Det var som de fleste forstår ikke anledning for konsernmedia, eller de styrte redaktørers media, å la være å omtale de store konspirasjonene som fant sted i Epsteinsaken. Men journalist i Morgenbladet Martin Gedde-Dahl fant det likevel nødvendig å rykke ut mot deler av dette, da det ikke var til å tåle at enkelte msm-journalister gravde et par hakk for mye (ved noen veldig få anledninger). Jeg skal i det følgende dissekere deler av hans innlegg som du kan lese i del 3.

Jeg vil aller først gi deg en utfordring: les innlegget til Gedde-Dahl (og jeg tror du må lese det mange ganger) og prøv å finn en rød tråd og konsistens i budskapet.

Allerede i overskriften i artikkelen starter det med et brak, se her:

Husk nå; det som er hovedbudskapet til en skribent finner du nesten alltid i overskriften. Og han er ikke skyggeredd, for han har guts nok til å rykke ut for å advare mot å ha teorier om konspirasjoner i en sak som er en nesten uendelig lang rekke med konspirasjoner. Gedde-Dahl er ellers i sakens anledning både fornøyd og misfornøyd på en gang, og dette kommer faktisk frem allerede i overskriften:

Fornøyd: «har de som vanligvis advarer mot konspirasjonsteorier (…)»: som nevnt i forrige del er pressens rolle i dag å advare mot konspirasjonsteorier, altså advare mot at folk skal undersøke kriminalitet og konspirasjonene utført av politikere, Glafia (makteliten) eller andre deler av makteliten. Pressens rolle har i dag som nevnt konsolidert seg til å dreie seg om å aktivt advare om at gravejournalistikk – eller det å prøve å avsløre kriminalitet og konspirasjoner – er en trussel mot demokratiet (ja, her er vi). Dette er jo Gedde-Dahl strålende fornøyd med, alt vel så langt.

Misfornøyd: «(…) selv latt seg forføre»: men så var det disse kollegaene av Gedde-Dahls da, som frem til nå har utført denne overnevnte vaktmesterrollen for Glafia så ivrig og ærgjerrig, som nå altså har latt seg forføre, og dette er Gedde-Dahl ikke spesielt fornøyd med.

Jeg sakser så det første sitatet fra litt ned i artikkelen hans:

Noen sier det liksom litt selvironisk: «Fikk konspirasjonsteoretikere rett?», spurte programlederen på NRKs Fredagspanelet 6. februar. Ja, er det fnisete svaret fra direktør i Rederiforbundet Knut Arild Hareide, programleder Bahare Viken og VG-redaktør Gard Steiro. «Kan noen kontakte Pizzagate-gjengen og beklage at vi stemplet absolutt alt de sa som konspirasjonsteorier», spør Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen på Facebook

Du vil nok sjelden få et mer fortettet bevis på den kognitive kollapsen og grenseløse forvirringen til norske journalister enn dette avsnittet. En svært forvirret Gedde-Dahl beskriver de forvirrende journalistene (Steiro og co) som nå altså har blitt enige om at de som omtalte at Epstein hadde drevet med konspirasjoner hadde rett, og at det var feil å stemple teorier om konspirasjon som teorier om konspirasjon. Jeg må her igjen minne om metoden de opererer med; hvis noen kommer med en teori om en konspirasjon så skal det stemples som en teori om en konspirasjon, slik at folk skal hindres i å forfølge, grave i eller undersøke en teori om en konspirasjon; ref. det jeg innledningsvis skrev om den psykologiske operasjonen i forrige del.

Men forvirringen blir dobbel (minst), for Steiro og co vil beklage til dem som hadde teorier om konspirasjonen, og det de foreslår å beklage for er at Steiro og co hadde stemplet teoriene om konspirasjon som teorier om konspirasjon. Dette falt Gedde-Dahl tungt for brystet; for et sted må vel grensen gå.

Men litt senere har plutselig Gedde-Dahl selv en teori om konspirasjon, for han skriver:

En av heltene i dette arbeidet, som er utført med voldsom motstand fra både mektige og skruppelløse krefter (…)

Så serverer Gedde-Dahl to avsnitt etter hverandre, og prøv gjerne å finne hode og hale på dette, eller konsistensen/den røde tråden:

I likhet med mange andre har jeg de siste årene fulgt dette økosystemet av sosiale medier-profiler, forumer og podkaster viet til å bevise at Epstein-saken er noe mer enn det vi blir fortalt av påtalemyndigheter og tradisjonelle medier: At Epsteins karriere er en dekkhistorie. At han og Ghislaine Maxwell organiserte en stor pedofiliring, hvor mange av verdens rikeste og mektigste menn hadde sex med mindreårige. At det foregikk enda mer bestialske forbrytelser enn det som er kommet frem. At alt ble filmet, og at det et eller annet sted i «filene» finnes en liste over Epsteins «klienter», som en dag vil komme for en dag.

Men så dette:

Dette er ikke urimelige spørsmål. Dersom du skulle konstruert en person kun for å innby til konspirasjonsteorier, ville det være vanskelig å overgå biografien til mattelæreren som ble finanskonge, fungerte som edderkopp i et globalt elitenettverk, har uklare forbindelser til etterretningstjenester, var nær venn av både Donald Trump og Bill Clinton – og som deretter ble avslørt for å ha drevet en enorm operasjon for menneskehandel og overgrep på hundrevis, kanskje så mye som tusen, unge kvinner og jenter over flere tiår.

Først snakker han om alle de «rare sprø teoriene», for å så bekrefte at disse stemmer. Altså, alle de «rare teoriene» om at Epstein var med i en stor konspirasjon, for å så bekrefte at Epstein deltok i en stor konspirasjon.

Så skriver Gedde-Dahl om den danske statsviteren Michael Bang Petersen. Bang Petersen er for øvrig en person Gedde-Dahl har sett opp til frem til nå, men nå har dansken «gått seg vill» og kommet med et «oppsiktsvekkende innlegg på Linkedin». Eller som Gedde-Dahl sier det, når han referer til dansken:

Andre ser ut til å ha fått verdensbildet sitt skaket.

Det denne dansken tilsynelatende har gjort, er å ta inn over seg omfanget av Epstein-saken og hva den faktisk betyr, og dermed naturlig nok også fått sitt «verdensbilde skaket» (slik som seg hør og bør, faktisk). Men dette er utålelig for Gedde-Dahl, som synes det å ta inn over seg realitetene i denne verden faktisk er «å gå seg vill»:

«Mer enn ny innsikt i sakskomplekset bærer disse innrømmelsene (til dansken, red.) preg av at avsenderen har gått seg vill i det enorme, kaotiske materialet som er frigitt»

Så fortviler Gedde-Dahl over Dagbladet (og det er det jo ellers faktisk veldig ofte grunn til):

«I en sak med tittelen «Dukker opp 891 ganger» skriver for eksempel Dagbladet at pizza er «Epsteins «hemmelige» kodeord». Den lettvinte saken, som riktignok vedkjenner at det ikke finnes «rettslige bevis» for at ordet har noen «kriminell betydning», etterlater et inntrykk av det er rimelig å lure på om ikke disse elitene egentlig bruker «pizza» som kodeord for misbruk av små barn.»

Både i den famøse Pizza Gate-saken, samt i Epstein-filene fremkommer det ganske påfallende og notorisk bruk av enkelte ord, slik som pizza, hvor det er skrikende tydelig at det ikke kan være snakk om pizza bokstavelig talt; altså en form for kodeord. Hvis man ikke klare å se eller skjønne det har man store kognitive eller moralske svekkelser. Men det å si at det må bety kodeord for for eks. misbruk av barn, er jo naturligvis spekulativt og vanskelig å påstå sikkert. Men det at Dagbladet fraviker sin tjenesterolle for Glafia i et lite øyeblikk og nevner dette (selv om det er helt kort og egentlig ufarlig) er altså ikke til å tåle for Gedde-Dahl.

Lenger ned blir det igjen ellevilt. Gedde-Dahl har som nevnt lenge vært fornøyd med konsernpressen som advarer mot å drive gravejournalistikk (altså grave i konspirasjonene), for å så i sin artikkel kritisere pressen for å grave i og beskrive konspirasjonene i Epsteinsaken, før Gedde-Dahls selv plutselig igjen beskriver en rekke konspirasjoner i ett og samme avsnitt – for nå erklærer han plutselig at vi jo vet masse om det han lenger opp advarer mot å vite:

Den første politietterforskningen på 00-tallet avdekket et mønster av systematiske overgrep og identifiserte 36 ofre, noen så unge som 14 år. Etter at Jeffrey Epstein slapp unna med en avtale om det ikke skulle reises føderal tiltale, avslørte Miami Herald-journalist Julie K. Brown gjennom et imponerende gravearbeid hvordan den mektige finansmannen hadde brukt nettverket sitt til å slippe unna.(mine uthevinger)

Alle de 3 markerte uthevingene i sitatet over viser 3 solide konspirasjoner, så nå er jo Gedde-Dahl fortettet konspirasjonsteoretiker (og det er jo egentlig ikke noe galt i, faktisk er det helt nødvendig, men det er jo fullstendig haram i opp-ned-verden til msm-journalister som Gedde-Dahl).

Så et nytt ellevilt avsnitt, som ikke bare motsier store deler av sitt egen innlegg, men også motsier seg selv to ganger innad i selve avsnittet:

Nesten all utnyttelsen og alle overgrepene mot kvinnene var ment å tjene bare én person: Jeffrey Epstein og Jeffrey Epsteins seksuelle ønsker», sa Edwards. Det finnes tilfeller hvor andre menn har misbrukt Epstein-ofre, men en overgrepsring var det ikke, mener han.

Hei hvor det går – utnyttelsen og overgrep tjente bare én person, selv om andre menn misbrukte ofrene. Det var andre menn som gjorde overgrep i denne systematiske overgreps-historien, men en overgrepsring var det ikke, bare én person. Selv om det var flere. Jøjemeg.

Og det tar ikke slutt:

Det er ingen tvil om at materialet som er offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet, gir et sjokkerende innblikk i en elite som ser seg selv som hevet over demokrati og rettsvesen. Men når det gjelder Jeffrey Epsteins seksualforbrytelser, er det foreløpig lite som tyder på at Edwards tar feil.

Saken gir et sjokkerende innblikk om en elite, men Edwards tar ikke feil i at denne saken egentlig bare dreier seg om Epstein.

Men det er mer, for plutselig har Gedde-Dahl denne erkjennelsen:

Ennå er det ekstremt mange dokumenter som ikke er offentliggjort, og mange helt sentrale spørsmål som står ubesvart (min utheving).

Sentrale spørsmål om konspirasjonene står ubesvart erkjenner han altså i et innlegg som handler om kritikk mot sine kollegaer for å grave i det som er ubesvart (eller noe usikkert) i disse konspirasjonene.

Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører: En privilegert elite, som opphever politikkens vanlige motsetninger når de møtes seg imellom, og er mer lojale mot hverandre enn dem de skal representere. (mine uthevinger)

Igjen, fra å plutselig påstå at Epsteinsaken dreier seg om Epstein alene, spretter han over til å erkjenne at Epsteinsaken dreier seg om en konspirasjon i elitesjiktet, som markert over i fet skrift i sitatet.

Stakkars Gedde-Dahl, han skal få et ørlite forsvar nå, for man kan stadig finne enkeltelementer i innlegget hans som ikke er feil, isolert sett. Og når han sier «Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd (…) er han jo inne på den sensasjonspregete og noen ganger altfor lettbente fremstillingen av saken som pressen ofte har hatt. Her bommer han jo ikke direkte, isolert sett.

Men til slutt, videoen hvor han kjapt redegjør for saken muntlig er om mulig enda mer episk, se den helt nederst i del 3. Ca fra 01:18 minutter ut i videoen er det et sitat jeg synes er verdig kroningen til alle dissonansers dronningmor, jeg siterer ordrett hvor han sier hva vi vet (men som han riktignok forut har advart mot å vite):

(…) som at det finnes en global elite, som hever seg over rettsvesenet og demokrati, at det finnes skjulte og korrupte avtaler, at det finnes kultur som behandler unge kvinnekropper som noe mektige menn bare kan gå og forsyne seg av og bruke og kaste, og ingenting av det trenger egentlig konspirasjonsteori. Alt det er det ganske lett å tro på.

Dette kan stå som symbolet på det ultimate begrepsforvirring og ultimate kognitive svekkelsen norske journalister lider av. Gedde-Dahl ramser altså opp en lang rekke sentrale konspirasjonsteorier i både Epsteinsaken spesifikt, men også mer generelt, for å deretter si at disse konspirasjonsteoriene ikke trenger en konspirasjonsteori. Og hva betyr det egentlig at noe «ikke trenger en konspirasjonsteori»? Det blir ikke bedre av at han avslutter med å si «Alt det er det ganske lett å tro på.«. Som om slike ting er trosspørsmål, noe du skal tro eller ikke tro på. Som om ikke metoden alltid må være å undersøke sakens fakta (altså grave i konspirasjonene og dermed være konspirasjonsteoretiker) og finne ut hva som er sant og ikke sant vedrørende de forskjellige påstandene og teoriene; nei parameter går langs en linje på hva man bare skal tro/ikke tro.

Dette siste om tro/ikke tro er mer viktig enn man først skulle tenke, for mentaliteten avslører seg beinhardt her. For de fleste samfunnsspørsmål i all propagandaen i Norge dreier seg i dag om narrativer som er ett forbundet med trosspørsmål. «Troen på myndighetene», troen på at Vesten og Norge representerer «det gode» osv, selv om nesten alle fakta viser det motsatte. Men vaksiner er kanskje det mest åpenbare temaet her, som jo er en ren religiøs bevegelse i befolkningen og blant journalister m.fl.

Konklusjon om innlegget til Gedde-Dahl:

Epsteinsaken er den mest avslørte elite- eller Glafiakonspirasjonen i senere tid, men likevel presterer faktisk en journalist å rykke ut mot det å ha teorier om denne konspirasjonen. Så, hva får ham egentlig til å gjøre dette?

