Her følger en oversettelse av Baaijens artikkel om illusjonen om den suverene nasjonalstaten, og denne er etter min mening umåtelig viktig å forstå. Her beskrives også litt mer om begrepet Glafia (henspiller på Global Mafia) noe jeg skal komme tilbake til i senere deler.

Illusjonen om den suverene nasjonalstat

Av Mees Baaijen

Denne artikkelen er et utkast til et kapittel i oppfølgingsboken til min første bok “The Predators versus The People ”, som etablerte aktøren Glafia – som var og fremdeles er drivkraften til verdenshistorien. Den andre boken vil undersøke arkitekturen gjennom hvilke denne aktøren har utøvd makt – og fortsetter å gjøre det i dag. I store deler av forfatterskapet brukte jeg en trent versjon av Chatgpt som en sparringspartner og cowriter.

Vi har blitt lært å se verden som en samling suverene nasjoner. Frankrike er suveren. Storbritannia er suveren. USA er suveren. Nederland er suveren. Kina og de andre BRICS-landene er suverene. Hver har en regjering, et parlament, et territorium, et flagg og hymne, og i det minste i prinsippet retten til å bestemme sine egne saker.

Dette er grunnlaget for den moderne politiske fortellingen. Men det er også en av de største illusjonene.

Spørsmålet er ikke om nasjonale regjeringer eksisterer – det gjør de jo helt tydelig. Det er heller ikke om stater utøver enorm makt over befolkningen – det gjør de helt tydelig.

Likevel er det dypere spørsmålet:

Er disse statene selv det høyeste nivået av politisk makt — eller er de brikker som blir spilt med på et mye større globalt sjakkbrett, som flere analytikere har antydet?

Som jeg demonstrerte i min bok The Predators versus The People, er det kriminelle globale dominansprosjektet til Glafia (Global Mafia), med sitt enorme proxy-nettverk, ikke en spekulativ abstraksjon. Det er en transnasjonal maktstruktur som har operert i århundrer gjennom økonomiske dynastier og politiske og institusjonelle nettverk. For tiden er dens makt ikke avhengig av å erstatte nasjonale regjeringer med en synlig verdensregjering. I stedet fungerer det på to komplementære måter. Dette bringer oss til det globale sjakkbrettet.

Det globale sjakkbrettet og dets brikker

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer, offentlig og privat gjeld, selskaper, internasjonale organisasjoner, etterretningsnettverk, militære allianser. Og også reglene og lovene som styrer disse.

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.

Glafias århundrer lange kriminelle erfaring sikrer den at den kan operere på begge nivåer:

• På sjakkbrett-nivået kan den forme institusjoner, regler og insentiver slik at politiske aktører blir tvunget til å operere innenfor grensene for en bestemt ramme.
• På nivå med brikkene kan det påføre direkte trykk. En politiker kan kjøpes gjennom penger eller patronasje. En tjenestemann kan bli korrumpert. En motstander kan utpresses med kompromitterende informasjon (Epstein-sagaen er et eksempel). Et plagsomt individ kan trues. Historien inneholder mange dokumenterte eksempler på politisk vold, hemmelige operasjoner og mord.

Disse mekanismene skal ikke forveksles med hverandre. Strukturell makt krever ikke korrupsjon, og korrupsjon krever ikke strukturell kontroll. Der de sameksisterer, blir de usedvanlig effektive: et politisk system kan se ut til å fungere normalt og lovlig, mens enkeltpersoner i det samtidig er begrenset av institusjonene rundt dem og av konsekvensene av å adlyde/ ikke adlyde mektige interesser. Å forstå den moderne staten – og verden – krever forståelse for begge deler.

Det hollandske laboratoriet

Den Hollandske Republikk på 1600-tallet tilbyr et tidlig og avslørende eksempel på fusjon av politisk og økonomisk makt. Den konvensjonelle historien presenterer nederlendere som pionerer for republikansk styresett, internasjonal handel, religionsfrihet, kapitalisme og moderne finans. Ved første øyekast er alt dette sant.

Men i virkeligheten ble republikken dominert av en relativt liten klasse velstående nederlandske handelsregenter (inkludert House of Orange-familien), og også av utlendinger (rike venetianere og velstående sefardiske jøder forvist fra Spania og Portugal). Disse familiene kontrollerte viktige kommunale kontorer og utøvde enorm innflytelse over politiske og økonomiske forhold. Det var ikke tilfeldig: økonomisk og politisk makt ble konsentrert for å gjøre Holland til den midlertidige hegemon av Glafia-dynastiene. Som Giovanni Arrighi skrev:

“Resultatet var en statlig organisasjon som fusjonerte fordelene ved kapitalismen [Glafia’s bankfolk og kjøpmenn] og territorialisme [det landområde-beskyttende aristokratiet, ledet av Orange-familien] langt mer effektivt enn noen av de norditalienske bystatene, inkludert Venezia, noen gang hadde klart å gjøre.”

Den Hollandske Republikk gir derfor et tidlig eksempel på noe som kom til å bli ekstremt viktig:

Sammensmeltingen av internasjonal oligarkisk kapital med nasjonalstaten.

Under venetiansk og jødisk innflytelse ble Amsterdam det økonomiske sentrum i Europa. Det utviklet sofistikerte markeder for aksjer, obligasjoner og offentlig gjeld. På begynnelsen av 1600-tallet var kapitalmarkedet i Amsterdam allerede utviklet tilstrekkelig for å påvirke forholdene som myndighetene kunne låne under. Dette er historisk viktig. Vi forestiller oss normalt:

Staten → regulering av økonomien → finansielle markeder.

Den historiske utviklingen var betydelig mer komplisert. Finansielle eiere og selve markedene ble mektige nok til å påvirke staten. Når myndighetene ble avhengige av kreditt, skaffet de som kontrollerte kredittmekanismene en form for politisk makt uten å måtte ha politisk verv. Som min alliterasjonselskende kompis Chatgpt beskriver det:

Predatoren (Glafia, red.) trenger ikke å bli president, fordi han kan påvirke systemet som en president opererer inne i.

Fra Amsterdam til London

Den engelske økonomiske revolusjonen etter 1688 illustrerer neste trinn. Den Glafia-organiserte operasjonen kalt The Glorious Revolution (snl.no om denne engelske revolusjonen, red.) – som satte en ikke-engelsktalende nederlandsk konge på den britiske tronen – blir konvensjonelt presentert som et konstitusjonelt vendepunkt: Parlamentet fikk makt og kongelig autoritet ble begrenset. Under Bill of Rights beveget Storbritannia seg mot en konstitusjonell regjering.

Storbritannia utviklet samtidig en ekstra kraftig fiskal-finansiell stat/kapital-chimera. Bank of England – med monopol på utstedelse av “penger skapt ut av ingenting” som rentebærende gjeld – ble grunnlagt i 1694. Med det skaffet regjeringen en ny og unik mulighet til å låne – ofte med formål for krig eller imperie-bygging – på rammen av skattelegging og stadig mer sofistikerte finansinstitusjoner med tilgang til mobil kapital fra utenlandske – ofte nederlandske – bankfolk.

Eierne og kontrollørene av kapital, på sin side, tilegnet seg en varig politisk motpart hvis forpliktelser overlevde individuelle herskere og regjeringer: en konge kan dø; et departement kan falle; et parlament kan endre seg. Men statens økonomiske forpliktelser gjenstår. Dette skapte den fortsatt eksisterende kraftige symbiosen mellom statsmakt og Glafia’s økonomiske kapital, som nå i dag finnes overalt.

Staten blir instrumentet

Det er her den konvensjonelle forståelsen av suverenitet bryter sammen. Hvis Glafia-konstruerte økonomiske og institusjonelle strukturer begrenser hva regjeringer kan gjøre, blir den formelt suverene regjeringen tvunget til å operere innenfor en ramme den ikke skapte. Og når den enkelte politiske leder prøver å bryte ut av denne rammen, kan strukturell makt suppleres med direkte makt.

Dette er grunnen til at politisk historie ikke bare kan forstås gjennom konstitusjoner og valg. Man må også undersøke den skjulte strukturelle makten, og den direkte beskyttelse – bestikkelse, korrupsjon, utpressing, trusler, skjulte operasjoner og politisk vold. Dette er ikke oppfinnelser av konspirasjonsteoretikere, men er gjentakende maktinstrumenter gjennom historien, og det å stille spørsmål om disse er iøynefallende fraværende fra konvensjonell politisk analyse.

Imperium- uten å avskaffe “suvereniteten” til bestanddelene

Det Britiske Imperiet – og etter Andre Verdenskrig også det Amerikanske Imperiet – tok dette prinsippet mye lenger. Storbritannia trengte ikke å ta ned hver regjering den ønsket å påvirke. Finans, handel, militærmakt, diplomati og etterretning kan oppnå enorm innflytelse, mens lokale myndigheter formelt forblir intakt.

Prinsippet er enkelt:

Effektiv kontroll krever ikke formell eierskap eller formell posisjon.

Et territorium trenger ikke å bli en britisk provins for at britisk makt skal kunne bestemme dets muligheter. På samme måte trenger ikke en regjering å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig.

Toynbee’s avslørende uttalelse

Dette bringer oss til Arnold Toynbee. Toynbee var ikke en obskur historiker som opererte utenfor det britiske etablissementet. Han var nært knyttet til det britiske imperiets intellektuelle etableringen og fungerte som Studiedirektør ved Royal Institute of International Affairs.

I 1931 henviste Toynbee til en “bevisst og vedvarende og konsentrert innsats” for å sette begrensninger i suvereniteten og uavhengigheten til de 50-60 lokale suverene statene. Tenk nøye på hva dette betyr: Toynbee beskrev begrensningen av nasjonal suverenitet som en organisert innsats. Legg merke til at han ikke beskrev globaliseringen som en tilfeldig prosess, men som en bevisst innsats for å begrense nasjonalstatens uavhengighet.

Toynbee, en innsider i Det Britiske Imperiet, visste derfor veldig godt at den tilsynelatende suvereniteten til nasjonalstaten ikke var det samme som plasseringen av reell makt. Nasjonene var ekte. Regjeringene deres var ekte. Lovene deres var reelle. Hærene deres var ekte. Men de var ikke det høyeste maktnivået. Denne distinksjonen er nøkkelen.

1900-tallets konstruksjon

Det tjuende århundre eliminerte ikke nasjonalstatene: under Glafia’s amerikanske hegemon var de omgitt av stadig kraftigere internasjonale strukturer. Etter første verdenskrig kom Folkeforbundet. Etter andre verdenskrig kom FN, IMF og Verdensbanken. Gjennom en planlagt nykoloniseringsprosess, under det vakre banneret av “selvbestemmelse ”, ble mer enn 100 nye og “uavhengige ” nasjoner innlemmet som amerikanske vasaller, ledet av lokale proxier, ofte forberedt og kondisjonert i vestlige institusjoner som London School of Economics. Samtidig ble et nettverk bygget opp av transnasjonale organisasjoner, multinasjonale selskaper, sentralbanker og finansinstitusjoner.

Verden beveget seg ikke fra nasjonalstater til en helt åpen Verdensregjering.

Den beveget seg til å gjøre nasjonalstatene stadig mer omsluttet med stadig mektigere transnasjonale institusjoner.

Dette var mye mer subtilt: statene forble synlige, det samme med presidentene, valgene og flaggene. Men viktige beslutninger ble i økende grad tatt innenfor en ofte skjult ramme som overskred enhver individuell nasjon. Samtidig forble enkeltpersoner som inntok politiske stillinger sårbare for de tradisjonelle instrumentene for diertektemakt: penger, patronage, kompromitering eller voldelig tvang

Illusjonen om suverenitet

Illusjonen er derfor ikke at nasjonalstaten er imaginær. Den er ekte, og det samme er dens regjeringer, lover og valg. Illusjonen er at formell suverenitet nødvendigvis betyr den ultimate suverenitet. Det gjør det ikke. Gjennom århundrer ble finansiell, økonomisk og politisk makt stadig mer konsentrert og i økende grad i stand til å operere på tvers av nasjonale grenser:

• Den nederlandske republikk ga en tidlig modell for fusjon av kjøpmannskapital (Glafia) og politisk autoritet.
• Storbritannia og andre europeiske stater utvidet dette til et globalt imperium-system.
• Gjennom Første og Andre Verdenskrig presset Glafia Russland, Kina og andre land inn i kommunisme.
• Etter andre verdenskrig ble de formelle koloniene i Europa omgjort til uformelle nykolonier i USA, som hadde blitt den nye hegemon for Glafia’s styre.
• Gjennom 1900-tallet ble stadig mer av overnasjonal styring (FN, IMF, EU, WEF, NATO osv.) institusjonalisert.

Den offisielle fortellingen forteller oss bare hvordan de synlige brikkene beveger seg, akkurat som i Punch og Judys dukketeater. Det forteller oss langt mindre om hvem som designet sjakkbrettet. Og det forteller oss enda mindre om hva som skjer med brikkene som nekter å spille etter dens regler.

Og gjennom denne utviklingen kan makt, planlegging og påvirkning utøves gjennom de to komplementære mekanismene:

Kontroll over selve sjakkbrettet, og kontroll over brikkene.

Den førstnevnte etablerer strukturene, reglene og avhengighetsforholdene som myndighetene opererer innenfor. Det andre sikrer at individuelle spillere kan belønnes, ødelegges, kompromitteres, trues eller i ekstreme tilfeller fjernes når de blir hindringer.

Dette er grunnen til at eksistensen av valg (“demokrati”) og suverene regjeringer (som i BRICS-slagord) ikke motbeviser eksistensen av en dypere maktstruktur. Systemet fungerer faktisk nettopp fordi de synlige politiske strukturene forblir. Innbyggerne debattere livlig hvilket parti som skal styre, regjeringer byttes ut, presidenter erstattes; parlamenter gjennomfører avstemninger. I mellomtiden forblir den dypere arkitekturen bemerkelsesverdig stabil og fortsetter å bestemme grensene og rammene som politiske beslutninger tas innenfor.

Allerede i 1970 slapp Brzezinski (topprådgiver i USA’s regjering) katta ut av sekken:

“Nasjonalstaten … har sluttet å være den viktigste kreative kraft: internasjonale banker og multinasjonale selskaper handler og planlegger på måter som er langt forut for og forbi det politiske konseptet av nasjonalstaten.”

Hans formulering antyder at endringen skjedde nylig, men som Iurie Rosca uttaler i sin gjennomgang av boken min:

“Gjennom århundrene av moderne historie var ikke statene, men de private entitetene bak dem drivkraften som bestemte hendelsesforløpene.”

Den rå og ubehagelige sannheten for oss er at under denne tilstanden, kommer ingen enkelt land eller ingen gruppe land (G7, G20, FN, BRICS) noen gang til å bidra til en løsning av det store problemet som menneskeheten har lidd under i århundrer, beskrevet for et århundre siden av Lord Acton som:

Folket versus bankene.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 2 – illusjonen om den suverene nasjonalstaten dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vi lever i dag i kanskje en av de mest absurde men samtidig dramatiske epoker gjennom historien. Jeg skal prøve å gi noen perspektiver på dette. Jeg skal starte med å i del 1 og del 2 å oversette to innlegg fra Mees Baajen.

