Hva skjer når politisk språk blir viktigere enn virkelighet?

Einar Lund er 60 år og jobber som samtaleterapeut, gruppeterapeut, filmprodusent og forfatter, med bakgrunn i psykodrama og gestaltpsykologi. Han begynte å skrive som 40-åring, og har siden gitt ut ti bøker – alt fra romaner og barnebøker til samtalebøker.

Mange har lagt merke til tekstene han deler på Facebook. De er treffende, morsomme og tankevekkende, og setter ofte fingeren på de samfunnsutfordringene vi står overfor. Nå blir flere av disse tekstene utgitt i bokform, og Lov og Helse har fått tillatelse til å publisere noen av dem.

Hva skjer når politisk språk blir viktigere enn virkelighet?
Einar bruker satire for å vise hvordan ord og formuleringer ofte erstatter handling i møte med samfunnets største utfordringer. Scenen under utspiller seg på Statsministerens kontor en sen kveld – og kunne nesten vært hentet fra virkeligheten.

***

Uakseptabelt, men helt under kontroll

Scene: Statsministerens kontor en sen kveld.

Vinduene vibrerer med jevne mellomrom. Oslo sentrum er blitt et slagfelt mellom gjenger med tretten – fjortenåringer og selve virkeligheten. 

På bordet står to det to knallrøde kaffekopper. Den ene har teksten «Global majoritet», på den andre står det «Uakseptabelt.»

Støre løfter koppen:

– Vi må være veldig tydelige på dette. Eksplosjoner i Oslo sentrum når vi ikke har planlagt dem, er fullstendig uakseptabelt. Det er ikke sånn vi skal ha det i Norge. Det sier Jens også. 

Justisministeren nikker alvorlig, med en bunke ark i fanget:

– Nettopp. Jeg har laget en handlingsplan. Den heter Handlingsplan for å påpeke at tilstanden er alvorlig og uakseptabel. På første side står det: «Dette er alvorlig». På andre side: «Dette er uakseptabelt». Jeg tenker vi sender den ut i høring i morgen tidlig. Alle i regjeringen er enige. 

Støre blar langsomt i dokumentet. Et voldsomt smell høres utenfor. Lyset flimrer. Han løfter hodet og smiler mildt:

– Der ser du. Demokratiet er sprengkraftig og arbeider jevnt og trutt.

Justisministeren noterer:

– Ja. Jeg skriver: «Demokratiet arbeider. Sprengkraftig og veldig alvorlig, men demokratisk.»

Støre:

– Vi må være tydelige på én ting: Dette er ikke svenske tilstander. Svenske tilstander skjer i Sverige. Her i Norge har vi norske tilstander. Svenske tilstander er et høyreekstremt uttrykk. Når trettenåringer kaster granater i Pilestredet, så er det helt spesifikt norske granater og norske tilstander.

Justisministeren:

– Ja, og de er helt uakseptable.

Støre:

– Kanskje vi bør starte et nytt direktorat. Direktoratet for Uakseptable Tilstander. Hovedoppgave: Å avholde pressekonferanser og si «dette er uakseptabelt» hver gang noe smeller.

Justisministeren:

– Strålende idé. Vi kan legge det under Kulturdepartementet, så kan vi ha en årlig festival for uakseptable fenomener.

Stadig flere smell utenfor. Vinduet revner i biter. En liten metallbit treffer gulvet. Støre bøyer seg, plukker den opp og legger den rolig på bordet som om det var en mynt: 

– Det er viktig å beholde roen. Vi må være tydelige på at dette er svært alvorlig. Men vi kan ikke overdrive. Folk kan tro vi har mistet kontrollen.

Justisministeren:

– Har vi ikke det?

Støre smiler mildt pedagogisk, som om han snakker til en skoleklasse:

– Jo. Men vi kan ikke si det. Vi må si at vi har full kontroll, og at alt er alvorlig, men håndterbart og trygt. Ordet trygt er et viktig ord, like viktig som mangfold.

Justisministeren:

– Hva om barna skyter oss?

Støre:

– Da blir det klassifisert som en uakseptabel hendelse.

Et drønn så kraftig at bordet hopper høres utenfor. De to sitter urørlige. 

