Av Rein Løwe

Boken om apokalypsen ble Charles Kovacs’ (1907-2001) siste verk, hans åndelige testamente. Våren 2026 kom den ut på norsk.¹ Som oversetter fikk jeg anledning til å skrive et kort etterord til den norske utgaven. Her ville jeg trekke frem noe av det Kovacs har å si om vår egen tid. Av forståelige grunner måtte jeg begrense meg til en nokså kort og generell karakteristikk. Den er her brukt, noe redigert, som innledning (1) til resten – det som ikke kunne skrives.

(1)

Dette er en viktig bok, spesielt for vår tid. Hvorfor det? Fordi vi lever i et særlig dramatisk avsnitt av kampen mellom lyset og mørket. Og det er denne kampen Apokalypsen handler om.

Johannes’ åpenbaring, hos Kovacs stort sett kalt Apokalypsen (= åpenbaring, avsløring), er uten tvil den av Bibelens bøker som generelt er minst forstått. I Rudolf Steiners foredragsrekke [1908] utlegges den som en skildring av menneskets evolusjon, fra en urfjern fortid og inn i en like urfjern fremtid. Slik sett lever vi alltid i en «apokalyptisk tid». At vi nettopp i vår tid trenger å løfte frem Apokalypsens budskap (slik Steiner og Kovacs hevder), betyr altså ikke at vi står umiddelbart foran en dommedag. Skjønt «dommedag» og tilsvarende kataklysmer, er jo det folk flest forbinder med Apokalypsen. Dens drastiske og ofte groteske bilder, er ikke blant de standard bibeltekster teologer gjerne utlegger, og de hører heller ikke til det folkelige lesepensum.

Charles Kovacs fikk selv erfare sin del av de apokalyptiske tematikker han skriver om. Han var født i Wien i 1907 og forlot Østerrike i forbindelse med Tysklands invasjon (Anschluss) i 1938. Etter flukten reiste han til Kenya, der han tok opp britisk statsborgerskap. Ved utbruddet av krigen sluttet han seg til den britiske hæren og tjenestegjorde i Øst-Afrika. Etter krigen slo han seg ned i Edinburgh og ble snart en høyt verdsatt klasselærer ved Steinerskolen der. Hans mange bøker om hvordan han underviste i ulike klasser og fag, er fortsatt flittig i bruk i Steinerskolene. I disse bøkene får vi sitte i klasserommet og høre ham fortelle, omtrent slik vi kan tenke oss det en gang skjedde. I disse fortellingene fletter han så inn kommentarer til læreren, der han reflekterer over metoder, midler og mål for undervisningen. Han har slik en helt egenartet og levende stil, en stil som vi også møter i denne boken.

Og nettopp for et slikt emne, som ofte oppfattes som nokså utilgjengelig, kommer hans fortellende stil til sin fulle rett. Her blir Apokalypsens bilder brått transparente, og vi ser med et nytt blikk på vår egen evolusjon, inkludert vår egen tid.

Og hva har så Apokalypsen ifølge Steiner/Kovacs å si om vår egen tid? Vi skal her begrense oss til å trekke frem ett sitat, som belyser spørsmålet. Det er der Kovacs kommer inn på intelligensens utvikling, som i Apokalypsen kles i bildet av de fire rytterne:

Den intelligensen som er karakteristisk for de første fire epokene av den etteratlantiske perioden, er i Apokalypsen symbolisert ved ryttere. Disse bildene indikerer at denne intelligensen fortsatt, til en viss grad, var ledet av høyere vesener. Dette er ikke lenger tilfelle med den femte etteratlantiske epoken som vi lever i, heller ikke ved de som følger deretter. Fra og med den nåværende epoken, der bevissthetssjelen blir utviklet, er vi overlatt til oss selv. Ingen guddommelig rytter holder i tømmene på vår spesielle ‘hest’. Det er opp til hver og en av oss hvor vi nå går og med hvilken fart.

Hva er det karakteristiske ved intelligensen i vår tid? I det pedagogiske foredraget, som alt er nevnt, der Rudolf Steiner forbinder intelligensen i den gresk-romerske tiden med døden, fortsetter han med å karakterisere intelligensen i vår egen tid (Education as a Social Problem, foredrag V, 16. aug. 1919). Den er fortsatt bundet opp til døden, men nå er noe annet kommet til, noe som allerede kan skjelnes, men som vil bli enda verre etter som tiden går. Den retningen intelligensen nå tar, fører til at mennesket – nettopp gjennom sin intelligens – vil anerkjenne det falske som sant og det som er [moralsk] galt som rett. Nettopp ved sin intelligens vil mennesket føres til å gjøre det onde. Usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger. Det er de mål som den verdslige intelligensen i vår tid leder til, som den må lede til. (s. 42-43)

Lar vi disse ordene synke inn, og åpner vi oss for at de beskriver en virkelighet – vår egen virkelighet – er det rystende lesning. At intelligensens utvikling vil føre oss stadig mer i retning av «usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger», betyr at dette etter hvert vil prege kulturen. Det vil bli mainstream. Denne kulturen vil riktignok ikle seg sannhetens og godhetens masker. Det hører med til løgnens prinsipp.

Hvor langt er vi kommet i denne retningen? Det kan enhver få tenke sitt om, men som en skjønner er det mye mer å si om denne saken. Det får imidlertid utestå i denne omgangen. Les heller boken og se deg rundt, med nye øyne.

(2)

Vår oppgave blir altså å se oss rundt med slike øyne som vi kan få av å lese Kovacs’ bok, som har mer å si om intelligensens utvikling i vår tid, med referanse til Steiners foredragsserie i Nürnberg:

I bevissthetssjelens epoke² kan intelligensen enten bli en kraft, ikke for det onde, men av det onde, eller den kan bli transformert til en kraft av det gode. Endringen fra i begynnelsen å være moralsk nøytral til å bli noe essensielt ondt, er så gradvis – den kryper så stille inn over menneskeheten – at folk helt enkelt ikke merker hva som er i ferd med å skje. Dette er vist ved det bemerkelsesverdige eksemplet som Rudolf Steiner gir i disse Apokalypse-foredragene. (s. 44)

Det «bemerkelsesverdige eksemplet» gjelder Steiners skildring av hvordan det internasjonale finans- og bankvesenet har utviklet seg, illustrert ved utviklingen av Rothschild-dynastiet. Fra å være en virksomhet ledet av bestemte personligheter, blir det et stadig mer selvvirksomt og upersonlig system. Etter hvert blir alt av personlige vurderinger og avgjørelser minimert; alt går av seg selv langs de logiske og logistiske baner som er anlagt. Vi står da overfor et – etter sitt vesen – asosialt, globalt supersystem, som har ett eneste mål: Å vokse, bli mektigere og rikere. I et slikt system blir det enkelte mennesket (ja, til og med den enkelte nasjon) en brikke som kan ofres, lik en bonde (eller et tårn) i sjakkspillet.

Nå er finans- og bankvesenet selvsagt ikke det eneste «vesen» med ambisjoner om å vokse og bli mektigere. De er alle som en forpliktet til å sørge for sin egen suksess. Det er deres oppdrag. Og de har alle samme forhold til individet som sjakkspilleren til sin bonde. Kanskje til forskrekkelse for en og annen godtroende sjel, drar Kovacs linjen helt ut:

Politiske partier, utdanningsinstitusjoner, massemedia, multinasjonale korporasjoner… er alle systemer som arbeider i retning av å devaluere og ødelegge den menneskelige personlighet. Og det betyr å arbeide i retning av det onde. I fortiden ble samfunnet holdt sammen ved «gruppe-ånder», ved høyere åndelige entiteter som ledet sjelene i deres strev etter sanne fremskritt. Disse gode gruppe-åndene har trukket seg tilbake og deres plass er nå inntatt av nye gruppe-ånder, de demoniske maktene, som er den åndelige realitet bak systemet hvis mål er å drepe og fullstendig knuse den menneskelige personlighet. (s. 44-45)

Dette er altså skrevet rundt årtusenskiftet, en tid vi fortsatt kan se i bakspeilet. Men nå har vi kommet et stykke lengre frem på vår vei. Vi er kommet dit hvor det å avvike fra etablert konsensus, altså fra det Kovacs kaller gruppe-demoniet, vil kunne koste deg dyrt… i det minste mht. sosialt omdømme. Men kanskje er du aldri blitt rammet av det magisk-demoniske ordet som gjør deg til et sosialt utskudd, en som ikke er verdt å ta seriøst? Ordet som stopper all argumentasjon. Kommer du ikke på det? Det ordet som begynner med k og slutter med r… Nå vet du hva vi snakker om, ikke sant?³

Gruppe-demoniet i aksjon i Melbourne, Australia i 2021. Bildet viser en politimann som peppersprayer en eldre dame som ligger på asfalten. Det minner meg om en setning i George Orwells bok 1984: — Hvis du vil ha et bilde av fremtiden, se for deg en støvel som tramper på et menneskeansikt – for alltid.

Å bli ledet av en kollektiv intelligens, hører til den gamle orden, som nå har utspilt sin positive rolle. Gravskriften over denne orden ble skrevet i Nürnberg, der gruppe-demoniet hadde hatt sine store mønstringer og der Steiner holdt sin foredragsserie over Johannes’ apokalypse. Er det noe Nürnberg-prosessene⁴ (1945-49) slår fast, så er det nettopp dette – at det ikke lenger er nok (og noen ganger helt forkastelig) å adlyde ytre autoriteter, måtte de enn være formelt legale. I Nürnberg ble folk dømt for å følge ordre fra sine overordnede eller handle i pakt med sin egen stats lover! Vi lever nå i en tid, der hvert voksent menneske må ta fullt ansvar for sitt moralske liv og sine handlinger. Nürnberg står slik som symbolet for vår tids skjebnevalg: Enten å følge vår indre moralske stemme eller å bukke under for gruppe-demoniet. Det første betyr å utvikle det Kovacs kaller en individuell, kristnet intelligens.⁵ Det andre betyr å underkaste seg en kollektiv intelligens som vil bli mer og mer ond.