Essensen i temaet er logisk nok at for å forstå hvorfor spesifikke ting skjer på verdensscenen (eller her hjemme) må man naturligvis forstå hvordan verden i det store og hele fungerer. Og for å forstå hvordan verden fungerer må man kunne og forstå historie, mennesket og til sist og ikke minst: maktstrukturene.

Første innlegg fra Baaijen handler om den berømte geopolitiske analytikeren og strategen Halford Mackinder.

Mackinders paradigme, reversert?

Av Mees Baajen

Fra en krigsmodell til en investeringsmodell – og et forferdelig globalt digitalt fengsel

En merknad til leserne mine: Jeg bestemte innholdet i denne artikkelen, men sparringpartneren min, ChatGPT, sto for det meste av skrivingen (noe som passer meg bra på grunn av øyeproblemene mine). Chaosnavigator og Peter Duke viste meg hvordan man kan trene opp ChatGPT, og jeg oppdaget at det fungerer svært godt; de fleste av korrigeringene mine handler om å spisse formuleringene. Kom gjerne med kritikk av resultatet og del tankene deres med meg!

I 1904 publiserte den britiske geografen Halford Mackinder The Geographical Pivot of History. Hans «Heartland»-tese ble en av grunnpillarene i moderne geopolitikk: Den som kunne dominere den eurasiske landmassen, ville potensielt kunne skaffe seg ressursene og den strategiske makten som krevdes for å utfordre sjømaktene. I 2015 avslørte George Friedman fra STRATFOR – til manges overraskelse – hvordan USA alltid hadde benyttet seg av Mackinders teori om «hjertelandet» fra 1904 for å hindre et politisk og økonomisk integrert Eurasia:

USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.

Begynner vi nå, 122 år senere, å være vitne til den motsatte prosessen?

Den siste utviklingen tyder på at denne muligheten i det minste bør vurderes.

Russlands økonomiske utsending Kirill Dmitriev og ledere for det tyske partiet AfD skal etter sigende forberede samtaler om å gjenoppta russiske gassleveranser til Tyskland. Det foreslåtte initiativet kan involvere amerikanske personer med tette bånd til president Trump, deriblant Steve Witkoff og Jared Kushner. Samtalene skal være betinget av en fredsplan mellom Russland og Ukraina.

Dette kommer i kjølvannet av et tidligere møte i St. Petersburg mellom en utenrikspolitisk talsmann for AfD, Dmitriev og Gazprom-sjef Aleksej Miller, der gjenåpningen av Nord Stream ble diskutert.

Betydningen strekker seg langt utover naturgass.

Et fornyet russisk-tysk energisamarbeid ville bevege seg i stikk motsatt retning av Mackinders læresetning.

Og dersom amerikansk kapital og politisk innflytelse skulle bli en del av en slik tilnærming, ville noe enda mer interessant finne sted:

Den tidligere maritime hegemonen ville ikke lenger bare forsøke å hindre eurasisk integrasjon. Den kunne posisjonere seg på innsiden av den for å styre den.

Det ville være Mackinder reversert.

Denne muligheten må ses i sammenheng med en langt større historisk omstilling som utspiller seg i vår tid. Den amerikanske hegemonisyklusen går mot slutten. Samtidig har Kina blitt posisjonert (se artikkelen min «Fra Tao til Mao …») som den fremste økonomiske og organisatoriske kraften i en ny, eurasisk-sentrert syklus av Glafias (globale mafia, red.) dominansprosjekt. Men denne nye verdensordenen fremstilles naturligvis ikke som et nytt imperium. Det villedende språket som benyttes, handler om multipolaritet: suverenitet, likestilling mellom nasjoner, ikke-innblanding, sivilisatorisk mangfold, gjensidig nytte og respekt for ulike utviklingsveier.

Kina fremmer eksplisitt denne retorikken. Under møtet i Shanghai-samarbeidsorganisasjonen i september 2026 tok Xi Jinping til orde for en «likestilt og ordnet multipolær verden», der han la vekt på suveren likhet, gjensidig respekt, uavhengige utviklingsveier og et mer representativt system for global styring.

Det er nettopp her det hegemoniske skiftet blir særlig interessant.

Fra krig til investering

I løpet av den amerikanske syklusen kunne det finansielle-industrielle systemet høste enorme gevinster av geopolitisk konfrontasjon: våpenopprustning, militærutgifter, ødeleggelse, gjenoppbygging og statlig gjeldssetting skapte alle enorme muligheter for kapitalen.

Men det finnes en annen måte å hente ut verdi fra geopolitisk omstilling på.

Investering:

I stedet for å ødelegge et land og deretter bygge det opp igjen, kan kapitalen i økende grad tjene på å integrere landet i et globalt økonomisk system – innen energi, infrastruktur, gruvedrift, teknologi, finans, logistikk og gjenoppbygging.

De omtalte diskusjonene rundt Russland peker nettopp mot en slik mulighet: fred, lettelser i sanksjoner, gjenopptatte energileveranser og potensielt nye amerikansk-russiske forretningsavtaler.

Hvis dette utvikler seg videre, kan den økonomiske geografien bli bemerkelsesverdig:

Amerikansk kapital + russiske ressurser + tysk industri + kinesiske markeder og infrastruktur = et potensielt reintegrert eurasisk økonomisk område.

Det ville skille seg markant fra den geopolitiske konfigurasjonen i det 20. århundre.

Og det reiser og provoserende spørsmål:

Hva om neste fase for amerikansk makt ikke handler om å hindre eurasisk integrasjon, men om å delta i – og tjene på – den?

Fra reell unipolaritet til falsk multipolaritet

Dette gir også en annen betydning til den fremvoksende «multipolare verdensordenen».

Ved første øyekast representerer multipolaritet det motsatte av det amerikanske unipolare systemet. Suverene stater står angivelig fritt til å velge sine egne utviklingsveier, samtidig som ingen enkeltmakt dominerer verden.

Men multipolaritet betyr ikke avglobalisering. Tvert imot er det en annen form for globalisering: en verden av gjensidig avhengige suverene stater, regionale blokker, felles teknologiske standarder, internasjonale finanssystemer og stadig mer integrerte digitale infrastrukturer.

Kinas nåværende retorikk knyttet til BRICS og SCO tydeliggjør dette. Under BRICS-toppmøtet i 2026 tok Xi til orde for en reform av den internasjonale finansielle arkitekturen, økt representasjon for utviklingsland, styrkede multilaterale institusjoner og et felles rammeverk for global styring av kunstig intelligens.

Dermed endres det offisielle geopolitiske språket:

Unipolaritet → multipolaritet
Amerikansk lederskap → suveren likhet
Vestliggjøring → sivilisasjonsmessig mangfold
Militær konfrontasjon → investering og integrasjon

Men den underliggende prosessen vil fortsatt være preget av økende global integrasjon.

Det er her min bredere tese om Glafia blir relevant.

Glafia gir ikke avkall på global kontroll. De endrer mekanismen som kontrollen utøves gjennom.

Den amerikanske syklusen går mot slutten, ikke fordi systemet har kollapset, men fordi arkitektene bak det planla en ny geopolitisk konfigurasjon av det samme gamle systemet.

Kina sto klar til å lede den neste syklusen under det tiltalende parolen om multipolaritet og respekt for suverenitet og tradisjoner. I overgangen fra vest til øst kan den amerikansk-israelske «krigsinntektsmodellen» i økende grad bli erstattet av en «investeringsmodell».

Hvorfor føre kostbare og stadig farligere kriger når de samme områdene kan bli lønnsomme investeringsarenaer?

Og det finnes enda en grunn til en slik overgang.

Det fremvoksende teknokratiske systemet for befolkningsstyring – det jeg har kalt «vårt digitale fengsel» – er avhengig av stabilitet, tilkoblingsmuligheter, identifikasjon, dataintegrasjon og samarbeid på tvers av landegrenser. Dette prosjektet kan ikke gjennomføres i en verden preget av vedvarende ustabilitet og storkriger.

De tilsynelatende geopolitiske motstanderne – Kina, Russland, Iran og Vesten – kan derfor forbli konkurrenter på det politiske planet, samtidig som de inngår i stadig mer kompatible systemer for økonomisk, teknologisk og digital styring.

Hvis det er dit verden beveger seg, har Mackinders gamle spørsmål antatt en merkelig, ny form.

Han spurte hva som ville skje dersom Eurasia ble tilstrekkelig integrert til å utfordre den maritime hegemonen.

Spørsmålet i vår tid kan være det motsatte:

Hva skjer når den maritime hegemonen – som er på vei ut – bestemmer seg for å delta i integreringen av det eurasiske «hjertelandet», fordi det nå ligger mer penger og mer kontroll i å investere i det nye systemet enn i å ødelegge det gamle?

Det ville være Mackinders paradigme, snudd på hodet.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 1: Mackinders paradigme, reversert? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Kroppen som forbrenningsmaskin.
Nøkkelen til god helse er riktig forbrenning. Dersom en motor får feil type drivstoff begynner den å fuske, ose og trekke dårlig. Rå eller råtten ved brenner dårlig. Motorer og bål trenger god ventilasjon og tilførsel av oksygen. Kroppens viktigste funksjon er forbrenning. Årsaken til de fleste helseproblemer er altså feil type drivstoff samt dårlig trekk og drenering.

Veien til god helse blir følgelig riktig mat (drivstoff), frisk luft og mosjon (trekk), samt rikelig med vann (drenering). Kroppen må kvitte seg med avfallsstoffene fra forbrenningen gjennom pust, urin, svette og avføring – ellers begynner kroppen å fuske.

Om sykdom

Det vi betrakter som sykdom er egentlig symptomer på regjøring i kroppen:
Utslett, byller, eksem og liknende skyldes at avfallsdeponering skilles ut blandt annet gjennom huden. Hosting, harking, nysing er avfallsdeponering som skilles ut gjennom luftveiene. Disse symptomene er nokså like ved allergier. Diaré og oppkast skyldes at kroppen akutt vil bli kvitt noe i fordøyelsessystemet. Feber er kroppens forsøk på å svette ut avfallsstoffer samt redusere uønskede mikrober.

I og med at såkalt sykdom er symptomer på avgifting av stoffer som ikke skal være i kroppen, bør vi la det gå sin gang. Ta det rolig og hjelp til med å drikke rikelig med vann. Medisiner hemmer ofte denne prosessen slik at gift og avfallsstoffer forblir i vevene i kroppen og kan skape blant annet inflammasjon i kroppen. Mediakamentene er dessuten ofte giftige i seg selv. Medikamenter mot sykdom er svært ofte både unødvendige og skadelige.

Om kosthold
Matvarer er veldig forskjellig sammensatt. Noen inneholder giftstoffer. Det er vanskelig å orientere seg om alt: Jeg tenker man må prøve seg frem og kjenne etter om man reagerer på noen måte og hvis ikke er det kanskje ikke så ille. Det samme gjelder kosthold. Man må kjenner etter hva som gir energi og god følelse og hva som fungerer dårligere. Om man kjenner seg uvel eller tom.

Utover dette er det fornuftig å være føre var selv om man ikke merker noe der og da. Man kan prøve å unngå ting man er usikker på: Stoffer som dreper (insekts og konserveringsmidler). Man kan begrense det selv om hud og fordøyelse muligens gir tilstrekkelig vern.

Det samme gjelder all slags kjemikalier: Det er klokt å være forsiktig med å smøre seg eller puste inn stoffer man ikke kjenner godt, da vi vet at forskningen kan ligge langt etter – som f.eks. tilfellet var ved asbest og amalgam. Generelt er det også slik at å gjøre skadelig ting, sjeldent – er bedre enn å gjøre det ofte. Generelt holder jeg meg unna kremer og shampoo med tvilsomme ingredienser. Det samme prinsippet gjelder elektriske og elektromagnetiske felt: Man trenger ikke legge telefonen, med alt påslått, nær hodet om natten selv om det muligens ikke skader.

Kroppen vår har et hierarki av beskyttelse.
Huden->Fordøyelsen->Lungene->Blodet. Huden og fordøyelsen er konstruert for å tåle en del, mens luftveiene og blodet er mer sårbart.

Vaksiner
Vaksiner er en forfeilet idé fundert i fiksjonen om at sykdom skyldes mikrober. Vaksiner virker mot ingenting.
Samtidig er vaksiner potensielt svært farlige siden de settes direkte i muskelvev og taes opp i blodet og er farlige på flere måter.

–Charles Richet gjorde det kjent at vaksiner kan utløse allergier og ikke immunitet mot proteinene som injiseres.

-Vaksiner inneholder ofte flokkanter som gir mikroblodpropper som kan sette seg i nervene og føre til en lang rekke nevrologiske lidelser.

-Endelig inneholder også vaksinene ulike giftstoffer som kan gi kreft, for eksempel SV40.

Kreft
Kreft er innkapsling av skadde celler og giftige materiale kroppen ikke har klart å klarer skille ut. Hos noen er også parasitter involvert i svulstdannelse. Celleprøver via biopsi samt kreftoperasjoner har vist seg å kunne øke risikoen for spredning.

Mosjon
Mosjon er åpenbart viktig for sirkulasjon og stoffskifte.

Drikke
Vann er viktig for dreneringen og man bør drikke jevnlig. Dog bør man drikke mindre i forbindelse med måltidene for ikke å tynne ut magesyren.

Søvn
Kroppen renser seg mens man hviler så man må passe på å sove nok.

Om hygiene

Jeg ser oppside heller enn nedside i å skylle munnen etter at man har spist for å fjerne matrester. På samme måte er sårstell viktig. Sår bør vaskes. Generelt bør man holde seg ren kanskje er det best å bare bruke vann til å skylle.

Mental helse.
Man bør prøve å unngå ting som gnager.
-Velg dine kamper med tanke på hva de vil koste deg av bekymringer. Det samme gjelder økonomisk risiko og utrygghet.
-Ikke bær på løgner. Skvær opp tyngende saker.
-Alle får noen slag gjennom livet. Prøv å ikke grave deg ned i elendigheten. Vær takknemlig for det du har. Lev i nuet og se fremover.
-Ta vare på familie og venner. Still opp så langt tid og krefter strekker til.