Hvis jeg skal hente ut én forklaringsmodell til at innlegget hans er som det er, (og da tenker jeg ikke på all dissonansen og alle selvmotsigelsene) i lys av de siste delene jeg har skrevet i denne artikkelserien er jeg ikke i tvil om hva det må bli:

Pressen skal aldri avsløre maktelitens, eller Glafias, konspirasjoner, men når de først blir tvunget til å omtale det skal de gjøre en såkalt begrenset avsløring («limited hangout», på engelsk). Dette er en innarbeidet metode hos pressen. Selv om norsk presse har vært ekstremt flinke i å gjøre nettopp dette i Epstein-saken (samt brukt metoden med det utrolige personfokuset på enkeltpersoner i saken), har enkelte aviser og journalister glippet i noen få tilfeller, og skrevet om eller bare så vidt nevnt de enda grovere aspektene ved Epstein-saken, også der hvor det finnes usikkerhet. Innenfor illusjonen om pressens rolle er jo dette faktisk pressens jobb å gjøre, men innenfor den reelle rollen er dette uakseptabelt. Det er denne programmeringen som er nødt til å være mekanismen bak det at Gedde-Dahl så seg nødt til å rykke ut med sin korreks av sine kollegaer; Gedde-Dahl er rett og slett nesten utenfor fatteevne ekstra disiplinert vaktmester og portvokter.

Oppsummering av hele artikkelserien:

Hvis jeg helt kort skulle oppsummere hva jeg har prøvd å få frem i hele denne serien, også ved hjelp av andres artikler om verdenssituasjonen, tror jeg det viktigste må være å ta inn over seg illusjonen om både poltikken som det egentlig maktsentrum, samt illusjonene om nasjonalstatens suverenitet. Det er først da man kan forstå mekanismene, altså hvorfor ting skjer som de gjør på den globale scene. I avskygningen av dette blir også dette med å begripe hvordan «systemet er rigget» (til din disfavør), og til slutt hvordan «systemet» produserer og kontrollerer en lang rekke «vaktmestere» og portvoktere, for eks. i presse og akademia, slik at systemet forblir med status quo og folk forblir uvitende.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 9 – et heftig eksempel fra en norsk journalist dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Konsernmedias vaktmesterrolle fungerer på en tredelt måte:

• pleie, vedlikeholde og konsolidere det riggede systemets status quo,
• være helt tyst om de viktigste tingene (la være å beskrive de dype reelle mekanismene og maktstrukturene),
• frenetisk angripe de få som våger å snakke sant om dype reelle mekanismene og maktstrukturene eller på andre måter true det riggede systemet.

Et utrolig tydelig eksempel i Norge er behandlingen av Glenn Diesen, som snakker sant om Ukraina-krigen, men når det er konsensus om at det i den saken skal lyves uhemmet blir han nærmest kjeppjaget fra landet. Det er mange viktige vaktmester-bransjer, hvor militæret og sikkerhetstjenesten (PST) naturligvis er svært viktige, men akademia og pressen er de jeg vil kategorisere som de aller viktigste, og skal skrive noen ekstra ord om.

Den psykologiske krigføringen

Jeg ser meg først nødt til å si noe kort om en helt spesifikk psykologisk operasjon/kognitiv krigføring som har vart siden 1960-årene, og som forbausende nok faktisk har lykkes så til de grader at man må klype seg i armen.

Men først, hva er en konspirasjonsteori? Jo, det er en teori om en konspirasjon, og en slik teori er som absolutt alle andre teorier; den kan være riktig eller feilaktig! Sannelig. Vurderingen av teorien er riktig eller feilaktig kan bare vurderes ut fra fakta. Derfor, for å finne ut fakta om en teori om en konspirasjon må du begynne å undersøke og «grave» i konspirasjonen, altså være en konspirasjonsteoretiker.

Det er som mange vet dokumentert hvordan deler av det vi kan kalle Glafia-strukturen fra 1970-årene via sin konsernpresse satte i gang en omfattende kampanje (her beskrevet av Kjetil Tveit), blant annet Operation Mockingbird, for å skape et «psykologisk piggtrådgjerde» for å hindre befolkningen i å grave frem og avsløre Glafias kriminelle konspirasjoner. Den diabolske, men absurde metoden var å kalle dem som prøvde å undersøke Glafias konspirasjoner for «konspirasjonsteoretikere».

Så enkelt, så absurd, så meningsløst. Men, så virkningsfullt!

Et hvert sunt menneske, med sinn, hjerne og moral i behold, vil naturligvis hive et slikt absurd forsøk på skraphaugen, men denne psykologiske operasjonen ble oppretthold over så lang tid, og ble også ført ut av USA og til hele Vesten i tillegg, slik at det faktisk fungerte (!). I dag har vi kommet dit at de som prøver å grave i Glafias eller andre maktstrukturer lovbrudd, overgrep og konspirasjoner – altså «konspirasjonsteoretikerne» – defineres som en «trussel mot demokratiet». Dette er faktisk nå pensum på barne-, ungdom- og videregående skole (der de nye vaktmesterne produseres). Det uttales fra talerstolen av politikere, og befolkningen nikker anerkjennende! Det absurde i opp-ned-verdenen vi lever i i dag er at hovedvirket til en gravejournalistikk jo per definisjon er å drive med konspirasjonsteorier, og dermed være konspirasjonsteoretiker. Likevel, i dag, hvor konsernmedia i større grad viser rett ut hva deres egentlig rolle er, ser vi artikler i den samme pressen hvor de beskriver at gravejournalistikk (grave i konspirasjonene) per definisjon er en trussel mot demokratiet.

Tenke seg til – så langt har den kognitive og moralske kollapsen altså kommet i Norge. Vi har for øvrig skrev om temaet før, for eks. i Ordet konspirasjonsteori og psykologisk vaksinering eller Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer.

Pressens rolle

Historie:

Jeg har skrevet om pressens rolle før. Det kunne også vært nyttig å beskrive historisk og grundig når den vestlige pressen ble overtatt av Glafia-fenomenet, men det tar jeg meg ikke plass til her. Men jeg kan summarisk si at denne prosessen skjedde de første tiårene på 1900-tallet, og det var Det Britiske Imperiet som initierte og styrte prosessen. Eller mer presist, Glafia-strukturen bak imperiet. Britisk og vestlig presse ble først overtatt, før amerikansk presse ble overtatt i en prosess vi omtrentlig kan tidfeste til perioden 1909-1925 (denne prosessen har naturligvis fortsatt også etter dette, til der vi er i dag).

Virkemidlene:

Ved å over tid betrakte pressens virkemidler i å utføre sin rolle som vaktmester for Glafia trer det tydelig frem hvilke som er deres vanligste virkemidler, og når du først har blitt klar over disse ser du dem benyttet hver eneste dag, i alle msm-aviser og tv-kanaler. Alle. Hver dag!

Det er ett virkemidler som uten konkurranse er det viktigste, nemlig:

Pressens klart viktigste og mest anvende virkemiddel er å la være å skrive om de viktige tingene. Denne metoden har to utgaver, eller metode 1 og metode 1 A; enten å overhodet ikke skrive et eneste ord om de viktigste temaene, eller sekundært å utelatte selve det viktige innenfor et viktig tema hvis de først blir tvunget til å skrive om det viktige temaet.

Det siste har en særdeles viktig under-metode, vi kan kalle det metode 1 B; de få gangene konsernmedia dessverre blir nødt til å skrive om de sakene som det egentlig er forbudt for dem å skrive om eller avsløre har de et virkemidddel til: personfokus.

Kommer du selv på noen eksempler på avledningen med å frenetisk fokusere på person og ikke sak? Donald Trump, naturligvis. Han er vår tids klareste eksempel på denne metoden, men metoden brukes nesten daglig i en rekke saker.

Hva med Epstein-saken? Jeg antar mange selv har lagt merke til hvordan pressen har behandlet denne saken. Epstein-saken er som nevnt i del 6 en unikt innblikk i Glafia-fenomenet, og det er sjelden vi får såpass betydelige glimt av dette som i denne saken. Pressen, hvis rolle er å aldri skrive om sånt, ble her faktisk nødt til å skrive om saken. Konsernpressen har vært notorisk og mer eller mindre frenetisk i å vri det grunnleggende med Epstein-saken – hva den betyr, hva den viser, hele Glafia-fenomenet m.m. – til å bli et hysterisk personfokus på noen utvalgte enkeltpersoner. I slike situasjoner er pressens rolle å kaste noen enkeltpersoner «under bussen», og «dusje» befolkningen i detaljerte (men meningsløse) personopplysninger og personrelaterte narrativer rundt disse personene for en kort periode. Terje Rød-Larsen og Mette-Marit fikk denne ufrivillige rollen i Norge. Ikke det at disse trengs å unnskyldes helt, men de og deres egen person er altså ikke selve det viktige med saken. Men med denne metoden klarer altså pressen å opprettholde sin rolle i å skjule – eller tilsløre – selve det viktige i en hver sak fra folk.

To andre mer kjente metoder til konsernpressen er ren løgn, eller det å lage svertekampanjer for å «ta ut» folk som snakker sant og er trussel mot det riggede systemets status quo. Som nevnt, for eks. Glenn Diesen. Men andelen av ren løgn blir i det store bildet faktisk en del mindre totalt sett enn man først skulle tenkt.

Pressens metoder oppsummert, i prioritert rekkefølge med det viktigste først:

1. utelatelse (eller løgn ved utelatelse): å være helt tyste om de viktige sakene/tingene,
2. utelate det viktigste med sakene når de først må skrive om de viktige sakene,
3. notorisk personfokus (for å dra oppmerksomhet vekk fra det viktige),
4. svertekampanjer og angrep mot personer som kan være trusler mot det riggede systemet,
5. ren løgn.

Og naturligvis brukes gjerne flere av disse metodene samtidig i samme kampanje.

Den kalkulerte metodebruken akkompagneres for øvrig av et annet fenomen, som er direkte relatert til avsnittet forut om den psykologisk krigføringen jeg beskrev lenger opp: for et menneske som jobber som journalist og hver dag driver med dette som vi jo må kalle for menneskefientlig aktivitet, må det gå galt på det personlige plan til slutt. Det å lyve, det å skade eller sverte folk som kritiserer systemet, det å prøve å skape storkrig eller annen elendighet – er naturligvis skadelig for sinnet (og moralen) til journalisten. Men sluttresultatet blir også gjerne journalister som produserer solide doser kognitiv dissonans og absurditeter.

Hvis du mener jeg er for hard med journalistene her, må jeg gjenta: når du har blitt klar over metodene og fenomenene jeg beskriver vil du se dem anvendt i omtrent hver eneste artikkel som «msm» skriver om de viktige sakene; ikke av og til, ikke ofte, men så og si i hver eneste.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 8 – pressen, Glafias viktigste vaktmester dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Har du selv vært involvert i politikken og stusset eller til og med fortvilet over at det lar seg bare ikke gjøre å få til noen grunnleggende gode endringer? «Alle» går rundt å er enige om at vi må ha sånn eller slik endring, men det er som å dytte på en stålfjær – du dytter og dytter og tjener noen cm., men ved et litt uoppmerksomt øyeblikk spretter det tilbake igjen? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at det skal bli noe grunnleggende endring?

Eller hva med dette: politi, etterretning og internasjonale organer «jobber og jobber og jobber» med å knuse organisert nasjonal og internasjonal narkotikavirksomhet – «slå ned på narkotika en gang for alle» osv – men narkotikavirksomheten ruller videre nærmest helt ufortrødent? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at man skal lykkes med å slå ned på narkotika en gang for alle?

Jeg skal nå sakse tre uttrekk fra Del 2, om illusjonen om nasjonalstatens suverenitet:

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer (…)

Og videre:

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.(mine uthevinger)

Og til slutt:

(…) en regjering (trenger ikke) å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig. (mine uthevinger)

De uthevede elementene over er mekanismene som skaper det jeg kaller «systemets vaktmestere».

Vanlige folk får i varierende grad en slags vaktmester-rolle hvor de skal opprettholde, pleie og forsvare systemet, det samme systemet som i bunn og grunn er rigget til deres disfavør. At dette systemet utelukkende er rigget til «vanlige» folks disfavør er for øvrig en sannhet med noe modifikasjoner, for hvis du gjør en veldig god vaktmesterjobb får du også belønning; det være seg karriere, anerkjennelse, lett tilgang til publisitet og penger (både direkte og indirekte). En god vaktmesterjobb er ikke bare å opprettholde, pleie og forsvare det riggede systemet, men kan veldig ofte være å gå til konkret angrep på de veldig få som utgjør en trussel mot det riggede systemet. Dette ble for eks. nylig godt beskrevet av Brendberg:

Vi som tilhøyrer gruppa ein skal «snakka om», ikkje «diskutera med», blir så på ulike måtar «statuert som eksempel». Metodane varierer. Ein kjenning fekk øydelagt ein bil. Då eg freista halda eit offentleg møte i Oslo, vart det sett inn væpna politi med hundar – og ein hotelldirektør vart skremt ut midt å sundagen for avlysa inngått kontrakt. Glenn Diesen blir på subtile og mindre subtile måtar utsett for stalking. Anne Kalvig blir pressa ut frå ei professorstilling.

Denne type vaktmesterjobb er kanskje det man får aller raskest og sterkest belønning for. Alt dette gjør at folk «inne i systemet» får en helt spesiell rolle, som er på enkelte områder blir motsatt av det idealistiske bildet som får leve på overflaten som seiglivede illusjoner. Dette er spesielt sentralt når det gjelder politikerne, akademia og konsernpressen. Rollen til alle tre kan godt beskrives, overordnet sett, til tre overlappende punkter:

• å sørge for at du ikke skal forstå hvordan verden (og «systemet») fungerer,
• konsolidere systemets status quo (hindre fundamentale endringer),
• produsere og programmere nye vaktmestere (utdanne unge mennesker mest mulig, slik at det produseres dyktige nye vaktmestere).