Videre går vi inn i en tid der det ikke lenger vil bli mulig å skjule hvilken av disse veiene vi har slått inn på i vår åndelige utvikling:

Om en har utviklet den individuelle kristnede intelligensen eller har tillatt sin intelligens å bli konform med systemet, og slik har latt gruppe-demonene overta den, vil komme til syne i det ytre. (s. 46)

Med «det ytre» menes her vårt kroppslige uttrykk, som i fremtiden vil speile vårt indre langt mer enn det gjør i dag. Videre betyr det å bli «konform med systemet» å gi slipp på sin personlige integritet i tenkning og handling og overgi styringen av sitt liv til gruppe-demonene. Som nevnt er dette en prosess som utvikler seg snikende, over tid. Ett munnbind i dag, to i morgen.

Dette gruppe-demoniet utfoldet seg nokså uhemmet i perioden 1933-45, og det stakk igjen hodet kraftig opp av den historiske strømmen det året Kovacs døde. Noen av oss husker fortsatt den frasen som skulle selge oss billett til krigen uten ende: – Either you are with us, or you are with the terrorists.⁶

(3)

Fra våren 2020 til vinteren 2022 opplevde vi et historisk angrep på de menneskerettigheter vi – naivt nok – anså som sikre og ubestridte: Så som retten til å bevege seg fritt, puste fritt, møtes fritt, ytre seg fritt, med mer. Angrepet var praktisk talt globalt, noe som overgikk alle tidligere tyranniske regimer. Nytt var også omfanget av frykt, som fikk vanlige mennesker til å angi sine naboer og forlange strenge straffer for de som ikke føyde seg etter gruppe-demoniets krav. Det finnes et rikt mangfold av uttalelser fra mennesker i maktfulle posisjoner, som illustrerer denne brutaliseringen. Her er et beskjedent utvalg:

 - En av de tingene jeg har fryktet mest under pandemien er at vaksineskepsis skal få etablere seg. Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige. Nå ser vi også at det lever i etablerte partier. (Venstres leder Guri Melby i VG, 4. juli 2021).

– Pandemien pålegger oss mange plikter. Karanteneplikt, munnbindplikt, testeplikt, og avstandsplikt. Og den pålegger oss en vaksineplikt. (Espen Gamlund, professor i filosofi i VG desember 2021)

– Er det mulig å begrunne forskjellsbehandling av de vaksinerte og de uvaksinerte? Ja. Burde vi ta i bruk hardere virkemidler overfor uvaksinerte? Absolutt. Er dette i tråd med rettsstaten? Selvfølgelig. I et slikt lys er ikke spørsmålet bare hvorvidt det er legitimt med et vaksinepass for å komme inn på restaurant. Spørsmålet burde også være hvorfor vi ikke innfører lønnstrekk for uvaksinerte ansatte i offentlig sektor, hvorfor vi ikke bøtelegger private arbeidstagere som lar uvaksinerte stille på jobb, hvorfor vi lar uvaksinerte foreldre levere barna sine i barnehagen, hvorfor vi ikke innfører portforbud for alle unntatt de som har vaksinert seg. Svaret på disse spørsmålene er ikke opplagt, men det indikerer alvoret. (Morten Kinander, professor på BI, i VG 15. desember 2021)

– Regjeringen lar de uvaksinerte svekke vår økonomi kraftig ved å ikke ta i bruk vaksinepass. (Peder Inge Furseth, professor ved BI, i Dagens Næringsliv, desember 2021)

– Skal fellesskapet lide fordi den enkelte ikke vil la seg vaksinere? Svaret er nei. Det er en gåte at vaksine-vegrere ikke pålegges isolasjon fra oss andre, fra det store fellesskapet. (Janne Haaland Matlary, professor ved UiO, DN desember 2021)

Så, et innspill fra Danmarks statsminister:

Vi ser at den lille gruppen mennesker som ikke vil vaksinere seg, dessverre smitter de vaksinerte. Det er ikke rettferdig at våre eldre og sårbare medborgere og andre som har gjort alt samfunnet har bedt dem om å gjøre, skal utsettes for en økt risiko på grunn av de få som ikke vil vaksinere seg. (Danmarks statsminister, Mette Frederiksen 9. november 2021, i Danmarks Radio)

Og endelig, det uovertrufne (i demonisk brutalitet) utsagnet til Frankrikes president:

– Når det gjelder uvaksinerte, ønsker jeg virkelig å plage dem. Og vi kommer til å fortsette å gjøre det, til siste slutt. Det er strategien. (President Emmanuel Macron i avisen Le Parisien 4. januar 2022.)⁷

Mye av dette trenger ingen kommentarer. Men Frederiksens fantastiske utsagn om at de uvaksinerte «dessverre smitter de vaksinerte», kan trenge det. Dette er en logisk saltomortale det står respekt av. Hvorfor skulle vi ellers ta et stikk for fellesskapet, om det ikke beskyttet oss selv og våre nærmeste? Det minner meg om en amerikansk komiker, som innledet sin stand-up med følgende:

The vaccinated goes up to the unvaccinated, saying:

– I need you to get vaxxed, so I’m safe. [lang pause, usikker latter i salen…]

So, the unvaccinated goes: – But you’re vaxxed!

And the other goes: – Yeah, I know. But I’m gonna need you to get vaxxed, so I’m safe…

Skjønte du vitsen? Ikke jeg heller. Og heller ikke statsministeren i Danmark.

Sluttnoter

1. Apokalypsen – slik den fremstilles i Rudolf Steiners foredragsrekke. Antropos forlag, 2026. Den engelske utgaven kom på Floris Books i 2013: The Apocalypse in Rudolf Steiner’s Lecture Series.
2. «Bevissthetssjelens epoke» er Rudolf Steiners betegnelse på vår tid, som begynte rundt renessansen. I denne epoken har vår bevissthet mulighet til å bli selvstendig, individualisert, idet alle tradisjonsbånd – til slekt og kirke, nasjonal kultur, osv. – etter hvert løsner. Og de bånd du velger å opprettholde, rår du selv over!
3. En liten hjelp for de som fortsatt ikke kommer på hvilket ord vi snakker om… https://www.nytid.no/magiske-ordet-struper-debatten/ – Ordets giftighet kan spores tilbake til et CIA-memo fra 1967, i etterkant av mordet på JFK og kritikken mot Warren-kommisjonen. Se: James F. Tracy (2014): Cracking the ”Conspiracy Theories” Psycholinguistic Code: The Witch Hunt against Independent Research and Analysis. http://www.globalresearch.ca/cracking-conspiracy-theorys-psycholinguistic-code-the-witch-hunt-against-independent-research-and-analysis/5383108
4. Prosessen mot de tyske krigsforbrytere etter andre verdenskrig, som munnet ut i den såkalte Nürnberg-kodeksen, der retten til «informert samtykke» ved medisinske eksperimenter (etter hvert også utvidet til medisinsk behandling) er en hjørnestein.
5. Dette uansett hvilken religion du måtte «tilhøre». Kristen betyr altså her hverken mer eller mindre enn kristen i ideell forstand.
6. Frasen ble lansert av president George W. Bush i Den amerikanske kongressen 20. september 2001, 9 dager etter 911-hendelsene.
7. https://www.nrk.no/urix/macron-lover-a-plage-uvaksinerte-1.15796431 — Se ellers: Julia Schreiner Benito, 2. august 2026: https://steigan.no/2026/08/finner-du-navnet-ditt-under-star-du-ved-dine-diskriminerende-ord/

Innlegget Vår tids apokalypse – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vi er alle, mer eller mindre, kjent med den naturvitenskapelige metode. Hypoteser som testes med reproduserbare eksperimenter. Er metoden gyldig for undersøkelse av samfunnet? Hvordan går man frem for å kunne trekke konklusjoner om samfunnet?

Vitenskap kan beskrives slik:
«Vitenskap er en systematisk og etterprøvbar undersøkelse av virkeligheten som søker å beskrive, forklare og avdekke sammenhenger, blant annet mellom årsak og virkning.»

Delvitenskapen / samfunnsvitenskap kan defineres slik:
«Samfunnsvitenskap er den systematiske og kritiske studien av mennesker, sosiale relasjoner, institusjoner og samfunn.»

Byggeklossene i samfunnet er individer. Mennesket tenker og handler. Man kan ikke gjøre strengt reproduserbare eksperimenter på liv som har bevissthet. En person kan gå på konsert en onsdag og uken senere, på en tilsynelatende lik onsdag – kan vedkommende bli hjemme.

Samfunnsvitenskapenes laboratorium; historien – er kompleks. Nøyaktig samme situasjon gjentar seg aldri. All informasjon omkring en historisk hendelse er aldri helt kjent. Disse forholdene gjør det vanskeligere å trekke skråsikre konklusjoner. Det betyr ikke at alt flyter, fordi man vet mye om menneskers natur. Man kan si hvilken retning utviklingen vil ta uten at man kan forutsi detaljene. Samfunnsfagene er kvalitative og ikke kvantitative.

Menneskekunnskap

Metoden i samfunnsvitenskapene er menneskekunnskap.

Alle har opplevd å møte et menneske man har lite til felles med. Derfor gjør man lett feil om man inndeler individer i grupper som «kvinner», «nordmann», «ungdom», «arbeider», «innvandrer» osv. De kan være svært forskjellige individuelt (kunnskap, livsanskuelse, ambisjoner osv.).