Innlegget Tanker om helse dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Oppsummering av funnene

Denis Rancourt oppsummerer hva deres omfattende undersøkelsene av tallmaterialet fra hele verden utvetydig viser:

• Fakta 1: omfanget av overdødelighet av alle årsaker (ACM) gjennom Covid-perioden var 0.13 % av befolkningen per år,
• Fakta 2: ACM gjennom Covid-perioden skyldtes ikke spredning av et smittsomt luftveispatogen,
• Fakta 3: det meste av ACM gjennom Covid-perioden hos unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19),
• Fakta 4: ACM gjennom Covid-perioden var i høy grad heterogen, forbundet til påførte pandemitiltak og medisinske protokoller i spesifikke jurisdiksjoner og steder og i spesifikke befolkningsgrupper,
• Fakta 5: COVID-19-vaksinene har drept og skadet mange mennesker,
• Fakta 6: skarpe topper i ACM var midlertidig forbundet med hurtige vaksine- og booster-utrullinger,
• Fakta 7: studier som ser på vaksinestatus viser ingen signifikante tegn på at Covid19-vaksinene har avverget dødelighet i pandemien, ei heller signifante tegn på at vaksinene kan frikjennes for påstandene om å være dødelige/skadelige,
• Fakta 8: det er en stor systematisk kjønnsforskjell i ACM i Covid-perioden blant de tilskrevne hoveddødsårsakene, inkludert (nominelt COVID-19) luftveissykdom.

Disse 8 utvetydige fakta gjør at man kan utlede følgende politiske, eller helsepolitiske, konklusjon:

Hele ACM (overdødelighet av alle årsaker) i Covid-perioden kan utledes å ha oppstått fra de mange angrepene fra myndighetene som ga skadelige helseeffekter hos mottagelige individer via kjente biologiske prosesser som involverer kjønnsfordifferensiert og aldersavhengig ekstrem biologisk stressrespons (oppretthold eller irreversibel aktivering av den hypothalamiske hypofyse-adrenale eller HPA-aksen), som førte til dødsfall tilskrevet luftveisforhold (“COVID-19”), sirkulasjonstilstand, tarmtilstand etc., og til ulykkesbetinget selvskading forbundet med stoff- og alkoholbruk.

Videre:

De nevnte angrepene fra myndighetene innbefattet: fryktpropaganda, påbud og tiltak, offentlige helseresponser og medisinske overgrep. Storskala og gjentatte medisinske overgrep inkluderte: testing, diagnostiske bias, obligatorisk munnbindbruk, innesperring, isolasjon, avvisning av egnet behandling, mekanisk respiratorbruk, sedasjon, eksperimentelle og urettmessige behandlinger og vaksinasjonsutrullinger.

Videre:

Hovedlærdommen fra angrepene fra myndighetene i Covid-perioden er at fysiologisk og psykologisk (biologisk) stress overveldende var den dominerende underliggende årsaken til sykdom og tidlig død. De brutale Covid-kampanjene fra myndighetene – som alle andre store strukturelle samfunnsforstyrrelser som fratar deg ressurser, bevegelighet, medmenneskelig kontakt, sosial status og mening ― forårsaket overdødelighet og sykdom i alle aldersgrupper.

Denis Rancourt har et utdypende kapittel til hver og én av de 8 faktaene opplistet lenger opp. Jeg skal bare trekke ut litt fra Fakta 3: «det meste av ACM gjennom Covid-perioden i unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19)».

Aldersgruppeinndelt dødelighet er avgjørende for å forstå «pandemien», og Rancourt har blant annet sett på dette for provinsen Alberta i Canada. Først gruppen 45-64 år:

Den oransje graflinjen er ACM (overdødelighet alle årsaker), og som du ser er total overdødelighet mye høyere enn dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje). Covid-tallene var jo uansett jukset med, som vi har vist før, men selv om de skulle ha vært ekte var det, som grafen viser, altså noe annet i tillegg som skapte ekstra dødelighet.

Graf for aldersgruppe 18-44 år:

Her er dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje) eksepsjonell lav, men likevel er ACM (oransje) sjokkerende høy. Hva tok plutselig liv av de mellom 18-44 år?

Så de yngste:

Covid-dødelighet for de yngste var som kjent omtrent 0, som du ser av den grønne graflinen her, men likevel var det noe som tok livet av de yngste i urovekkende grad gjennom pandemiperioden i Alberta. Hva kan det ha vært?

Jeg avslutter med en graf til, nå fra avsnittet om Fakta 4, og denne må du se grundig på:

Dette er for hele Canada, aldersgruppe 85 +. Det er tre brå topper i ACM (overdødelighet alle årsaker) blant de eldste (blå graflinje); i henholdsvis første del av 2020, 2021 og 2022. Du legger kanskje merke til at i perioden før hver blå topp er det en helt korrelert topp i den røde graflinjen. Og hva er så den røde? Det er iverksatte pandemitiltak fra myndighetenes side rettet mot «å beskytte de gamle». Det er ikke bare toppene som korrelerer, det korrelerer strengt talt hele veien – både opp og ned. Se bare på den fjerde toppen, i slutten av 2022/starten av 2023 – i det øyeblikk man sluttet med «å beskytte de eldre» (den røde grafen går brått nedover) så sluttet de eldre også brått å dø.

I denne grafen ser man altså tallenes klare tale, som samsvarer helt med det vi skrev om i Var «Covid-19-pandemien et systemisk legalt massemord?

Tillegg:

Denis Rancourt er fra Canada, og i Canada hender det av og til lyspunkter. Jeg har tidligere skrevet om den kanadiske statistikeren Regina Watteel som har gjennomgått norske tall og en nesten komisk studie fra FHI, samt skrevet en grundig bok om pandemien i Canada. Rancourt på sin side holdt nylig en gjennomgang i Allison-høringen hvor han legger frem dokumentasjon. Allison-høringen var et overraskende lyspunkt i Canada i den forstand at noen fra det enorme antallet alvorlige lemlestede eller skadede etter gen-terapien, som feilaktig ble kalt vaksine, ble hørt, i tillegg til at den etablerte storavisen Toronto Sun tok et oppgjør med det myndighetene har gjort mot befolkningen.

Helsemagasinet og Steigan har for øvrig skrevet om denne høringen.

Innlegget Mer avslørende pandemitall – Canada dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.

Jeg formulerte også den motsatte hypotesen og stilte deretter spørsmålet begge veier gjennom analysen.

I del 2 undersøkte jeg hvordan årsak ble målt. Ble de samme metodiske kravene, tidsvinduene og den samme forsiktigheten brukt når man forsøkte å avgjøre om sykdom eller vaksinasjon hadde forårsaket en skade?

I del 3 undersøkte jeg hvordan tvil ble møtt offentlig. Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem kunne uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil behandlet på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen?

I del 4 flyttet jeg blikket til systemet rundt beslutningene. Hvilke roller hadde myndighetene og helseinstitusjonene? Hvem ga råd, hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble faglig uenighet og usikkerhet håndtert? Og ga kommunikasjonen befolkningen et tilstrekkelig grunnlag for informert samtykke?

Hva materialet foreløpig viser

Et sentralt spørsmål i analysen er om forsknings- og kommunikasjonsapparatet var mer innrettet mot å avkrefte vaksinekausalitet enn mot å oppdage den, særlig for skader med lav kausal synlighet.

Motfunnene – VITT, myokarditt og menstruasjonsforstyrrelser – viser at svaret ikke kan være et enkelt «ja». Men dette var signaler med høy kausal synlighet: tydelige mønstre kunne identifiseres i tid, klinisk uttrykk eller bestemte grupper. De utelukker derfor ikke at terskelen var høyere for mer diffuse, forsinkede eller multifaktorielle skadebilder.

Materialet viser videre at sikkerhetssystemet er bedre til å finne enkelte typer skader enn andre; at passive meldesystemer har strukturell underrapportering; at flere viktige bivirkninger først ble anerkjent etter masseutrulling; at forskning på langvarige symptomer etter vaksinasjon finnes, men fortsatt er ufullstendig; og at språk om kausalitet, risiko og moralsk ansvar ikke hadde samme symmetri.

Materialet gir etter min vurdering støtte til hypotesen om en asymmetri.

Den mest forsvarlige foreløpige konklusjonen er derfor:

Kunnskapsgrunnlaget for vaksinenes effekt, sikkerhet og nytte–risiko var mer betinget-, mer produkt-, gruppe-, individ- og tidsavhengig og på flere områder mer uavklart enn den brede formuleringen «trygg og effektiv» ga inntrykk av. Etter hvert som vaksinasjons- og infeksjonshistorikken ble stadig mer sammensatt, ble også den absolutte nytten av ytterligere vaksinasjon mer avhengig av alder, grunnrisiko, tidligere immunitet og hvilken effekt som faktisk skulle oppnås. Når usikkerhet og krav til kausal dokumentasjon vektes ulikt for sykdom og intervensjon, kan det påvirke forskning, offentlig forståelse, kommunikasjon, ytringsrom, erstatningsmuligheter og informert samtykke.

Det etiske sluttspørsmålet

Myndigheter kan ta feil. Forskning kan endre seg. Nye sikkerhetssignaler kan oppstå etter godkjenning. Ingen av disse forholdene er i seg selv skandaler. Problemet oppstår dersom usikkerheten kommuniseres selektivt eller dersom enkelte hypoteser får langt større institusjonell vekt enn andre.

Informert samtykke handler ikke om at staten gir borgeren den beslutningen staten selv mener er riktig. Det handler om at borgeren får et tilstrekkelig sant bilde av både kunnskapen og grensene for kunnskapen til å kunne treffe beslutningen selv.

Det siste spørsmålet blir derfor ikke bare: «Var vaksinene trygge og effektive?» Det blir også: Hvem fikk definere hvilke usikkerheter som var viktige nok til å undersøke, kommunisere og ta på alvor?

En analyse som fortsatt mangler

Denne artikkelserien kan ikke avgjøre om den opprinnelige hypotesen holder på tvers av hele pandemien. Til det kreves en systematisk speilanalyse utført med forhåndsdefinerte kriterier og tilgang til relevante register-, forsknings- og kommunikasjonsdata.

En slik analyse bør gjennomføres av forskere som står tilstrekkelig uavhengig av både vaksineprodusenter, myndigheter som utformet vaksinasjonspolitikken og organiserte vaksinekritiske miljøer. Poenget må ikke være å bevise at den ene siden hadde rett, men å stille de samme spørsmålene begge veier.

For sammenlignbare utfall – eksempelvis død, myokarditt, nevrologisk sykdom, inflammatorisk sykdom og langvarige symptomer – bør de samme forhåndsdefinerte kriteriene anvendes på begge sider. Og analysen bør i tillegg undersøke den motsatte hypotesen med samme alvor:

Ble skade etter covid enkelte steder undervurdert, mens skade etter vaksinasjon ble tillagt for stor betydning?

Hvis asymmetrien jeg beskriver er reell, bør den overleve denne testen. Hvis den ikke gjør det, må hypotesen forkastes eller modifiseres.

Det er nettopp derfor en slik undersøkelse er interessant. Spørsmålet er om de konkurrerende hypotesene faktisk ble møtt fra samme utgangspunkt – eller om enkelte forklaringer allerede hadde større legitimitet enn andre før evidensen ble vurdert. Spørsmålet er om den vitenskapelige bevisbyrden beveget seg avhengig av hvilken hypotese som ble undersøkt.

Hvis analysen finner en betydelig asymmetri, begynner det faktiske arbeidet. Spørsmålet blir da:

Hvor oppsto den, hvilke konsekvenser fikk den, og hva må endres for at den samme asymmetrien ikke skal gjenta seg ved neste korsvei?

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 5 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 fremsatte jeg en hypotese om at bevisbyrden for skader fra vaksineringen var asymmetrisk i forhold til bevisbyrden for skader ved SARS- Cov2. Jeg undersøkte hvordan eventuelle skader ble synlige, hvilke signaler som ble plukket opp og hvordan de ble håndtert.

I del 2 tok jeg for meg hvordan skader ved både covid og vaksinering blir målt. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

I del 3 diskuterte jeg hvordan tvil ble håndtert offentlig, og om de samme standardene ble satt dersom man fremmet vaksinering eller om man fremmet tilbakehold eller stopp i vaksineringen.

I del 4 vil jeg ta for meg systemet rundt beslutningene. Hvilke ulike roller hadde myndigheter og helseinstitusjoner? Hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble uenighet håndtert?

FHI og regjeringen: da faglig usikkerhet møtte politiske premisser

Man bør skille mellom FHI, Helsedirektoratet, regjeringen og legemiddelmyndighetene. De hadde ulike roller, og de var ikke alltid enige. FHIs egne oppdragsbesvarelser – faglige vurderinger utarbeidet på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet – viser ofte mer betinget språk enn det brede politiske handlingsbudskapet.

Under pandemien ga Helse- og omsorgsdepartementet FHI en rekke formelle oppdrag om å utrede ulike sider ved vaksinasjonsstrategien. Oppdrag 8 var et slikt oppdrag og fikk flere delleveranser etter hvert som kunnskapen og vaksinesituasjonen utviklet seg. FHI skulle blant annet vurdere prioritering mellom befolkningsgrupper, geografisk fordeling, doseintervaller og hvilken betydning vaksinasjon kunne få for sykdom, død og smittespredning.

Oppdragsbesvarelsene er interessante fordi de viser forskjellen mellom det politiske oppdraget og FHIs faglige vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Departementet kunne angi premisser FHI skulle legge til grunn, mens FHI samtidig kunne beskrive usikkerheten i evidensen bak disse premissene. Dokumentene gir derfor et mer detaljert bilde av hva myndighetene faktisk visste, antok og fortsatt var usikre på enn det som nødvendigvis kom frem i den bredere kommunikasjonen til befolkningen.

I FHIs svar på oppdrag 8 om vaksinasjonsstrategien, 22. mars 2021, skrev instituttet om friske 18–44-åringer at gruppen hadde «svært lav risiko for alvorlig forløp og død», og at FHI tidligere hadde problematisert om kunnskapen var tilstrekkelig til å tilsi «en sikker positiv nytte» ved å anbefale vaksinasjon til gruppen. Samtidig viste FHI til at departementet hadde lagt til grunn at alle voksne skulle tilbys vaksine, slik at spørsmålet ikke lenger var om gruppen skulle tilbys vaksinasjon, men hvordan.

I den samme oppdragsteksten ba Helse- og omsorgsdepartementet FHI legge til grunn at vaksinasjon ville ha effekt på smittespredning, samtidig som teksten uttrykkelig erkjente at kunnskapen om denne effekten var begrenset. FHI skrev dessuten at det manglet gode direkte data for å tallfeste effekten mot asymptomatisk infeksjon og smittespredning.

Dette dokumenterer noe avgrenset og viktig: Politiske premisser kunne være fastlagt mens den faglige vurderingen fortsatt uttrykte betydelig usikkerhet.

Spørsmålet blir derfor hvor mye av denne usikkerheten som nådde befolkningen med samme styrke som budskapene om solidaritet, gjenåpning og vaksinasjon som samfunnsansvar. Dersom faglige forbehold ble komprimert bort på veien fra rapport til pressekonferanse, er det relevant for vurderingen av informert samtykke.

Informert samtykke og atferdspolitikk

Informert samtykke krever mer enn fysisk oppmøte til en vaksinasjonstime. Informasjon om risiko og usikkerhet som med rimelighet kan påvirke valget, er en del av beslutningsgrunnlaget.

