En helseminister som faktisk jobber for helse? Per 12. februar 2025 har Robert F. Kennedy Jr. ennå ikke blitt endelig bekreftet som USAs helseminister. Hans nominasjon ble godkjent av Senatets finanskomité 4. februar 2025, og venter nå på en full avstemning i Senatet. For å bli bekreftet trenger han støtte fra et flertall av senatorene. Gitt at Republikanerne har et flertall på 53-47, er det sannsynlig at Kennedy vil bli bekreftet som helseminister. Det er fortsatt usikkert om han vil oppnå dette.
Motstanden ligger i Kennedys tidligere uttalelser om vaksiner og deres sikkerhetsprofil. Vaksiner blir glorifisert som det mest hensiktsmessige helsetiltak i hele verden, underbygget av en voldsom lobbyvirksomhet og pengekorrupsjon. Men dersom vaksiner er så trygge og effektive som myndighetene hevder, burde grundige og åpne tester bare bekrefte det, og styrke tilliten til dem. Motstanden deres lar seg derfor lett avsløre som frykt.
At økonomiske interesser påvirker politikere og reguleringsorganer, er åpenbart. Lobbyvirksomhet fra legemiddelselskaper er enorm, og RFK Jr. har avslørt at mange senatorer får donasjoner fra bransjen. Krav om gjennomsiktighet i beslutninger, testing, innhold og effektivitet, truer selvsagt sterke økonomiske interesser.
Vi «sluttbrukere» tar selvsagt for gitt at vaksiner er grundig testet både for sikkerhet og for effektivitet, det er narrativet som blir presentert oss. Realiteten er mer komplisert. Studier er kortvarige, og bivirkninger på lang sikt blir sjelden eller aldri undersøkt grundig. Samtidig har farmasøytiske selskaper juridisk immunitet i mange land, noe som gjør det umulig å holde dem ansvarlige når noe går galt.
Dersom RFKJr. faktisk kommer til makten og prøver å rulle opp korrupsjon i helsevesenet og farmasøytisk industri, vil han tre inn i et vepsebol. Historien viser at de som utfordrer de mektigste interessene, ofte blir utsatt for ekstreme tiltak. Kennedy-familien har en lang og tragisk historie med attentater, og RFK Jr. har selv snakket om risikoen han tar ved å utfordre etablerte maktstrukturer.
Uansett hva som skjer med ham personlig, har han allerede bidratt til en større bevissthet rundt korrupsjon, farmasøytisk makt og myndighetenes rolle i helsepolitikken. Flere mennesker enn noen gang stiller spørsmål ved det de blir fortalt, og informasjonskrigen går begge veier. Det er umulig å holde denne informasjonen vekk fra de som søker den.
Informasjonskrigen. Selv om maktstrukturene prøver å sensurere og kontrollere narrativet, blir det stadig vanskeligere å holde sannheten skjult. Folk blir mer våkne, og når en kritisk masse forstår hva som skjer, blir det vanskelig for korrupsjonen å overleve. Det er nettopp derfor de kjemper så panisk for å beholde kontrollen.
Den myndighetstro nordmannen. Om du spør en nordmann om RFK Jr. så vil du få til svar at han er en livsfarlig “antivakser” som kverner dyr levende, har mark i hodet og er generelt fullstendig gal. Det er det bilde norsk konsernmerdia har malt av ham, og nordmenn flest tar det for god fisk.
Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene og systemet, noe som gjør det vanskeligere for kritiske perspektiver å få fotfeste. Mange tror faktisk fortsatt at staten alltid handler i folkets beste interesse, og at store selskaper og institusjoner er drevet av gode intensjoner. Det er en kultur for konsensus og en motvilje mot å stille for mange spørsmål – de fleste vil helst ikke lage bråk. I andre land, der folk har erfart mer direkte korrupsjon og myndighetsmisbruk, er det mye større skepsis. Spesielt i USA, Øst-Europa og Latin-Amerika ser vi at folk i økende grad avviser narrativene fra myndigheter og mainstream-medier.