Men vi mennesker har fellestrekk: Vi har sanser, forstand og vilje. Vi agerer slik vi finner best, etter å ha rangert alternativene. Vi har følelser og verdier. Vi har moral, rettferdighetssans, integritet og lojalitet. Livet er kombinasjonen av vår biologiske natur og de spesifikke omstendighetene vi blir født inn i.

Menneskekunnskap erverves gjennom vår felles opplevelse som mennesker, tildels ved introspeksjon. Samfunnsutviklingen er summen av individenes liv. Hvert liv preges av sinnets trekk.

Eksempel; Loven om synkende grensenytte

Et eksempel på slutning er loven om synkende grensenytte. «Dess mer vi har av et gode, noe dess mindre verdsetter vi enda mer«. Si at vi har en leilighet uten møbler. Det kan være vi verdsetter en stol høyere enn et skap. Når vi har en stol kan det være vi fortsatt vil ha en stol til, heller enn et skap. Men så når vi har to stoler, kan det være at vi velger et skap heller enn enda en stol. Med skapet som referanse er det klart at vi verdsetter den tredje stolen mindre enn de to første. Det har liten verdi å utføre eksperimenter for å etablere denne typen kunnskap. Det er vanskelig å være uenig.

Samfunnsvitenskapen vs. naturvitenskapen

Samfunnsvitenskapene skiller seg med andre ord fra naturvitenskapene både i presisjon og metode. Man kan ikke forutsi mennesker presist. Matematikk kan ikke brukes i samfunnsanalyser. Menneskekunnskap må brukes til forståelse samtidig som man erkjenner dens begrensninger.

Praxologi

Praxologien(1) metodikken til såkalt østerrikske økonomer (2) er metodisk individualisme med formålsstyrt menneskelig handling som aksiom.

Politisk Ponerologi

Ponerologi(3) ble utviklet av psykologer i Øst-Europa under den kalde krigen. De beskriver utviklingen av et patokrati der maktapparatet gradvis blir tatt over av individer med patologiske trekk som psykopati og narsissisme. Utviklingen er umulig å forstå uten å ta i betraktning disse karaktertrekkene.

Rettsysstemet

Den menneskelige faktor erkjennes i tvister og straffesaker. Det er fysiske kjennsgjerninger og det er mennesker. Jury og dommer må forsøke å danne seg et best mulig bilde av ikke bare det fysiske hendelsesforløp men også partenes mentale prosesser som motiv, intensjon og forsett.

Propaganda

Samfunnsvitenskapenes metodikk er også erkjent av samfunnsaktører som driver salg eller propaganda. Man forsøker å påvirke med kunnskap om menneskets sinn.

(1) https://mises.org/mises-daily/praxeology-methodology-austrian-economics

(2) https://no.wikipedia.org/wiki/Den_%C3%B8sterrikske_skole

(3) https://mises.org/mises-wire/science-evil-personal-review-political-ponerology

Innlegget Den samfunnsvitenskapelige metode dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Denne tematikken krever egentlig at man gir noen begrepsdefinisjoner, noe som er akkurat det PST aldri gjør, eller langt i fra gjør tilfredsstillende hvis de en sjelden gang prøver. Hele temaet overlapper med hvordan man skal definere et demokrati, og det skal jeg si litt om, før jeg oppsummerer til slutt.

Hva er egentlig de demokratiske elementene i et demokrati?

I artikkelen Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning fra januar i år går jeg inn på dette og den gjennomgangen bør ligge som bakteppe for dette.

Essensen i gjennomgangen fra januar er det at et demokrati må være fylt med «et demokratisk innhold», noe man kan gjerne kalle demokratiske verdier eller prinsipper. Hvis ikke blir samfunnet bare en samling demokratiske kulisser (som valgordninger, parlament/Storting osv) uten reelt innhold. Jeg ga der min beskrivelsen av et reelt demokrati:

Et ekte demokrati: et samfunn med en opplyst befolkning, med reell ytringsfrihet, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på en redelig måte, hvor alle sider får komme frem, og hvor maktkritikk og maktovervåkenhet er utbredd i hele befolkningen og til og med anerkjennes av maktstrukturene selv som helt avgjørende for demokratiet.

Legg merke til at i ovennevnte definisjon ligger det innebygget at maktapparatet selv anerkjenner at befolkningen skal følge med på dem, og fjerne dem med en gang de misbruker makten; altså antitesen til det PST og hele det norske myndighetskartellet bedriver.

Videre, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på redelig måte (altså et reelt godt ordskifte) er nøyaktig det samme som jeg går inn på i En grunnleggende årsak til en pågående samfunnskollaps.

Skyld ved assosiering

I Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning påpeker jeg også dette med at en hver psykisk syk person som gjør noe voldelig også vil mene «noe politisk», eller rett og slett ha meninger om samfunnet. Det man tydelig ser at «makten» eller «etablissementet» likevel gjør er å plukke kirsebær, hvor man plukker ut og fremhever noen upopulære synspunkter som samfunnet har vedtatt er «feil meninger», og definerer disse som selve kausaliteten bak den alvorlige handlingen (volden eller drapet osv).

«Gjernignspersonen var høyreekstrem for han mente at fri innvandring var galt, nå må vi slå ned på de høyreekstreme for nå ser vi hva slike meninger og holdninger fører til»

1. Man plukker kirsebær (bare politiske synspunkter/uttalelser til de gjerningspersonene med «feil meninger» vil bli trukket frem. En drapsmann som «heier på» SV vil aldri fått sitt politiske syn brettet ut i media),
2. Man har ingen prinsipiell tilnærming til spørsmålet om den egentlig kausaliteten for drapet eller volden var mental uhelse eller bare en iboende voldstendens e.l., heller enn den spesifikke «feile meningen» eller det politiske ståstedet,
3. i stedet kjøres det full kampanje med skyld ved assosiering, som også fungerer som en psykologisk vaksinering.
4. Resultatet: siden en person som for eks. var i mot innvandring gjorde noe voldelig, er det ikke lenger «stuerent» i nasjonen og forfekte innvandringsstopp, eller begrensning i innvandring. Overtons vindu snevres helt inn, til det nærmest er en tynn strek igjen.

Det er hele «establissementet» som koordinert og notorisk gjør dette, og naturligvis ikke bare PST. Se bare på dette ville eksempelet:

Her er det Katrine Fangen og Universitet i Oslo som er i fri utfoldelse, og som refererer til en «studie» hvor C–Rex Senter for ekstremismeforskning fremmer et narrativ som nærmest må ansees å være ren akademisk svindel. Naturligvis er det også, som vanlig, intellektuell kollaps over hele fjøla.

Særdeles sunne ting som dette:

• skepsis til akademia (som UiO og Fangen, m. fl.)
• skepsis til medier,
• skepsis til politiske eliter

kobles altså hemningsløst til Breivik og 22. juli-tragedien. Disse sunde innstillingene til samfunnet listet opp over omtales i tillegg som illiberale ideer. Så, i et liberalt demokrati er det altså ikke rom for å ha skepsis til akademia, presse og politiske eliter, så «liberalt» er det hele altså!

Man må jo gni seg i øynene. Som Kjetil Tveit så fint sa det: «Satiren skriver seg selv».

Det de vil til livs ligger i selve ordet de bruker

De som har pønsket ut bruken av ordene (og for ordens skyld: «de» er ikke PST, UiO eller Katrine Fangen o.l.), og den kognitive krigføringen det representerer samt den intellektuelle kollapsen det medfører, er naturligvis helt bevisst i valg av ord. Temaene jeg snakker om har iboende kompleksitet, men man kan komme langt med en utledning som på sett og vis er enkel. La oss se på to ord som nå er de mest anvendte ordene i den kognitive krigføringen mot befolkningen: ordet konspirasjonsteori og ordet antistatlig.

Konspirasjonsteori: ordet består av teori og konspirasjon, og betyr at man har en teori om en gitt konspirasjon. Det å ha teorier om konspirasjoner, avsløre konspirasjoner og i det hele tatt snakke om konspirasjoner er essensen i kritisk blikk på samfunnet, essensen i kritisk blikk på maktstrukturene og faktisk essensen i å hindre at personer eller grupper bedriver systematisk kriminalitet.

Bruken av ordet konspirasjonsteori gir ikke intellektuell mening, men valget av ordsammensetning og bruken av det er ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme dem som setter kritisk blikk på maktstrukturene.

Antistatlig: nøyaktig det samme her. Anti og statlig henspiller jo på å være «imot staten», av en eller annen årsak. Men en slik bred og relativt intellektuell ubrukelig (og uredelig) terminologi omfavner også alle de som bare er sterke kritikere av staten, og dette er jo ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme (og lamme) dem som er de sterkeste kritikerne av staten og det staten bedriver.

Ordene er ikke tilfeldige, og det ligger altså helt åpent i dem hvem og hva dette er ment å ramme.

PST’s egentlige rolle

Det er riktignok ikke noe sensasjonelt i dette, for sikkerhetstjenestene har aldri i noe land i Vesten jobbet for eller bidratt til å skape, eller bevare, et godt reelt demokrati. Det er rett og slett ikke deres rolle, så her må illusjonene igjen fordampe. Sikkerhetstjenester har bare en eneste oppgave eller mandat; å overvåke og slå ned på trusler mot det bestående orden, eller «makta», enten de er eksterne eller interne. De fleste er jo godt klar over dette mandatet relatert til å hindre utenlandsk undergravende etterretningsvirksomhet i landet (eksterne trusler), i hvert fall med tanke på Russland, Kina og Iran (mens andre får herje fritt; våre «allierte»). Men færre er bevisst på at dette naturligvis også i praksis gjelder gransking og kritikk innenfra (interne «trusler») mot den bestående makta, altså fra befolkningen.