Samtidig hadde myndighetene et eksplisitt mål om høy vaksinasjonsdekning. Dermed hadde kommunikasjonen to potensielle funksjoner: å informere og å påvirke adferd. De to kan sameksistere, men skaper en interessekonflikt dersom usikkerhet, absolutte risikotall eller foreløpige sikkerhetssignaler tones ned fordi de kan redusere vaksinasjonsviljen.

Det kan ikke forventes at den enkelte skal lese kliniske studier, risikostyringsplaner eller omfattende myndighetsdokumenter før vaksinasjon. Men det bør kunne forventes at man får en forståelig og balansert fremstilling av nytte og risiko for den gruppen man selv tilhører – inkludert vesentlig usikkerhet. Hvor stor er min risiko ved sykdommen? Hvor stor er den forventede gevinsten ved vaksinasjon? Hvilke bivirkninger kjenner man til? Og hva vet man ennå ikke?

Uten denne informasjonen blir det vanskelig å skille et informert medisinsk valg fra etterlevelse av en generell anbefaling.

På klinikken jeg drev, spurte jeg vaksinerte klienter om de før vaksinasjonen hadde fått en individuell gjennomgang av forventet nytte, kjente bivirkninger og vesentlig usikkerhet. Ingen av dem jeg spurte hadde fått en slik gjennomgang. Dette er ikke en representativ undersøkelse, men det reiser et spørsmål som burde kunne undersøkes empirisk: Hva fikk vaksinemottakerne faktisk vite før de samtykket?

En av mine klienter forsøkte konkret å spørre. Da han møtte til vaksinasjon, ba han om å få sikkerhetsprofilen forklart. Han hadde kommet på motorsykkel og sto i motorsykkelklær med hjelmen på armen. Svaret han fikk, var at det var farligere å kjøre motorsykkel.

Det besvarte ikke spørsmålet han stilte. Han ba ikke om å bli gjort narr av; han ba om informasjon om sikkerhetsprofilen til det medisinske produktet han skulle få injisert.

Forskjellen er prinsipielt viktig. «Risikoen er liten» er en vurdering. «Dette er risikoene vi kjenner til, dette er størrelsesordenen, og dette vet vi ennå ikke» er informasjon som gjør mottakeren bedre i stand til å foreta sin egen vurdering.

Barn, foreldre og samtykke

Vaksinasjon av mindreårige skjer innenfor regler om foreldreansvar, barns medvirkning og helserettslig samtykke. Pandemien skapte konflikter mellom foreldre som vurderte risiko ulikt. Dette var særlig tydelig for foreldre som ikke bodde sammen, men problemstillingen gjaldt alle familier da også barn fra 12 år ble tilbudt vaksinasjon.

Dette er relevant for asymmetrien fordi helsetjenesten samtidig representerte den offentlige anbefalingen. Dersom foreldrene vurderte nytte, risiko og usikkerhet forskjellig, oppstår en enkel speiltest: Fikk et informert nei samme respekt som et informert ja? Eller ble vaksinasjon behandlet som normalvalget, slik at det først og fremst var den som ønsket å avstå eller vente som måtte begrunne standpunktet?

At vaksinasjon også kunne organiseres gjennom skolen, tilfører en annen dimensjon. For en tolvåring er et medisinsk valg ikke bare et spørsmål om statistisk risiko og individuell nytte. Det foregår i et sosialt miljø der tilhørighet og ønsket om å gjøre det samme som andre kan ha stor betydning. Det er ikke nødvendigvis lett å være barnet som ikke skal vaksineres når klassekameratene skal.

Når et frivillig medisinsk inngrep tilbys i en sosial arena der barn påvirkes sterkt av hverandre, bør også den sosiale konteksten inngå i vurderingen av hvor fritt valget oppleves.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som juridisk kunne samtykke. Det er også hvordan nytte, risiko og usikkerhet ble formidlet til foreldre og barn, hvordan uenighet mellom foreldre ble håndtert, og om organiseringen ga like stort rom for å takke nei som for å takke ja.

Finansiering og forskningsinsentiver

Legemiddelforskning har et generelt interessekonfliktproblem. Systematiske gjennomganger har funnet at industrifinansierte legemiddel- og utstyrsstudier oftere gir sponsorvennlige effektresultater og konklusjoner enn ikke-industrifinansierte studier. Dette gjør ikke industriforskning ugyldig, men gjør uavhengig replikasjon, rådatatilgang, forhåndsregistrering og publisering av negative resultater særlig viktig.

Historiske saker som Vioxx, Study 329 og opioidkrisen viser hvorfor økonomiske incentiver er meget relevante. Et robust system må være konstruert slik at sikkerheten ikke avhenger av at produsenten eller myndigheten alltid har de riktige insentivene.

For vaksinesikkerhet oppstår et mer grunnleggende spørsmål: Hvem har ansvar, finansiering og faglige insentiver til å undersøke en mulig skade som ennå ikke er anerkjent?

Produsenten har sterke økonomiske grunner til å dokumentere produktets effekt og oppfylle regulatoriske sikkerhetskrav. Myndighetene har ansvar for legemiddelsikkerhet, men kan samtidig ha investert betydelig institusjonell og politisk kapital i en vaksinasjonsstrategi. Akademiske forskere er avhengige av finansiering, tilgang til data og forskningsmiljøer som avgjør hvilke spørsmål det er mulig og attraktivt å undersøke. Disse faktorene påvirker hvilke spørsmål som stilles, hvilke studier som finansieres og hvor raskt en hypotese kan undersøkes.

Dette blir særlig relevant for skader med lav kausal synlighet. VITT skapte et signal som krevde umiddelbar oppmerksomhet. En hypotese om en økning i en heterogen kronisk tilstand flere måneder etter vaksinasjon krever derimot store datasett, lang oppfølging, presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og betydelige forskningsressurser. Dersom ingen finansierer en slik studie, kan evidensgrunnlaget forbli svakt uavhengig av om hypotesen til slutt ville vist seg å være riktig eller feil.

Dermed oppstår en mulig sirkel:

En sammenheng anerkjennes ikke fordi dokumentasjonen er utilstrekkelig, samtidig som forskningen som kunne skapt dokumentasjonen, ikke prioriteres fordi sammenhengen ennå ikke anses som tilstrekkelig sannsynlig.

Det er derfor ikke nok å spørre om det finnes forskning. En speilanalyse bør også spørre hvilke forskningsspørsmål som fikk finansiering, hvor store og langvarige studiene var, hvem som kontrollerte dataene, om negative og positive resultater ble publisert med samme sannsynlighet, og hvor mye uavhengig forskning som forsøkte å replikere sikkerhetsfunn.

Poenget er at evidensgrunnlaget selv blir formet av hvilke spørsmål noen har ressurser og insentiver til å undersøke. Når et mangelfullt evidensgrunnlag senere brukes som argument mot en mulig sammenheng, uten at det samtidig tas hensyn til hvor grundig sammenhengen faktisk er undersøkt, blir også dette relevant for kausalitetsanalysen

Ansvar og erstatning

Når staten anbefaler eller pålegger en medisinsk intervensjon, oppstår et prinsipielt spørsmål om hvem som skal bære kausal usikkerhet dersom et individ blir alvorlig sykt etterpå. I Norge gjelder særregler for vaksineskader etter vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, med et lavere beviskrav og i visse tilfeller omvendt bevisbyrde, men:  

Hvor mye hjelper et gunstig juridisk bevisregime dersom den medisinske litteraturen ennå ikke har etablert at et bestemt symptomkompleks i det hele tatt «kan være» forårsaket av vaksinen?

NPEs egen veiledning viser at nettopp «kan»-leddet må passeres før bevisbyrden snus. Men også her blir forskningsgrunnlaget avgjørende: en allerede anerkjent skade har et helt annet dokumentasjonsgrunnlag enn et uavklart syndrom uten etablert litteratur.

Dette skaper en interessant forbindelse mellom forskning og erstatning. For en kjent bivirkning finnes allerede en biologisk hypotese, epidemiologiske data og regulatoriske vurderinger som den individuelle saken kan vurderes opp mot. For et nytt eller heterogent symptomkompleks må den skadelidte i større grad argumentere for en årsakssammenheng som forskningen ennå ikke har kartlagt.

Dermed kan en selvforsterkende struktur i prinsippet oppstå:

lite forskning – svakt etablert kausalitetsgrunnlag – få anerkjente saker – lite synlig skadebyrde – lavere forskningsprioritet.

Når vaksinasjon er anbefalt som del av en offentlig folkehelsestrategi, blir det relevant å spørre hvem som i praksis bærer kostnaden ved den gjenværende vitenskapelige usikkerheten.

En speilanalyse bør derfor ikke bare spørre hvor mange som har fått erstatning, men også hvilke skadetyper som blir anerkjent, hvilke former for dokumentasjon som kreves, hvordan uavklarte medisinske tilstander vurderes, og om manglende forskning i praksis gjør enkelte mulige skader vanskeligere å få prøvd.

Den kanskje viktigste asymmetrien: usikkerhet

Ved SARS-CoV-2 kunne manglende kunnskap fungere som føre-var-argument: vi kjenner ikke alle konsekvensene, derfor må vi handle. Ved vaksinen kunne manglende kunnskap lettere fungere motsatt: sammenhengen er ikke dokumentert, derfor er det foreløpig ikke grunnlag for å tilskrive vaksinen årsak.

Dersom denne usikkerheten systematisk trekker risikovurderingen opp for sykdommen og ned for intervensjonen, oppstår en epistemisk asymmetri som må synliggjøres.

Hva speilanalysen må gjøre

For å teste hovedhypotesen bør samme medisinske utfall undersøkes på begge sider. For hvert speilpar bør man registrere studiedesign, antall deltakere, tidsvindu, alternative forklaringer, absolutte risikoer, hvor rask kausalitet ble antydet, og hvilket språk myndigheter og medier brukte.

Speilanalysen viser dermed også hva som gjenstår: Det er ikke nok å finne forskjeller. De må undersøkes for å se om de skyldes faglig relevante forskjeller i evidensen, eller om selve terskelen for å undersøke, omtale og akseptere en mulig årsakssammenheng var ulik.

I del 5 samler jeg derfor funnene fra de fire foregående delene og spør hva materialet faktisk gir grunnlag for å si om den opprinnelige hypotesen – og hva det fortsatt ikke gir grunnlag for å konkludere med.

Kilder

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021.

Informert samtykke

Høy vaksinasjonsgrad

Regler for samtykke ved vaksinasjon av barn

Industrifinansiert forskning

Vioxx

Restoring Study 329: efficacy and harms of paroxetine and imipramine in treatment of major depression in adolescence

Opioidkrisen/Purdue Pharma

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. I del 2 hvordan vi forsøker å avgjøre hva som forårsaket den. Men bevisbyrden eksisterer ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterer også i offentligheten.

Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem fikk uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil møtt på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen? 

I del 3 undersøker jeg hvordan tvil ble behandlet offentlig.

«Antivakser» og den forhåndsetablerte bevisbyrden

Debatten startet ikke på null. Vaksiner hadde allerede stor medisinsk, historisk og kulturell legitimitet. For mange er selve ordet «vaksine» intuitivt forbundet med immunitet, fravær av sykdom, mindre videre smitte og beskyttelse av fellesskapet.

Men vaksine er en bred kategori. Levende svekkede, inaktiverte, proteinbaserte, virusvektorbaserte og mRNA-baserte vaksiner bruker forskjellige teknologier og kan ha svært forskjellig effekt mot infeksjon, sykdom og transmisjon. FHI beskrev covid-mRNA-vaksinene som de første vaksinene av denne typen på markedet.

Likevel kunne et nytt produkt arve mye av tilliten til kategorien. Det skaper en epistemisk asymmetri allerede før diskusjonen begynner: «Jeg stoler på vaksinen» krever liten forklaring; «jeg er usikker på denne vaksinen» kan kreve omfattende begrunnelse.

Når produktspesifikk skepsis kondenseres til identiteten «antivakser», flyttes spørsmålet fra dokumentasjonen for et konkret produkt til personens forhold til en hel medisinsk kategori. Ikke lenger: Hvor god er dokumentasjonen for dette produktet, i denne aldersgruppen, mot dette utfallet? Men: Er du for eller mot vaksiner?

Det er omtrent like lite nyansert som å spørre om man er «for eller mot medisiner».

Men kategoriseringen påvirker ikke bare hvordan et argument blir vurdert. Den kan også påvirke hvem som er villig til å fremføre det.

Asymmetrisk ytringsrisiko

Sommeren 2021 skrev fylkespolitiker Susanne Heart i MDG et åpent brev til statsminister Erna Solberg med tittelen «Vaksineringen bør pauses».

Heart mente kunnskapsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig og etterlyste mer sikkerhetsdata, særlig når vaksineringen etter hvert skulle omfatte yngre aldersgrupper. Hun stilte også spørsmål ved om befolkningen hadde fått tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et reelt informert valg.*

Det grunnleggende spørsmålet hennes var enkelt:

Hvor mye kunne man på dette tidspunktet faktisk vite om sjeldne bivirkninger, langtidsvirkninger og risiko i ulike grupper?

Reaksjonene kom umiddelbart.

Daværende kunnskapsminister Guri Melby reagerte særlig på Hearts formulering om at regjeringen gjennom massevaksineringen potensielt kunne påføre friske mennesker skade og død. Melby kalte dette «en farlig og fullstendig useriøs anklage» og sa at folkevalgte ikke kunne spre «konspirasjonsteorier» om at vaksinen var farlig. Deretter kom en formulering som sier noe om hvordan vaksineskepsis på dette tidspunktet ble kategorisert:

«Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige.»

Melby uttrykte bekymring for at vaksineskepsisen nå hadde funnet veien inn i etablerte politiske partier.

Legg merke til hva som skjer i denne argumentasjonen. Melby kunne naturligvis mene at Heart vurderte risikoen feil, eller at tilgjengelige data allerede ga tilstrekkelig grunnlag for å anbefale vaksinasjon. Men responsen beveget seg også fra argumentets innhold til den sosiale kategorien argumentet ble forbundet med. Vaksineskepsis var noe som tidligere kunne knyttes til «grupperinger og utskudd». Problemet var nå at den hadde beveget seg inn i et etablert politisk parti.

Reaksjonene kom også fra Hearts eget parti. MDG tok offentlig avstand fra utspillet, og ti dager senere uttalte partisekretær Torkil Vederhus at det ville være «lurt» om Heart vurderte å melde seg ut.

Heart visste allerede da hun skrev brevet at det kunne koste. Hun skrev selv at initiativet ikke var lett å ta «alene». Hun fortsatte likevel å stille spørsmål ved vaksinesikkerheten.

I mai 2022 forlot hun MDG. Senere samme år, nå som partiuavhengig representant i Rogaland fylkesting, tok hun spørsmålet opp igjen. I en interpellasjon i desember ba hun om en åpen debatt om covid-vaksinenes sikkerhet og en gjennomgang av uavhengige, evidensbaserte data. Også denne gangen ble reaksjonene sterke. Fra talerstolen ble argumentasjonen blant annet knyttet til «konspirasjonsteorier» og «fake news».

