Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer

Jeg har skrevet en del om ordet konspirasjonsteori eller konspirasjonsteoretiker før, blant annet fordi slike som Nina Kristiansen i Forskning.no er notorisk i sin intellektuelle kollaps når de bruker ordet.

Innlegget som kommer nedenfor ble utløst av en skriftlig diskusjon jeg hadde med en oppegående bekjent av meg nylig, hvor hun skrev «…jeg for min del er en stolt konspirasjonsteoretiker». Tidligere har jeg sett andre uttale ting som «jeg er ingen konspirasjonsteoretiker altså, men…». osv. Dette er meget oppegående personer som har gjennomskuet svært mye, men som i siste instans likevel bruker begrepet konspirasjonsteoretiker som om det er noe reelt. Hvorfor ikke gå hele veien og fordampe hele den negative magien med dette ordet, og ikke bare 95 %?

Her følger mitt noe modifiserte og utvidede svar til min oppegående bekjente:

Begrepet konspirasjonsteoretiker – som ikke finnes

Det er interessant dette med ordet konspirasjonsteoretiker, for det er faktisk ikke et ekte begrep. Og det er også årsaken til at det fungerer så ekstremt bra som et kognitivt angrep på våre hoder.

Definisjonen på at noe er et ekte begrep må være noe sånt som at et ekte begrep må ha meningsfullt innhold. Uten meningsfullt innhold kan ikke begrepet være ekte, og sånn sett ikke egentlig eksistere. 

Ordet består av konspirasjon og teoretiker. En konspirasjon finner sted når 2 eller flere personer samarbeider om noe de forsøker å holde skjult for andre. I samfunnet foregår dette hele tiden, det foregår ustanselig med konspirasjoner, de finnes overalt og skjer absolutt hele tiden. I militæret, i politikken, i næringslivet, i foreninger, i idrettsklubber, i sjakklubben, i damenes syklubb, i håndballklubben, og i alle kriminelle grupper. De sistnevnte driver nesten utelukkende med konspirasjoner. Deler av etterretningstjenestenes virksomhet er for øvrig også ren konspirasjonsvirksomhet, per definisjon.

Det betyr at alle mennesker i enhver situasjon hvor de undersøker, ser på, eller bare tenker over en konspirasjon, eller mulig konspirasjon (teori om en konspirasjon), som de kommer over eller mistenker, eller undrer seg over, funderer på eller holder for mulig, enten det er i politikken, sjakklubben, eller i den lokale narkotikabanden som står på gatehjørnet i nabolaget og selger narkotika, vil være en «konspirasjonsteoretiker». For så lenge konspirasjonen ikke er helt bevist, er det en teori. 

For eks. er politiet konspirasjonsteoretikere når de etterforsker en forbrytelse. I det sekund de har informasjon om at det er flere enn én person involvert, eller bare tenker tanken på at det kan være flere enn én person involvert, så er politiet konspirasjonsteoretikere. Per definisjon. Det er de helt frem til de har samlet nok bevis, og i det øyeblikk det skjer er konspirasjonen ikke lenger en teori, eller hypotese, da er den blitt dokumentert/bevist. Frem til da er altså politiet per definisjon rene konspirasjonsteoretikere. Men til slutt, i de sakene som reelt sett blir oppklart, har altså det som lenge har vært en konspirasjonsteori (hvis det er flere enn én person involvert) blitt til avsløringen av en konspirasjon. 

Et eksempel til – all såkalt gravejournalistikk er per definisjon konspirasjonsteori. Alle grave journalister er konspirasjonsteoretikere, i de første fasene, helt til de har nok bevis til å lage en helt dokumentert artikkel, da er de konspirasjonsavslørere (slik som vi andre). Men en avsløring er alltid siste fase, første fase er alltid, per definisjon, konspirasjonsteori-virksomhet. (Med noen veldig få unntak, hvor avsløringen kommer umiddelbart, uten noe arbeid eller fase først, men dette er sjelden).

Som nevnt – nærmest all etterretningsvirksomhet er konspirasjonsvirksomhet. PST som skal stoppe russiske konspirasjoner i Norge er per definisjon konspirasjonsteoretikere. Igjen, dette er de helt til de har avslørt konspirasjonen, da er det ikke lenger teori. Mens de mistenker at to russiske spioner driver virksomhet fra en dekkleilighet i Oslo er PST per definisjon konspirasjonsteoretikere. Da POT (datidens PST) undersøkte Arne Treholt var de konspirasjonsteoretikere, per definisjon.

Sånn kan vi fortsette, i det uendelige.  

Hvem er da konspirasjonsteoretiker?

Den klareste lakkmus-testen er å spørre hvem som er «konspirasjonsteoretikere». Hva er svaret på det? 

Alle.

Absolutt alle er konspirasjonsteoretiker. Selv de mest hjernevaskede og de som har klappet sammen av det kognitive angrepet, de som er programmert til å ikke tenke selv eller til å ikke se kritisk på makten, selv de er konspirasjonsteoretikere, og selv disse er det stadig vekk. Om det så bare er i småsaker. Kanskje begynner de å mistenke at tante og onkel prøver å lure til seg deler av arven. Eller, at noen i sjakklubben prøver å velte hele styret på en uredelig eller ureglementert måte. I det øyeblikket du begynner å mistenke at tante og onkel lurer til seg arv er du per definisjon konspirasjonsteoretiker, for du har en teori om en mulig konspirasjon.

Så når alle er det, fordi begrepet ikke har meningsfullt innhold så blir det like riktig å si at ingen er det.

