Mytene om Andrew Wakefield – del 4

Tema for denne delen: hva beskyldningene mot Wakefield egentlig dreide seg om.

Dette er del 4 i en serie på 8 deler. I de tre første delene (her del 1, del 2 og del 3) har jeg snakket om flere temaer, og du har kanskje spurt deg selv om hvorfor jeg ikke har sagt noe om selve svindelen; altså denne forskningssvindelen som Wakefield skal ha begått?

Myten over alle myter

Årsaken til dette er at det fra faglige holdt aldri kom beskyldninger mot ham om noe slikt (!). Det kom aldri beskyldninger mot Wakefield og hans gruppe om at det var bitt jukset med faget/vitenskapen, ikke en gang kom det beskyldninger om at det faglige var av svak kvalitet.

Dette er såpass tungt for mange å gripe, så jeg skal faktisk gjenta det: i tilsynssakene og diskusjonene for Wakefield-Gruppens studie var det aldri fremmet påstand om forskningssvindel fra de faglige etablerte organene. Wakefield fikk en «dom» etter rådshøringene til General Medical Council, men forskningssvindel var altså aldri et tema i disse høringene og dommen.

Dette er den mest sentrale essensen i hele saken med Wakefield, og hvis du skal sitte igjen med én eneste ting av min gjennomgang er det dette du bør feste deg ved.

Dette med svindel kom riktignok inn i narrativet, men ikke før etter en god stund, og da helt ut av det blå. Og det kom ene og alene fra tabloid-journalisten Brian Deer, noe jeg kommer tilbake til i neste del.

Hva var så anklagene mot Wakefield?

Jeg har allerede i forrige del vist at én av anklagene mot Wakefield var at han hadde mulige interessekonflikter hvor han var betalt av en anti-vaksine-gruppe, en mulig interessekonflikt han holdt hemmelig. Disse påstandene er som vist løgn i absolutt alle henseender; for det første holdt han det ikke hemmelig, og for det andre var det heller ingen interessekonflikt. Det var ikke en gang en såkalt anti-vaksine-gruppe. Og sannelig fikk han heller ikke pengene.

Men det var faktisk flere anklager mot Wakefield, og dette gjaldt etikk, noe som blant annet Camilla Stoltenberg var pliktoppfyllende i å få spredd:

Både Dr. Wakefield og professor Walker-Smith ble anklaget for etiske brudd. Hva dreide så dette seg om?

For det første var det bare 3 av de 13 forskerne i forskergruppen som fikk denne beskyldningen. Bakgrunnen for dette var at det var disse tre som hadde fått innvilget en godkjenning fra Ethical Practices Committee ved Royal Free Hospital. Dette var en studie-godkjenning med referansenummer 172-96 gitt 18. desember 1996. Jeg siterer Skaftnesmo:

…(…) gjaldt denne studien ikke MMR-vaksinen, men derimot vaksiner for meslinger og røde hunder. Ifølge de tre anklagede forskerne ble prosjektet 172-96 aldri implementert, da de snart endret fokus til forbindelsen mellom MMR og autisme/inflammatorisk tarmsykdom. Den etiske godkjenningen de påberopte seg gjaldt derimot prosjekt 162-95, som var den generelle tillatelsen innvilget til John Walker-Smith for kliniske undersøkelser. For slike undersøkelser, indikert etter klinisk-terapeutiske hensyn, var de etiske rammene langt videre. De prøvetakingene som her var stridens eple, var klart innenfor disse rammene. (mine uthevelser)

(s. 64, Folkefiender)

Skaftnesmo forklarer ytterligere:

Foreldrene til de 12 barna som inngikk i Lancet-studien hadde primært søkt medisinsk behandling for sine meget syke barn. Og i sin erklæring til GMC sier de da også at de fikk god hjelp ved Royal Free Hospital. De var selvsagt informert om at det samtidig foregikk en vitenskapelig studie, hvilket de ikke hadde noen innvendinger til. Ifølge de anklagede legene var alle undersøkelser gjort i den hensikt å stille en nøyaktig diagnose ut fra ønsket om å kunne finne en mest mulig effektiv terapi. At resultatene av de aktuelle undersøkelsene ville inngå i den artikkelen som ble forberedt for Lancet, innebar ikke at undersøkelsene var indikert ut fra forskningsmessige hensyn.