La meg oppsummere.

I del 1 går jeg gjennom PST’s definisjon av antistatlig ekstremisme, og at det er voldselementet de definerer som det bekymringsfulle. Dette elementet i PST’s notat er ikke spesielt problematisk, og kan kanskje ansees som notatets mest ryddige del.

I del 2 viser jeg til der hvor det begynner å gå litt galt for PST, hvor en rekke elementer av deres notat litt sleivete sagt ser ut til å være skolestil fra en ungdomsskoleelev. Dette nivået gjør rett og slett skade på demokratiet ene og alene i kraft sitt lave nivå, i den forstand at det forsøpler ordskiftet og fordummer den som leser notatet. Jeg har tidligere redegjort for hvordan et sunt og godt ordskifte er et fundament for et godt og reelt demokrati, og dette er et solid bidrag i motsatt retning.

I del 3, som er den viktigste, viser jeg til der hvor det virkelig blir problematisk. PST har nemlig trukket frem ett eneste eksempel på en fellesnevner for hva antistatlige ekstremismer «driver» med, og det er at de «har konspirasjonsteorier om dypstaten». Siden dypstaten, uansett hvordan den defineres nøyaktig, er en virkelighet og er et ubestridelig faktum, har altså PST’s valg av eksempel samt retorikk ganske dypgående og brede skadevirkninger på demokratiet. Det å ha helt viktige og grunnleggende teorier, tanker eller samtaler om samfunnet (om de dypere maktstrukturer, aka dypstaten) blir altså knyttet til ekstremisme, men den konsekvens at årvåkent blikk på eller kritikk av «makta» naturligvis blir lammet.

Ingenting rart i dette, for som nevnt over, sikkerhetstjenester i Vestens sin rolle er i stor grad å beskytte makta mot befolkningen, og har aldri dreiet seg om å nære et godt reelt demokrati slik jeg definerer det lenger opp.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – oppsummering dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er en analyse om PST’s plakat om såkalt antistatlig ekstremisme. I del 1 gikk jeg gjennom PST’s definisjon av dette, samt problemstillinger knyttet til hva den uttrykte bekymringen for voldelig antistatlighet trolig dreier seg om. I del 2 gikk jeg gjennom andre deler av PST’s beskrivelse og definisjon på antistatlig ekstremisme hvor jeg mener at det intellektuelle og akademiske nivået gjør mageplask.

I denne delen skal jeg se på PST’s ene utvalgte eksempel på antistatlige «teorier», nemlig at de antistatlige har «konspirasjonsteorier om dypstaten».

Hva er «dypstaten»?

PST prøver ikke på noen måte å gi en definisjon av hva begrepet «dypstat» er eller referer til, noe som egentlig er temmelig utrolig hvis de skal bruke dette eksempelet til noe som helst. I tillegg nevnes det ikke med ett ord hvorfor teorier eller undersøkelse av de dypere maktstrukturer eventuelt skulle være et samfunnsproblem.

Hvis man begynner å studere seriøst arbeid som omtaler «dypstaten», med andre ord studier eller arbeid som handler om samfunnstrukturer, politikk og ikke minst maktstrukturer, vil man se mange avskygninger, men en definisjon av dypstat vil spinne rundt varianter av følgende:

En «dypstat» vil være strukturer i samfunnet som har mer «dyp» eller permanent innflytelse (aka makt) enn de politikermaskottene som kommer og går hvert fjerde år. Denne makten er «dypere» langs to parallelle akser. For det første er makten og innflytelsen «dypere» innenfor tidsaspektet; de har makt i en mer permanent tilstand over tid enn for eks. den politiske valgsyklusen på 4 år. For det andre dreier dypstatsbegrepet seg om dypere makt mer bokstavelig, altså «dyp» som i tyngre og mer reell.

Deretter kommer diskusjonen om nøyaktig hvem og hva disse dypstatsaktørene er, og da vil det bli mer uoversiktlig. En slik diskusjon skal jeg la ligge i stor grad nå, for den er ikke så viktig. Men kan nøye meg med å liste opp det jeg oppfatter som de «vanligste mistenkte»; bank- og finansinstitusjonene, hovedstrømsmedia-komplekset, det tunge næringslivet (for eks. NHO), sikkerhetsapparatet (PST og militær etterretning o.l.), EU, globale politiske «tenketanker» (WEF, Club of Rome, Bilderberg, Trilateral Kommisjonen m. fl.). Noen vil trekke frem hemmelige ordenssamfunn som frimureriet og Rotary osv. Noen vil trekke frem statsbyråkratiet som department- og direktoratstrukturen som ligger der permanent mens ministre og regjeringer kommer og går, eller mens de enkelte politiske partier går opp og ned på meningsmålingene.

Engelsk Wikipedia har faktisk omtale av begrepet som i hvert fall til dels gir noe intellektuell opplysning:

Dypstaten er en term brukt på uautorisert hemmelige maktnettverk som operer innenfor et myndighetsapparat men uavhengig av dets politiske lederskap (…)

Ovennevnte er riktignok på ingen måte en perfekt definisjon, for eks. trenger ikke en dypstatsdefinisjon handle om spesielt hemmelige nettverk eller grupper. New York Times omtalte for noen år siden dypstaten, men da i en positiv tone; dypstaten viser sin nytte når uønsket politisk ledelse kommer til makten – som ved Trump.

Engelsk Wikipedia og NYT peker begge mot det statlige og mer permanente statsbyråkratiet, mens de begge utelater flere av de trolig viktigere og tyngre dypstatstrukturene. Ett av de «dypeste» av dem alle er penge-, bank- og finansmakten og hvis jeg personlig skulle trekke ut én struktur er det dette. Gjennom historien er det dette systemet som sitter på den «øverste» eller «dypeste» makten i samfunnet over tid, selv om denne makten i hovedsak utøves i bakgrunnen. Dette er i stor grad regissørene og scenografene bak forhenget, mens politikerne er skuespillerne fremme på scenen. Mye og mangt kunne vært lagt til, men jeg stopper her.

Jeg anslår to tenkelige grunner til at PST trekker frem dette ene absurde eksempelet på «teorier» de antistatlige angivelig engasjerer seg med.

Hypotese 1: fordummingen har nådd nye høyder

Den ene grunnen kan være at PST ikke evner bedre.

En reelt eksisterende dypstat er som sagt en ubestridelig faktum og en hver seriøs overordnet samfunnsanalyse, historisk analyse, eller maktanalyse vil måtte snakke om eller forholde seg til hvem/hva dypstaten er og hvordan de øver sin makt og innflytelse. Gjennom hele historien har vi sett slike strukturer i sving til enhver tid.

Og likevel presterer PST å trekke frem dette som eksempel på ett av fundamentene for antistatlig ekstremisme.

Hvis man ikke tillegger PST vond vilje her, så vil uansett det intellektuelle nivået kunne sies å være omtrent ungdomsskole. Jeg kan igjen litt sleivete si at nok en gang har Tiril 14 år fått skolestilen sin på trykk.

Dette krydrer PST med å naturligvis slenge på ordet konspirasjonsteori, som i seg selv har blitt en intellektuell hengemyr/kollaps, noe jeg har omtalt for eks her, eller her, eller som Kjetil Tveit snakket om her.

Jeg tror den mest plausible forklaringen på PST’s valg av dette eksempelet er den pågående og akselererende fordummingen av norsk offentlighet og ordskifte som nå snart ikke kan komme nærmere sitt klimaks/bunn. Hvis man for eks. leser Store Norske Leksikons artikkel om QAnon hvor de også nevner dypstaten, ser man det samme intellektuelle nivået og ryddigheten som selv en ungdomsskoleelev trolig ville blitt flau over.

Det er godt mulig PST har valgt ut eksempelet nærmest helt tilfeldig uten noen videre analyse av tematikken, for andre deler av deres notat peker i denne retning, som vist i del 2.

Hypotese 2: dyptgående strategi bak valg av eksempel.

En annen hypotese kan være at PST har en langt mer infam baktanke med å velge ut folks bevissthet om eller erkjennelse av dypstaten som eksempel på ekstremisme. Det som taler imot denne hypotesen er riktignok at hvis det var en dyptgående strategi bak dette ville trolig artikkelen til PST være langt mer utspekulert, grundigere og mer kompetent formulert.

Uansett, de lærde kan strides om hvem av disse to hypotesene som er korrekt. Eller kanskje det er en tredje eller fjerde hypotese jeg ikke har tenkt på?

Dypstaten som overordnet fenomen en som nevnt en ubestridt realitet og et faktum, mens detaljene i hva/hvem der og hvordan de fungerer naturligvis kan (og bør) diskuteres friskt. Konsekvensen av at det finnes en mer skjult, mer tilbaketrukket og enda mer innflytelsesrik struktur enn de politiske maskottene (altså at det finnes en dypstat) er at illusjonen om at vi har et reelt fungerende folkestyrt demokrati fort fordamper.

Denne fordampingen burde definitivt skje, men det er også dette de dype maktstrukturene naturligvis vil forhindre. Maskottene innenfor de tomme demokratiske kulissene har ikke noe særlig reell innflytelse, og det må aldri vanlige folk i stort omfang innse, derfor kan en dypere og mer infam strategi bak valget av eksempel fra PST’s side definitiv være tilfelle.

Det som oppnås

La oss se på konsekvensene, uavhengig av om hypotese 1 eller 2 er den korrekte.

Å ha teorier om eller gjøre undersøkelser av de dypere maktstrukturer i samfunnet er jo på ingen måte, under noen omstendighet et problem for demokratiet, tvert om er det faktisk helt avgjørende del av samfunnsdebatten og et reelt godt ordskifte. Så hva er da det egentlige problemet med dette?