Nordmenn har en voldsom høy terskel for å reagere, uansett hvor store skandaler som rulles opp. Enten det er NAV-skandalen, pendlerboligsakene, håndteringen av pandemien eller korrupsjon i offentlige etater, så blåser folk seg kanskje opp i noen dager – men så vender de bare tilbake til hverdagen.
Det er nok en kombinasjon av flere ting: en kultur der folk ikke liker å lage bråk, en dyp tro på at systemet til syvende og sist fungerer, og en stat som gir økonomisk trygghet nok til at folk ikke føler seg direkte truet. I tillegg er mediene stort sett fullstendig samkjørte med myndighetene og demper dermed raskt kritiske røster.
Nordmenn har blitt så sedate at de glemmer at de velferdsgodene og frihetene vi har i dag, ikke er noe vi bare har “fått” – de er resultatet av generasjoner med kamp, motstand og ofre. Hvis vi tar dem for gitt og ikke kjemper for å bevare dem, vil de sakte, men sikkert forvitre. Historien viser at rettigheter som en gang ble kjempet frem, sannsynligvis vil forsvinne dersom vi ikke er våkne. Det ser vi allerede i hvordan makteliten forsøker å innføre mer kontroll gjennom digitale ID-systemer, sensur av meningsmotstandere og stadig mer overvåkning.
Det er tydelig at vi nærmer oss en økonomisk krise, med økende renter, høy inflasjon og et presset energimarked. Men folk flest har fortsatt rosa solbriller på – de lar seg distrahere av symbolske utnevnelser og politiske spill. At Jens Stoltenberg nå blir finansminister, er et klassisk eksempel på hvordan makteliten resirkulerer sine egne for å opprettholde status quo. Han har vært en lojal brikke for globalistiske interesser gjennom NATO, hans tilknytning til Bilderbergergruppen og som spesialutsending for FN innen finansiering av bærekraftig utvikling, så det er neppe tilfeldig at han nå blir satt inn for å “styre skuta” i en vanskelig tid. Det skaper en illusjon av stabilitet, men er kun en distraksjon som har til hensikt å lulle det norske folk tilbake til søvnen.
I et historisk perspektiv kan vi se at store endringer ofte drives av en engasjert minoritet. Hvis bare 10-15 % av befolkningen blir bevisste og aktive, kan det være nok til å skape en bølge av endring. Problemet i Norge er at de fleste som ser hva som skjer, enten er redde for å si ifra eller mangler plattformen til å gjøre det.
Endringen må komme fra folket. Vi trenger nye modige politikere som tør å utfordre makten, men systemet er laget for å kvele reell opposisjon. De som våger å stille kritiske spørsmål, blir ofte latterliggjort, sensurert eller skjøvet ut av etablerte partier. Derfor må presset komme nedenfra, fra folket selv. Når nye partier vokser frem og faktisk får støtte, betyr det at flere begynner å gjennomskue spillet til de etablerte partiene. Folk er lei av politikere som bare administrerer for systemet og ikke representerer folket. Vi ser lignende trender i flere land – der outsiderpartier og bevegelser vokser fordi folk ikke lenger stoler på de gamle maktstrukturene. Det betyr ikke at endring skjer over natten, men jo mer støtte disse partiene får, desto vanskeligere blir det for eliten å ignorere dem.
Trump, et tegn i tiden. At Trump ble gjenvalgt, er definitivt et tegn på at folk virkelig har fått nok av det etablerte systemet. Han representerer en form for opprør mot eliten, selv om han også er en del av maktspillet. De som stemte på ham, gjorde ikke nødvendigvis det fordi de elsker alt han står for, men fordi de ser ham som en protest mot korrupsjon, globalisme og politisk sensur. Trumps gjenvalg reflekterer en betydelig endring i det politiske landskapet, der mange velgere uttrykker misnøye med det etablerte systemet. Dette indikerer en økende skepsis til tradisjonelle politiske institusjoner og en etterspørsel etter alternative tilnærminger.