Videre:

Det var dette spørsmålet GMC -panelet skulle avgjøre. Hvis undersøkelsene var klinisk-terapeutisk indikert, måtte anklagene mot Walker-Smith og Murch avvises. Og for Wakefield ville saken i alt vesentlig være redusert til et spørsmål om en mulig ikke-deklarert interessekonflikt, noe som knapt kunne kvalifisere til å inndra hans legelisens. Som nevnt frikjente GMC-panelet professor Murch. At det var Wakefield og Walker-Smith som måtte ta støyten, berodde på at Wakefield var hovedansvarlig for forskningsdelen, mens Walker-Smith var ansvarlig for den kliniske delen.

(S. 64, Folkefiender)

Jeg skal oppsummere det du har lest over her, for det kan være vrient å fange opp hele poenget. Hele saken er altså et tilfelle av byråkratisk flisespikkeri og en ren teknikalitet!

De hadde altså etisk godkjenning for undersøkelser vedrørende vaksinene mot meslinger og røde hunder, men undersøkelsene ble i praksis etter hvert forbundet med meslinger, røde hunder og kusma (altså MMR-vaksinen). I tillegg hadde en av forskergruppens ledere, Walker-Smith, uansett en generell godkjenning som gjorde at han kunne utøve kliniske undersøkelser.

Det var altså i praksis to parallelle løp som foregikk samtidig, et som dreide seg om kliniske undersøkelser av syke barn, altså klinisk-terapeutisk, men samtidig også et som dreide seg om forskning – altså å utrede noe om årsaken til sykdommen i forskningsøyemed. Ved å lese sakens omstendigheter blir det fullstendig soleklart at begge løp var gjeldende, men GMC valgte likevel behendig å sette helt til side de involvertes forklaring om at undersøkelsene av barna var primært medisinsk begrunnet.

I praksis var det altså overhodet ingen uetisk opptreden, men GMC klarte å konstruere opp en teknisk (men ikke reell) overtredelse. Dette gjorde de ved å hevde at det manglet etisk godkjennelse, fordi den etiske godkjennelsen som fantes gjaldt vaksiner mot meslinger og røde hunder, mens det i praksis ble undersøkt mtp. vaksine mot meslinger, røde hunder og kusma. Men det måtte faktisk enda mer krumspring til for at GMC skulle komme i mål med å få plukket ned Wakefield, for som nevnt hadde Walker-Smith en generell godkjennelse som dekket det hele, hvis det foregikk en klinisk-terapeutisk virksomhet – derfor måtte GMC dermed late som det ikke fantes noe klinisk-medisinsk element i saken.

GMC måtte altså trylle frem en ikke-reell etisk overtredelse, i tillegg måtte de trylle bort en godkjennelse som faktisk var der for det klinisk-medisinske; det måtte faktisk trylle bort selve det klinisk-medisinske arbeidet som hadde foregått fra start av, for å få anklage-kabalen til å gå opp.

Et alt-omfattende byråkrati og regelverk som våpen

En slik byråkratisk tilnærming som fant sted med Wakefield og gruppen hans er fascinerende nok i seg selv. Men jeg skal ta en liten avstikker nå, for jeg tror det er et samfunnsmessig poeng her, og i høyeste grad for Norge. Hvis de styrende klasser får bygget opp en voldsomt innfløkt og altomfattende byråkrati og regelverk, vil man alltid ha det iboende potensialet i at alle folk alltid til enhver tid har begått noen overtredelser, om så bare små og helt ubetydelige. Fordi det rett og slett ikke er mulig å overholde alt, når alt blir gjennomregulert og tungt byråkratisk (og ofte i tillegg meningsløst og ulogisk).

Dette fungerer som en fantastisk kontrollmekanisme og potensielt våpen mot befolkningen. Finnes det en person man synes er plagsom, kan man bare begynne å undersøke, og man vil alltid kunne finne noe byråkratisk regelverk som ikke tilstrekkelig er overholdt. Hvis regelverket og byråkratiet til alt overmål ikke bare er omfattende og «stort», men også innfløkt, tungrodd og vrient å forstå vil det være enda bedre, for da vil det bare være enkelte spesialister, enkelte rådgivere, enkelte spesialist-byråkrater og en egen klasse av jurister som er de eneste som fullt ut behersker regelverket/byråkratiet. Alle andre vil gå rundt å være vandrende «lovbrytere» (riktignok på små meningsløse ting) og «systemet» kan når som helst slå til hvis du blir plagsom.

Dette gjelder til gangs for Norge, for som mange etter hvert har begynt å innse er vi trolig et av de aller mest gjennomregulerte landet i verden, med det største og mest tunge byråkratiet som er. Hvordan dette fungerer som effektiv våpen er Wakefields sak fra UK et strålende eksempel på.

I neste del skal jeg se mer på den merkelige skandalejournalisten Brian Deer.