Det PST oppnår ved å gjøre denne litt absurde kobling mellom virkeligheten (at vi har en dypstat, uansett hvordan du definerer den) og antistatlig ekstremisme er at dette skremmer folk fra å kunne forholde seg til virkeligheten (at vi har en eller annen form for dypstat). Dette er for øvrig overordnet sett nesten alltid målsetningen med all statspropaganda i dag; å hindre folk i å ta inn over seg virkeligheten (aka la illusjonene fordampe).

Bare tenkt deg; du er en borger som endelig begynner å våkne opp til hvor hult og proforma «demokratiet» er, og at den politiske sfære er råtten, men så har altså KGB..eh PST mener jeg…gått offentlg ut og proklamert ting som at de følger med på vaksinemostandere, eller som her at tanker om at det demokratiske systemet ikke fungerer slik som vi blir fortalt faktisk blir knyttet til antistatlig ektremisme. Da vil jo de aller fleste tenke seg om to ganger før man tørr å forfølge denne realiteten, eller i det hele tatt tørr å diskutere temaet utenfor husets fire vegger. For det totalitære konsensus-Norge står parat til å stemple deg som antistatlig hvis du snakker om dette, og sikkerhetspolitiet vil sette deg på sine lister.

Dette blir altså en sidevariant av psykologisk vaksinering, som for øvrig er noe du virkelig bør lese om.

Hvis man omformer retorikken blir det mye tydeligere. Hva er egentlig «konspirasjonsteorier om dypstaten» for noe, hvis vi oversetter til intellektuell norsk?

Jo følgende: det er studier av politikk og samfunnets (reelle) maktstrukturer.

PST sin beskjed til befolkningen, enten det er tilsiktet eller ei, er altså nærmest direkte uttalt at kritisk blikk på politikk og samfunnets maktstrukturer, og undersøkelser av dette (les kritikk av tingenes tilstand), skal sende deg under lupen til landet sikkerhetstjeneste. Du blir sågar assosiert med ekstremisme. Dette budskapet (og den psykologiske vaksineringen dette utgjør) gjør at status quo konsolideres, og at mulighetene for reelle og dyptgående endringer av det nåværende politiske systemet, eller samfunnet for øvrig, eller det temmelig uthulte demokratiet vi i dag har, blir redusert betydelig.

Dette er etter min mening det alvorligste demokratiske problemet med PST’s notat om antistatlig ekstremisme.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 kommenterte jeg PST’s informasjonskampanje om såkalt antistatlig ekstremisme. Jeg gjorde følgende punktvis temauttrekk av PST definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten»,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

I denne delen skal jeg se litt på de 5 punktene over uthevet i fet skrift.

100 % intetsigende og 100 % selvsagt

Jeg begynner med følgende 3 punkter:

• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold.

Nei, sier dere det, PST? Makan til helt intetsigende og helt selvsagte påpekinger. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil alltid være dynamiske og endre seg i tråd med samfunnsutviklingen. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil også alltid være tilpasset nasjonale og lokale forhold. Snakk om å slå inn vidåpne låvedører. Og i tillegg den skarpsindige observasjonen om at felles kjennetegn på de antistatlige er at de har mistillit til staten.

PST kunne like gjerne med «intellektuell pondus» påpekt at de antistatlige aktørene har en tendens til å være avhengig av oksygen for å ikke dø.

Jeg får en fantasi i hodet om hvordan PSTs artikkel har kommet til. En av de ansatte har et barn eller niese e.l. på 14 år, la oss kalle henne Tiril, som har fått lov til å ha arbeidsuken sin hos PST i Nydalen. Tiril får i denne uken oppgave om å skrive en stil om antistatlige aktører, med følgende føringer fra sin oppasser hos PST: «Tiril, den må ikke være lang og kompleks, og husk å nevne noe om «dypstaten» eller sjømonsteret i Loch Ness eller noe lignende. Og så må du skrive ordet konspirasjonsteori mange ganger, for det er obligatorisk. Bortsett fra dette står du fritt til å skrive det du vil».

Dagen etterpå, når skolestilen til Tiril er ferdig, får hun følgende beskjed: «næmen se her Tiril, dette var jo ikke så verst! Hadde du syntes det var gøy om vi la stilen din ut på nettsiden vår?«

Sleivspark til side – jeg mener faktisk det ikke er holdbart at sikkerhetspolitiet leverer noe på dette nivået, om et såpass alvorlig tema.

At staten er illegitim

Det litt artige med at PST har påpekt at en utbredt holdning innen «antistatlige» miljøer er at «staten er illegitim» er at Thomas Kenworthy nettopp har skrevet en serie i 3 deler om at Suvereren er illegitim. Nå er jo Thomas svært fredelig og ikke-voldelig, men det kan kanskje tenkes at PST her er villig til å se bort fra sitt krav om et voldselement innen ekstremisme-definisjonen og likevel setter Thomas på lista si.

Men igjen blir problemet at man får Tiril 14 år i tankene. For det mangler fullstendig en avklaring av begreper og definisjoner her også, og ikke minst nyanserte beskrivelser av hva dette innebærer.

Det er klart at blant de mest rabiate kritikerne av myndighetene i Norge er det stor variasjon i hva man mener er illegitimt, og hvorfor. Thomas har en interessant vinkling på det, som gir grobunn for videre grunnleggende diskusjoner. Videre, enkelte mener ideologisk sett, og noen juridisk sett, at staten ikke har legitimitet, eksempler på dette vil være retninger innen anarkisme. Andre mener at det er statens enorme omfang som ikke har legitimitet, og at den bør begrenses til et lite minimum. Den politiske høyresiden vil jo for eks. ha en «mindre stat» enn den politiske venstresiden. Noen mener det rett og slett ikke er legitimt at staten griper inn i eller regulerer nesten enhver side av ditt private liv (den totalitære Staten). Andre mener at det ikke er legitimt at staten tar pengene dine på alle de «kreative» måtene den faktisk gjør. Andre igjen kan mene at stat som entitet og institusjon i utgangspunktet er noe legitimt (eller kan være det) men at den kun har sin legitimitet så lenge den faktisk jobber etter befolkningens og nasjonens ønsker (og beste) og ingenting annet (altså at man har et slags demokrati, med et slags folkestyre). I sistnevnte tilfelle mister Staten altså sin legitimitet i det øyeblikk den bryter med dette eller misbruker sin makt.

Dette siste er jo noe som ikke en gang er spesielt kontroversielt, men likevel vil et slikt standpunkt gjøre at du omfavnes av definisjonen til PST/Tiril 14 år.

Hvis sikkerhetspolitiet skal gå ut med slike ting må vi avkreve dem at de opererer med en form for nyansering og ikke minst adekvate begrepsdefinisjoner, ellers blir deres virksomhet så til de grader fordummende, og gjør bare ut fra det kriterium faktisk skade på norsk offentlig ordskifte. Som jeg har nevnt før; et godt utviklet ordskifte er helt avgjørende for demokratiets reelle innhold.

«På nett deles store mengder antistatlig propaganda«

Dette hevder PST. Men det hadde vært interessant å avkrevd PST noen konkrete eksempler på slik «propaganda». Omtrent alle deler av samfunnet eksisterer jo på en eller annen måte også på nett, det gjelder såvel antistatlige synspunkter, de i mellomposisjon så vell som rabiate forsvar av Staten eller status quo. Det florerer av kritikk mot myndighetene overalt på nett, blant annet i kommentarfeltene, adekvat og saklig kritikk så vel som primitive utbrudd av eder og galle. Men hvor, og hva, er egentlig denne propagandaen? Igjen, man må operere med en form for redelig og prinsipiell definisjon, også på hva som er antistatlig propaganda. Det er vel ikke slik, PST, at kritikk mot staten per se er propaganda?

Uansett, man klarer ikke å fri seg fra å tenke på det paradoksale her; at omfanget av statspropaganda fra norske myndigheter samt «etablissementet» i dag har nådd nivåer og omfang man sjelden har sett, så glasshuset er her i alle tilfeller mastodontisk.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I Thomas Kenworthys serie om suverenen Norges legitimitet kunne vi i del 1 kikke på PST’s «kunnskapsbank» og dets lille oppslag om såkalt antistatlig ekstremisme. Det sistnevnte skal jeg se litt nærmere på, og dette har for øvrig god relevans til min En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps. Hovedessensen i min sistnevnte gjennomgang var at det reelle ordskiftet er avskaffet i Norge, som igjen fører til at tomme demokratiske kulisser står igjen (valgordning, politiske partier osv), men uten reelt demokratisk innhold, akkurat slik Aldous Huxley beskrev på 1950-tallet at ville bli fremtiden.

Dette med et «reelt demokratisk innhold» skal jeg komme litt tilbake til i siste og oppsummerende del.

PST’s definisjon og beskrivelse

I PSTs oppslag med beskrivelse og definisjon av «problemet» sier de blant annet:

Og videre:

Det er mye og mangt man kunne sagt om de to uttrekkene over. Det første jeg må påpeke, og som kan fungere som en slags disclaimer, er at jeg på ingen måte tror at den gjengse ansatte i PST bevisst ønsker å avvikle demokratiet. Men det andre jeg må påpeke er hvor lavt intellektuelt nivå det er på dette notatet fra PST, og at resultatet av slikt slett arbeid faktisk blir et solid bidrag i praksis i avviklingen av demokratiet, åkke som. Fra PST, og fra myndighetene for øvrig sin side, sauses begreper, definisjoner og eksempler sammen til en hjelpeløs og nærmest helt meningsløs suppe, og ytterligere beskrivelse av det kan du lese mer om i denne svært gode gjennomgangen på steigan.no; Statens antistatlige virksomhet.