Politikernes rolle er å utføre tjeneste for Glafia, og samtidig innbille befolkningen at det er på den formelle politiske scene at den reelle makten i verden befinner seg. Det er viktig at folk innbiller seg dette, for det er dette som gjør at folk avgir stemme ved valg; da tror nemlig folk at de har innflytelse på den reelle makten. Illusjonen om demokrati og valg må altså opprettholdes. Også her er det nyanser, for som Baaijen også påpeker, politikerne får belønning for sin tjeneste for Glafia med å få delegert en dose reell makt over befolkningen innenfor selve nasjonalstaten (i tillegg til belønninger som karriere, penger og internasjonale verv, naturligvis).

Pressens rolle for sin del er også på samme måte å med alle midler hindre deg i å forstå hvordan verden fungerer. Dette kommer jeg tilbake til i neste og siste del.

EU og EØS: et klokkeklart eksempel

Hvis du skal ha et klokkeklart eksempel hvordan systemet er rigget, at nasjonalstaten ikke har suverenitet og hvordan vaktmester-rollen utføres til punkt å prikke kan du egentlig bare lese de 20-30 artiklene til Siri Hermo om EU/EØS og Norge. Hvorfor finner du ikke én artikkel i konsernmedia om problemet med EØS? Fordi de utfører vaktmester- og portvokterrollen sin slik de skal, naturligvis. Planen om at Norge skulle inn i EU ble lagt for minst 60 år siden. Glafia lar også naturligvis puppets som puppet Listhaug og puppet Vedum få spille teater og late som de er kritiske, så lenge det blir meningsløs skyggeboksing innenfor det politiske Overtons vindu. Ingen fare, tenker Glafia naturligvis, når de lar sine puppets få sprelle litt.

Nok om EU og EØS her, men som sagt – du finner knapt tydeligere eksempel på temaene jeg beskriver i min artikkelserie enn med EU/EØS.

Om akademia

Akademia er interessant, for det er et utrolig trykk i Vesten og Norge, egentlig i hele verden, om at alle bør, eller må, få mest mulig utdannelse. «Du kan ikke klare deg i verden uten utdanning, min sønn!». Overordnet sett er presset om hvor viktige det er å «sanke studiepoeng» såpass kraftig fordi akademia både praktisk og prinsipielt fungerer som den sterkeste indoktrineringsarena som tenkes kan. Innenfor akademia produseres også vaktmestere på løpende bånd, eller hyrdene, for systemet. Inne i akademia lærer man altså å forstå det riggete systemet bare på overflaten og hvordan det skal vedlikeholdes, finpusses, forsterkes og forsvares. Ikke endres.

Dette følger også med noen nyanser, for dette gjelder jo også der hvor systemet har gode sider. Og utdanning gir også folk til en viss grad evner til å orientere seg i et kaotisk og mer og mer komplekst samfunn. Et verktøy for orientering i et rotete kart altså, men ikke evnen til å rydde opp i kartet.

La oss se på noen spørsmål:

Hvorfor lærer man nesten ingenting om de dypere maktstrukturene hvis man tar utdanning?

Og hvis det først er noe om dette, hvorfor stopper alltid forklaringsmekanismene for verdens begivenheter ved formelle globale åpent politiske organisasjoner eller til og med allerede ved nasjonalstatsnivået? Tar du studie ved for et universitetet i Norge vil du lære at en historiske hendelse skjedde for eks. fordi USA ville det, eller FN vedtok noe, eller ved en tilfeldighet. Der stopper det.

«Den frittalenede pensjonisten»:

Det finnes et annet fenomen, som er det absolutte bevis på at det jeg påstår om akademia er korrekt: professoren som plutselig ble frittalende! Hvorfor opplever vi stadig vekk at en akademiker plutselig «blir frittalende» i det den går av med pensjon? Frittalende i denne sammenheng kan du oversette med det å endelig si sannheten – størrelsene innen akademia må altså pensjonere seg for å få lov å snakke sant på mange områder, og gjerne de viktigste områdene. Derfor må man altså ut av akademia (for eks. pensjonere seg) for å få lov å snakke sant om de viktigste temaene.

Derfor vil en professor på BI aldri si et ord til elevene om at pengesystemet er rigget slik at det må kollapse til vanlige folks ulykke. Det er nemlig ikke akademias rolle å forklare hvordan ting dypest sett henger sammen, det er faktisk deres rolle å hindre studenter i å forstå nettopp dette. Men viktig – professoren er kanskje ikke selv klar over at det økonomiske systemet er rigget slik (for han har jo selv blitt utdannet innen akademia, så mulig han genuint aldri har forstått det).

Glenn Diesen:

Glenn Diesen er en interessant tilfelle. Han er en anerkjent global størrelse innen geopolitikk, og gjør glimrende analyser over det som skjer i verden. Behandlingen av ham i Norge viser for øvrig hvor ussel nasjon vi har blitt, men det skal jeg ikke gå inn på her. Glenn Diesen er usedvanlig rakrygget og med usedvanlig integritet, men må også svi for det, fordi han er så freidig å fortelle folk litt sannhet der det er bestemt at det skal lyves. Men jeg er ganske sikker på at modige og sannhetssøkende akademikere, slik som Glenn Diesen, må stoppe på det offisielle (geo-)politiske nivået, og i liten grad kan gå lenger, eller dypere, i de permanente maktstrukturene, selv om de skulle være klar over «Glafia» e.l. Toppakademikere (som Diesen) kan til nød tillates å få si sannheten om geopolitikk og krigene, selv om det koster dem mye, til og med litt om imperium-fenomenet, men jeg tror det hadde blitt et taktskifte i ubehagelighetene og den patetiske behandlingen de utsetter for hvis han hadde begynt å snakke om enda dypere maktstrukturer og mekanismer.

Glafia tåler før øvrig fint at det finnes noen få individer som snakker sant, så lenge vaktmester- og portvokter-menneskene ellers i akademia og presse utfører rollen sin flittig.

Oppsummert om akademia kan vi si at akademia altså er rigget slik at ingen akademikere kan si noe om det som virkelig er de dypeste årsakene for verdens begivenhetene.

Jeg må til slutt få påpeke at Glafia-fenomenet jo strengt talt har stort sammenfall med termen «dypstaten»; kjært barn har mange navn. Og på samme måte som presse og akademia er PST en utrolig flittig vaktmester, dette skrev jeg om her, hvor altså politiets sikkerhetstjeneste kobler det at man forstår verden (at det finnes en «dypstat») til å være antistatelig ekstremisme. Tygg litt på den! Snakk om å få servert et klokkeklart eksempel på det fenomenet jeg i denne delen beskriver, tydeligere eksempel på vaktmester- og portvokterrolle finner man knapt.

I neste og siste del skal jeg si noe om pressens rolle, i tilknytning til artikkelen fra en norsk journalist, som vist i Del 3.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 7 – det riggede systemets vaktmestere dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Jeg mener at Baaijen treffer veldig godt på hvordan verden faktisk fungerer, og det viktigste fra hans to innlegg var følgende:

• Del 1 – Mackinder reversert: her går han mest inn i det geopolitiske planet (som ikke er det øverste) hvor man er nød til å forstå imperie-konseptet, imperie-tankegang/imperiementalitet og imperie-historie, som jeg kommer med et tillegg på i Del 4. Men viktigst: kampen om å hindre Europa og Russland og finne sammen, og enda mer spesifikt; kampen om å hindre Tysland og Russland å finne sammen. Dette er en sentral grunn til at vi nå i dag er inne i noe vi fint kan kalle Tredje Verdenskrig.
• det innføres et «digitalt fengsel» i hele verden, til tjeneste for makteliten mot befolkningen, ikke bare i Vesten,
• Del 2 – llusjonen om nasjonalstatens suverenitet: dette er det helt avgjørende for å forstå «politikken»,
• at begivenhetene ikke i særlig grad dikteres av land/offisielle organisasjoner (som for eks. FN), men av en Glafia-struktur (Global Mafia).

Dette siste punktet skal jeg komme tilbake til.

Er Glafia et treffende begrep?

Hvis ja, styrer de verdens begivenheter? Er det en treffende beskrivelse?

Min påstand i dag er at verdens styres av en slags global mafia, og at Glafia dermed er en perfekt terminologi, men jeg har brukt ganske lang tid på å klare å komme til denne litt dystre erkjennelsen. Det er ca 8 år siden jeg første gang så påstanden om at verden i realiteten styres av et slags «world crime syndikat», eller et globalt forbrytersyndikat, og jeg husker jeg den gang tenkte at dette i beste fall er en voldsom overdrivelse.

Jeg hadde i denne delen først tenkt å linke til en lang og grundig rekke med dokumentasjon, men innså raskt at det ville blitt altfor omfattende og meningsløst. Jeg skal likevel gi min oppsummering og definisjon av Glafiastrukturen, som er overlappende med Baaijens og andres definisjon:

Glafia er mer en beskrivelse av et fenomen enn en ren avgrenset og konkret struktur, men kan gjerne sies å være det øverste sjikt av «pengemakten», eller bank- og finanssfæren. Dette sjiktet er i stor grad «gammel makt», gjerne med opprinnelse hundrevis eller sågar tusen år tilbake i tid. Det øverste sjiktet er trolig en uformell struktur, men har formell struktur umiddelbart under seg, som BIS, IMF, Verdensbanken, J.P. Morgan, Sentralbanker, Den Europeiske Sentralbanken, Blackrock, Vanguard, The FED osv. Dette sjiktet står bak omtrent alt av storkriger gjennom historien, slik som generalen Smedley Butler etter hvert innså, og også raste over offentlig. Dette sjiktet utøver dyp kontroll over etterretningstjenestene i de enkelte nasjoner, samt er dypt involvert i organisert kriminalitet som for eks. narkotikatrafikk og kartellene. De har også i realiteten nærmest full kontroll på våpenindustrien og «Big Pharma», og over mediene og akademia. Angående de to siste ofte på mer indirekte måter. Pengemakten har altså tentaklene sine inn overalt, men naturligvis med varierende grad av detaljkontroll og detaljstyring.

For øvrig ser man stadig andre som beskriver det samme fenomenet i stor grad, men uten å bruke terminologien Glafia, for eks Alastair Crooke her.

Ovennevnte beskrivelse fremstår nok en tanke grotesk, eller ekstrem, for den person som får sitt verdensbilde fra hovedstrømsmediene og utdanning («hovedstrømsakademia»), for disse institusjonene gjør en viktig gjerning i å hindre deg i å forstå hvordan verden fungerer, noe jeg kommer tilbake til i de siste to delene.

I bunn og grunn et klassespørsmål

Den «groteske» beskrivelsen over krever også betydelig med nyanser, for ellers blir det karikaturer. Det er bare mindre deler av denne enorme Glafia-strukturen som er beksvart og fullstendig ond. Det finnes mange personer høyt opp i finans og bank (eller andre maktsjikt) som overhodet ikke har onde intensjoner, eller som til og med utfører bra ting. Det er heller ikke hele strukturen som er involvert med hvitvasking eller organisert kriminalitet. Det er trolig heller ikke slik at det er en bitteliten gruppe som styrer hele verden i stram orden, og det er dokumentert at det er voldsom rivalisering mellom fraksjoner innad. Makttyngdepunktene til Glafia har også variert gjennom historien. Kontrollen denne Glafia-strukturen har er heller ikke fullstendig stram og en detaljstyrt konspirasjon på alle nivåer, og en del tilfeldigheter kommer stadig inn i bildet.

Men, nyanser til tross – de ser ut til å ha fascinerer god kontroll på de aller største linjene i den globale utviklingen og de viktigste agendaene for sin klasse. Et veldig godt eksempel på dette er det «digitale fengsel» som innføres overalt; i Norge, i EU, i Vesten, i Kina, Russland og andre BRICS-land. Dette er en katastrofe for deg og meg, men selvfølgelig en drøm for alle maktsjikt, enten det er i Norge, EU eller Kina osv.

Selv om Baaijen i Del 2 bruker ordet Glafia, snakker han i bunn og grunn om klassedominans, klassekontroll og klassefordel. Dette er altså en klassekrig som har vart nesten i evig tid. Mekanismen er også på en måte ganske enkel; «penger, bank og finans» er den «verdien» som styrer alt i samfunnet, og da er de som styrer eller kontrollerer «penger, bank og finans» den øverste makten, dette er 100 % logisk. Verre er det egentlig ikke, kort forklart.

Tenker du stadig at det på en måte virker som som at «systemet er rigget»? Ja det er jo fordi det faktisk er rigget.

Men her kommer det inn et viktig aspekt. Siden «systemet» er rigget, og skapt og kontrollert av denne klassen, følger det også at det faktisk overhodet ikke krever en aktiv konspirasjon fra et enormt antall mennesker. Har du noen ganger blitt møtt med: «det du sier kan ikke stemmer for da måtte så utrolig mange vært med på det». Nei, her ligger tankefellen, når systemet er rigget på en rekke måter kreves det bare noen helt få som er «helt med på det». «Pandemien» fra 2020 er historiens til nå mest tydelige eksempel på dette.

Hvis du tilhører den privilegerte klassen, og systemet er rigget til din fordel, vil du både bevisst og underbevisst være med på beholde det akkurat slik, selv om du ikke har onde intensjoner med det hele. Hvor mange går aktivt inn for å avvikle sine egne fordeler?

Dette siste er for øvrig slik du må forstå for eks. «Covid-pandemien», og det er også slik du må forstå hvordan det «grønne skiftet» kan rulle videre i all sin galskap, uten at jeg skal gå inn på disse tingene her.

Tre eksempler

Man må bruke årevis, kanskje et helt liv, med bøker og gode artikler for at bildet av Glafia tegner seg mer og mer tydelig foran øynene dine. Men samtidig får man stadig små glimt og bevis som pipler opp på den «offentlige» scene, hvis man har øyne å se med. Jeg skal i den forbindelse nevne tre eksempler; to små glimt og et uvanlig stort.

I en god artikkel fra Bjarne Berg Wig for noen få uker siden kom det faktisk frem, jeg sakser:

Krainer stiller et godt spørsmål: Hvorfor skulle Pakistan og Tyrkia ville dette? Han mener ingen av dem har strategiske interesser i å forsvare Saudi-Arabia. Pakistanske tjenestefolk sa også først nei. Likevel kom flyene.