Behandlingen vakte også reaksjoner. FrPs Margrete Dysjaland tok senere opp «debattklima og måten interpellanten vart møtt på frå talarstolen», og stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser en slik behandling kunne få for lokaldemokratiet og viljen til å reise kontroversielle spørsmål.

Det interessante ved Heart-saken er derfor ikke først og fremst om spørsmålene hun reiste var feilaktige eller korrekte. Det interessante er hvilken risiko som fulgte med å stille spørsmålene.

Ingen forbød Heart å ytre seg. Men ytringsfrihet og ytringsrisiko er to forskjellige ting. En folkevalgt som offentlig stilte spørsmål ved den rådende vaksinepolitikken, ble omtalt i forbindelse med «konspirasjonsteorier» og «utskudd», møtt med offentlig avstandstagen fra eget parti og senere oppfordret av partisekretæren til å vurdere medlemskapet.

Det reiser spørsmålet om det under pandemien eksisterte et asymmetrisk rom for legitim usikkerhet.

Speilet

For sterke påstander basert på usikkerhet var ikke i seg selv diskvalifiserende under pandemien.

17. mars 2020 deltok lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg i NRKs Debatten. Hun mente Norge hadde mistet kontrollen over smitten og argumenterte for full isolasjon av alle som ikke hadde samfunnskritiske funksjoner. Språket var dramatisk:

«Dette er krig.»

Hun sammenlignet situasjonen med tyskerne på vei og mente myndighetene måtte handle umiddelbart.

Nyborg ble møtt med betydelig faglig kritikk. I materialet jeg har gjennomgått, har jeg imidlertid ikke funnet tilsvarende karakteristikker fra etablerte politikere eller medier som «konspirasjonsteoretiker» eller «utskudd».

Heart ble møtt annerledes. Det er vanskelig å forklare forskjellen utelukkende med kvaliteten på dokumentasjonen. Hun hevdet ikke å ha bevist at vaksinene ville forårsake katastrofale skader. Hun argumenterte for at det fantes alvorlige nok spørsmål og store nok kunnskapshull til at føre-var-prinsippet burde anvendes.

Det var dessuten ikke bare hennes egen uro hun representerte. Heart var folkevalgt. Mange mennesker var usikre på en ny vaksineteknologi og ønsket svar på spørsmål om sikkerhet, langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun kunne ha avvist denne uroen som irrasjonell vaksineskepsis. I stedet valgte hun å løfte spørsmålene politisk. Det kan forstås som en del av selve representantrollen: å bringe også ubehagelige spørsmål fra befolkningen inn i det politiske rommet.

Speilet mot Nyborg gjør forskjellen tydelig. Begge tok utgangspunkt i usikkerhet. Begge advarte mot en mulig alvorlig skade som ennå ikke kunne dokumenteres sikkert. Begge argumenterte i realiteten etter et føre-var-prinsipp. Nyborgs usikkerhet pekte mot sykdommen og begrunnet svært omfattende inngrep. Hearts usikkerhet pekte mot vaksinen og begrunnet et ønske om å stoppe opp og undersøke mer.

Likevel ble den ene usikkerheten behandlet som en legitim – om enn omstridt – faglig posisjon, mens den andre ble koblet til «konspirasjonsteorier» og «grupperinger og utskudd».

Forskjellen synes derfor ikke først og fremst å ligge i hvor sikre påstandene var, men i hvilken retning tvilen pekte.

Dette peker mot en mer grunnleggende forhåndsforståelse i pandemidebatten. Vaksinasjon var den valgte folkehelsestrategien, hadde stor historisk legitimitet og ble vurdert som nødvendig for å redusere sykdomsbyrden. Tvil om dette premisset ble derfor forstått som en trussel mot folkehelsen, mens funn som understøttet behovet for vaksinasjon passet inn i den allerede etablerte strategien.

Det behøver ikke innebære at politikere, journalister eller fagpersoner bevisst forsøkte å skjule vaksineskader eller undertrykke kritikk. Forklaringen kan være institusjonell: Et sikkerhetssignal som utfordret den valgte strategien, hadde andre politiske og institusjonelle konsekvenser enn et funn som understøttet den.

Hvis tryggheten ved vaksinasjon allerede fungerer som utgangspunkt for vurderingen, vil spørsmål som utfordrer dette utgangspunktet lettere fremstå som feilaktige før de faktisk er undersøkt.

Da oppstår også en asymmetrisk ytringsrisiko. Det risikable er ikke bare å ta feil. Det er å stille spørsmål ved selve premisset.

Asymmetrisk autoritetstildeling i offentligheten

Gjennom pandemien fikk et allerede etablert ord en særlig viktig funksjon i offentligheten: ekspert. En ekspert er i utgangspunktet en person med særlig kunnskap innenfor et fagområde. Men i journalistisk formidling fungerer betegnelsen også som en autoritetsmarkør. «Ekspert sier» forteller ikke bare hvem som uttaler seg. Det forteller leseren at utsagnet kommer fra en person hvis kunnskap tillegges særlig vekt. Dermed oppstår et relevant spørsmål: Hvem fikk rollen som ekspert under pandemien – og hvilke synspunkter fikk ekspertstatus?

En immunolog kan være ekspert på immunologi uten dermed å være ekspert på epidemiologi, klinisk vaksinologi, farmakovigilans, statistikk, helseøkonomi eller medisinsk etikk. Likevel kunne ekspertrollen i den offentlige samtalen bli bredere enn det konkrete fagområdet personen faktisk representerte. Uttalelser om vaksinenes sikkerhet, nødvendighet, smittevernmessige betydning eller hva befolkningen burde gjøre, kunne dermed få tyngde gjennom avsenderens generelle status som «ekspert».

Men symmetritesten må også anvendes på selve autoritetstildelingen.

Fikk fagpersoner som problematiserte vaksinenes sikkerhet, nytte–risiko-forhold, vaksinasjon av lavrisikogrupper eller graden av medisinsk usikkerhet, tilsvarende plass i de store mediene som eksperter? Ble deres argumenter presentert som faglig uenighet innenfor vitenskapen, eller ble de oftere introdusert gjennom betegnelser som «vaksinekritiker», «konspirasjonsteoretiker» eller «antivakser»?

Dette kan undersøkes empirisk. Man kan sammenligne hvem som ble brukt som eksperter i de store mediene, hvilke fagområder de faktisk representerte, hvilke påstander de fikk uttale seg autoritativt om, og hvilke betegnelser som ble brukt om fagpersoner som utfordret den dominerende vaksinasjonsstrategien.

Spørsmålet blir da om autoritetene i offentligheten ble fordelt symmetrisk mellom relevante faglige perspektiver, eller om selve betegnelsen «ekspert» bidro til å gi den ene siden av en vitenskapelig og politisk diskusjon større faglig legitimitet enn den andre.

En annen asymmetri

En annen skjevhet kan ligge i hvem som får representere ulike posisjoner. I argumentasjonsteori brukes begrepet «weak man» om en situasjon der en svakere eller lettere angripelig versjon av et argument får representere motposisjonen, slik at tilbakevisningen av denne også kan svekke sterkere argumenter som aldri blir prøvd. Under pandemien og i debatten etterpå, oppsto flere situasjoner som reiser et beslektet spørsmål. Myndighetenes posisjon ble gjerne representert av personer med høy institusjonell autoritet, mens kritikken kunne representeres av alt fra relevante fagpersoner til aktivister og TV-profiler. I debatten om munnbind og PCR-testing møtte eksempelvis TV-profilen Svein Østvik medisinske fagstemmer. I vaksinedebatten sto legen Sigurd Nes alene som tydelig vaksinekritisk fagperson overfor flere representanter for den etablerte posisjonen. Og i NRKs WHO-debatt var professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt en tung faglig kritiker, men den kritiske siden ble også representert av en naprapat og en politisk aktivist.

Fikk den sterkeste versjonen av kritikken møte den sterkeste versjonen av myndighetenes argumentasjon – på like vilkår?

Spørsmålet er derfor ikke bare om kritiske stemmer fikk slippe til, men også hvem som fikk representere kritikken, og hvilken versjon av argumentet publikum fikk møte.

Erna Solberg: frivillig, men en «borgerplikt»

Fra medisinsk egenskap til moralsk kategori.

Vaksinasjonsstatus fikk juridisk og sosial betydning gjennom koronasertifikat og ulike unntak. Samtidig ble vaksinasjon knyttet til solidaritet, ansvarlighet og hensynet til andre. Dermed kunne en medisinsk risikovariabel gli over i en moralsk identitetsmarkør. Det er prinsipielt noe annet å si at en gruppe statistisk har høyere risiko for infeksjon eller alvorlig sykdom, enn å tillegge enkeltpersoner et moralsk ansvar for sykdom og smitte hos andre.

24. september 2021, dagen før den store gjenåpningen, beskrev statsminister Erna Solberg vaksinasjon som frivillig, men brukte samtidig et eksplisitt moralsk pliktbegrep:

«[Det] er din borgerplikt faktisk å gå og vaksinere deg.»

Hun la til at man burde «tenke på litt flere i dette landet enn deg selv». Utsagnet er viktig fordi det viser hvordan juridisk frivillighet og moralsk press kunne eksistere samtidig. Et menneske kunne formelt si nei, men statsministeren hadde samtidig definert hvilket valg som oppfylte borgerplikten.

Det moralske aspektet blir særlig interessant når begrunnelsen for vaksinasjon endrer seg. Jo mer vaksinasjon begrunnes med beskyttelse av den vaksinerte mot alvorlig sykdom, og jo mindre den kan forventes å forhindre infeksjon og videre smitte, desto mindre selvfølgelig er det at vaksinasjon samtidig skal forstås som en plikt overfor andre. For grupper med svært lav risiko for alvorlig sykdom blir spørsmålet enda tydeligere: Hvilken dokumentert gevinst for andre begrunnet at et frivillig medisinsk valg samtidig ble gjort til et spørsmål om solidaritet og samfunnsansvar?

Anthony Fauci: vitenskapelig autoritet og bevisst press

Anthony Fauci er relevant for analysen fordi han ikke bare formidlet medisinske vurderinger; han forsvarte også eksplisitt bruk av institusjonelt press for å øke vaksinasjonen. Et lydopptak fra sommeren 2021 ble senere spilt under en kongresshøring. Der sa Fauci om universiteter og store arbeidsgivere:

«when you make it difficult for people in their lives, they lose their ideological bullshit and they get vaccinated.»

I samme uttalelse beskrev han hvordan universiteter og arbeidsgivere kunne kreve vaksinasjon for adgang til utdanning og arbeid. Under kongresshøringen i juni 2024 avviste Fauci at alle innvendinger mot vaksinasjon var «ideological bullshit», men selve opptaket dokumenterer at han så praktiske begrensninger i menneskers liv som et virkemiddel for å øke vaksinasjonen.

Et medisinsk inngrep kan være formelt frivillig samtidig som kostnaden ved å si nei økes gjennom adgang til jobb, utdanning eller andre deler av samfunnslivet.

Fauci kom også med et annet utsagn som er relevant for vitenskapelig legitimitet:

«Attacks on me, quite frankly, are attacks on science. »

Utsagnet ble gitt i 2021 og er problematisk som vitenskapsretorikk fordi det kobler kritikk av én offentlig fagperson til et angrep på vitenskapen som sådan. Vitenskap er ikke en person eller institusjon; den er avhengig av at autoriteter, hypoteser, metoder og konklusjoner nettopp kan utfordres.

En offentlig aktør med stor institusjonell makt bør kunne forventes å skille mellom angrep på person, dårlig begrunnet kritikk og legitim faglig uenighet. Når disse glir sammen, kan selve autoriteten bli et argument.

Morten Kinander: holdt som gisler. Et tilsvarende argument om å øke kostnaden ved å forbli uvaksinert ble fremmet i Norge. I desember 2021 skrev BI-professor Morten Kinander kronikken «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». På spørsmålet om hardere virkemidler burde tas i bruk overfor uvaksinerte, svarte han «absolutt». Han reiste blant annet spørsmål om lønnstrekk for uvaksinerte offentlig ansatte, bøter til private arbeidsgivere som lot uvaksinerte møte på jobb og portforbud for uvaksinerte. Kinander argumenterte for at slik forskjellsbehandling kunne være forenlig med rettsstaten.

Agnes Wold: en speiltest av offentlig kausalspråk

I A-magasinet i februar 2022 ble den svenske professoren Agnes Wold presentert med utsagnet:

«Jeg er veldig sint på anti-vakserne. De sender folk i døden.»

Hva den konkrete årsakskjeden i utsagnet var, er viktig. Det kan forstås som at vaksinemotstandere påvirket andre til å avstå fra vaksinasjon og dermed økte deres risiko for alvorlig covid og død. Men formuleringen kan også forstås som at uvaksinerte gjennom videre smitte utsatte andre – også vaksinerte – for dødelig risiko.

Hvilken dokumentasjon fantes for å tilskrive den uvaksinerte et slikt individuelt kausalt og moralsk ansvar?

I februar 2022 var det for lengst klart at vaksinerte både kunne smittes og smitte videre, og omikron hadde ytterligere svekket vaksinenes effekt mot infeksjon og transmisjon. Begrunnelsen for vaksinasjon var i økende grad beskyttelse mot alvorlig sykdom og død. Likevel kunne årsakskjeden fra «antivakser» til andre menneskers død formuleres med bemerkelsesverdig sikkerhet.

Speiltesten blir derfor interessant. Norske leger hadde året før identifisert og dokumentert det nye syndromet VITT etter AstraZeneca-vaksinasjon, og sammenhengen med vaksinen var blitt anerkjent. Flere relativt unge mennesker ble alvorlig syke og døde. Likevel ville det vært et ytterligere – og langt større – kausalt og moralsk sprang å holde mennesker som anbefalte vaksinen ansvarlige for dødsfallene.

Ville for eksempel et stort norsk medium like uproblematisk ha profilert en vaksinekritisk professor med overskriften:

«Jeg er rasende på vaksinepusherne. De sender folk i døden»?

Jeg har ikke funnet noe tilsvarende eksempel i de store norske redaktørstyrte mediene. Det beviser ikke at en slik overskrift aldri har forekommet, men kontrasten til det profilerte sitatet i Aftenposten er påfallende.

Spørsmålet er derfor ikke bare hypotetisk. Det kan undersøkes empirisk:

Hvilke sterke kausale og moralske påstander om vaksinerte, uvaksinerte og vaksinekritikere ble ansett som publiserbare og legitime i de store mediene – og hvilke ble ikke det?

I Wolds formulering går årsakskjeden motsatt vei: fra vaksinekritisk tale, via andre menneskers vaksinasjonsvalg, videre til covid-sykdom og til slutt død. Hvert ledd krever sin egen kausale begrunnelse. Likevel kunne hele kjeden komprimeres til:

«De sender folk i døden.»

