligheten med betaling av parkeringen og bruken av straffebestemmelsen som ble det dominerende i saksøkingen. At kommunen fulgte regelverket, ble tatt som en selvfølge.

Statens vegvesen

Så kom følgende pressemelding ut fra Statens vegvesen den 15. juli 2024, om å påse at parkeringen hadde gyldig registrering. Hvis ikke kunne en kontrollaksjon være ulovlig; Sjekk om parkeringsbota er ulovlig | Statens vegvesen. Ved nærmere ettersyn i Parkeringsregisteret, så saksøkeren at parkeringsplassen var registrert med en geografisk plassering på en eneboligtomt på den andre siden av veien for selve parkeringsplassen.

Ikke bare var det vist til uaktsomhet ut fra en straffebestemmelse for deretter uhjemlet å konstatere uaktsomhet som grunnlag for å ilegge kontrollsanksjonen da hjemmelen ble bestridt.

I følge avslutningen i brevet fra Samferdselsdepartementet den 7. juli 2024, måtte en bilfører videre ha vært ansett for å ha opptrådt uaktsomt for at en kontrollsanksjon skulle kunne anses rettmessig ilagt.

I samtale med den ansvarlige for pressemeldingen i Statens vegvesen, spurte vedkommende om at det var sånn at parkeringen var registrert på en annen adresse enn selve parkeringen. Vedkommende viste til at en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten ikke ville kunne ordne opp i saker tilbake i tid (da måtte man selv gå til sak). Saksøker oppfattet ut fra samtalen av det ville bli åpnet en tilsynssak overfor parkeringsvirksomheten, med pålegg om å rette på adresseregistreringen.

Begjæring om gjenåpning

Saksøkeren bestemte seg derfor for å begjære gjenåpning av saken, etter å ha stolt på at parkeringsselskapet som var eid av en kommune fulgte regelverket. Noe det nå fremsto som at de ikke gjorde og at kontrollsanksjonen derfor var ulovlig ilagt. Rettsgebyret til tingretten var på kr. 7662, først kr. 4469 og så kr 3193. Kommunen som eier av parkeringsaksjeselskapet anførte at den registrerte adressen var av praktiske hensyn, siden parkeringsplassen ikke hadde noen adresse, og «for å få opp den blå markøren [på kartet] i nærheten av parkeringsplassen». Saksøkeren snublet derfor rett ut i en ny sak, som ble tatt ut av kategorien «smakravsprosess», og ble ilagt å betale kr 13600 i saksomkostninger, for å ha brydd kommunen ved å ha anlagt sak «åpenbart uten grunn» etter tvisteloven § 10-5 tredje ledd. Da anførslene ble anført å skulle vært fremsatt i den opprinnelige behandlingen av saken.

Tilsvarende pålagte saksomkostninger på kr 13600 for ‘grunnløse saker’ synes også å være brukt i saker hvor strømkunder har protestert mot installering av en ny strømmåler, av samme art bare et annet merke og fra en annen leverandør enn de hadde tidligere, fordi EU har bestemt det.

I senere samtale med den ansvarlige for pressemeldingen i Statens vegvesen, nektet vedkommende for å ha sagt at det kunne være aktuelt med en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten, ved å si; «Nei, det har jeg aldri sagt». Videre ble det opplyst at det var også en annen som satt i rommet sammen med vedkommende i Statens vegvesen og lyttet til samtalen, som saksøker ikke fikk vite navnet på. Samtalen var foranlediget av at saksøkeren spurte om det var mulig å få innsyn i en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten.

Verken domstolene eller myndighetene hadde noen egeninteresse i at kommunen og parkeringsvirksomheten skulle korrigeres på å ha ilagt en kontrollsanksjon registrert på en annen adresse enn på selve parkeringen. Inntekten til kommunens parkeringsselskap var i 2024 på kr 47 087 404 Nøkkeltall Dpark AS | Drammen kommune. Samtidig med kutt i kommunens kollektivtilbud; – Uakseptable forslag til kutt i kollektivtilbudet | Drammen kommune og med bygging av et nytt sykehus uten nok parkeringsplasser til de ansatte Kamp om parkering på nytt sykehus – NRK Buskerud – Lokale nyheter, TV og radio.

Alternativet til å betale saksomkostningen på kr 13600 etter kjennelsen om gjenopptagelse fra tingretten, sånn rett oppunder jul, var å betale et ankegebyr på kr 7662 med frist på julaften. Saksøkeren hadde da funnet en kjennelse, som vedrørte nettopp bevisvurderingen ved bruk av straffebestemmelsen i vegtrafikkloven, og var et øyeblikk optimistisk med tanke på det.

Anke til lagmannsretten

Saksøker var fortsatt misfornøyd med å ha blitt avspist med mangelfulle vurderinger og helt konkrete anførsler som ikke var blitt svart ut, og fortsatte saken, i den tro at spørsmålene nå skulle bli besvart. Det ble derfor anket på grunnlag av feil ved avgjørelsen jf. tvisteloven § 31-4 første ledd bokstav a);

Det ble blant annet vist til følgende:

«Ut fra forarbeidene til bestemmelsen i NOU 2001:32 B Rett på sak side 802 fremgår det at; Bokstav (a) gjelder opplysninger om faktiske forhold som forelå som en realitet da saken ble avgjort, men var ukjent for retten. Bokstav (a) er i tillegg ment å favne noe videre og også dekke spesialregelen om rettskraft som man i dag har i tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 5. I henhold til denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves når det skaffes frem en eldre dom som rettskraftig har avgjort saken. Eksistensen av en dom må etter utvalgets oppfatning på samme måte som et rettsforlik anses som et faktisk forhold, selv om det er rettsvirkningene som er det sentrale. Tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 4 gjelder tilfeller hvor en tidligere dom er tillagt positiv rettskraft for et krav eller rettsforhold av prejudisiell betydning i saken.»