Forklaringa hans er økonomisk. 29. september – seks dager før avtalen ble aktivert – var Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i London. Der møtte han ifølge Krainer toppfolk fra Barclays, JPMorgan, Citi, BlackRock og Rothschild & Co.

Pakistans statsminister i City of London, altså.

Hva ser vi her?

Jo her får du naturligvis en liten sneak-peak av Glafia, selv om denne saken alene ikke fungerer som et holistisk bevis. Du kan sammenligne det med et enormt sjøuhyre som ligger rett under havoverflaten, hvor du her så et lite følehorn plutselig stikke opp av vannskorpen. De øverste eller dypeste av penge- og bankmakten er som sagt kjernen i Glafia, og involvert i alt av kriger.

Mens jeg kladdet på denne delen så jeg denne hos Steigan, hvor han glimrende beskriver hvordan alle faktorer med massemigrasjon er skadelig, for alle involverte, men likevel ruller det bare videre, ufortrødent, det i stort monn. Rart, ikke sant? Jeg sakser konklusjonen på hans gjennomgang:

(Massemigrasjon)…er skadelig for opprinnelsesland, for mirgantente, for mottakerland, men veldig gunstig for milliardærer og kriminelle. Dette er den konklusjonen vi må trekke på grunnlag av det foreliggende materiale.(min utheving)

I rest my case.

Men har vi sett en litt større kroppsdel av sjøuhyret i det siste?

Ja naturligvis, Epstein-saken.

Epstein-saken er ganske unik, for det er sjelden man ser så store «kroppsdeler til Glafia-sjøuhyret» stikke opp av vannskorpen. Hvis du er ukjent med alle sidene av Epstein og Epstein-saken må du selv gjøre en innsats, for det er ikke plass her til at jeg kan utbrodere det hele. Men Epstein-saken er i essens hele Glafia brettet ut i fullt monn, hvor vi ser et fortettet aggregat av blant annet følgende:

• gammel og ny pengemakt,
• organisert kriminalitet,
• aristokrati,
• elite,
• kunst- og kulturelite,
• akademia,
• «mainstream» media,
• korrupt global politikk,
• korrupt nasjonal politikk,
• etterretningstjenester på toppnivå.

I Epstein-saken ser du ikke bare bestanddelene i Glafia-strukturen, men du ser ikke minst mekanismene for hvordan verden i stor grad styres. Epstein-saken er et av de viktigste og mest unike case studiene vi har fått på fenomenet i senere tid. I Epstein-saken så man et så stort glimt av Glafia at konsernpressen faktisk ble nødt til å skrive om det, noe de i utgangspunktet aldri skal.

I de neste to siste delene skal vi se på blant annet pressens og akademias rolle i alt dette.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 6 – er det en Glafia som styrer verden? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

1. NATO skal styrke egen sikkerhet på bekostning av Russland samt true og bruke makt.
2. NATO skal ikke vise militær tilbakeholdenhet. NATO skal holde risikofylte øvelser.
3. NATO skal ikke ha hastekonsultasjoner eller bruke NATO–Russland-rådet. NATO skal ikke utveksle informasjon om øvelser, doktriner og sikkerhetstrusler med Russland.
4. NATO skal ikke ha direkte telefoniske hotlines for krisesituasjoner til Russland.
5. Russland og NATO skal formelt betrakte hverandre som motstandere.
6. NATO skal se til dårligere mekanismer for å forhindre militære hendelser, spesielt i Østersjøen og Svartehavet.
7. NATO skal ikke ha noen begrensninger av permanente styrker og våpen i Europa.
8. NATO skal ha landbaserte kort- og mellomdistanseraketter plassert slik at de kan nå Russland.
9. NATO skal utvides ytterligere, i hvert fall til Ukraina.
10. NATO skal ha militær aktivitet i Ukraina, øvrige deler av Øst-Europa, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia.
11. NATO skal ha øvelser over brigadenivå i grensesonen mot Russland.

Alle ser at Russland kommer stadig nærmere NATO. Trusselen mot NATO øker:

Krigen har vært kostbar både i direkte kostnader til krigen og indirekte kostnader av de økonomiske sanksjonene mot Russland. Millioner av ukrainere har flyktet, livet er svært vanskelig for de som har blitt, infrastruktur og næringsliv i landet er rasert, hundretusener har mistet livet. Men det er klart, dette er saker det er verdt å ofre mye for, ikke å si alt for. Kostnadene så langt har vært små i forhold til verdien av gjennomslag for kampsakene.

Språklovene

Det er mer å dø for: Som språklovene som pålegger de russisktalende ukrainere ukrainsk som arbeids- og undervisningsspråk. Noe av de fine med NATO, er at nordmenn får sjansen til å dø for gode saker i fjerne strøk.

Gud støtter NATO

Også Gud har latt seg begeistre av NATO’s kampvilje. Særlig foretrekker Gud kort- og mellomdistanseraketter, som går lavt, godt klar av himmelen. Den russisk ortodokse kirke er forbudt i Ukraina. Den norske kirke så splinten i deres øye.

Et monument over den uavhengige norske presse.

Krigen har vært en eksamen for den reaktørstyrte norske presse. Alle kom frem til riktig svar som de har hamret inn: Dette er Putins krig. Putin er slem. Denne dype, kritiske analysen fjerner all tvil om at Norge har en fri presse som opererer uten pålegg fra NATOs sikkerhetsorganer.

Politisk integritet og statsmannskap.

Det politiske Norge, med et samlet Storting, har latt seg begeistre av disse sakene og brakt krigen øverst på prioriteringslisten. Politikernes integritet viser seg i at de er villige til å ofre alt og alle for det de tror på. De viser stor klokskap når de setter kniven på strupen på en atommakt.

Vi må være takknemlig mot våre ledere som gir oss denne sjansen til å bidra til noe stort. Eldre som har jobbet et langt liv for å ha en økonomisk romslig alderdom, avslutter med glede livet i små kår for disse sakene.

Det har utvilsomt en verdi å vokse opp med en tilstedeværende far, men mye bedre er det å ha en far som forbilde etter å ha dødd i krig. Ektemenn og barnebarn er oppskrytt i forhold til en militær begravelse med uniformer og salutt!

Det er også fint at de involverte blir rundhåndet belønnet for alt det fine de gjør. Som Bidens sønn og Trumps svigersønn og de ukrainske lederne. Litt korrupsjon og hvitvasking må man regne med i en krig, men det er verdt det og det er velfortjent!

De er flotte mennesker alle de som bidrar, stort eller lite, med å dytte Norge inn i en åpen krig med Russland.

Gi ikke freden noen sjanse!

For å sikre fullt gjennomslag for alle punktene må krigen føres til fiendens kapitulasjon og vår totale seier. Fred og kompromiss må unngås for enhver pris. Amerikanernes sprengning av North Stream var i så måte en genistrek som stengte en fristende mulighet for at tyskere skulle strekke ut en hånd til russerne for å skaffe seg energi.

Det er også en brilliant ide å bombe sivile russiske mål med norskproduserte droner for å bygge opp russernes sinne. Med hell og dyktighet får vi utvidet krigen til norsk territorium og får ødelagt alle oljeplattformer, broer, kraftstasjoner, bensinstasjoner, lokomotiver, datasentre, flyplasser, lager og havneanlegg i en heltemodig batalje med russerne.

Statsminister og Bullingdon Club medlem Boris Johsons torpedering av Istanbul fredsforhandlingene «fred mot nøytralitet» april 2022 var historisk. Krig i vår tid! Krigen er veien. Veien er målet!

Et stort forbilde

Forfatter, poet, skribent og frimurer Rudyard Kipling er et forbilde for oss alle. Han ga så det gjorde vondt i den store, gode krigen han jobbet så mye for:

My Boy Jack

«Have you news of my boy Jack?”
Not this tide.
«When d’you think that he’ll come back?»
Not with this wind blowing, and this tide.

«Has any one else had word of him?»
Not this tide.
For what is sunk will hardly swim,
Not with this wind blowing, and this tide.

«Oh, dear, what comfort can I find?»
None this tide,
Nor any tide,
Except he did not shame his kind—
Not even with that wind blowing, and that tide.

Then hold your head up all the more,
This tide,
And every tide;
Because he was the son you bore,
And gave to that wind blowing and that tide!

Innlegget Det vi skal dø for dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Begge disse innleggene synes jeg krever en kommentar, men jeg skal starte med et uttrekk fra Befring:

Etter at Norge har blitt dømt en rekke ganger for menneskerettskrenkelser, skjer det igjen. Utfordringene er mangelfulle sakkyndighetsvurderinger og rettslig prøving med store konsekvenser for barna og foreldrene. I L.L. og P.L. mot Norge, 9. juni 2026, ble Norge igjen dømt for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Fem premisser er sentrale:

1. Adopsjon krever «exceptional circumstances» (avsnitt 25). Terskelen følger av Strand Lobben mfl. mot Norge [storkammer], avsnitt 209.

2. Sakkyndigvurderingene var «inconsistent and imprecise» (avsnitt 26). Det er ikke tilstrekkelig med flere eksperter når uttalelsene er kvalitativt svake, blant annet må det gis uttrykk for usikkerhet når det foreligger.

3. Fraværet av helhetsvurderinger «the proceedings as a whole» (avsnitt 27). Myndighetenes begrensning av samvær og innsats for gjenforening svekker saken.

4. Foreldrenes bruk av rettsmidler skal ikke tale til disfavør be held against them» (avsnitt 29). Rettslig prøving inngår i familielivsvernet.

5. Inngrepet i denne saken var alvorlig og ikke «necessary in a democratic society» (avsnitt 32 mv).

Og så noen ganske heftige beskrivelser, hvis man ser forbi de noe korte platoniske formuleringene:

Det er noen fellesnevnere i dommene mot Norge, blant annet at alvorlige inngrep mangler gode begrunnelser. (min utheving)

Og:

Rettssikkerheten kan anses svak når forutinntatthet og svake sakkyndighetsvurderinger ligger til grunn for alvorlige inngrep. I denne saken avdekkes en autoritær holdning til foreldrenes forsøk på å få et inngrep prøvd, da dette nærmest blir brukt som et argument for det irreversible inngrepet (adopsjon), istedenfor å se dette som en viktig del av rettsstatens system. (mine uthevinger)

Det er ikke småtterier det Befring påpeker her, om det skandaliserte norske barnevernet. Hun sier altså rett ut at barnevernet gjør alvorlige inngrep uten å ha god begrunnelse for inngrepet. Her må man tenke en ekstra runde på hva dette faktisk betyr. I tillegg påpeker hun faktisk at rettsikkerheten er svak for dem som blir «utsatt» for barnevernet, noe som bringer meg inn på Andresens innlegg.

Kommentar til Øyvind Andresens innlegg

Jeg fant først innlegget til Øyvind Andresen ganske underlig, men ved nøyere ettertanke var det et bra tilskudd til den opphetede debatten om barnevernet. Andresen har flere gode poenger, som for eks. at barnevernet ikke bør fjernes helt, eller «rives ned», at mange i barnevernet gjør en bra jobb, at mange inngripener fra barnevernets side er helt berettiget og at aksjonsformer eller aksjonsgrupper kan gjøre mer skade enn nytte eller opptre helt uadekvat i noen tilfeller.

Men én ting var helt utelatt fra Andresens fremstilling, og det er at barnevern og inngrep overfor eller «omsorg» for barn er en milliardindustri. Dette perspektivet må være med når man diskuterer barnevernet. Hele bransjen, eller det vi kan kalle «barnevernskomplekset», og primært det å ta et barn vekk fra foreldrene, er altså en milliardindustri, og det er utenkelig at dette ikke systemisk påvirker hele bransjen på negative måter.

Når det gjelder et annet og særdeles viktig punkt vil jeg hevde at Andresen bommer skikkelig; jeg siterer:

I akutte situasjoner må barnevernet kunne handle raskt for å beskytte barn. Omsorgsovertakelser behandles av Barneverns- og helsenemnda, der både kommunen og foreldrene har juridisk representasjon. Vedtak kan prøves i tingretten og lagmannsretten, og etter ett år kan saken tas opp på nytt. Barnevernet er dermed underlagt omfattende rettslig kontroll.(mine uthevinger)

Det hadde jo vært en lettelse om dette stemte, men det gjør det dessverre ikke, og jeg trenger ikke sitere Befring eller andre jurister for å understreke dette. Enhver som har studert problematiske barnevernssaker, og jeg har etter hvert gjennomgått flere grundig, ser at rettsikkerheten i realiteten ikke eksisterer.

Går man grundig inn i kontroversielle eller problematiske barnevernssaker finner man ut at hvis barnevernet faktisk ønsker å bryte loven og opptre skandaløst har de nesten helt frie tøyler til dette.

Dette betyr jo ikke at barnevernet opptrer slik hver gang, men hvis de først gjør det har de altså alle muligheter. Det er ingen kontrollmekanismer eller rettssikkerhet, eller «omfattende rettslig kontroll» som Andresen kaller det, som har en reell funksjon i de fleste tilfeller. Mekanismene Andresen beskriver rosenrødt over, er tomme kulisser (naturligvis med noen få unntak og nyanser). Alle «kontrollmekanismene» godkjenner lovbruddene barnevernet utfører i sak etter sak etter sak.