Begrepet rasist, vil for eks. ikke være et ekte og meningsfullt begrep hvis alle på jordkloden per definisjon er det. For øvrig har også begrepet rasist/rasisme også til dels blitt svekket som et ekte begrep. Det gjelder faktisk svært mange begreper i vesten i dag, for angrepet på våre kognitive evner er bredspektret, og en side av dette er wokismen og sider av den postmodernistiske virkelighetsoppløsningen, som jeg ikke kan gå videre inn på nå.

Så, siden både alle og ingen er konspirasjonsteoretikere er ikke begrepet konspirasjonsteori ekte. Derfor kan ingen «bli konspirasjonsteoretiker» og ingen kan heller «være konspirasjonsteoretiker». Man kan verken være eller bli noe som ikke finnes. Derfor kan du heller ikke være stolt av å være konspirasjonsteoretiker, for du er nemlig ikke en konspirasjonsteoretiker.

Det finnes mange andre ord som har potensiale til å gi mening, for eks. maktundersøker eller maktkritiker e.l. Ordet konspirasjonsteoretiker derimot – det har ingen iboende mulighet til å gi mening. Altså eksisterer heller ikke begrepet i realiteten, det er bare et tomt (og svært ødeleggende) ord.

Djevelskapen ligger i dissonansen

Hvorfor er dette ordet så effektivt for å sørge for kognitiv og intellektuell kollaps? Jeg er ganske sikker på at svaret ligger i det du kanskje har lagt merke til i min gjennomgang: nemlig dissonansen mellom ordene eller egentlig begrepene, konspirasjonsteori og konspirasjonsteoretiker. Begrepet konspirasjonsteori er nemlig et komplett ekte og meningsfullt begrep (en teori om konspirasjon mellom to eller flere personer, en teori som eksisterer i de stadiene før konspirasjonen er helt bevist), mens konspirasjonsteoretiker er et ikke-eksisterende begrep i egentlig forstand, det er et nominalistisk ord, uten meningsfylt innhold. Og det kan ikke ha meningsfullt innhold heller, siden alle og ingen er det.

Man kan se det enda lettere ved å ekstrapolere det over til matematikk. En matematisk teori er et komplett ekte og meningsfullt begrep, det er en teori om noe matematisk (litt banalt forklart). Så kommer et sentralt poeng, en matematiker er ikke et begrep uten meningsfullt innhold som alle og ingen er. Begrepet gir faktisk en meningsfull definisjon til en gruppe mennesker (de som er skolert innen matematikk/matematisk teori). Det er altså full rasjonell og intellektuell konsonans mellom begrepene matematisk teori og matematiker.

Man kan ta testen med begrepet døråpner. «Ja, du er sånn døråpner, du?!» Alle på jorden er døråpnere, fordi alle som står overfor en dør de skal passere åpner døren, og er dermed døråpner. Selv urfolk i jungelen vil gjøre det når de i en eller annen sammenheng oppsøker den moderne sivilisasjonen og plutselig står ovenfor en dør de skal passere. Alle er døråpnere, og ingen er det. Ordet har ikke meningsfullt innhold.

Men en intellektuell havarist som Nina Kristiansen i Forskning.no ville fint vært i stand til å stemple folk som døråpnere. Hun kan nemlig finne på med en påtatt akademisk og journalistisk troverdighet fortelle at konspirasjonsteoretikere tror det er en øgle i et vann, og dermed har hun kjørt den intellektuelle farkosten rett inn i den kognitive fjellveggen. For det første er det så og si ingen personer på jordkloden som hevder at det er en øgle i det vannet (Loch Ness), og det å hevde at det er et spesielt dyr i et spesielt vann har ikke noe med en teori om en konspirasjon å gjøre. «Teorien» (som ingen har) er i beste fall en zoologisk teori, men for det meste egentlig bare surr (slik som skriveriene til Kristiansen).

Så hva er motivasjonen for at ordet da likevel er innført og brukes notorisk?

Det er naturligvis ene og alene for å hindre befolkningen i å gå maktstrukturene etter i sømmene, dette er eneste grunn og ingenting annet. Det er derfor norske myndigheter og PST i dag kjører harde kampanjer for å knekke all uro mot dem og kritisk blikk på dem, ved å definere maktkritikk som noe sykt. Tygg på den; maktkritikk og maktovervåkenhet er altså definert som sykt i et demokrati.

Jeg skal ikke bruke spalteplass på historien bak ordet, men holde meg til å nevne at amerikansk etterretning tok i bruk ordet som et våpen mot befolkningen som begynte å snuse i bakgrunnen for Kennedy-mordet i 1963. Til og med selve historien bak ordet er altså en konspirasjon.

Siden begrepet konspirasjonsteoretiker ikke finnes og ordet ikke har iboende mulighet til å gi mening, og som nevnt har full dissonans relatert til det ekte og meningsfulle begrepet konspirasjonsteori, vil derfor enhver bruk av ordet føre til «rare» og meningsløse samtaler eller replikkutvekslinger. Det er dette som er så genialt med slik type kognitiv krigføring. Alt dette er for øvrig det samme som Nytalen i 1984, med den nyanseforskjell at Nytale snur virkeligheten opp-ned, og dermed oppløser den, mens konspirasjonsteoretiker-ordet er bare helt fri for virkelighet.

Det finnes derfor heller ingen riktig bruk av ordet konspirasjonsteoretiker, å bruke ordet riktig er altså en umulighet. En del har gjort en fremragende jobb i å stå i mot det kognitive sammenbruddet, slik som min nevnte meget oppegående bekjente, men den aller siste lille biten i frigjøringen eller motstandskraften kaprer man ved å helt slutte å bruke ordet.