Det prinsipielle kravet er derfor ikke kontrafaktisk. Dersom det kreves grundig dokumentasjon før en vaksineforkjemper kan tillegges moralsk ansvar for et vaksinerelatert dødsfall, bør tilsvarende forsiktighet gjelde før vaksinekritikere tillegges moralsk ansvar for covid-dødsfall.

Ole Henrik Krat Bjørkholt og sanksjonsspråket

Ole Henrik Krat Bjørkholt, lege og senere statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, hadde den 28. juli 2020 skrevet i Facebook-gruppen «Leger i Norge» at dersom man fikk en effektiv vaksine, burde smittevernlovens § 3-8 tas i bruk slik at hele befolkningen ble pålagt vaksinasjon, med «bøter eller fengsel» ved nektelse.

Han skrev at for mye sto på spill til å la individets selvbestemmelsesrett få fortrinn.

Uttalelsen ble senere gjenstand for et formelt skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud til helseminister Ingvild Kjerkol.

Kjerkol svarte at regjeringens politikk ikke innebar tvangsvaksinering.

Eksemplet viser noe om hvilket spenn i retorikk som kunne eksistere innenfor et etablert medisinsk og politisk miljø: tvangsvaksinasjon, bøter og fengsel kunne diskuteres som en legitim løsning på et folkehelseproblem.

Anne Spurkland: sikkerhet, barn og skiftende kunnskap

Anne Spurkland er interessant fordi hun både formidlet usikkerhet og kom med svært tydelige anbefalinger. Sommeren 2021 argumenterte hun for at barn burde vaksineres, samtidig som kunnskapen om smittebeskyttelse, varighet og sjeldne bivirkninger hos unge fortsatt var under utvikling.

Hun uttalte:

«Barn bør vaksineres. Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?»

Hun fortsatte:

«Det er ikke sånn at det å ha infeksjoner, gjør deg friskere. Immunforsvaret trenger ikke infeksjoner.»

På sin egen fagblogg Immunglimt 7. juli 2021 skrev hun også om muligheten for langtidsbivirkninger:

«[…] selv om vi selvsagt ikke vet helt sikkert, er det svært usannsynlig at det skal dukke opp alvorlige langtidsbivirkninger av vaksinen flere år etter at man fikk den.»

Spurklands uttalelse ble sitert i en artikkel i VG. Legg merke til avisens redaksjonelle innramming (se vedlegg). Artikkelen hadde overskriften «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», mens ingressen samtidig opplyste at FHI fortsatt brukte sommeren på å finne ut om barn skulle vaksineres, «men Anne Spurkland er ikke i tvil».

Artikkelen ble illustrert med en 13 år gammel gutt idet han fikk Pfizer-vaksinen, med den ene armen løftet høyt og hånden knyttet i en gest som kan assosieres med seier eller triumf. Usikkerheten fantes dermed i teksten, mens sikkerheten dominerte overskriften, ekspertbetegnelsen og det visuelle uttrykket.

Det interessante er derfor spennet mellom erkjent usikkerhet og styrken i anbefalingen.

Når Spurkland selv presiserte at man «selvsagt ikke vet helt sikkert», hvilket empirisk grunnlag forelå på dette tidspunktet for å karakterisere hittil ukjente langtidsbivirkninger som svært usannsynlige? Og hvordan ble denne usikkerheten veid mot den allerede kjente lave risikoen for alvorlig covid hos barn?

Det samme gjelder formuleringen «Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?». Den fremstiller valget som relativt enkelt: infeksjon eller vaksine. Formuleringen hopper samtidig over selve nytte–risiko-vurderingen. At en vaksine finnes, er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å anbefale den til enhver gruppe. Det relevante spørsmålet er hvor stor sykdomsrisiko barnet har, hvilke utfall vaksinen forebygger, hvor stor og varig beskyttelsen er, og hvilke kjente og foreløpig ukjente risikoer intervensjonen innebærer.

Her oppstår også et etisk spørsmål om hvem vaksinasjonen skulle beskytte. Barn hadde allerede på dette tidspunktet svært lav risiko for alvorlig covid. En del av begrunnelsen for vaksinasjon kunne derfor ligge i samfunnsnytten – redusert smittespredning og indirekte beskyttelse av eldre og sårbare – snarere enn i barnets egen medisinske gevinst.

Når den individuelle risikoen for sykdom er svært lav, blir det dessuten et særlig etisk spørsmål hvor stor medisinsk risiko – også en liten og usikker risiko – barnet bør bære for en mulig helsegevinst hos andre.

En redelig mediekommunikasjon burde gjenspeile dette kunnskapsbildet også i overskrift, ingress og bilde – ikke bare gjennom forbehold lenger ned i teksten.

Ingeborg Senneset og offentlig legitimitet

Aftenposten-journalist og sykepleier Ingeborg Senneset argumenterte i november 2021 for at uvaksinert helsepersonell burde vaksinere seg eller omplasseres. Kommentaren bar undertittelen:

«Det er ikke vaksinetvang. Det er yrkeskrav.»

Hun skrev også at det var vanskelig å forstå at helsepersonell fortsatt var uvaksinert. I artikkelen ble smitte fra uvaksinert helsepersonell koblet til dødsfall. Det er et interessant eksempel i kausalitetsanalysen. Hvor sterk dokumentasjon krevdes før man offentlig kunne formulere:

Uvaksinert helsearbeider – smitte – pasient = dødsfall

sammenlignet med dokumentasjonen som krevdes før man kunne formulere:

Vaksine – medisinsk hendelse = dødsfall?

Kravet til kausal dokumentasjon bør prinsipielt være sammenlignbart.

Sennesets kategorisering av legitim og illegitim helsekommunikasjon var heller ikke begrenset til covid-vaksinasjon. Allerede 25. mars 2020 skrev hun kommentaren «Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister».

Her ble svært ulike fenomener – fra religiøse og alternative behandlingspåstander til vitaminer, kosthold og råd om å «styrke immunforsvaret» – behandlet innenfor den samme kritiske rammen. Samtidig skrev hun: «Den naturlige og effektive måten å styrke immunforsvaret på, er vaksinasjon.»

Kritikk av udokumenterte behandlings- og forebyggingspåstander er legitimt. Men den samme evidensstandarden må gjelde uavhengig av hvem som fremsetter påstanden. Dersom enkelte aktører overdrev hva kosthold, vitaminer eller andre tiltak kunne gjøre mot covid, må det også være legitimt å spørre om vaksineprodusenter, myndigheter, medier og profilerte helseformidlere overdrev hva vaksinasjon kunne gjøre – særlig når «effekt» gled mellom beskyttelse mot symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, infeksjon og videre smitte. Problemet er ikke hvilken kategori tiltaket tilhører, men om den konkrete påstanden står i forhold til dokumentasjonen.

Også her oppstår derfor et spørsmål om autoritet og kategorisering: Hvorfor kunne vaksinasjon presenteres som den «naturlige og effektive» veien til et sterkere immunforsvar, mens et langt bredere felt av kostholds-, livsstils- og helseråd kunne rammes inn gjennom betegnelsen «skamløse opportunister»?

Senneset omtaler deler av dette landskapet som «ideologier». Men skillet mellom «alternativ» helse og vaksinasjon er ikke det samme som skillet mellom ideologi og vitenskap. Vaksinasjon er en medisinsk fremkalt immunologisk intervensjon, mens kosthold, fysisk aktivitet, søvn og enkelte kosttilskudd påvirker helse gjennom andre mekanismer. Påstander om begge deler må vurderes empirisk. Også forestillingen om vaksinasjon som nærmest per definisjon vitenskapelig og ansvarlig fremstår ideologisk dersom kritiske spørsmål til et konkret produkt avvises uavhengig av dokumentasjonen.

Senneset har senere fått betydelig offentlig anerkjennelse. Hun mottok Sanitetskvinnenes Fredrikkepris i 2024, blant annet for sin kamp for at «vitenskap og fakta skal være grunnlaget for helsebeslutninger». Prisen var ikke en utmerkelse for vaksineforkjempelse spesielt. Men i denne analysen er den likevel interessant fordi den illustrerer hvilken offentlig legitimitet en tydelig vitenskaps- og vaksineorientert helseformidler kunne oppnå.

Sett sammen med eksemplene ovenfor reiser dette et spørsmål om asymmetri i det offentlige legitimitetsrommet: Sterk vaksineforkjempelse kunne eksistere innenfor en høyt anerkjent ekspert- og vitenskapsposisjon, mens sterk vaksineskepsis oftere måtte forsvare sin legitimitet før selve argumentet kunne diskuteres.

Ryan Cole – hva skjer med et omstridt sikkerhetssignal?

Den amerikanske patologen Ryan Cole er ett eksempel på leger og forskere som etter utrullingen av mRNA-vaksinene rapporterte observasjoner de mente burde undersøkes nærmere. Cole hevdet blant annet at han i patologisk materiale observerte uvanlige vevsforandringer, mikroskopiske blokkeringer og endringer i forekomsten av enkelte sykdommer. Han etterlyste mer målrettede obduksjoner og undersøkelser av vev fra mennesker som døde etter vaksinasjon.

Flere av Coles konklusjoner, blant annet om kreft, immunsuppresjon og covid-vaksiner, har vært sterkt omstridt, og hans egne observasjoner dokumenterer ikke at vaksinene var årsaken. Men et sikkerhetssignal behøver ikke å inneholde bevis for sin egen årsak.

Det er nettopp signalet som utløser spørsmålet om en mulig årsakssammenheng bør undersøkes nærmere.

Ryan Cole var heller ikke alene om å mene at patologiske funn etter vaksinasjon burde undersøkes. Og slike undersøkelser ble faktisk gjennomført. Tyske patologer utførte blant annet standardiserte obduksjoner av mennesker som døde uventet kort tid etter covid-vaksinasjon. I fire av 25 tilfeller identifiserte de akutt epi-/myokarditt etter mRNA-vaksinasjon uten at de fant annen vesentlig sykdom eller helsetilstand som kunne forklare det uventede dødsfallet.

Spørsmålet blir da hvor systematisk og omfattende disse signalene ble undersøkt, hvilke hypoteser som faktisk ble testet, og om forskningsinnsatsen sto i rimelig forhold til den omfattende patologiske forskningen på selve covid-sykdommen.

Coles egne observasjoner dokumenterer ikke kausalitet. Men dersom en patolog rapporterer et mulig mønster, er det vitenskapelige svaret verken å tro på ham eller avvise ham. Det er å undersøke om andre patologer finner det samme. Dersom systematiske undersøkelser ikke finner signalet igjen, svekkes hypotesen. Dersom flere uavhengige undersøkelser finner det samme mønsteret, styrkes den. Fravær av dokumentasjon er et langt sterkere argument når det aktuelle fenomenet faktisk er blitt undersøkt enn når det i liten grad er undersøkt.

Cole har fortalt at han mistet store deler av sin patologivirksomhet og møtte profesjonelle reaksjoner etter sine offentlige uttalelser. Det viser hvorfor motivspekulasjon er utilstrekkelig som svar. Verken økonomiske interesser, personlig gevinst, profesjonelle kostnader eller kontroversiell status avgjør om en medisinsk hypotese er riktig. Påstanden må testes mot data.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor større enn Ryan Cole:

Hva skal til før et mulig vaksinesikkerhetssignal blir undersøkt?

Hvis terskelen er at den som først observerer signalet allerede må dokumentere kausalitet, har man snudd sikkerhetsovervåkningens logikk på hodet. Hensikten med et sikkerhetssignal er nettopp å identifisere noe som kan være der, slik at forskning kan avgjøre om det faktisk er der.

Kaveh Rashidi – når kommunikasjon om vaksineskader blir kommunikasjon mot vaksineskepsis

Legen og medieprofilen Kaveh Rashidi representerer en annen side av problemstillingen: kommunikasjonen om mennesker som mente de var vaksineskadet. Under pandemien filmet han seg selv med en påstått nevrologisk vaksineskade for å vise hvor enkelt dramatiske symptomer og videoer på sosiale medier kunne feiltolkes eller manipuleres. Det underliggende poenget – at en video ikke kan dokumentere medisinsk kausalitet – er faglig legitimt. Men kommunikasjonsformen reiser et annet spørsmål når den møter mennesker med reelle, uavklarte symptomer etter vaksinasjon:

Bidrar den til kritisk vurdering av bevis, eller bidrar den samtidig til å gjøre selve mistanken om vaksineskade mindre legitim?

Rashidi har medvirket i materiale publisert av Pfizer. En slik forbindelse er relevant å opplyse om, men dokumenterer verken økonomisk avhengighet eller at hans faglige vurderinger var uriktige. Det relevante spørsmålet for denne analysen er igjen symmetrien: Ble mulige økonomiske og institusjonelle bindinger undersøkt med samme interesse hos profilerte vaksineforkjempere som hos vaksinekritikere?

Troverdighet bør vurderes etter samme standard uansett hvilken konklusjon personen forsvarer.

Medieasymmetrien – hva fikk status som legitimt spørsmål?

Hvilke hypoteser, fagpersoner og former for usikkerhet fikk legitim plass i media?

I november 2022 ble det arrangert en internasjonal konferanse i Oslo hvor blant andre kardiologen Aseem Malhotra, patologen Ryan Cole og legen Meryl Nass fremførte sterk kritikk av covid-politikken og mRNA-vaksinenes sikkerhet. Arrangørenes miljø hevdet at etablerte medier uteble, og gjenga et svar fra Aftenpostens redaksjonsledelse: «Vi dekker ikke slike arrangementer.»

At en redaksjon velger ikke å dekke en konferanse, er ikke i seg selv sensur og heller ikke bevis på at konferansens påstander var riktige. Redaksjoner må også hele tiden velge bort stoff.

Men speiltesten er likevel relevant: Hvor høy måtte evidensterskelen være før mistanke om vaksineskade ble ansett som en legitim offentlig hypotese, sammenlignet med terskelen for påstander om skade fra covid, uvaksinerte eller vaksineskepsis?  

Medieasymmetrien bør derfor ikke undersøkes ved å telle positive og negative vaksineartikler. Den bør undersøkes gjennom språk, kildevalg og evidenskrav: Hvem fikk fremsette foreløpige kausalhypoteser? Hvem ble møtt med krav om dokumentasjon? Hvem ble presentert som ekspert, aktivist, «antivakser» eller spreder av feilinformasjon? Og ble de samme standardene brukt når påstandene gikk motsatt vei?

Eksemplene dokumenterer ikke alene en systematisk medieasymmetri i hele offentligheten, men de viser at det er et empirisk spørsmål verdt å undersøke – gjennom språk, kildevalg, ekspertstatus, evidenskrav og sosial kostnad ved å uttrykke usikkerhet.

Men offentlig kommunikasjon oppstår ikke i et vakuum. Bak budskapene sto institusjoner med ulike roller, ansvar og kunnskapsgrunnlag – og de var ikke alltid enige.