Jeg skal liste opp en del gjengangere jeg har sett i konkrete saker, og dette er altså konkrete ting og konkrete saker – og ikke via-via-informasjon eller løse rykter:

1. bekymringsmeldinger nærmest diktes opp eller er rent ut ulovlige (for eks. bekymringsmelding som er meldt inn som ren hevn), og blir stående som grunnlag for vedtak selv når det er oppdaget at dette grunnlaget var falsk eller ulovlig,
2. barnevernet gjør seg umiddelbart opp en mening om ønsket sluttresultat, og tar umiddelbart parti for en av partene, og all saksgang tilpasses fra dette øyeblikk deretter. Klassisk metode i så henseende er at informasjon eller vitner som taler mot barnevernets umiddelbare oppfatning blir skrevet helt ut av saken eller forbigått i den ytterste stillhet,
3. barnevernet er helt notorisk sadistiske på å splitte opp søskener, til disse barnas bunnløse fortvilelse. Altså at de tar ut flere barn fra samme familie og sender dem til vidt forskjellig kanter av landet. Dette ser ut til å være fast prosedyre,
4. de sakkyndige jobber helt tydelig for barnevernet, og ikke for barnet, og vil nesten alltid støtte barnevernets sak med utstuderte tilpassede rapporter med dette som formål (hvis ikke vil de jo slutte å få oppdrag fra barnevernet, så dette er jo systemisk og helt logisk. Husk igjen: barnevern er milliardindustri),
5. også de sakkyndige står fritt til å nærmest å dikte opp hva som helst, og retten sanksjonerer dette nesten hver eneste gang,
6. barnevern og sakkyndige kan dikte opp ting, eller synse vilt, og kalle det «barnefaglige vurderinger» eller «barnefaglig rapport», som da automatisk tillegges tung verdi av retten. Selv om det kan være ren synsing uten rot i virkeligheten,
7. nemdene og rettsinnstansene er systemisk sett og i praksis til for å beskytte «systemet», i dette tilfellet barnevernet, og vil nesten alltid dømme for barnevernet,
8. barnesakkyndig kommisjon skal «kvalitetssikre» rapportene fra de sakkyndige, men deres eneste oppgave er i realiteten å automatisk godkjenne rapporten uansett (en tom kulisse altså),
9. retten gjør som barnevernet beskrevet i punkt 2: i konkrete saker, hvor barnevernet for eks. har tatt barnet vekk fra mor, og profesjonelle aktører, for eks. familieterapeuter eller lignende, vitner til fordel for at mor er mer enn skikket til å være mor, vil det i dommen fra retten ikke stå et ord om denne sentrale informasjonen; det vil i noen tilfeller ikke en gang stå noe om at dette vitnet finnes (!). Både selve vitnet og vitnemålet er bare borte vekk fra saken og dommen (jeg trodde ikke helt på påstandene om slike ting for noen år siden, før jeg fikk se det med egne øyne i flere saker),
10. i saker hvor det dokumenteres at innledende informasjon, for eks. bekymringsmeldingen, altså selve grunnlaget for barnevernets involvering og «saksbehandling» og inngrep, er falsk eller ulovlig, vil saken bare «rulle videre» uansett. Så prinsippielt: barnevernet gjør et inngrep på et grunnlag, og så viser det seg at grunnlaget for inngrepet var feil, eller falskt, men man opprettholder vedtaket/inngrepet likevel. Ene og alene dette er den totale avviklingen av rettssikkerheten! I flere tilfeller har jeg også sett at grunnlaget da har blitt endret til blant annet at mor kjemper så mye i mot tyveriet av sitt barn, («mor er veldig saksorientert». Nei jeg tuller ikke), så selv om bekymringsmeldingen var falsk eller ulovlig så har hun uansett vært så «kranglete» at etaten bør beholde barnet. Jeg har sett dette, og Befring skriver nettopp om det samme, se hennes punkt 4 lenger opp.
11. barnevernet skal, etter loven, notorisk og umiddelbart jobbe for potensiell tilbakeføring av barn som er blitt tatt vekk, men gjør det så og si aldri. Dette lovbruddet blir alltid sanksjonert og akseptert av retten og Andresens «kontrollmekanismer». Årsaken til at barnevernet opptrer slik er nok tredelt. For det første er som sagt barn er milliardindustri, så det ville vært «dårlig butikk» å hele tiden tilbakeføre barn til foreldrene igjen. For det andre er det nok veldig mye enklere å bare kunne droppe «hele strevet» med å jobbe for tilbakeføring. I tillegg ligger det nok et behov for å hevde rett. «Vi gjorde et vedtak, og det var riktig, og nå har barnet det mye bedre. Våre beslutninger har vært helt korrekte, lovlige og viktige». Stadige og relevativt raske tilbakeføringer av barn til familien vil trolig rokke litt ved bildet om at barnevernets inngrep er veldig viktige og kompetente.

Jeg kunne nevnt flere punkter, men stopper her. Rettssikkerheten, eller den «rettslige kontrollen» som Andresen nevner er i stor grad en fantasi. Dette er den alvorlige svakheten i hans forsvar for barnevernet. Barnevernskomplekset er en «alvorlig syk organisme», og en alvorlig syk organisme trenger i liten grad et generelt forsvar, selv om det naturligvis er svært viktig at «kuren» (og kritikken), er saklig, rettferdig og relevant.

Man må nok også se barnevernet i lys av norsk totalitarisme. Norge er verdens mest totalitære land (med mulig unntak av Nord-Korea), og statens vilje og ønske om å gripe inn overalt i din private sfære er nesten ubegrenset. Dette er etablert norsk (u)kultur, og noe som også forsterkes over tid hos spesielt myndighetsansatte. Dette er egentlig en regelrett syk (psykopatisk) mentalitet, men som sagt fullstendig etablert i norsk statskultur. Siden denne totalitarismen sitter ekstra sterkt i veggene og ryggmargen hos myndighetsansatte, vil terskelen for barnevernsansatte til å hevde berettigelse til å bestemme over eller gripe inn overfor familie/foreldre/barn være mye lavere i Norge en i andre land. Derfor har vi også et så stort barnevernskompleks i Norge, som har blitt «berømt» der ute i verden.

Jeg må til slutt tillegge at mye av de punktene jeg lister opp lenger opp på ingen måte er unikt for barnevernet, men faktisk kunne vært en relativt god beskrivelse for situasjonen for retts-Norge mer generelt. Men det er ikke mange steder det får verre konsekvenser enn med barnevernet hvor resultatet jo er at staten tar det aller mest kjære man har fra foreldre, aldri leverer det tilbake igjen og ofte til og med ødelegger det (det går jo statisitsk sett svært dårlige med de fleste barn som tas fra familie og sine søsken).

Øyvind Andresen kan for øvrig naturligvis få svare på dette kommentarinnlegget.

Innlegget En kommentar til Andresens forsvar for barnevernet dukket først opp på Foreningen lov og helse.

1. at «ikke-politiske» organisasjoner og/eller uformelle organisasjoner eller strukturer har betydelig makt (slik som beskrevet i del 2),
2. at «gammel makt» fortsatt er «ny makt»: at gamle maktstrukturer fortsatt har makt i dag, men nå mye mer skjult bak i kulissene enn før. Et eksempel på «gammel makt» er kongedynastiene, eller noen av dem i det minste.

Jeg er helt sikker på at begge makthypoteser er fullstendig korrekte, men dette kan naturligvis gjerne debatteres.

Kampen om Tyskland

Først litt mer om «kampen om Tyskland», som jeg skrev om i starten av del 4. Det er en rekke grunner til at Tyskland er et svært viktig land, og én av grunnene er allerede nevnt av Friedman, Baaijen og andre: at Tyskland og Russland aldri må få smelte sammen i samarbeid og allianse, noe det Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet nå i dag stadig kjemper desperat for å forhindre. Imperiet er trolig fullstendig villig til å utløse/skape Tredje Verdenskrig for nettopp dette formål. For rent geopolitisk sett, vil en slik konstellasjon, med industrinasjonen Tyskland og den store råvare- og ressursnasjonen Russland, være uslåelig for en annen Imperie-rival.

Det er enda er en faktor – en som er ofte forbigått og underkjent – tenk hva slags kulturnasjoner disse to er, som motsats til den anglo-amerikanske plumpe McDonalds-kulturen Vesten i dag er infisert med. Dette ville også blitt en kulturell verdensmakt, med andre ord.

Man kan få forståelse av viktigheten av Tyskland ene og alene ved å se på kart, og dette kartet viser to aspekter ved Tysklands viktighet:

For det første er Tyskland viktig ene og alene ved sin geografiske sentrale plassering (i tillegg til at det er et stort land samt Europas største befolkning).

Men dette kartet er et religionskart, og «Kampen om Tyskland» som jeg nettopp nevnte viser seg her i sin historisk-religiøse avskygning. Tyskland er som eneste storland fullstendig delt mellom katolsk og protestantisk, en deling som springer tilbake fra 1500-tallet da det venetianske finansoligarkiet initierte splitt og hersk – i Europa i sin helhet, men spesielt inne selve Tyskland. Helt siden religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, blant annet Trettiårskrigen, har det altså vært kriget iherdig om kontrollen over Tyskland, både geopolitisk og religiøst (og religiøst er toppen av makt, ikke glem det).

Europa «landet» til slutt i en ganske tydelig religiøs todeling. Men Tyskland ble altså aldri «landet».

I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor USA (frontfigur og «rambukk» for Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet) tok over Tyskland etter Andre Verdenskrig og etablerte en massiv militærstruktur der, med en rekke militærbaser m.m.. Grunnen til dette var naturligvis ikke frykt for at nazismen skulle vende tilbake; «aldri igjen»-narrativet er naturligvis sludder – men heller viktigheten av å kontrollere Tyskland generelt («kampen om Tyskland), samt hindre tilnærming mellom Tyskland og Russland spesielt, slik jeg beskrev mer i del 4.

Gamle dynastiske mønstre

Nå skal vi se på flere kart. Jeg gjentar: dette avsnittet vil bare gi mening hvis man tar inn over seg muligheten for at den reelle overordnede makten er langt utenfor, eller langt over, de politiske formelle kretsene, og det kan være greit å lese del 2 enda en gang før man leser videre her. Hvis man derimot faktisk ser verden slik at det er regjeringen/Stortinget, samt statsministeren/presidenten, som er den øverste makten i samfunnet vil det jeg nå skal vise fremstå som meningsløst.

The Order of the Garter:

Jeg starter med et fargekart – over de rojale medlemmene av denne ordenen:

The Most Noble Order of the Garter, ofte bare kalt Order of the Garter, er et eldgammel dynastisk brorskap eller ridderorden fra 1348; altså nesten 700 år gammel. Medlemmene av ordenen ledes av og inkluderer 8 toppmedlemmer av det britiske kongehuset, The House of Windsor, og overhodet for ordenen er den britiske monarken, som nå er Kong Charles.

For øvrig er det britiske kongehuset egentlig tysk, men det kan vi la ligge for nå.

Ellers består ordenen av den absolutte tyngste elite og aristokrati i Storbritannia og dette omfatter topp-adelen, bankfolk, etterretningssjefer, politikere m.m.. Men i tillegg blant annet følgende kongelige:

• Kong Willem Alexander av Nederland,
• Margrethe av Danmark, tidligere dronning av Danmark,
• Kong Carl XVI Gustaf av Sverige,
• Beatrix av Nederland, tidligere dronning av Nederland,
• Kong Harald av Norge (før han avgikk med døden. Haakon er kanskje allerede innlemmet som erstatter).

Legg merke til at lille Nederland har to rojale medlemmer her. «Lille» Nederland er ikke så ubetydelige likevel, som en nærmere kikk viser. Men konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland trer frem i kartet, og det blir ikke første gang.

Unntaket i mønsteret: Bourbon-dynastiet, ved den spanske monarken, er også representert i ordenen.

The Orders of Saint John:

Men Storbritannia har mer å by på i dette henseendet. The Most Venerable Order of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Order of Saint John, er en enda eldre dynastisk ridderorden, som har sprunget ut fra The Order of Knights of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Knights Hospitaller, eller på skandinavisk Johanitterordenen. Opprinnelsen er fra 1000-tallet. Denne organisasjonen er gigantisk på verdensbasis, uten at jeg kan utbrodere alt her. Hovedsetet for denne organisasjonen er i Storbritannia, men den har flere avdelinger, i en organisasjon med navn the Alliance of the Orders of Saint John of Jerusalem:

• Storbritannia,
• Tyskland,
• Nederland,
• Sverige,
• Finland,
• Frankrike,
• Ungarn,
• Sveits.

Slik ser dette ut i et fargekart hvis vi dropper Frankrike, Ungarn og Sveits:

Det Venezia-assosierte mønsteret (Nederland, UK, Frankrike, Sveits, Tyskland) er ikke poenget her, det er mer en kuriositet. Mer av betydning er nok heller at konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland igjen trer frem, men her er de i følge av også stormaktene Frankrike og Tyskland.

St. Olavs Orden:

Jeg skal si noen veldig få ord også om på den norske St. Olavs Orden. Ser man noe avskygninger av politikk tilknyttet denne ordenen?

De som får tildelt den øverste utmerkelsen (Storkorset) er blant annet de kongelige i Danmark og Sverige, og slik sett knyttes «det monarkiske» i disse skandinaviske monarkiene sånn sett sammen. Men kanskje mer interessant er hvem de ikke-kongelige mottakerne av Storkorset er. Da ser man ganske raskt at en gjenganger er statsledere i Baltikum.

Blant andre mottakere, blant politikere eller «tjenestepersoner» i storland som for eks. Tyskland og Italia, er et kjennetegn at disse ofte er fra toppskiktet innen bank, og ikke minst: de representerer utbyggingen av EU og for eks. innføring av euro-unionen. I tillegg er de nesten alltid krigshissere.

Hvem er mest involvert i imperiekrigen mot Russland?

Det er lov å bestride sammenhengene her, men det følgende er uansett et klart faktum: den nord-europeiske blokken Storbritannia-Skandinavia-Nederland-Tyskland-Baltikum er nøyaktig den samme som i dag på nasjonalt politisk nivå representerer sterkest og mest ivrig involvering i den allerede pågående krigen mot Russland samt forsøkene på å få denne til å bli en varm storkrig/Tredje Verdenskrig.

Kartene jeg har vist med denne nord-europeiske blokken er ikke bare sterkt sammenfallende med landene som er mest ivrig for å få til storkrig, det er nærmest identisk med kartet for den britisk-ledede militæralliansen Joint Expeditory Force (JEF), se bare her:

Vi kan sette sammen alle kartene ved siden av hverandre:

Dette er altså henholdsvis religionskartet, kartet over the Order of the Garter (uten unntaket Spania), The Aliance of the Order of St. John (uten unntakene Frankrike, Ungarn og Sveits) og landene i militærsamarbeidet JEF.

Storbritannia, Nederland og Skandinavia går igjen i alle.