Støre løfter koppen merket Global majoritet:

– Til syvende og sist handler dette om integrering. Hvis vi bare finner det riktige ordet, vil granatene slutte å eksplodere. Det heter ikke lenger innvandrere, men global majoritet. 

Justisministeren løfter koppen med ordet Uakseptabelt:

– Skål for ordene.

De skåler. Lyset går. Bare lyden av nye eksplosjoner gjenstår. I mørket høres Støres stemme:

– Vi må være tydelige. Dette er svært alvorlig. Men ikke svenske tilstander. Vi må være tydelige på at dette er helt uakseptabelt.

Justisministeren: 

– Ja, uakseptabelt og svært alvorlig. Men samtidig innenfor rammen av norske tilstander.

Støre: 

– Så det er altså granater, men ikke svenske granater.

Justisministeren: 

– Nettopp. Det er bare midlertidige eksplosive avvik.

Støre: 

– Og trettenåringene? 

Justisministeren: – De får oppfølging. Fritidskort og gratis svømmeundervisning.

Støre: 

– Godt. Da er alt under kontroll.

Justisministeren: 

– Skal vi si det på pressekonferansen?

Støre: 

– Nei, vi setter ned et utvalg som kan finne et bedre ord. Finner du frem til døren?

Justisministeren fniser: 

– Ja da. Jeg har en sånn liten lommelykt på telefonen.

                                                ***

Bak denne satiren ligger et alvorlig poeng. I teksten under utdyper Einar hvordan den nye ordmoralen ikke bare preger språket vi bruker, men også politikken og samfunnsutviklingen vi alle lever med.

Den nye ordmoralen – Europas selvbedrag.

Vest- Europa er fanget i en ny ordmoral. Den kan ytre sett ut som en videreføring av gamle dyder, men er i praksis noe helt annet. Den grunnleggende moralen handlet om ansvar og konsekvens. Den nye ordmoralen handler om å fremstå som god gjennom å bruke riktige, idealiserende og ofte helt meningsløse ord. 

Den belønner de rette ordene, men kan straffe de som stiller ubehagelige spørsmål eller bruker ord som er for nær virkelighet og erfaringer som forsøkes avvises, som ikke er pakket inn i dagens korrekte ordmoral. 

Masseinnvandringen viser det tydeligst. I flere tiår har europeere fått høre at dette er en berikelse, at problemene er små og håndterbare og at alt vil gå seg til og kan løses med mer inkludering. 

Men samtidig ser vi konsekvensene: Økende vold, gjenger som rekrutterer barn, kvinner som føler seg mindre trygge, og parallellsamfunn der integreringen har mislyktes. 

Tallene finnes. Erfaringene finnes. Likevel fortsetter språket å late som noe annet. Ordene blir brukt som et slags magisk skjold – som om virkeligheten bøyer seg for semantikk. 

Men granater eksploderer uavhengig av ord, og barn rekrutteres til gjenger uavhengig av moralske markeringer fra Stortingets talerstol. Når det eneste svaret på konkrete handlinger og eskalerende vold er et nytt ritual i språkets renselsesbad, blir det åpenbart at vi har byttet ut politikk med en slags performativ avlat. 

«Uakseptabelt» er blitt et slikt ord, en slags gjentagende trylleformel som fremføres i stedet for å sette grenser, stille krav eller bruke loven med tyngde. Det er derfor utviklingen fortsetter – fordi ordene får stå som handling, mens handling uteblir.

Men den samme mekanismen gjelder langt utover innvandringsfeltet. Klima er et annet eksempel. Norge fører en klimapolitikk som er strengere enn veldig mange andre lands, ikke fordi vi har større utslipp, men fordi vi regner og tenker på en annen måte – vi er preget av en puritanistisk hypermoralisme, noe den nye ordmoralen elsker. 

Et eksempel: Vi later som våre enorme CO₂-opptak i norske skoger ikke eksisterer, og bygger en politikk som undergraver vår egen økonomi, og der ingen andre land i EU gjør det samme på dette feltet. Og vi gjør det med en nesten fanatisk iver fordi vi ønsker å fremstå som best i klassen i klimaspørsmål. 