La meg punktvis trekke ut en tematisk essens i PST’s definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

Det om vold og en «opplevd» ikke-reell fiende

Jeg skal i denne delen starte med de to punktene over markert i fet skrift. Det at det er voldspotensialet som er bekymringsfullt er ikke veldig kontroversielt. Men nøyaktig med tanke på hva er vold egentlig bekymringsfullt? Det skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Man må tolke PST’s definisjon dit hen at ekstremisme-elementet er der hvor disse synspunktene og meningene forenes med et voldselement, for innledningsvis sier de dette:

Antistatlige ekstremister forenes i ideer og konspirasjonspregede teorier med et voldselement.

Dette kan med litt velvilje sier å være styrken i PST sin gjennomgang, da med forbehold om at de faktisk definerer at slike meninger, «tankegods» og synspunkter uten voldselementet ikke er ekstremisme.

Men det andre uthevede punktet over – i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror (min utheving) – er interessant. Det psykologiske, og dermed den praktiske konsekvens i denne formuleringen til PST er heller ikke veldig kontroversiell. Hvis noen oppfatter noe/noen som en veldig stor trussel/fiende, vil naturligvis tendensen til å kunne kjempe tilbake (med blant annet vold) øke. Men jeg skal gå inn på en annen side av dette. PST formulerer seg slik at det er snakk om mennesker som «opplever» myndighetene som en fiende, med dårlig skjult hentydning til at dette kun er en opplevelse som ikke har reell forankring. Det kunne vært artig å stilt PST følgende spørsmål:

«Rent prinsipielt – hva råder dere befolkningen til å gjøre når myndighetene reelt sett og rent faktisk blir en sterk og tydelig fiende av befolkningen?«

Nå er det ikke slik at jeg nå sier at svaret på dette må være vold (disclaimer, så jeg slipper å få huset stormet av PST i morgen), men dette spørsmålet må faktisk PST ha et prinsipielt svar på før de kan tas på alvor. Når bli vold legitimt? Aldri? Var motstandsmenn og kvinner under WWII i Norge antistatlige ekstremister? Var de få i Nazi-Tyskland, eller mot Sovjet-regimet, som kjempet imot regimet antistatlige ekstremister? Demonstrantene mot myndighetene i Iran før krigen brøt ut tidligere i år – var de antistatlige ekstremister? Sistnevnte er kanskje ikke det beste eksempel, siden disse demonstrantene naturligvis var styrt, og etter hvert kuppet, av utenlandsk etterretning og faktisk utførte grov vold og drap mot myndighetsapparatet før de ble slått hardt tilbake. Uansett, i vestlig og PST’s narrativ er disse demokratiforkjempere.

Jeg er ganske overbevist om at PST i sin hjelpeløshet ikke har tenkt over problemstillingen overhodet. For PST (og mange andre) er nok Staten og Myndighetene i Norge per se Det Gode, uansett, alltid. PST er jo selv en del av Staten og klarer trolig ikke i sin fantasi- og prinsippløshet en gang å forestille seg tanken på at stat og myndigheter i Vesten kan være noe annet enn Det Gode. Selv om historien er en eneste lang kavalkade av eksempler på det motsatte.

Hva er man egentlig bekymret for?

Så – i hvilket henseende er voldselementet PST nevner bekymringsfullt? Hva er man bekymret for? Jeg vil si at hvis målsetningen er et samfunn helt fritt for vold, vil voldselementet naturlig nok være selve det bekymringsfulle.

I Norge skjer det betydelige mengder vold hver eneste dag, og utøverne er følgende:

• personer som enkelt og greit har vold som altfor lett tilgjengelig verktøy i en konfliktsituasjon,
• «vanlige» nordmenn som er «dritings» på byen og dummer seg ut,
• psykiatriske personer som i psykoser o.l. utfører grove handlinger,
• kriminelle som bruker vold mot «vanlige» folk eller mot andre kriminelle grupperinger,
• narkomane (som ofte overlapper flere av kategoriene over).

I denne volden, som foregår hver eneste dag, er det nesten kjemisk fritt for PST’s «antistatlige» aktører, selv om tyngre kriminelle grupperinger burde kunne havne i en sånn kategori. Jeg kommer med en kommentar nederst til 22. juli og Breivik.

For å utlede videre – hva er så selve det bekymringsfulle hvis det ikke er et helt voldsfritt samfunn, men heller avviklingen av demokratiet man er bekymret for?

Jo, da bør man være bekymret for dem som faktisk jobber systematisk for å avvikle et reelt demokrati, for eks. PST og de aller fleste norske politikere, samt omtrent alt av etablissementets organisasjoner og NGO’er. De som innfører sensur. De som systematisk avvikler eller forsøpler ordskiftet. De som systematisk avgir all norsk suverenitet til EU og andre globale organisasjoner. De som vedtar alvorlige politiske beslutninger som er i strid med befolkningens ønske eller interesse.

Det er altså ikke volden som her er problemet, hvis det er en bekymring for demokratiet som er motivasjonen. I et hvert samfunn, også et skikkelig og reelt demokrati (som ikke bare har demokratiske kulisser), vil det alltid være en viss «dose» vold ute i samfunnet, det er uunngåelig der mange mennesker eksisterer. Men denne volden har prinsipielt sett overhodet ingen innvirkning på selve demokratiet, så lenge volden er av tålelig begrenset omfang og ikke «tar over» det meste av samfunnet. Et fungerende ekte demokrati vil uten problemer fungere ved siden av og leve parallelt med en viss dose ulovlig vold. Unntaket vil naturligvis være når omfanget av ulovlig vold blir så dominerende i samfunnet at man kan si at samfunnsordenen bryter sammen og folk ikke kan være trygge de fleste steder.

Kampen mot vold er ikke kontroversiell i seg selv, og den er moralsk riktig i de fleste henseender, men blir altså veldig fort en stråmann.

Kommentar til Breivik og 22. juli:

Noen vil utbryte i vill protest og si at Breivik og 22. juli er eksempel på at problemet med antistatlig ekstremisme er enormt. Men, spørsmålet er om Breivik skal defineres som en strukturert politisk og ideologisk aktør, eller om han mest må sees på som et psykiatri-tilfelle, med en svært tragisk konsekvens. Han var riktig nok svært anti mot den delen av det politiske kartellet som noen kaller «AP-mafiaen», men vel ikke antistatlig og mot staten som prinsipp. VG hadde en analyse av drap i Norge, som viste 885 drap siden 2000. Selv hvis man teller med Breivik som typisk antistatlig vold, så vil denne ene hendelsen (svært alvorlige riktignok) utgjøre en andel ned mot 0 % når det gjelder antall hendelser siden 2000. Hvis man ikke teller dette som én hendelse, men heller teller antall drap, noe som nok er mer relevant, vil likevel andelen bli i mindretall (8,7 %). Drap i nære relasjoner derimot ligger på omtrent 50-60 % av alle drap, i så fall omtrent 6 x høyere som samfunnsproblem. Hvis man utskiller de drap som har psykiatri og rus som hovedkausale årsak (og der bør trolig Breivik inngå) vil dominansen bli enda mer slående.

Oppsummert – det som fremstår som avslørende vedrørende PST’s gjentatte utspill og kampanje de siste årene er som nevnt at andelen vold fra antistatlige er omtrent ned mot null (eller i klart mindretall), med noen unntak. Så hvorfor ha kampanjer på dette? Noe jeg kommer mer tilbake til i siste del: det PST egentlig er bekymret for, til tross for retorikken som skal tildekke dette, er de som er grunnleggende kritisk til statens opptreden, og dermed kan være en trussel for å hindre Staten i å gjøre akkurat som før. Dette er den bakenforliggende agendaen, og det er også nøyaktig det eller disse som rammes av dette, som jeg skal komme tilbake til.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Fredag satt jeg med mannen min og et vennepar på takterrassen til H10 Puerta de Alcalá i bydelen Salamanca, øst for sentrum. Derfra hadde vi utsikt mot nordvest.

De store brannene var på alles tunger.

Ingen av spanjolene jeg snakket med, nevnte klimaendringer som årsak til at brannene startet. De snakket om sigarettsneiper, ulovlige bål, kjøretøy, maskiner og mulig påtenning. Blant menneskene rundt bordet var det bare våre norske venner som straks trakk frem klimaendringer.

I løpet av onsdag og torsdag oppsto flere separate branner i og rundt Sierra Oeste. Den første startet ved Almorox i Toledo-provinsen og spredte seg inn i Madrid-regionen. Senere oppsto nye branner ved Villa del Prado og San Martín de Valdeiglesias.

Etter hvert har det kommet frem at brannen ved San Martín de Valdeiglesias startet etter at en bil tok fyr langs M-501. Ved Almorox går mistanken mot en grill på en privat eiendom, men grunnen til at brannene startet er ennå ikke avgjort.

Bak Cuatro Torres kunne vi denne fredagen se en enorm røykfane stige opp fra brannområdet. Den kraftige vinden førte røyken stadig høyere på himmelen, til den la seg som et mørkt slør foran solen.

Midt på den lyse og varme sommerkvelden ble lyset dempet og temperaturen sank, som om noen hadde trukket et grålilla forheng over himmelen.

I horisonten kunne vi se lyset fra flammene, mens lukten av brent treverk spredte seg i luften. Takterrassen ligger rundt 60 kilometer fra de berørte områdene i luftlinje. Leiligheten der jeg bor, nord i Madrid, ligger noe nærmere.

Madrid-regionen har omtalt brannkatastrofen i Sierra Oeste som den verste skogbrannen i regionens historie.