Imperiet slår store sprekker

Som avslutning må jeg sie noe om sprekkene i dagens imperium. Jeg påpeker i del 4 hvordan USA og Storbritannia egentlig er bitre rivaler, og nærmest fiender, på nasjonalt og geopolitisk nivå, samtidig med at eldgamle bank- og finansstrukturer (mis)bruker begge land som hegemonisk infrastruktur (spesielt USA) i en imperie-struktur sammen med Israel. Dette imperiet sprekker opp i disse dager, og er trolig i en slags kollapsfase, og rivaliseringen og fiendeskapet mellom USA og Storbritannia kommer til syne for dem som har øyne å se med. Se for eks. på dette oppslaget på Inyheter fra oktober 2026:

Og så flere kart, og dette kartet er fra Inyheter selv:

Kan det blir mer tydelig?

USA prøver å skape «sin egen indre» NATO-allianse, mens britene har skapt sitt JEF i sin egen nord-europeiske blokk, som står utenfor NATO. På nasjonalt, eller geopolitisk plan, prøver de to store rivalene innad i Imperiet og ta posisjon i førersetet både innenfor og utenfor NATO-strukturen og å få begge hendene på rattet i storkrigen som seiler opp. Spørsmålet er om denne oppsprekkingen og rivaliseringen stanser eller minker hvis demokratene tar tilbake den politiske (teater-)scenen i USA igjen.

Men Norge, uansett hvem som sier hopp, hopper naturligvis. Og vi hopper høyt, mye og ofte også – alltid.

Innlegget Dagens verdensituasjon del 5 – en kikk på kart dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Jeg skal starte med noe ekstremt viktig fra del 1, hvor den innflytelsesrike innsideren og geostrategen George Friedman sier noe særdeles viktig rett ut:

USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.

På det geopolitiske nivået (som ikke er det øverste nivået) er dette omtrent alt hva det handler om: Russland og Tyskland må aldri «finne sammen», for da vil dagens hegemon, det Anglo-Amerikansk-Sinionistiske Imperiet, spille annenfiolin. Dette er av ekstrem viktighet, og er en av de viktigste linsene man må se dagens begivenheter gjennom. Men dagens situasjon er skremmende parallell med situasjonen som utløste Første Verdenskrig, noe jeg kommer tilbake til.

På det geopolitiske plan har det altså vært et kardinalpunkt for hegemonen i over omtrent 150 år å hindre Russland og og Tyskland å finne sammen, og dette var både hovedårsaken for Første Verdenskrig samt dagens forsøk fra Nord-Europa på å skape Tredje Verdenskrig. Friedman påpeker det krystallklart, som nevnt, men det er også viktig å forstå disse begivenheten i lys av forståelsen av imperiene, for å sette konteksten.

Litt imperiehistorie

De øverste maktstrukturene, som det er liten tvil om at må være bank- og finansstrukturene, bruker forskjellig type infrastruktur som styrings- og kontrollmekanisme. Dette er infrastruktur som lovverk og jurisdiksjon, men også internasjonale organisasjoner som FN, NATO, EU, Verdensbanken, IMF, WHO, Bilderberg Group, Club of Rome, Trilateral Comission m. fl. I tillegg bruker de også nasjonalstatens infrastruktur, alt dette presist beskrevet av Baaijen i del 2. Men denne styringsmodellen krever en nasjonalstats-hegemon, som via sine vasaller, utgjør et imperium. Slike imperier har en tendens til å vare omtrent i 200-300 år, og derfor flytter de øverste maktstrukturene (bank- og finanskjernen) også sitt tyngdepunkt, eller hovedbasen sin, med omtrent samme syklus.

Jeg må her presisere at det naturligvis ikke bare er én eneste, og avgrenset, maktbastion eller struktur i toppen. Det er naturligvis rivaliserende fraksjoner, og det varierer gjennom historiens løp hvilke som har mest innflytelse, og hvor. Det finnes altså flere nyanser enn det jeg har plass til å utbrodere her.

Venezia-Imperiet:

Jeg skal prøve å gjøre dette kort, men dette avsnittet er viktig.

Venezia-imperiet er et bemerkelsesverdig unntak på et Imperiums levetid, for dette imperiet varte fra 700-tallet til 1796, noe som er eksepsjonelt lenge. Men sin virkelig dominerende epoke hadde det omtrentlig i perioden 1000-1300, altså også det en varighet på ca 300 år.

Venezia-oligarkiet hadde i Sen-Middelalderen sine tentakler inn mange plasseri, spesielt inn i Frankrike, Sveits og deler av Tyskland. Men fra 1509, hvor de nesten ble utradert i The League of Cambrai, ble en slags «imperieemigrasjon» bestemt, og de flyttet seg i en lang prosess til Nord-Europa, slik Baaijen nevner kort i del 2, hvor de slo leir i Nederland og England.

I prosessen med å flytte seg nordover klarte de å manipulere frem en katastrofal periode med en krig i Europa. Uten at jeg kan gå inngående inn på dette her er det viktig å nevne at Venezia-oligarkiet var en drivende krav bak sceneteppet for den lutherske revolusjonen og det påfølgende religiøse skisma, og de var like fullt en drivende kraft bak de katastrofale religionskrigene som herjet Europa i nesten 200 år, blant annet Trettiårskrigen på første halvdel av 1600-tallet. Venezia var svært aktive bak Calvinistene i Sveits og Hugenottene i Frankrike. Konseptet og aktiviteten var ikke ideologisk motivert, men «splitt og hersk». Faktisk var det finansielle Venezia-oligarkiet dypt involvert både bak reformasjonen og den katolske motreformasjonen! Splitt og hersk i storskala, altså.

Det viktigste du skal trekke ut av alt dette: det finansielle Venezia-oligarkiet var mestere i å manipulere frem kriger (hvor vasaller eller andre rivaler tok mesteparten av støyten) for å redde seg selv, eller selv komme i bedre posisjon.

Virker dette kjent? For ja, dette finansielle imperiet ble som sagt implantert først i Nederland og deretter i England, og inn i det som ble det nye imperiet; Det Britiske Imperiet.

Det Spanske Imperiet:

Også dette imperiet hadde en topperiode på ca 200 år, selv om dets historiske periode varte en del lenger. Toppen deres må sies å ha vært siste halvdel av 1500-tallet, etter at at Ferdinand II av Aragon og Isabella av Castilla forente seg både ekteskapelig og herskermessig et hundreår tidligere. Dette imperiet ble for øvrig heftig infiltrert av venetiansk-genovesisk oligarki og finans (Venezia og Genova var gjennom historien vekselsvis allierte og rivaler).

Habsburg-Imperiet:

Det Tysk-Romerske Keiserriket, som kan sees på som et Sentral-Europeisk Imperium med dominerende makt i lange perioder, ble dominert av Habsburg-dynastiet i omtrent 300 år. Det Spanske Imperiet ble også styrt av Habsburg-dynastiet i lange perioder. Habsburg-imperiet ble heftig forsøkt infiltrert og manipulert av Venezia-imperiet, med tidvis hell, siden Venezia og Habsburg (Keiserriket samt Det Spanske Imperiet) var voldsomme rivaler.

Det Hollandske og Britiske Imperiet:

Baaijen nevner dette i sin gjennomgang i Del 2. Noen ser på dette som et sammensmeltet imperium, The Anglo-Dutch Empire, mens andre ser på det som to etterfølgende faser.

Etter Venezias nesten-utslettelse i The League of Cambrai i 1509 er det som nevnt ganske tydelig at det venetianske finansielle oligarkiet så seg nødt til å bytte husvert. Utover 1500-tallet og starten av 1600-tallet slo de rot i Nederland og spesielt Amsterdam, før en neste fase ble etableringen i Storbritannia. Etter en turbulent fase i denne prosessen gikk Storbritannia ut som «storebror», og Det Britiske Imperiet fikk sin omtrent 200-årige hegemon-periode. Ekstremt viktig for denne dominanseperioden var for øvrig den gigantiske korporasjonen The British East India Company.

Det Britisk-Amerikanske-Sinionist-Imperiet:

Utover 1800-tallet stiger flere rivaler til Det Britiske Imperiet fram, blant annet USA, Det Russiske Imperiet og ikke minst Det Tyske Keiserriket. Britisk makt og finans prøvde lenge å infiltrere og ta over USA. I Den Amerikanske Borgerkrigen (1861-1865) lyktes de nesten, men USA reddet seg med en nødskrik. (Blant annet fordi Tsaren av Russland reddet dem ved å gripe inn med sin flåte).

Rundt år 1900 knaket Det Britiske Imperiet virkelig i forføyningene, og det skyldtes flere ting. For det første har imperium-ideologien hos bank- og finansoligarkiet en parasittisk karakter; det konsumerer og ødelegger opp sin egen vert, slik at etter en periode på 200-300 år er verten så råtten at den kollapser. Se bare på USA i dag; verdens-hegemon, men likevel i stor grad «et galehus» hvor store deler av befolkningen bor på gaten eller under fattigdomsgrensen, er overvektige og usunne som nesten aldri har sett før i historien, er fullstendig neddopet med narkotika og «Big Pharma», og kulturelt sett totalt bakstreversk. De er verdensledende, men gir verden krig, McDonalds.mat, Coca Cola og dårlig popmusikk. Nesten ingen steder kommer den selvfortærende parasittiske faktoren mer tydelig frem enn i dagens USA.

Men en annen viktig grunn til britenes desperasjon på slutten av 1800-tallet og rundt år 1900 var ikke bare egen isolering og svakhet, men like mye fremgangen i USA, Det Russiske Keiserriket og ikke mist: Det Tyske Keiserriket. Det Tyske Keiserriket hadde seilte opp som den store rivalen, og enda verre: det var tilnærming mellom Tyskland og Russland (i tillegg til USA).

Dette var en utvikling som for enhver pris måtte stoppes, for en slik allianse ville være døden for britenes posisjon.

Første Verdenskrig:

Jeg må nevne noe kort om Første Verdenskrig. Konstellasjonen og alliansen Tyskland-Russland-USA ville vært det fullstendige nådestøtet for det vaklende Det Britiske Imperiet. Jeg har ikke her anledning til å utbrodere rikt hvordan Storbritannia skapte Første Verdenskrig, men kort fortalt: over en periode fra rundt 1900 til 1914 jobbet britene frenetisk med å splitte opp europeiske fastlands-allianser, samt europeisk-amerikanske allianser, og til slutt klarte de selv å danne alliansen Frankrike-Storbritannia-Russland; Trippelententen, mot Tyskland. Slik ble Tyskland smadret i storkrigen, men de andre rivalene (Frankrike og Russland) ble også svekket – vinn-vinn altså i beste britisk-venetiansk ånd. Kong Edward VII, historiens mest «politiske» monark, i egen person samt de nyetablerte Round-Table-gruppene hos det britiske oligarkiet var helt essensielle i britenes lange prosjekt med å skape Første Verdenskrig.

I tillegg – utover 1900-tallet lyktes britene endelig å infiltrere USA skikkelig, uten at jeg her har rom til å utbrodere dette i denne gjennomgangen. Svært sentralt var overtakelsen av spesielt amerikansk presse, noe som kanskje kunne fortjent en egen gjennomgang. Det er i denne fasen det kan sies at det Anglo-Amerikanske Imperiet blir skapt. Det er også ganske tydelig at det i så måte har vært en strategi om at USA skal stå fremst og synlig som den «brutale oksen» ute på verdensscenen, hvor de plyndrer og terroriserer alt de kommer over – og dermed også naturligvis får all skylden for elendigheten. I denne imperium-konstellasjonen er britene mer den grå eminensen i bakgrunnen.

Men det forferdelige Israel-prosjektet er også en brikke i dette, og fremveksten av den katastrofale sionismen er viktig. Etter hvert er det tydelig at sionisme-strukturen er sammensmeltet med og infiltrert inn i både Storbritannia og USA. Etter min mening er derfor at benevnelsen Det Anglo-Amerikansk-Sionistiske Imperiet, som også flere ande bruker, det mest treffende per i dag.

USA vs. Storbritannia:

Når det gjelder bestrebelsene for Tredje Verdenskrig avviker mitt syn fra Baaijens, hvor sistnevnte i del 1 beskriver hvordan dagens Imperium ikke er i full kollaps, og heller ikke strever etter å skape storkrig, men heller kanskje forsøker å integrere seg selv i Eurasia – i den omvendte Mackinder. Dette er svært interessant, og man kan se spor av det på overflaten den dag i dag, men jeg er ikke sikker på at alle aspekter av Baaijens påstand er 100 % riktig.

Jeg mener følgende er tilfellet: For det første er det trolig en faktisk storkollaps på gang. Videre – USA og Storbritannia, selv om de er i en Imperium-fusjon på øverste (eller dypeste) nivå, er rivaler, nesten fiender, som nasjoner. Det Demokratiske Partiet i USA er kontrollert av denne britisk-vestlige maktbastionen, mens Det Republikanske Partiet er meget sterkt kontrollert av katolske og sionistiske maktbastioner. Det er fullt mulig at Trump-administrasjonen gjennomfører, eller forsøker å gjennomføre, en løsrivelse fra Storbritannia og dets oligark-tentakler nå samtidig med en integrering i Eurasia (slik som Baaijen hevder), mens demokratene i USA og britene på sin side parallelt like fullt forsøker på skape Tredje Verdenskrig mot Russland (slik som jeg hevder).

Og ja, da er det i så fall flere rivaliserende elite- eller maktbastioner på et visst nivå, som jeg også nevnte lenger opp, men disse strukturene er forent i de store linjene helt i toppen, noe jeg kommer tilbake til i senere del.

Dagens situasjon:

Hva har alt denne imperiehistorien med dagens situasjon å gjøre?

Jo, per i dag er Det Anglo-Amerikanske (-Sionistiske) Imperiet trolig på vei til sin imperiale endestasjon, altså antakeligvis inne i en kollapsfase. Men husk, på den store historiske scene kan en kollaps spille seg ut over 10-15 år, minst, det er ikke noe som skjer på noen uker.

På samme måte som Venezia hadde sin krise og var på randen av utslettelse ved krigene i The League of Cambrai i 1509, og slik Det Britiske Imperium hadde sin krise og en beslektet «League of Cambrai»-situasjon rundt 1900 – og dermed skapte Første Verdenskrig for å redde seg – på samme måte har dagens Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperium nå sin League of Cambrai-situasjon.