I del 4 undersøker jeg derfor systemet rundt beslutningene: forholdet mellom FHI, Helsedirektoratet og de politiske beslutningsorganene, hvem som ga råd, hvem som besluttet – og hva som skjedde når vurderingene deres gikk i ulike retninger.

_{[i] * Heart viste opprinnelig også til Walach et al. (2021). Studien ble trukket tilbake etter alvorlig metodisk kritikk, blant annet fordi rapporterte hendelser etter vaksinasjon ble brukt som grunnlag for å beregne vaksineforårsakede dødsfall. Heart beklaget og trakk deretter tilbake henvisningen, men opprettholdt sine øvrige spørsmål om sikkerhetsdata og vaksinering av yngre grupper.}

Kilder

FHI Immunitet og hvordan vaksiner virker – håndbok for helsepersonell.

Tysk undersøkelse av dødsfall etter mRNA – vaksinasjon

U.S. House Oversight Committee, Fauci hearing wrap-up, 2024 (opptak fra sommeren 2021)

Hearing Wrap Up: Dr. Fauci Held Publicly Accountable by Select Subcommittee

Aftenposten/A-magasinet, portrett av Agnes Wold, 18. februar 2022

VG, «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», 25.06.2021.

Nettavisen, «Etter 561 dager er Norge klar for gjenåpning» (Solbergs borgerplikt-utsagn)
Erna Solbergs uttalelse på NRK 24.09.2021, gjengitt blant annet i Klassekampen 29.09.2021 og Bergens Tidende 15.10.2021

VG: Morten Kinander: Vi blir holdt som gisler av en minoritet

Stortinget, skriftlig spørsmål om Ole Henrik Krat Bjørkholts Facebook-uttalelse

Aftenposten, Ingeborg Senneset: «Uvaksinert helsepersonell bør få vaksine eller bli omplassert»

Aftenposten, Ingeborg Senneset:«Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister»h

Sanitetskvinnenes begrunnelse for Frederikkeprisen:

VG, Anne Spurkland: «Barn bør vaksineres»

Anne Spurkland / Immunglimt, «Bør jeg ta vaksinen?»

Hemali, «Internasjonal konferanse om etikk i Oslo, media uteble»

Washington Medical Commission, disciplinary action regarding Ryan Cole

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del én undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. Men å observere en hendelse er ikke det samme som å vite hva som forårsaket den.

Det er her det kausale problemet begynner.

Under pandemien ble millioner av mennesker utsatt for flere mulige eksponeringer samtidig: SARS-CoV-2-infeksjon, én eller flere vaksinedoser, senere reinfeksjoner og nye vaksinedoser. Samtidig påvirkes sykdom og dødelighet av alder, underliggende helse, tidligere immunitet, helseatferd og en rekke andre faktorer.

Hvordan skiller vi da årsak fra samtidighet?

Det sentrale spørsmålet i denne delen er ikke om covid eller vaksinasjon kan forårsake skade. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

Long covid og det konkurrerende eksponeringsproblemet

Long covid skaper et særlig metodisk problem fordi mange symptomer overlapper med plager som også rapporteres etter vaksinasjon: utmattelse, hodepine, kognitive problemer, hjertebank, svimmelhet og autonom dysfunksjon.

For et individ som har fått flere vaksinedoser og flere infeksjoner, er eksponeringshistorikken kompleks. Å tilskrive symptomene til «covid» uten å modellere vaksinasjonstidspunkt og doser kan være like metodisk ufullstendig som å tilskrive dem til vaksinen uten å modellere infeksjonene.

Norske kohortstudier har faktisk analysert post-covid-symptomer etter omikron og tatt hensyn til vaksinasjonsstatus. Men den bredere speilanalysen bør spørre om infeksjon og vaksinasjon er undersøkt på like vilkår som mulige forklaringer på de samme symptomene – også hos mennesker som har vært utsatt for begge deler.

Gjentatte doser og gjentatte infeksjoner

En stor del av befolkningen har etter hvert en immunologisk historie bestående av flere vaksinedoser og én eller flere SARS-CoV-2-infeksjoner. Det finnes betydelig forskning på antistoffrespons, B- og T-celler, hybrid immunitet og immunologisk preging. Det er derfor feil å si at man «ikke vet noe» om gjentatte eksponeringer.

Men det er et annet spørsmål enn om brede langtidshelseutfall er fullstendig kartlagt for kombinasjoner som fem doser + tre infeksjoner, sammenlignet med to doser + én infeksjon, bare infeksjon osv. Det krever langvarige kohorter med presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og kontroll for alder, helse, variant, kalenderperiode og seleksjon.

Overdødelighet: vaksinasjonsstatus må være en variabel

Overdødelighet etter pandemien har flere plausible forklaringer: covidinfeksjoner, forsinket diagnostikk og behandling, demografiske endringer, varme, influensa og andre forhold. Vaksinasjon er også en tidsbestemt medisinsk eksponering og må derfor inngå som variabel når hypoteser testes.

En norsk befolkningsstudie publisert i 2026 undersøkte mRNA-vaksinasjon og totaldødelighet i hele den voksne befolkningen 2021–2023. Slike studier er relevante motfunn og må vurderes metodisk, blant annet for healthy-vaccinee bias, hvordan tiden før og etter vaksinasjon klassifiseres, tidligere infeksjon og endringer i hvem som tilbys nye doser.

Poenget er ikke at samtidighet mellom vaksinering og overdødelighet beviser kausalitet. Poenget er at en mulig forklaringsvariabel ikke kan utelates fordi den er politisk eller kommunikativt ubehagelig.

Jarle Aarstad: konkurrerende analyser av dødelighet

Professor Jarle Aarstad og Olav Andreas Kvitastein har publisert analyser som undersøker sammenhenger mellom vaksinasjonsdekning og overdødelighet. En økologisk europeisk analyse rapporterte en positiv sammenheng mellom vaksinasjonsdekning i 2021 og overdødelighet i 2022. Analysen kan ikke alene etablere individuell kausalitet, og Aarstad har selv diskutert mulige konfunderende forhold og begrensningene ved økologiske data.

Aarstad har senere rettet en mer grunnleggende metodisk kritikk mot sammenligninger av dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte. Da FHI fant betydelig lavere totaldødelighet blant vaksinerte enn uvaksinerte i Norge, påpekte han at forskjellen også var svært stor blant yngre voksne, der få døde av covid. Etter hans vurdering gjør dette det vanskelig å forklare hele forskjellen som en beskyttende vaksineeffekt og tyder på at gruppene hadde ulik underliggende risiko som statistiske kontrollvariabler ikke nødvendigvis fanger fullt ut.

I analyser av britiske data har Aarstad forsøkt å undersøke dette problemet ved også å sammenligne dødelighet som ikke involverer covid. Han fant at uvaksinerte i utgangspunktet hadde høyere ikke-covid-dødelighet enn vaksinerte, noe han tolker som tegn på at gruppene var systematisk forskjellige allerede før en eventuell vaksineeffekt kan vurderes. Senere i perioden endret dette mønsteret seg. Aarstad argumenterer for at utviklingen ikke utelukker at vaksinasjon kan ha bidratt til økt dødelighet, selv om analysen ikke kan fastslå at vaksinasjon var årsaken.

Store forskjeller i ikke-covid-dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte tyder på at gruppene skiller seg fra hverandre på faktorer som påvirker dødeligheten uavhengig av covid-vaksinen. En mulig mekanisme omtales gjerne som «healthy vaccinee bias» (seleksjonseffekt mellom vaksinerte og uvaksinerte), men betegnelsen kan være misvisende dersom den forstås bokstavelig. Den betyr ikke at vaksinerte mennesker er «sunnere». Lavere dødelighet kan også henge sammen med ulik kontakt med helsevesenet, bruk av forebyggende behandling, helseatferd, sosioøkonomi, skrøpelighet, terminal sykdom eller andre målte og umålte faktorer. Kategorien «uvaksinert» kan dessuten romme undergrupper med svært forskjellig helsetilstand og risikoprofil.

Poenget er derfor ikke å fastslå hvorfor gruppene har ulik dødelighet, men at forskjellen viser hvor vanskelig det er å trekke kausale slutninger fra en direkte sammenligning mellom dem dersom de relevante seleksjonsmekanismene ikke er tilstrekkelig identifisert og kontrollert.

Dette gjør arbeidene relevante for speilanalysen på to måter. De fremsetter en mulig vaksinekausalitet som må prøves mot alternative forklaringer, men demonstrerer samtidig hvor sårbare observasjonelle sammenligninger mellom vaksinerte og uvaksinerte er for seleksjon, klassifikasjon og konfunderende forhold. Dersom slike problemer brukes til å avvise en mulig vaksineskadelig sammenheng, må de undersøkes like grundig når observasjonelle studier finner beskyttende vaksineeffekter eller attribuerer senere sykdom og død til SARS-CoV-2.

Klassifisering av «vaksinert» og tidsvinduer

Effektstudier klassifiserer ofte en person som fullt vaksinert eller fullt beskyttet først et visst antall dager etter vaksinasjon. Det kan være biologisk og metodisk rimelig når formålet er å måle vaksineeffekt etter at immunresponsen er etablert.

Men dette må holdes strengt adskilt fra vurderingen av vaksinesikkerhet og mulig kausalitet.

Ved vurdering av en mulig vaksinebivirkning eller et dødsfall er eksponeringstidspunktet datoen vaksinen ble satt – ikke datoen vaksinen senere defineres som fullt virksom. Kroppen eksponeres ved injeksjonen, og biologiske reaksjoner kan oppstå før den ønskede beskyttelsen er etablert.

En person som dør fem dager etter vaksinasjon, kan derfor legitimt befinne seg utenfor studiens «fullt beskyttede» gruppe. Men personen er ikke vaksineueksponert. Dersom dødsfallet skal vurderes som et mulig sikkerhetssignal, begynner tidsvinduet på vaksinasjonsdagen.

Speiltesten gjør forskjellen tydelig.

Tenk at den samme personen i stedet hadde testet positivt for SARS-CoV-2 fem dager før dødsfallet. Ingen ville argumentert for at personen ennå ikke kunne regnes som «eksponert for viruset» fordi sykdommen ikke hadde fått tid til å utvikle sin fulle effekt.

Det samme kausale prinsippet må gjelde etter vaksinasjon. At vaksinen ennå ikke har oppnådd sin forventede beskyttende effekt, sier ingenting om hvorvidt den allerede kan ha hatt biologiske effekter eller bivirkninger.

Dette er særlig viktig dersom statistikk bruker kategorier som leseren oppfatter som «vaksinert» og «uvaksinert». Et dødsfall kort tid etter vaksinasjon kan i enkelte effektanalyser inngå utenfor den fullt vaksinerte gruppen.  Dette kan ikke behandles som et dødsfall hos en vaksineueksponert person dersom spørsmålet er sikkerhet.

Det prinsipielle skillet er enkelt:

Effekt: Når kan vaksinen forventes å ha etablert beskyttelsen som skal måles?

Sikkerhet: Når ble personen eksponert for vaksinen?

For sikkerhet begynner klokken å gå på vaksinasjonsdagen.

Ny teknologi og grensene for hva man kunne vite

mRNA-teknologien hadde vært studert før pandemien, men Pfizer/BioNTech og Moderna var de første mRNA-vaksinene av denne typen som ble tatt i stor befolkningsbruk. Det var derfor logisk umulig i 2021 å ha fem eller ti års observasjonsdata på produktene.

«Trygg og effektiv» ble et gjennomgående og svært forenklet budskap i den offentlige kommunikasjonen. Regulatorisk var vurderingen mer presis: De tilgjengelige dataene viste at nytten ble vurdert som større enn risikoen, samtidig som ytterligere dokumentasjon fortsatt skulle innhentes. Comirnaty fikk nettopp derfor først en betinget markedsføringstillatelse i EU.

«Tilgjengelige data viser et gunstig nytte–risiko-forhold» forteller mottakeren at vurderingen bygger på kunnskapen man har på et bestemt tidspunkt. «Trygg og effektiv» er mer kategorisk og kan oppfattes som en egenskap ved selve produktet: Vi vet at den er trygg. Vi vet at den virker.

Sjeldne bivirkninger kan være umulige å oppdage før et produkt er brukt av svært mange mennesker, og spørsmål om varighet, effekt i ulike grupper og sjeldne sikkerhetssignaler må derfor undersøkes videre etter at et legemiddel er tatt i bruk. Det er nettopp derfor den gjenværende usikkerheten er relevant for et informert valg.

Den som vaksineres før disse spørsmålene er avklart, kan ikke få svar som ennå ikke finnes. Senere forskning kan avklare risikoen for fremtidige vaksinemottakere; den kan ikke i ettertid gjøre det opprinnelige samtykket mer informert.

Spørsmålet er derfor om myndighetene kommuniserte tydelig nok hva som faktisk var kjent, hva som bare var sannsynlig, og hva massevaksineringen fortsatt måtte gi svar på.

Langtidssikkerhet – hva betyr egentlig «grundig testet»?

 «Grundig testet» er ikke ett vitenskapelig endepunkt.

Spørsmålet må spesifiseres: testet for hvilke utfall, over hvor lang tid, hos hvilke biologiske undergrupper, som enkeltprodukt eller som samlet vaksinasjonsprogram, og for akutte bivirkninger eller mulig senere kronisk sykdom?

National Academies’ Institute of Medicine undersøkte i 2013 sikkerheten ved det amerikanske barnevaksinasjonsprogrammet som helhet. Komiteen vurderte barnvaksinasjonsprogrammet som trygt, men identifiserte samtidig en betydelig forskningsmangel.

Komiteen skrev:

“existing research has not been designed to test the entire immunization schedule.”

Og videre:

“although the available evidence is reassuring, studies designed to examine the long-term effects of the cumulative number of vaccines or other aspects of the immunization schedule have not been conducted.”

I konklusjonen konkretiserte komiteen hva dette innebar. Sentrale elementer i vaksinasjonsprogrammet – blant annet:

“the number, frequency, timing, order, and age at the time of administration of vaccines”

hadde:

“not been systematically examined in research studies.”

Og til slutt:

“No studies have compared the differences in health outcomes […] between entirely unimmunized populations of children and fully immunized children.”

Dette illustrerer hvorfor formuleringen «dette er grundig undersøkt og utelukket» ikke er til fredstillende. Det er forskjell på «vi har ikke funnet evidens for skade» og «vi har gjennomført studier spesielt utformet for å undersøke dette spørsmålet og ikke funnet en sammenheng».

Vitenskapen kan være svært sikker på bestemte sammenhenger uten dermed å kunne utelukke enhver biologisk betinget eller svært langsiktig effekt.

«Trygg og effektiv» og endepunktet som forsvant

«Effektiviteten» til et produkt er ufullstendig informasjon uten et endepunkt. Effektiv mot hva? Symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, død, infeksjon eller videre smitte er forskjellige påstander.