Fredag var brannområdet fortsatt i rask vekst, og tallene ble stadig oppjustert. Brannene var så intense at mannskapene flere steder måtte prioritere evakuering fremfor slukking. Titusenvis ble evakuert eller beordret til å holde seg innendørs. Noen nektet å forlate hjemmene sine.

Lørdag morgen våknet vi til en klar blå himmel. Over Madrid var det meste av røyken borte, men en svak eim av brent treverk hang fortsatt i luften. Langs horisonten lå fremdeles et mørkt røykteppe.

Brannen var ikke over. Den hadde bare flyttet seg ut av synsfeltet vårt.

I de norske nyhetsartiklene jeg leste, ble klimaendringer straks løftet frem som hovedforklaring. I flere av de spanske reportasjene jeg fulgte, var oppmerksomheten i større grad rettet mot tennkilder, vind, vegetasjon, beredskap og manglende skjøtsel.

En skog begynner ikke å brenne av hete alene. Det trengs en tennkilde: en gnist, en flamme.

Når nesten hele forklaringen reduseres til klimaendringer, kan resultatet bli en følelse av avmakt. Hva kan egentlig et lokalsamfunn gjøre med den globale middeltemperaturen før neste sommer?

I Spania er varmeperioder med 35–40 grader ikke uvanlige. Slike perioder kan tørke ut skogbunnen og vegetasjonen. Samtidig avgjør skogforvaltningen hvor mye brensel en brann møter, og hvor sammenhengende det ligger i landskapet.

I Almorox forteller kommunen selv om tett furuskog, jara, kongler og tørr vegetasjon – og om for få økonomiske og menneskelige ressurser til å skjøtte mer enn 1 500 hektar skog.

Varmen kan gjøre landskapet mer brennbart. Vinden kan gjøre brannen voldsom. Men hvor langt den sprer seg, avhenger også av landskapet vi har skapt, forlatt og unnlatt å forvalte.

En skog som blir brukt og vedlikeholdt, oppfører seg annerledes enn en skog som blir stående urørt i flere tiår.

Spania har forandret seg enormt de siste 100–150 årene. På 1950- og 60-tallet flyttet millioner av spanjoler fra landsbygda til Madrid, Barcelona og kysten.

Tidligere levde folk av husdyrhold, skog og små jordbruk. De hadde sauer, geiter og kyr. De hugget ved, laget trekull, ryddet kratt og jaktet.

Nesten ingenting gikk til spille.

Denne livsstilen bidro til å holde landskapet åpnere. Da folk flyttet, opphørte mye av den kontinuerlige bruken og skjøtselen. Kratt, busker og småtrær vokste opp, og mengden brennbart materiale økte.

Geiter og sauer fungerer nesten som levende gressklippere. De tar for seg av tørt gress, lyng, busker og ungskog. Alt dette kan bli drivstoff når en brann starter.

Da bruken opphørte, vokste kratt, busker og ungskog sammen til større og mer sammenhengende belter. Dermed økte også mengden vegetasjon som en brann kunne bevege seg gjennom.

Flere regioner i Spania har derfor begynt å gjeninnføre tradisjonell beiting som brannforebygging. I Galicia brukes lokale ku-, saue- og geiteraser for å holde vegetasjonen nede.

Beiting kan ikke erstatte tynning, rydding og kontrollerte branner overalt, men den kan inngå som ett av flere forebyggende tiltak.

I Madrid-regionens egen plan står det at gjennomføringen av forebyggende skogsarbeid i 2025 ble betydelig hemmet. Myndighetene oppgir at personell og ressurser ble brukt i forbindelse med flomkatastrofen i Valencia, og at en regnfull vår reduserte hvor mye arbeid man fikk utført.

Planen sier også at myndighetene i 2026 skulle etablere og kartlegge flere strategiske områder der vegetasjonsbehandling kan bremse branner.[1]

Historisk ble det mange steder i Spania gjennomført planlagte små branner om vinteren eller tidlig på våren for å fjerne kratt og redusere mengden brensel. I flere regioner har denne praksisen over tid blitt redusert eller opphørt helt. Samtidig vokste vegetasjonen til.

Kontrollerte branner brukes nå igjen flere steder som ett av flere forebyggende virkemidler.

Spanske myndigheter peker på flere forhold som virker sammen: et halvtørt klima i store deler av landet, perioder med tørke, kraftige regnskyll som vasker bort jord, erosjon og oppgivelse av tradisjonelt jordbruk og beite. Mangelen på folk og penger går igjen i den lokale debatten.

Samtidig finnes det en reell konflikt mellom ulike hensyn. Død ved, kratt og urørt skog kan ha stor økologisk verdi. Men store, sammenhengende mengder vegetasjon kan også øke brannintensiteten nær landsbyer, veier og boligområder.

Spørsmålet er derfor ikke om all skog skal ryddes. Spørsmålet er hvor det må tynnes, beites, ryddes eller brennes kontrollert for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe.

Hva om en langt større del av den politiske kraften og ressursene ble brukt på å ta vare på den naturen vi faktisk har foran oss?

På å holde skogene åpne og motstandsdyktige. På å gjøre beiting lønnsomt. På å rydde strategiske branngater og skjøtte vegetasjonen rundt boligområder, veier og evakueringsruter.

Store deler av dagens miljøpolitikk handler om beregnede CO₂-utslipp og mål om «netto null» flere tiår frem i tid. Men selv omfattende utslippskutt vil ikke rydde krattet rundt en spansk landsby, fjerne hogstavfallet fra en åsside eller gi en kommune nok folk til å vedlikeholde skogen før neste sommer.

Vi kan ikke avskaffe varme somre. Vi kan ikke reversere urbaniseringen over natten. Men vi kan gjøre landskapet mindre sårbart. Derfor blir forebyggende tiltak avgjørende. Det betyr at langsiktig klimapolitikk ikke kan erstatte praktisk miljøvern og lokal tilpasning.

Vi vet allerede mye om hva som reduserer brannfaren: beiting, tynning, kontrollerte branner, branngater, jordbruksmosaikker og helårs skogskjøtsel.

Slike tiltak kan ikke garantere at det aldri brenner. Men de kan avgjøre om en gnist slokner i et åpent landskap, eller får spre seg gjennom kilometer med sammenhengende drivstoff.

Nesten all offentlig debatt handler om at klimaendringer er årsaken til disse brannene, mens langt mindre oppmerksomhet rettes mot hvorfor de starter, og hva vi kan gjøre for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe. For Sierra Oeste-brannene tyder alt på at årsaken til brannen er menneskeskapte tennkilder. Det er dette etterforskningen konsentrererer seg om.

Vi trenger altså ikke flere katastrofeoverskrifter. Vi trenger færre katastrofer.

Det begynner ikke med klimaet. Det begynner med hvordan vi forvalter landskapet.

[1] https://www.comunidad.madrid/transparencia/sites/default/files/plan_anual_iiff_2026.pdf

Innlegget En brann starter ikke med klimaet dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Nok om dette eksempelet for nå, og over til AI, datasentre og digital kontrollgrid. Utbyggingen av de enorme datasentrene og AI-infrastruktur er et av maktelitens store prosjekter for tiden, fordi datasentre og AI-infrastrukturen er helt avgjørende for den marerittaktige 1984-kontroll-griden som nå rulles ut i Vesten. Og norske myndigheter er som alltid fullt ut med på morroa! Norske komikere også, som i dag er helt tannløse, og komplette «puppets» for etablissementet og narrativkontrollen, men det finnes unntak i andre land. Her Jimmy Carr som treffer spikeren midt på hodet:

AI, datasentre og 1984-kontrollgrid er altså i full fart inn, noe som Larry Fink, CEO i det mektige BlackRock her snakker om:

Men oppi alt dette røper de også at de har tenkt å gå for sparepengene dine, slik at dine sparepenger kan bli med å finansiere din egen undergang. Her Larry Fink igjen:

Her er videoen med Fink:

Fink sier at mesteparten av disse pengene som trengs skal komme fra privat sektor; fra sparekontoer og pensjonsfond, ifølge en fantastisk freidig Fink. Og dette er ikke bare et løst forslag, da han legger til at «it is a must».

La oss hoppe til Europa. En av de viktigste bankene i City of London, Barclay brettet også ut den samme planen i en rapport de har fremlagt for EU:

Rapporten tar sikte på å informere EU-kommisjonen og medlemslandene når de vurderer nye spare- og investeringskontoer (SIA) som en del av EUs plan om å kanalisere husholdningssparekontoer til produktive investeringer, styrke konkurranseevnen, øke kapitalmarkedene og fremme bredere vekst over hele blokken. (min utheving)

Videre, Mario Draghi og EU har naturligvis allerede vært inne på dette sporet:

Behovet for rask fremgang på dette området ble identifisert av Mario Draghi i sin rapport ‘The Future of European Competitivity ’, der han fremhevet finansiering som en av de tre byggesteinene i EUs nye industrielle strategi trenger å bygge på, og bemerket viktigheten av på en bedre måte å få kanalisert høye husholdningssparekontoer innenfor EU mot produktive investeringer. EU-kommisjonen fulgte dette med sin blåkopi for europeiske spare- og investeringskontoer i september 2025, som satte opp en rekke felles prinsipper for medlemsstatene å vurdere. (min utheving)

Til slutt et hjertesukk fra bankkartellet, her representert ved Barclay:

Francesco Ceccato, administrerende direktør i Barclays Europe, sa: “Å få Sparing- og Investeringsunionen på rett kjøl er sentralt i de samlede økonomiske utsiktene for EU de kommende tiårene. I lang tid har altfor mange av våre individuelle borgerers sparing forsvunnet på uproduktive plasser. (min utheving)