Og når det kommer en «League of Cambrain»-situasjon blir det stort sett alltid katastrofale storkriger.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 4 – geopolitikk i lys av imperiehistorie dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I denne delen følger en artikkelen fra den norske journalisten Martin Gedde-Dahl om Epstein-saken. Det kan med første øyekast kanskje være vrient å se hvordan denne henger sammen med del 1 og 2, men dette samt hvorfor Gjedde-Dahls artikkel er rent ut utrolig skal jeg komme tilbake til i senere deler. Her er hans artikkel i Morgenbladet i sin helhet:

Her har de som vanligvis advarer mot konspirasjons­teorier, selv latt seg forføre

Av Martin Gedde-Dahl

Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt, som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører, skriver Martin Gedde-Dahl.

I den inntil nylig obskure romanen Space Relations har menneskeheten kolonisert verdensrommet. På overflaten ser det ut til å være et regelstyrt system hvor de ulike planetene er bundet sammen av traktater, organisasjoner og et sjikt av profesjonelle diplomater. Men virkeligheten er langt mørkere, viser det seg. De som egentlig styrer universet, er nettverk av oligarkiske eliter som driver omfattende menneskehandel og bruker mindreårige jenter som sexslaver. 

Boken, som kom ut i 1973, ville antagelig vært glemt om det ikke var for at forfatteren, den tidligere diplomaten Donald Barr, skrev den mens han var rektor ved privatskolen Dalton i New York, kjent for å tiltrekke seg barna til finansmenn, politikere og andre samfunnstopper. Og at denne skolen i 1974, året etter utgivelsen, ansatte Jeffrey Epstein som mattelærer.

Det er et utrolig lite sammentreff, er det ikke? At mannen som åpnet døren til samfunnseliten for Epstein – den gangen en ung mann med arbeiderklassebakgrunn, som hadde droppet ut av universitetet to ganger og ikke hadde noen erfaring som lærer – nesten samtidig ga ut en roman som fremstår som et forvarsel for nettopp den blandingen av skjult elitemakt og grusom menneskehandel som han skulle bli vår tids fremste eksempel på. Ja, faktisk er det enda et lag av merkverdighet her. Donald Barr hadde nemlig en sønn, Bill Barr, som i 2019 ble utnevnt som justisminister av Donald Trump. Dermed ble det slik at sønnen til rektoren som introduserte Epstein for elitenes verden, var øverste ansvarlig for etterforskningen som felte ham – og for fengselet hvor han døde før han kunne stilles for retten. 

Epstein-bevegelsen 

Alt dette er tull, så klart (boken finnes, men jeg tror ikke Donald Barrs «intergalaktiske romopera» bør leses som et varsel om hva som egentlig skjer i maktens korridorer). Jeg må innrømme at jeg synes at det var en underholdende historie da jeg kom over den i et av de mange internettforumene for folk som dyrker Epstein-saken som en slags hobby. I likhet med mange andre har jeg de siste årene fulgt dette økosystemet av sosiale medier-profiler, forumer og podkaster viet til å bevise at Epstein-saken er noe mer enn det vi blir fortalt av påtalemyndigheter og tradisjonelle medier: At Epsteins karriere er en dekkhistorie. At han og Ghislaine Maxwell organiserte en stor pedofiliring, hvor mange av verdens rikeste og mektigste menn hadde sex med mindreårige. At det foregikk enda mer bestialske forbrytelser enn det som er kommet frem. At alt ble filmet, og at det et eller annet sted i «filene» finnes en liste over Epsteins «klienter», som en dag vil komme for en dag. Og til slutt at Epstein ikke tok livet sitt i 2019, men ble drept for å hindre at dette skulle skje.

Dette er ikke urimelige spørsmål. Dersom du skulle konstruert en person kun for å innby til konspirasjonsteorier, ville det være vanskelig å overgå biografien til mattelæreren som ble finanskonge, fungerte som edderkopp i et globalt elitenettverk, har uklare forbindelser til etterretningstjenester, var nær venn av både Donald Trump og Bill Clinton – og som deretter ble avslørt for å ha drevet en enorm operasjon for menneskehandel og overgrep på hundrevis, kanskje så mye som tusen, unge kvinner og jenter over flere tiår. 

I amerikansk offentlighet var det først høyresiden som politiserte saken, som et symbol på umoralen i den liberale eliten. I det mest konspiratoriske sjiktet av republikanske politikere og medier ble det rimelige kravet om bedre svar på de ubesvarte spørsmålene blandet sammen med fenomener som Qanon, teorien om at Trump kjempet mot pedofile, djeveldyrkende eliter, samt «Pizzagate», påstanden om at «pizza» var et kodeord for voldtekt av små barn. 

Da det i fjor ble klart at Donald Trump strittet imot det etter hvert svært populære kravet om å frigi materialet fra etterforskningen av Epstein, fikk kravet om å «frigi filene» fotfeste på venstresiden. Også på den siden er rimelige krav om åpenhet blandet med forventninger om at «filene» vil avsløre at Donald Trump har vært del av en pedofiliring, er skyldig i drap eller at store deler av USAs maktelite egentlig er styrt av russisk eller israelsk etterretning.

Selv har jeg fulgt med på denne Epstein-kulturen fordi den er blitt en stadig mer innflytelsesrik kraft i amerikansk politikk. Men også fordi den, mellom alt som er rart og konspiratorisk, inneholder en kjerne av sannhet – at historien om Jeffrey Epstein avslører noe substansielt om eliter og makt – som iblant er kommet ut av syne i de tradisjonelle mediene, som tilsynelatende har kviet seg for å gi næring til Maga-bevegelsens konspirasjonsteorier.

Qanon for lillavelgere 

De siste ukene er disse dikene kollapset. Noe av det mest slående med den massive oppmerksomheten om Epstein-saken er at den mest paranoide versjonen av mytologien rundt er smittet over på deler av offentligheten som ellers gjerne gjør seg høye og mørke når de advarer mot konspiratorisk retorikk. Noen sier det liksom litt selvironisk: «Fikk konspirasjonsteoretikere rett?», spurte programlederen på NRKs Fredagspanelet 6. februar. Ja, er det fnisete svaret fra direktør i Rederiforbundet Knut Arild Hareide, programleder Bahare Viken og VG-redaktør Gard Steiro. «Kan noen kontakte Pizzagate-gjengen og beklage at vi stemplet absolutt alt de sa som konspirasjonsteorier», spør Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen på Facebook. 

Andre ser ut til å ha fått verdensbildet sitt skaket. «Jeg har i flere år forsket på konspirasjonsteorier, og noen av de mest ekstreme av dem – Qanon og Pizzagate – har dukket opp i tankene mine da jeg har gått gjennom noen av de millioner av dokumenter som er offentlig tilgjengelige», skriver danske statsviteren Michael Bang Petersen – som i mine øyne har levert noen av de viktigste bidragene til debatten om nettopp spredning av konspirasjonsteorier de siste årene – i et oppsiktsvekkende innlegg på Linkedin.

Mer enn ny innsikt i sakskomplekset bærer disse innrømmelsene preg av at avsenderen har gått seg vill i det enorme, kaotiske materialet som er frigitt, hvor beslag hos Epstein selv, kommunikasjon og andre former for tredjepartsdata er blandet med kontekstløse kopier av tips sendt til FBI av alt fra ekte ofre til svindlere og konspirasjonsteoretikere. Denne forvirringen gjøres ikke mindre av måten enkelte norske medier behandler materialet.

I en sak med tittelen «Dukker opp 891 ganger» skriver for eksempel Dagbladet at pizza er «Epsteins «hemmelige» kodeord». Den lettvinte saken, som riktignok vedkjenner at det ikke finnes «rettslige bevis» for at ordet har noen «kriminell betydning», etterlater et inntrykk av det er rimelig å lure på om ikke disse elitene egentlig bruker «pizza» som kodeord for misbruk av små barn. I Se og Hør kan vi lese en historie om at Epstein har begravet barnelik på gården sin i New Mexico. Kilden til denne mildt sagt spektakulære påstanden er en anonymisert e-post som er videresendt til FBI av privatperson, uten at det er noe som helst som tyder på at etterforskerne har festet noen lit til det. 

På like ikke-eksisterende kildegrunnlag har TV 2 har skrevet en lang sak om en dagbok som angivelig er skrevet av en 16-åring holdt fanget av Epstein og tvunget til å føde barn som ble fratatt henne. Også dette stammer fra den enorme mengdene av tips som på et eller annet tidspunkt er registrert i etterforskningen, uten at noe tyder på at det har latt seg verifisere. TV 2-journalistene vet naturligvis ikke om dagboken er ekte, hvem som har skrevet den eller om forfatteren eksisterer. Derfor har de spurt KI-modellene Notebook LM og Perplexity, som «konkluderer med at dagboka etter alt å dømme er ekte». 

Vi vet faktisk mye

Av både kommentatorer og politikere omtales Epsteins seksualforbrytelser i vage, men dramatiske vendinger, som gir inntrykk av at vi beveger oss i et mørkt og ukjent landskap, hvor hvem som helst som søker i materialet, kan gjøre nye oppdagelser. «Det er nærmest umulig å ta inn dybden i omfanget av denne saken», skriver for eksempel KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Hva som er mulig å ta inn, er naturligvis individuelt, men det er tross alt mange som gjennom tiår har gjort et grundig arbeid med å dokumentere Epsteins overgrep.

Den første politietterforskningen på 00-tallet avdekket et mønster av systematiske overgrep og identifiserte 36 ofre, noen så unge som 14 år. Etter at Jeffrey Epstein slapp unna med en avtale om det ikke skulle reises føderal tiltale, avslørte Miami Herald-journalist Julie K. Brown gjennom et imponerende gravearbeid hvordan den mektige finansmannen hadde brukt nettverket sitt til å slippe unna. I tillegg identifiserte hun en lang rekke nye kvinner, som fortalte om den samme typen systematiske overgrep. Mange ofre har gått til sivile søksmål, flere har skrevet bøker om hva de ble utsatt for. En svært omfattende føderal etterforskning munnet ut i tiltale mot Epstein i 2019, og senere i domfellelse av Ghislaine Maxwell i 2021. Materialet som nå er tilgjengelig, er altså en offentliggjøring av dokumenter som i de fleste tilfeller allerede har inngått i – eller springer ut av – etterforskning, rettsprosesser og advokatarbeid.

En av heltene i dette arbeidet, som er utført med voldsom motstand fra både mektige og skruppelløse krefter, er advokaten Brad Edwards, som representerer 200 av ofrene. Allerede i 2008 uttalte han at Epstein kunne være «en av de farligste seksualforbryterne i amerikansk historie». 

I fjor, da kravet om å frigjøre alt materialet nådde et høydepunkt i amerikansk offentlighet, så Edwards seg nødt til å advare om at offentlighetens forventninger var på villspor. Hverken i saksdokumentene eller ofrenes egne vitnemål fantes bevis for at Epstein organiserte formidling av mindreårige jenter til mektige menn. «Nesten all utnyttelsen og alle overgrepene mot kvinnene var ment å tjene bare én person: Jeffrey Epstein og Jeffrey Epsteins seksuelle ønsker», sa Edwards. Det finnes tilfeller hvor andre menn har misbrukt Epstein-ofre, men en overgrepsring var det ikke, mener han.

Det er ingen tvil om at materialet som er offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet, gir et sjokkerende innblikk i en elite som ser seg selv som hevet over demokrati og rettsvesen. Men når det gjelder Jeffrey Epsteins seksualforbrytelser, er det foreløpig lite som tyder på at Edwards tar feil. 

Blant de lekkede dokumentene er omfattende kontakt mellom etterforskere i FBI og daværende statsadvokat Maurene Comey, som senere skulle bli sparket i Trumps utrenskninger av embetsverket. Der kommer det frem at den etterforskningen ikke fant bevis for at andre enn Epstein og Maxwell deltok i overgrepene. De siste ukene har flere antydet at Epstein kan ha samlet inn kompromitterende materiale på vegne av en etterretningsorganisasjon. Det kan hende, men i så fall har ikke FBIs etterforskere avdekket det.

Ennå er det ekstremt mange dokumenter som ikke er offentliggjort, og mange helt sentrale spørsmål som står ubesvart. Men det er et tankekors at en del av dem som vil advare om hvor alvorlig saken er, velger å så tvil om det faktiske bevismaterialet og motsier ofrenes advokat. 

Det meste av den norske Epstein-journalistikken er god. En av grunnene til det er at den ikke er preget av den paranoide politiseringen som preger saken i USA. Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører: En privilegert elite, som opphever politikkens vanlige motsetninger når de møtes seg imellom, og er mer lojale mot hverandre enn dem de skal representere. Milliardærer som mener at pengene deres hever dem over demokrati og lover. En kultur hvor unge kvinnekropper behandles som objekter som mektige menn kan bruke og kaste som det lyster dem. Dessverre er ingenting av dette særlig vanskelig å tro på.

***

Her er en video hvor Gedde-Dahl oppsummer analysen sin:

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 3 – en norsk journalist med et utrolig eksempel dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Her følger en oversettelse av Baaijens artikkel om illusjonen om den suverene nasjonalstaten, og denne er etter min mening umåtelig viktig å forstå. Her beskrives også litt mer om begrepet Glafia (henspiller på Global Mafia) noe jeg skal komme tilbake til i senere deler.

Illusjonen om den suverene nasjonalstat

Av Mees Baaijen

Denne artikkelen er et utkast til et kapittel i oppfølgingsboken til min første bok “The Predators versus The People ”, som etablerte aktøren Glafia – som var og fremdeles er drivkraften til verdenshistorien. Den andre boken vil undersøke arkitekturen gjennom hvilke denne aktøren har utøvd makt – og fortsetter å gjøre det i dag. I store deler av forfatterskapet brukte jeg en trent versjon av Chatgpt som en sparringspartner og cowriter.