Det sistnevnte var altså helt sentralt fordi det viste at en eldre dom tidligere hadde vurdert spørsmålet.

I vedlagt kjennelse fra Ofoten tingrett i TOFOT-2019-62539 til påkjæringen av kjennelsen om gjenopptagelse ble det anført at:

«Det vises i den anledning til en kjennelse fra Ofoten tingrett i TOFOT-2019-62539. Kjennelsen gjelder en tilsvarende vurdering av vegtrafikkloven § 31, som skulle ha vært gjort i Parkeringsklagenemnda, og som er fraværende grunnet blant annet manglende hjemmelshenvisning i Buskerud tingretts dom. Det fremgår av kjennelsen at:

De sterke strafferettslige beviskrav gjelder, selv om gebyret ikke er en straffereaksjon, slik at rimelig og fornuftig tvil skal komme klageren til gode.»

I en enstemmig kjennelse fra tre dommere i Lagmannsretten (med saksnummer 25-008099ASK-BORG/04) valgte domstolen å gjengi den ovennevnte anførselen som følgende:

«Vilkårene for gjenåpning er på dette grunnlaget oppfylt etter tvisteloven § 31-4 første ledd bokstav a, fordi det eksisterer en avgjørelse fra Ofoten tingrett som gjelder en tilsvarende vurdering etter vegtrafikkloven § 3, jf. § 31.»

Videre uttalte lagmannsretten om uttalelsen; «Den nye opplysningen det vises til i anken, er eksistensen av en dom fra Ofoten tingrett som gjelder et annet saksforhold og som etter … mening underbygger hva som ville vært riktig rettsanvendelse i … sak. Dette er ikke en opplysning om et faktisk forhold som tilsier at Buskerud tingrett ville kommet til et annet resultat. Eventuelle feil i Buskerud tingretts rettsanvendelse gir ikke grunnlag for gjenåpning, jf. Rt-2009-625 avsnitt 11.»

I høyesterettsdommen lagmannsretten viste til fra Rt-2009-625, fremgår blant annet i punkt (9) at; «Gjenåpning etter tvisteloven § 31-3 første ledd bokstav c kan ikke finne sted dersom det er en rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten, jf. tvisteloven § 31-5 tredje ledd, se Schei m.fl., Tvisteloven, kommentarutgave bind II, side 1409-1410.»

Altså ble henvisningen til avgjørelsen og dermed også vurderingen av strafferettslige beviskrav utelatt. Samtidig ble øvrige og litt mindre sentrale betraktninger i anken om at politiet nok var bedre til å vurdere den strafferettslige vurderingen (enn kommunen) og betraktninger om registrering av adressen til parkeringen gjengitt nærmest i sin helhet. Domstolen nøyde seg med å vise til at parkeringsregisteret burde vært undersøkt i den opprinnelige saken, og at saksomkostningene til kommunen var nødvendige og rimelige.

Så en domstol har ikke nødvendigvis noen egeninteresse i at saken blir riktig. Selv om kommunen i saksøkers sak kanskje ikke hadde fulgt regelverket, så var det viktigst at de fikk gjøre seg ferdig med saken og bli kompensert for bryderiet.

Høyesterett

Saken ble anket til Høyesterett, med påstand om at det bør kunne forventes og burde være unødvendig å kontrollere at en offentlig myndighet som en kommune følger regelverket og at det derfor ikke burde være et krav om å sjekke dette ovenfor en offentlig myndighet i den opprinnelige saken. Da mente Høyesterett at det ikke var noe å vurdere, og returnerte i det minste tilbake kr 5256 av rettsgebyret på kr 7884, så det ble på til sammen kr 2628.

I tillegg til saksomkostninger i den nye saken på kr 17000, krevde kommunen forsinkelsesrente fra tidspunktet for kjennelsene, på til sammen 1143,71.

Samlet kostnad i saken ble derfor kr 43625,71, inkludert kr 660 i kontrollsanksjon og kr 20 i betaling for selve parkeringen.

Hva skulle denne saken fortelle oss?

Hvis man går inn i en sak mot systemet, så vil alle offentlige etater trekke i samme retning for å motarbeide det. Det vil ikke være noen vilje til å rette opp i eventuelle feil eller mangelfull etterlevelse av regelverket fra det offentlige, noe kommunen var uenige i vedrørende at de ikke fulgte regelverket. De mente det var tilstrekkelig å skilte området, selv om det var registrert på en annen adresse. I det hele tatt så fremstår det som ikke så nøye at kommunen skulle følge regelverket. Fordi systemet viste ganske tydelig at de vil gå i sammen om å beskytte seg selv, og knuse motstand. Kanskje «som et insekt», som i denne slettede teksten fra bankIndex Webarchive; 

https://web.archive.org/web/20020712004551/http:/www.bankindex.com/read.asp?ID=861, hvor det blant annet står at «When they shall rise up against us we will crush them like insects, for they are less than that.»