Det er lett å bli revet med av symbolikken rundt en outsider som Trump, men spørsmålet vi må stille oss er: Hvem står egentlig bak ham? Dette store politiske slaget er mer teater enn reell kamp, fordi både demokrater og republikanere tjener de samme økonomiske og globale interessene. Selv om Trump tar tøffe beslutninger og skaper kaos i det etablerte systemet, er han bare er en annen brikke i et større spill. Eliten vil bruke ham til å skape splittelse og distraksjon, mens de uansett drar i trådene bak kulissene.
Politikk, makt og økonomi er bare overflatesymptomer på et dypere bevissthetsnivå hos menneskeheten. Så lenge vi opererer ut fra frykt, ego og materialisme, vil systemene våre speile det – med korrupsjon, kontroll og maktkamp som dominerende krefter. Hvis nok mennesker øker sin bevissthet og ser gjennom illusjonene, kan vi kanskje endre spillet helt, i stedet for bare å bytte ut brikkene. En verden styrt av samarbeid, frihet og sannhet ville vært en total revolusjon sammenlignet med dagens system.
Men vi er nok ikke der ennå, vi opererer på et lavt nivå, og til syvende og sist er det et valg vi alle må ta. Valget om å se forbi overfladiske forklaringer og å våkne til en dypere bevissthet er ikke bare et individuelt valg, men noe som til sammen kan drive en reell forandring i samfunnet. Hver eneste beslutning vi tar, hver gang vi velger å stille spørsmål og lete etter sannheten, kan bidra til å bryte ned gamle systemer og åpne døren for en ny, mer bevisst retning.
Vi må forstå at lykke, frihet og endring ikke kommer fra politikere, systemer eller ytre omstendigheter – det starter innenfra. Så lenge vi blir sittende fast i passivitet, distrahert av skjermer og falske narrativer, vil vi fortsette å gi fra oss makten vår uten å innse det. Å koble seg fra det kunstige og tilbake til det naturlige – både i seg selv og i omgivelsene – er kanskje en av de viktigste tingene vi kan gjøre. Naturen, menneskelig kontakt og stillhet gir en klarhet som skjermene og propagandamaskinen aldri kan gi.
Men hvordan skal vi komme dit? Hvis vi ser historisk på det, har store samfunnsendringer ofte skjedd gjennom én av tre ting:
- Store kriser – Krig, økonomisk kollaps eller naturkatastrofer tvinger folk ut av komfortsonen og får dem til å stille spørsmål ved systemet. Eksempler er Den franske revolusjonen, 1930-tallets depresjon og 2. verdenskrig, som alle førte til store samfunnsomveltninger.
- Sterke ledere og bevegelser – Karismatiske personer eller bevegelser har samlet folk rundt en idé og skapt endring. F. eks Gandhi, Martin Luther King Jr. og den første industrielle fagbevegelsen
- Gradvis kulturell bevissthetsendring – En sakte endring, gjennom kunst, filosofi, åndelig vekst og utdanning. Opplysningstiden på 1700-tallet og hippiebevegelsen på 1960-tallet skapte store skift i hvordan mennesker så på seg selv og samfunnet.
Spørsmålet er hvilken vei som er mest realistisk i dag? Vi ser konturene av en økonomisk krise, vi har noen få modige stemmer, og vi ser en gryende interesse for åndelig vekst og selvstendighet. Mange av oss våkner ikke før vi mister komforten, sikkerheten eller friheten vi tar for gitt. Når økonomien kollapser, når staten strammer grepet, eller når vi rett og slett ikke lenger kan ignorere virkeligheten, blir vi tvunget til å stille spørsmål.
Det er en brutal vei til oppvåkning, men historien viser at det ofte må bli verre før det kan bli bedre. Samtidig er det også en mulighet for at noen av oss klarer å våkne før alt rakner – og at vi kan bygge noe nytt før vi når fullstendig kaos.