President for Den Europeiske Sentralbank har naturligvis lenge siklet på sparepengene dine:

Firenze på 1400-tallet

Historie, for å bruke Finks ord, «is a must» å studere for å forstå verden, og nå skal jeg ta en historisk avstikker til Firenze og 1400-tallet. I århundrene før dette hadde formue stort sett vært eiendom, og primært landeiendom. Skattleggingen fra myndighetene i Firenze var derfor i hovedsak Il Estimo; direkte skatt på eiendom/landeiendom. Men utover 1300-tallet vokste florentinsk industri, handel og bankvirksomhet frem, noe som skapte betydelige og økende summer av flytende kapital, noe skattesystemet ikke var kalibrert for. Mange reformer kom, og den mest omfattende kom i 1427, Il Catasto: en svært grundig og omfattende samt totalitær opptelling av alle verdiene til borgerne med påfølgende skattepålegging, etter modell av Venezia:

Talere i det florentinske byrådet lovpriste en by fremfor alle for sin effektive finansielle forvaltning; Venezia. For å skattlegge sine innbyggere brukte Venezia en Catasto. Venezia medregnet all form for rikdom i sin Catasto, eiendom, mynter, handelsvarer, edelmetaller, edelstener og eierandeler i offentlig gjeld. Verdien av eiendom ble beregnet ut fra leieinntektene det gav (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 9)

Selv Venezia, et av historiens mest kompakte og totalitære/autoritære oligarkier, i en tid hvor oligarki og autoritære regimer var selve samfunnsmodellen, var mer måteholden enn norske myndigheter. For som du ser var det ikke formueskatt på eiendom, bare ved leieinntekter de eventuelt gav. Men det er mer:

Fornuftig nok ønsket ikke venetianske myndigheter en flukt av ruinerte innbyggere, ei heller å ødelegge deres kapasitet til produksjon. Derfor ble verdien av innbyggernes bosted unntatt fra skattegrunnlaget, det samme ble redskapene de trengte i sitt virke samt alt møblement. Hvert familieoverhode kunne også trekke fra en betydelig sum for hvert barn, barnebarn eller nevø som bodde i hans husholdning. Slik ble skattebyrden holdt unna produktivt arbeid. (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 9)

Som sagt, denne i hvert fall antydningen til måtehold i skattleggingen kunne jo norske myndigheter lært litt av. Firenze kopierte i stor grad dette systemet fra Venezia, med de samme unntakene i skattebyrden. Men i tiårene før 1427 var det problem, og nå nærmer jeg meg poenget. Il Estimo (skatten på landeiendom) sørget for nok inntekter til «daglig drift» for myndighetene i Firenze, men:

(…) det (Il Estimo) kunne ikke levere de ekstraordinære inntektene som trengtes ved utbruddene av krig. Den mest innbringende skatten for byen var den de samlet inn ved byportene, men de kunne ikke øke denne mye uten å ødelegge handelen – som byens rikdom, og egentlig makten, hvilte på. I 1424-25 når den kostbare krigen mot Hertugdømmet Milano raste turte de å øke denne skatten bare med magre 4 %. Hvor kunne de store nødvendige summene bli funnet? Myndighetenes svar på dette presserende problemet var en genial fiskal strategi: det ble vedtatt krav om at innbyggerne måtte låne myndighetene pengene. (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 3)

Denne fiskale strategien, med at befolkningen med tvang måtte låne oppsparte verdier og penger til myndighetene for å finansiere kostbar krig, ble kalt La Novina.

Når Larry Fink nå 600 år senere lanserer sin La Novina, vil det nok neppe foregå med åpen tvang, men heller med såkalte insentiver. Den gang dreide det seg om å finansiere krig, mens i dag er det uttalte alibiet fra Fink behovet for at våre sparepenger må brukes til datasentre og AI-infrastruktur, slik at vi selv får være med å direkte finansiere det digitale overvåkingshelvetet som kommer til å smadre vår frihet. Mannens freidighet er nesten sjarmerende, så djevelsk er den.

Innlegget 1984-kontrollgrid og sparepenger dine dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Riksforsamlingen etablerte suverenen Norge 17 mai 1814.

Norges legitime eiendomsmasse er ubetydelig

Et vanlig forsvar for suverens legitimitet er at landet er å sammenlikne med et borettslag der beboerne må innrette seg etter husordensreglene.

Implisitt i dette er at suverenen eier landet. Samme tankegods ligger bak standpunkter som at «Vi» eier naturressursene i Norge (gjennom suverenen).

Eiendomsrett er et større tema, men innebærer i essens råderett. Eiere kan helt eller delvis miste muligheten til å råde over sin eiendom. Dersom noen stjeler en bil råder tyven. Men den tilhører fortsatt eieren som har råderett. Suverenen Norge har begrenset nordmenns rådemulighet over sine eiendeler i tusenvis av forskrifter. Noen ganger eksproprierer suverenen eiendeler.

Den norske suverenen har stor makt og kan tvinge gjennom beslutninger om eiendeler og ressurser i Norge. Tilsynelatende eier Norge alt. Blendet av realitetene blir vi forledet til at tro at dette også er moralske eller juridiske kjennsgjerninger. Men det er forskjell på hvem som råder (de facto) og hvem som har råderett (de jure).

Den forrige suverenen ble avviklet 19/2 1814. Det er klart at suverenen som ble etablert 17 mai 1814 var uten eiendeler.
Suverenen har siden, hovedsaklig, blitt finansiert med pengeutpressing(skatt) og pengefalsk(inflasjon) og ellers selvtekt og mafialiknende forretningsmetoder som å presse vekk konkurrenter.

Noen har opp gjennom årene har gitt staten frivillige donasjoner. Kanskje har noen tilgodesett suverenen i sitt testamente. Jeg formoder få av disse var testasjonsfør. Samlet er dette neppe mye.

Samlet sett er det klart at den del av statens eiendomsmasse som er skaffet på redelig vis, er forsvinnende liten. Mot dette må påstander om at suverenen er en eiendombesitter alle må innrette seg etter avvises.

Eiendom kan ikke brukes som fengsel

En annen skranke mot dette synet er at eiendom ikke kan brukes som et fengsel. Når du stiger ombord på et tog eller fly, går på restaurant eller besøker noen hjemme, er du inneforstått med at du må innrette deg etter eierens regler og denne har stor frihet i å vise deg bort eller liknende. Dette er dog begrenset i sted og tid. Du gir deg ikke, hud og hår på livstid, når du setter deg på bussen hjem etter jobben. Sjåføren kan nekte deg å snakke i telefonen, spise iskrem eller liknende mens du sitter på bussen, men når du går av er du fri.

Eiendom er ikke noe Hotel California.

Innlegget Er suverenen Norge legitim III dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Den norske suveren «Norge», øverste herre som alle må adlyde, ble etablert 17 mai 1814.

Det ble gjort betydelige anstrengelser med eder, valg og fullmakter landet rundt for å sikre at etableringen skjedde med folkelig samtykke. Tilsvarende ville ikke blitt gjort om man etablerte andre organisasjoner som sagbruk eller rederi. Man var klar over at etableringen av en suveren er noe særskilt.

Alt tatt i betraktning er det min vurdering at organisasjonen som ble etablert 17 mai 1814 var selvbestaltet. Eidsvoldsmennene manglet mandat. Slikt mandat er umulig all den tid ingen kan livsvarig underkaste seg selv og følgelig heller ikke andre.

Er prosessen for etableringen av suverenen viktig?
Enten mener man at prosessen er likegyldig. I tilfelle underkaster man seg for eksempel om en gruppe offiserer møtes og etablerer en militær junta, en gruppe forretningsfolk møtes og etablerer et oligarki eller en gruppe kriminelle møtes og etablerer en mafia.

Eller så mener man prosessen er viktig. I så fall må man også, ærlig, vurdere om prosessen var tilfredsstillende og forkaste resultatet dersom ikke.

Frivillig opptreden. Og opptreden under press.

Mange adlyder autoriteter på refleks. Den som ikke er rettskaffen er likeglad om andre handler frivillig eller under tvang så lenge de får viljen sin. For disse gruppene er prosessen likegyldig.

Men andre vil adlyde motvillig og generelt være mer vrangvillige og mindre samarbeidsvillige overfor mafiaer, juntaer o.l. Noen få vil, åpent eller skjult motarbeide og undergrave illegitime autoriteter. Dess flere som anser suverenen å være en mafia og ikke Gud, dess svakere blir den. Det er derfor PST forfølger de som stiller spørsmål ved suverenens legitimitet.

Det er et valg å la seg begeistre av suverenen, forsvare den, bejuble den og gå rundt seg for å oppfylle dens minste vink til punkt og prikke, eller om man movillig gjør det man må for å unngå problemer og signaliserer at man handler under press.

Forståelse av verden

Beslektet med dette er folks forståelse av begivenhetene og samfunnet. For noen er skatt pengeutpressing, bank pengefalsk og krig bandeoppgjør. Noen mener det finnes to sett lov, rett og moral andre ett. Identiske handlinger tolkes ulikt.

Den som finner suverenen legitim bortfeier suverenens feil med sviktende karakter hos enkeltindivider. Den som finner suverenen illegitim mener suverenes manglende moral og rettskaffenhet ligger i suverenens natur.

Rettslige konsekvenser

Endelig har suverenens manglende legitimitet en rettslig side. Dersom suverenen som ble etablert 17 mai 1814 er uten legitimitet, er alle handlinger utført siden, uten autorisasjon. Alle lover, forskrifter, traktater, allianser, utnevnelser og avtaler er ugyldige. Eiendeler skal avhendes og fortrinnsvis leveres tilbake.

Innlegget Er suverenen Norge legitim II dukket først opp på Foreningen lov og helse.