Se også på vindkraftutbyggingen. I praksis raserer vi deler av norsk natur, ødelegger fjell og fjorder, for å sette opp turbiner som gir lite stabil kraft, krever enorme subsidier og skaper nye miljøproblemer når de senere må skrotes. Og vi avviser kjernekraft som mange andre land nå utvikler. 

Likevel fremstilles vindkraft mest som det moralsk høyverdige, som et nødvendig «bidrag til det grønne skiftet». Den som protesterer mot naturødeleggelsene, blir straks mistenkeliggjort: «Er du mot bærekraft? Er du klimafornekter?» Igjen: Ordene er viktigere enn konsekvensene.

Eller ta språkpolitikken. Vi går stadig nye runder med hvilke ord vi kan bruke. «Innvandrer» ble til «innvandrerbakgrunn», som ble til «flerkulturelle», «melaninrike» og nå forslaget fra antirasistisk senter: «Mennesker av global majoritet». 

Som om vi greier å løse utfordringer ved innvandringen lettere ved å gjøre minoriteter her i Norge til en verdensmajoritet gjennom å kalle dem en «global majoritet»? 

Som om virkeligheten endrer seg fordi vokabularet endres? 

Den nye ordmoralen er mer opptatt av hva vi kaller realitetene enn av hva som faktisk skjer – og tillegg tilslører og forvirrer den ofte mer enn den avklarer. 

Kjønnspolitikken følger samme mønster. Diskusjoner om biologi og realiteter er erstattet av stadig nye kategorier og språklige regler. Lærere frykter stadig at de kan bruke feil ord i undervisningen. Barn undervises i en stadig mer fragmentert identitetspolitikk, mens de unges psykiske problemer og forvirring øker. 

Igjen: Konsekvensene uteblir fra samtalen, fordi det viktigste er å fremstå på «den rette siden». Være en korrekt ordmoralist.

Politikken generelt preges også av dette. Det er ofte mer risikabelt å si noe feil enn å gjøre noe galt. Den som handler men med feil ordvalg, blir raskt fordømt. 

Den som ofte ikke handler, men bruker de rette begrepene, blir hyllet. Resultatet er et samfunn der språk og posering trumfer realiteter, handlekraft og ansvar.

Den nye og politisk korrekte ordmoralen er ikke bare naiv, den er destruktiv. 

Den dømmer de som peker på en ubehagelig og ikke akseptert virkelighet. 

De mest godhetsorienterte er ofte de mest uforsonlige: De som smiler mens de utstøter andre, de som forkynner åpenhet, men stenger døren for enhver som ikke deler deres eget språkspill.

Konsekvensene ser vi: Et Europa med voksende utrygghet, økonomier som tappes av symbolpolitikk, natur som ødelegges i «bærekraftens navn», ytringsrom som snevres inn, og befolkninger som mister tillit til sine egne institusjoner fordi pressens – og politikernes realitetsbeskrivelser og ordmoralen ikke gjenspeiler deres egne erfaringer og deres egen opplevde virkelighet. 

Ordmoralen kan stadig finne på å kalle rene erfaringer for ekstreme og farlige, fordi den samme erfaringen ikke er i samsvar med politisk korrekte idealer. Virkeligheten avvises gjennom mangel på handling og gjennom en ren ordmoral. 

Historien viser oss at samfunn som velger språk fremfor virkelighet alltid taper. Sovjet holdt seg oppe på rene paroler og ordmoral, men kollapset under tyngden av sin egen uvirkelighet. Nazistene gjorde mye av det samme. Europa risikerer nå det samme – bare i en mye mykere, men like selvødeleggende form.

Hvis vi fortsetter på denne veien, vil fremtidens historiebøker ikke beskrive oss som «de gode». 

De vil beskrive oss som «de blinde».  De som satt fast i en idealiserende og forvirrende ordmoral som hindret en tilnærming til en råere og mer utfordrende virkelighet vi avviste. 

De som valgte språksirkus og ordmoral foran sannhet. De som satte idealene høyere enn konsekvensene. 

De som ofret trygghet, frihet og virkelighet på alteret til en ny ordmoral som svært ofte ikke er annet enn et ordmoralistisk selvbedrag vi sitter temmelig fast i.