Vi har blitt lært å se verden som en samling suverene nasjoner. Frankrike er suveren. Storbritannia er suveren. USA er suveren. Nederland er suveren. Kina og de andre BRICS-landene er suverene. Hver har en regjering, et parlament, et territorium, et flagg og hymne, og i det minste i prinsippet retten til å bestemme sine egne saker.

Dette er grunnlaget for den moderne politiske fortellingen. Men det er også en av de største illusjonene.

Spørsmålet er ikke om nasjonale regjeringer eksisterer – det gjør de jo helt tydelig. Det er heller ikke om stater utøver enorm makt over befolkningen – det gjør de helt tydelig.

Likevel er det dypere spørsmålet:

Er disse statene selv det høyeste nivået av politisk makt — eller er de brikker som blir spilt med på et mye større globalt sjakkbrett, som flere analytikere har antydet?

Som jeg demonstrerte i min bok The Predators versus The People, er det kriminelle globale dominansprosjektet til Glafia (Global Mafia), med sitt enorme proxy-nettverk, ikke en spekulativ abstraksjon. Det er en transnasjonal maktstruktur som har operert i århundrer gjennom økonomiske dynastier og politiske og institusjonelle nettverk. For tiden er dens makt ikke avhengig av å erstatte nasjonale regjeringer med en synlig verdensregjering. I stedet fungerer det på to komplementære måter. Dette bringer oss til det globale sjakkbrettet.

Det globale sjakkbrettet og dets brikker

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer, offentlig og privat gjeld, selskaper, internasjonale organisasjoner, etterretningsnettverk, militære allianser. Og også reglene og lovene som styrer disse.

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.

Glafias århundrer lange kriminelle erfaring sikrer den at den kan operere på begge nivåer:

• På sjakkbrett-nivået kan den forme institusjoner, regler og insentiver slik at politiske aktører blir tvunget til å operere innenfor grensene for en bestemt ramme.
• På nivå med brikkene kan det påføre direkte trykk. En politiker kan kjøpes gjennom penger eller patronasje. En tjenestemann kan bli korrumpert. En motstander kan utpresses med kompromitterende informasjon (Epstein-sagaen er et eksempel). Et plagsomt individ kan trues. Historien inneholder mange dokumenterte eksempler på politisk vold, hemmelige operasjoner og mord.

Disse mekanismene skal ikke forveksles med hverandre. Strukturell makt krever ikke korrupsjon, og korrupsjon krever ikke strukturell kontroll. Der de sameksisterer, blir de usedvanlig effektive: et politisk system kan se ut til å fungere normalt og lovlig, mens enkeltpersoner i det samtidig er begrenset av institusjonene rundt dem og av konsekvensene av å adlyde/ ikke adlyde mektige interesser. Å forstå den moderne staten – og verden – krever forståelse for begge deler.

Det hollandske laboratoriet

Den Hollandske Republikk på 1600-tallet tilbyr et tidlig og avslørende eksempel på fusjon av politisk og økonomisk makt. Den konvensjonelle historien presenterer nederlendere som pionerer for republikansk styresett, internasjonal handel, religionsfrihet, kapitalisme og moderne finans. Ved første øyekast er alt dette sant.

Men i virkeligheten ble republikken dominert av en relativt liten klasse velstående nederlandske handelsregenter (inkludert House of Orange-familien), og også av utlendinger (rike venetianere og velstående sefardiske jøder forvist fra Spania og Portugal). Disse familiene kontrollerte viktige kommunale kontorer og utøvde enorm innflytelse over politiske og økonomiske forhold. Det var ikke tilfeldig: økonomisk og politisk makt ble konsentrert for å gjøre Holland til den midlertidige hegemon av Glafia-dynastiene. Som Giovanni Arrighi skrev:

“Resultatet var en statlig organisasjon som fusjonerte fordelene ved kapitalismen [Glafia’s bankfolk og kjøpmenn] og territorialisme [det landområde-beskyttende aristokratiet, ledet av Orange-familien] langt mer effektivt enn noen av de norditalienske bystatene, inkludert Venezia, noen gang hadde klart å gjøre.”

Den Hollandske Republikk gir derfor et tidlig eksempel på noe som kom til å bli ekstremt viktig:

Sammensmeltingen av internasjonal oligarkisk kapital med nasjonalstaten.

Under venetiansk og jødisk innflytelse ble Amsterdam det økonomiske sentrum i Europa. Det utviklet sofistikerte markeder for aksjer, obligasjoner og offentlig gjeld. På begynnelsen av 1600-tallet var kapitalmarkedet i Amsterdam allerede utviklet tilstrekkelig for å påvirke forholdene som myndighetene kunne låne under. Dette er historisk viktig. Vi forestiller oss normalt:

Staten → regulering av økonomien → finansielle markeder.

Den historiske utviklingen var betydelig mer komplisert. Finansielle eiere og selve markedene ble mektige nok til å påvirke staten. Når myndighetene ble avhengige av kreditt, skaffet de som kontrollerte kredittmekanismene en form for politisk makt uten å måtte ha politisk verv. Som min alliterasjonselskende kompis Chatgpt beskriver det:

Predatoren (Glafia, red.) trenger ikke å bli president, fordi han kan påvirke systemet som en president opererer inne i.

Fra Amsterdam til London

Den engelske økonomiske revolusjonen etter 1688 illustrerer neste trinn. Den Glafia-organiserte operasjonen kalt The Glorious Revolution (snl.no om denne engelske revolusjonen, red.) – som satte en ikke-engelsktalende nederlandsk konge på den britiske tronen – blir konvensjonelt presentert som et konstitusjonelt vendepunkt: Parlamentet fikk makt og kongelig autoritet ble begrenset. Under Bill of Rights beveget Storbritannia seg mot en konstitusjonell regjering.

Storbritannia utviklet samtidig en ekstra kraftig fiskal-finansiell stat/kapital-chimera. Bank of England – med monopol på utstedelse av “penger skapt ut av ingenting” som rentebærende gjeld – ble grunnlagt i 1694. Med det skaffet regjeringen en ny og unik mulighet til å låne – ofte med formål for krig eller imperie-bygging – på rammen av skattelegging og stadig mer sofistikerte finansinstitusjoner med tilgang til mobil kapital fra utenlandske – ofte nederlandske – bankfolk.

Eierne og kontrollørene av kapital, på sin side, tilegnet seg en varig politisk motpart hvis forpliktelser overlevde individuelle herskere og regjeringer: en konge kan dø; et departement kan falle; et parlament kan endre seg. Men statens økonomiske forpliktelser gjenstår. Dette skapte den fortsatt eksisterende kraftige symbiosen mellom statsmakt og Glafia’s økonomiske kapital, som nå i dag finnes overalt.

Staten blir instrumentet

Det er her den konvensjonelle forståelsen av suverenitet bryter sammen. Hvis Glafia-konstruerte økonomiske og institusjonelle strukturer begrenser hva regjeringer kan gjøre, blir den formelt suverene regjeringen tvunget til å operere innenfor en ramme den ikke skapte. Og når den enkelte politiske leder prøver å bryte ut av denne rammen, kan strukturell makt suppleres med direkte makt.

Dette er grunnen til at politisk historie ikke bare kan forstås gjennom konstitusjoner og valg. Man må også undersøke den skjulte strukturelle makten, og den direkte beskyttelse – bestikkelse, korrupsjon, utpressing, trusler, skjulte operasjoner og politisk vold. Dette er ikke oppfinnelser av konspirasjonsteoretikere, men er gjentakende maktinstrumenter gjennom historien, og det å stille spørsmål om disse er iøynefallende fraværende fra konvensjonell politisk analyse.

Imperium- uten å avskaffe “suvereniteten” til bestanddelene

Det Britiske Imperiet – og etter Andre Verdenskrig også det Amerikanske Imperiet – tok dette prinsippet mye lenger. Storbritannia trengte ikke å ta ned hver regjering den ønsket å påvirke. Finans, handel, militærmakt, diplomati og etterretning kan oppnå enorm innflytelse, mens lokale myndigheter formelt forblir intakt.

Prinsippet er enkelt:

Effektiv kontroll krever ikke formell eierskap eller formell posisjon.

Et territorium trenger ikke å bli en britisk provins for at britisk makt skal kunne bestemme dets muligheter. På samme måte trenger ikke en regjering å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig.

Toynbee’s avslørende uttalelse

Dette bringer oss til Arnold Toynbee. Toynbee var ikke en obskur historiker som opererte utenfor det britiske etablissementet. Han var nært knyttet til det britiske imperiets intellektuelle etableringen og fungerte som Studiedirektør ved Royal Institute of International Affairs.

I 1931 henviste Toynbee til en “bevisst og vedvarende og konsentrert innsats” for å sette begrensninger i suvereniteten og uavhengigheten til de 50-60 lokale suverene statene. Tenk nøye på hva dette betyr: Toynbee beskrev begrensningen av nasjonal suverenitet som en organisert innsats. Legg merke til at han ikke beskrev globaliseringen som en tilfeldig prosess, men som en bevisst innsats for å begrense nasjonalstatens uavhengighet.

Toynbee, en innsider i Det Britiske Imperiet, visste derfor veldig godt at den tilsynelatende suvereniteten til nasjonalstaten ikke var det samme som plasseringen av reell makt. Nasjonene var ekte. Regjeringene deres var ekte. Lovene deres var reelle. Hærene deres var ekte. Men de var ikke det høyeste maktnivået. Denne distinksjonen er nøkkelen.

1900-tallets konstruksjon

Det tjuende århundre eliminerte ikke nasjonalstatene: under Glafia’s amerikanske hegemon var de omgitt av stadig kraftigere internasjonale strukturer. Etter første verdenskrig kom Folkeforbundet. Etter andre verdenskrig kom FN, IMF og Verdensbanken. Gjennom en planlagt nykoloniseringsprosess, under det vakre banneret av “selvbestemmelse ”, ble mer enn 100 nye og “uavhengige ” nasjoner innlemmet som amerikanske vasaller, ledet av lokale proxier, ofte forberedt og kondisjonert i vestlige institusjoner som London School of Economics. Samtidig ble et nettverk bygget opp av transnasjonale organisasjoner, multinasjonale selskaper, sentralbanker og finansinstitusjoner.

Verden beveget seg ikke fra nasjonalstater til en helt åpen Verdensregjering.

Den beveget seg til å gjøre nasjonalstatene stadig mer omsluttet med stadig mektigere transnasjonale institusjoner.

Dette var mye mer subtilt: statene forble synlige, det samme med presidentene, valgene og flaggene. Men viktige beslutninger ble i økende grad tatt innenfor en ofte skjult ramme som overskred enhver individuell nasjon. Samtidig forble enkeltpersoner som inntok politiske stillinger sårbare for de tradisjonelle instrumentene for diertektemakt: penger, patronage, kompromitering eller voldelig tvang

Illusjonen om suverenitet

Illusjonen er derfor ikke at nasjonalstaten er imaginær. Den er ekte, og det samme er dens regjeringer, lover og valg. Illusjonen er at formell suverenitet nødvendigvis betyr den ultimate suverenitet. Det gjør det ikke. Gjennom århundrer ble finansiell, økonomisk og politisk makt stadig mer konsentrert og i økende grad i stand til å operere på tvers av nasjonale grenser:

• Den nederlandske republikk ga en tidlig modell for fusjon av kjøpmannskapital (Glafia) og politisk autoritet.
• Storbritannia og andre europeiske stater utvidet dette til et globalt imperium-system.
• Gjennom Første og Andre Verdenskrig presset Glafia Russland, Kina og andre land inn i kommunisme.
• Etter andre verdenskrig ble de formelle koloniene i Europa omgjort til uformelle nykolonier i USA, som hadde blitt den nye hegemon for Glafia’s styre.
• Gjennom 1900-tallet ble stadig mer av overnasjonal styring (FN, IMF, EU, WEF, NATO osv.) institusjonalisert.

Den offisielle fortellingen forteller oss bare hvordan de synlige brikkene beveger seg, akkurat som i Punch og Judys dukketeater. Det forteller oss langt mindre om hvem som designet sjakkbrettet. Og det forteller oss enda mindre om hva som skjer med brikkene som nekter å spille etter dens regler.

Og gjennom denne utviklingen kan makt, planlegging og påvirkning utøves gjennom de to komplementære mekanismene:

Kontroll over selve sjakkbrettet, og kontroll over brikkene.

Den førstnevnte etablerer strukturene, reglene og avhengighetsforholdene som myndighetene opererer innenfor. Det andre sikrer at individuelle spillere kan belønnes, ødelegges, kompromitteres, trues eller i ekstreme tilfeller fjernes når de blir hindringer.

Dette er grunnen til at eksistensen av valg (“demokrati”) og suverene regjeringer (som i BRICS-slagord) ikke motbeviser eksistensen av en dypere maktstruktur. Systemet fungerer faktisk nettopp fordi de synlige politiske strukturene forblir. Innbyggerne debattere livlig hvilket parti som skal styre, regjeringer byttes ut, presidenter erstattes; parlamenter gjennomfører avstemninger. I mellomtiden forblir den dypere arkitekturen bemerkelsesverdig stabil og fortsetter å bestemme grensene og rammene som politiske beslutninger tas innenfor.

Allerede i 1970 slapp Brzezinski (topprådgiver i USA’s regjering) katta ut av sekken:

“Nasjonalstaten … har sluttet å være den viktigste kreative kraft: internasjonale banker og multinasjonale selskaper handler og planlegger på måter som er langt forut for og forbi det politiske konseptet av nasjonalstaten.”

Hans formulering antyder at endringen skjedde nylig, men som Iurie Rosca uttaler i sin gjennomgang av boken min:

“Gjennom århundrene av moderne historie var ikke statene, men de private entitetene bak dem drivkraften som bestemte hendelsesforløpene.”

Den rå og ubehagelige sannheten for oss er at under denne tilstanden, kommer ingen enkelt land eller ingen gruppe land (G7, G20, FN, BRICS) noen gang til å bidra til en løsning av det store problemet som menneskeheten har lidd under i århundrer, beskrevet for et århundre siden av Lord Acton som:

Folket versus bankene.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 2 – illusjonen om den suverene nasjonalstaten dukket først opp på Foreningen lov og helse.