Måten «effekt» beskrives på er meget relevant. De opprinnelige Pfizer-studiene rapporterte rundt 95 prosent relativ vaksineeffekt mot symptomatisk covid fra syv dager etter dose to. Det betyr ikke at 95 prosent av alle vaksinerte ellers ville ha fått covid. Det betyr at risikoen for det undersøkte utfallet var omtrent 95 prosent lavere i vaksinegruppen enn i placebogruppen i den aktuelle studieperioden. I den sentrale Pfizer-studien var det 8 covid-tilfeller blant rundt 18 000 vaksinerte mot 162 blant omtrent like mange i placebogruppen.

Den absolutte risikoreduksjonen forteller noe annet: hvor mye den faktiske risikoen falt. Med disse tallene fikk omtrent 0,04 prosent i vaksinegruppen covid mot omtrent 0,88 prosent i placebogruppen i det primære analysevinduet. Forskjellen var dermed rundt 0,84 prosentpoeng. Begge målene er matematisk riktige, men de besvarer forskjellige spørsmål.

Relativ effekt forteller hvor stor risikoreduksjonen er i forhold til risikoen uten vaksinen. Absolutt effekt forteller hvor mye risikoen faktisk reduseres i den undersøkte befolkningen over den undersøkte perioden. Den absolutte gevinsten vil derfor variere betydelig med smittepress, alder, tidligere immunitet og individuell risiko.

Dette blir særlig viktig når vaksinasjon anbefales til svært forskjellige grupper. En relativ risikoreduksjon kan være høy både for en gammel person med høy grunnrisiko og en ung person med svært lav grunnrisiko, samtidig som den absolutte gevinsten for de to kan være svært forskjellig.

Senere ble beskyttelse mot alvorlig sykdom et stadig viktigere argument, særlig etter nye varianter og omfattende gjennombruddsinfeksjoner.

Når mennesker etter flere doser likevel fikk covid, var spørsmålet «Hva er det dose fire faktisk skal forhindre for meg?» legitimt. Det bør besvares med alders- og risikospesifikke absolutte tall – ikke bare med en generell prosent for «effekt», og heller ikke med moralske argumenter om hva den enkelte burde gjøre.

Den kumulative nytte–risiko-vurderingen

En annen mulig asymmetri oppstår når sykdommens risiko sammenholdes med behovet for gjentatt vaksinasjon.

Risikoen ved covid var svært ulikt fordelt i befolkningen. For eldre og mennesker med bestemte risikofaktorer kunne risikoen ved covid sykdom være betydelig. For yngre og friske var risikoen for alvorlig sykdom og død langt lavere. FHI beskrev selv sykdomsbyrden målt i sykehusinnleggelser og død som lav hos yngre voksne uten risikofaktorer.

Samtidig viste beskyttelsen mot infeksjon seg å avta over tid, nye virusvarianter reduserte beskyttelsen ytterligere, og oppfriskningsdoser ble nødvendige for å gjenopprette deler av effekten. EMA uttalte allerede i januar 2022 at gjentatte boosterdoser med korte intervaller ikke var en bærekraftig langsiktig strategi.

Dette burde gjøre nytte–risiko-vurderingen stadig mer individuell.

Spørsmålet er ikke bare: «Er én vaksinedose tryggere enn én covidinfeksjon?» Den relevante vurderingen kan etter hvert være: Hva er min absolutte risiko for alvorlig sykdom uten neste dose, hvor mye reduserer denne dosen den risikoen, hvor lenge varer gevinsten, og hvilken risiko innebærer den samlede eksponeringen fra gjentatte vaksinedoser og gjentatte infeksjoner?

Dette er viktig fordi vaksinasjon ikke erstattet infeksjon. Mange ble vaksinert flere ganger og fikk likevel covid én eller flere ganger. Den kumulative eksponeringen kunne derfor bestå av flere doser, flere infeksjoner og immunologiske responser på begge deler.

En nytte–risiko-vurdering bør derfor ikke bare sammenligne én vaksinedose med én infeksjon, men også spørre hvordan ulike forløp sammenlignes:

ingen vaksine + én eller flere infeksjoner
versus
flere vaksinedoser + én eller flere infeksjoner.

Dersom vaksinen i hovedsak reduserer risikoen for alvorlig sykdom, men ikke pålitelig forhindrer nye infeksjoner, må den samlede vurderingen også ta høyde for at den vaksinerte fortsatt kan bli eksponert for selve sykdommen. Da blir spørsmålet ikke bare hva vaksinen beskytter mot, men hva den tilfører av nytte og risiko oppå den infeksjonsrisikoen som fortsatt består.

På populasjonsnivå kan forskning estimere at vaksinasjon reduserer risikoen for alvorlig sykdom. Det betyr ikke at man kan vite hvilket sykdomsforløp den enkelte vaksinerte ville hatt uten vaksinen. Utsagnet «jeg ville blitt mye sykere uten vaksinen» er derfor en kontrafaktisk antakelse, ikke en observerbar individuell effekt. Det samme kausale forbeholdet må gjelde begge veier.

Tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, hybrid immunitet, nye varianter og avtakende beskyttelse endrer utgangspunktet. Nytte–risiko-vurderingen må derfor oppdateres for hver ny eksponering og for hver gruppe.

Her oppstår en mulig speileffekt. En lav sannsynlighet for alvorlig covid kunne fortsatt fremheves som et argument for vaksinasjon, mens en lav sannsynlighet for alvorlig vaksinebivirkning kunne fremheves som et argument for at vaksinasjon var trygg. Dersom små risikoer skal inngå i beslutningen, bør de synliggjøres og sammenlignes begge veier, helst som absolutte og aldersspesifikke tall.

Det samme gjelder kumulativ eksponering. En nytte–risiko-vurdering av dose én besvarer ikke automatisk spørsmålet om dose tre, fire eller fem. Etter hvert som tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, nye varianter og avtakende vaksineeffekt endret utgangspunktet, måtte også begrunnelsen for neste dose vurderes på nytt.

Naturlig immunitet og hybrid immunitet

Gjennomgått infeksjon gir immunitet, og kombinasjonen av infeksjon og vaksinasjon kan gi hybrid immunitet. Betydningen endret seg over tid: tidlig i 2021 var store deler av befolkningen infeksjonsnaive; etter omikron var immunhistorikken langt mer heterogen.

En symmetrisk analyse krever derfor mer enn å sammenligne «vaksinert» med «uvaksinert» eller «covid» med «ikke covid». Den må ta hensyn til når eksponeringen skjedde, hvor mange eksponeringer personen hadde hatt, tidligere infeksjon, alder, grunnrisiko, seleksjon og hvilke endepunkter som faktisk måles.

Og fremfor alt må samme kausale disiplin gjelde begge veier.

Samtidighet etter vaksinasjon beviser ikke vaksineskade. Samtidighet etter SARS-CoV-2-infeksjon beviser heller ikke covid-skade. Observasjonelle sammenhenger kan være viktige signaler, men alternative forklaringer må undersøkes uavhengig av hvilken hypotese sammenhengen støtter.

Det er selve symmetritesten.

Men bevisbyrden eksisterte ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterte også i offentligheten.

I del tre undersøker jeg derfor hva som skjedde med mennesker som stilte spørsmål ved vaksinenes effekt, nytte og sikkerhetsprofil – og om tvil ble behandlet på samme måte når den gikk i ulike retninger.

Kilder

Long covid, infeksjon og vaksinasjon

Blix et al., «New-Onset Headache After SARS-CoV-2 Infection and Vaccination», European Journal of Neurology (2025), PubMed

Caspersen et al., «Post-COVID symptoms after SARS-CoV-2 omicron infection and the effect of booster vaccination», Vaccine (2025), PubMed

Vaksinasjon og totaldødelighet

Dahl et al., «COVID-19 mRNA vaccination and all-cause mortality in the adult population in Norway during 2021–2023», BMJ Public Health (2026), PubMed

Nytte–risiko og vaksinasjonsstrategi

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021

https://www.ema.europa.eu/en/human-regulatory-overview/marketing-authorisation/conditional-marketing-authorisation?utm

FHI, «Koronavaksine – informasjon til befolkningen»

https://www.fhi.no/va/voksenvaksinasjon/vaksiner-mot-sykdommene-a-a/vaksiner-i-voksenvaksinasjonsprogrammet/koronavaksine/?utm=

Langtidssikkerhet og samlet vaksinasjonsprogram

National Academies, The Childhood Immunization Schedule and Safety (2013)

Aarstad & Kvitastein, «Is There a Link between the 2021 COVID-19 Vaccination Uptake in Europe and 2022 Excess All-Cause Mortality?» (2023)

Aarstad, «Mortality involving and not involving COVID-19 among vaccinated vs. unvaccinated in England between Apr 21 and May 23» (2026)

Polack et al., «Safety and Efficacy of the BNT162b2 mRNA Covid-19 Vaccine», NEJM (2020)

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er første del av en analyse i fem deler om det jeg kaller den asymmetriske bevisbyrden under pandemien.

Utgangspunktet er min egen observasjon: Usikkerhet rundt sykdommen og usikkerhet rundt vaksinene så ikke ut til å bli behandlet på samme måte. En mulig skade etter SARS-CoV-2-infeksjon kunne inngå i årsaksbildet selv om mekanismen eller kausaliteten ikke var endelig fastslått. Ved en mulig skade etter vaksinasjon ble det oftere understreket at tidsmessig sammenfall ikke var tilstrekkelig til å fastslå årsak.

Begge forsiktighetsprinsippene kan være faglig legitime. Spørsmålet er om de ble anvendt symmetrisk.

Ble sykdom, vaksinasjon og usikkerhet møtt med samme krav til dokumentasjon, samme nysgjerrighet og samme språk?

Hypotesen

Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.

Hypotesen kan være riktig, delvis riktig eller feil. Ordet «systematisk» krever mer enn enkelteksempler. Derfor må undersøkelsen også lete etter motfunn: tilfeller der vaksineskade raskt ble oppdaget og anerkjent, tilfeller der covid-kausalitet ble vurdert forsiktig, og forskning som taler mot foreslåtte vaksinesammenhenger.

Selv uten en fullstendig speilanalyse, kan flere strukturelle asymmetrier undersøkes: registrering, rapportering, kausal synlighet, forskningsprioritering, finansiering, ansvar, erstatning, informert samtykke, språk og sosial legitimitet.

Den omvendte hypotesen

For at analysen skal ha verdi, må den også kunne vise at hovedhypotesen er feil. Den omvendte hypotesen er derfor at det ikke systematisk ble stilt strengere krav til kausal dokumentasjon etter vaksinasjon enn etter SARS-CoV-2-infeksjon, men at de samme grunnleggende kravene til årsakssammenheng ble anvendt begge veier.

Symmetritesten er enkel: Hvis ordet «covid» byttes med «vaksine» i en årsakspåstand, ville vi fortsatt akseptert den samme dokumentasjonen – og omvendt?

Hvordan skade blir synlig

Dødsfall: samme tidsnærhet, forskjellig kausalspråk

I FHIs løpende overvåkning i 2021 ble covid-19-assosierte dødsfall blant annet fanget opp ved kobling av MSIS (meldingssystem for smittsomme sykdommer) og Folkeregisteret. Dødsfall innen 30 dager etter positiv SARS-CoV-2-test kunne inngå selv om covid ikke nødvendigvis var den underliggende dødsårsaken. På vaksinesiden ble det samtidig understreket at et dødsfall kort tid etter vaksinasjon ikke i seg selv viste at vaksinen var årsaken.

Begge metodene kan være legitime fordi systemene har ulike formål. Problemet oppstår dersom forskjellen i metode blir borte i kommunikasjonen: et overvåkningstall oppfattes som «døde av covid», mens en tidsnær hendelse etter vaksinasjon møtes med «sammenfall i tid er ikke årsak».

Kontrasten blir særlig interessant dersom begge eksponeringene foreligger samtidig. Hva om en person dør kort tid etter vaksinasjon, men også innen 30 dager etter en positiv SARS-CoV-2-test? Personen kan da inngå i overvåkningen som covid-19-assosiert død, samtidig som tidsnærheten til vaksinasjonen ikke i seg selv regnes som dokumentasjon på vaksinekausalitet. Hvilken eksponering som faktisk bidro til dødsfallet, kan ikke avgjøres av tidsvinduet alene. Begge må undersøkes etter samme kausale prinsipper.

Hos svært gamle og skrøpelige blir kontrasten særlig tydelig. Etter vaksinasjon kan alder og grunnsykdom brukes som alternative forklaringer: personen kunne ha dødd uansett. Etter covid kan de samme forholdene brukes som forklaring på hvorfor covid ble dødelig. Ingen av vurderingene er nødvendigvis feil. Men de må granskes med samme kausale disiplin.

Et personlig eksempel på det som ikke blir undersøkt

Min mor fikk tre doser Moderna. Etter den andre dosen utviklet hun polymyalgia rheumatica (PMR), en inflammatorisk revmatisk sykdom. Ti dager etter den tredje dosen fikk hun en massiv hjerneblødning og døde momentant.

Ingen spurte når hun sist var vaksinert. Ingen tok spontant opp muligheten for at vaksinasjonen kunne ha vært en utløsende eller medvirkende faktor. Det var jeg som stilte spørsmålet, og presenterte legen med datoen for siste vaksinasjon. Legen måtte da slå opp datoen for den siste dosen. Jeg fikk samtidig beskjed om at en ordinær obduksjon ikke var innrettet mot å undersøke en mulig vaksinerelatert mekanisme. De ser ikke etter vaksineskade dersom det ikke eksplisitt er uttrykt at dette skal utredes.

Jeg kan ikke med sikkerhet slå fast at vaksinen utløste PMR. Jeg kan heller ikke bevise at den trigget hjerneblødningen. Hun hadde andre risikofaktorer, og tidsmessig nærhet er ikke i seg selv kausalitet. Poenget er at hypotesen ikke ble reist før jeg selv gjorde det.

I ettertid finnes publiserte kasusserier og farmakovigilansstudier av PMR som oppstår kort tid etter covid-vaksinasjon. De viser at spørsmålet om en mulig immunologisk trigger er medisinsk legitimt og undersøkbart.

Hadde hun fått påvist covid ti dager før hjerneblødningen, ville infeksjonen sannsynligvis ha fremstått som en relevant medisinsk eksponering. Det kan ikke bevises hva legen ville ha konkludert med i et slikt kontrafaktisk scenario, men speilspørsmålet består: Hvorfor skulle en nylig infeksjon inngå i årsaksbildet, mens en nylig immunologisk intervensjon ikke engang ble vurdert før noen særskilt reiste spørsmålet?

Fravær av dokumentasjon er særlig lite betryggende dersom systemet som skulle skape dokumentasjonen, ikke undersøkte hypotesen.

Meldt betyr ikke forårsaket – men ikke meldt betyr heller ikke fravær

Bivirkningssystemene bygger på mistanke. DMP (Direktoratet for medisinske produkter) understreker at man ikke trenger å være sikker på sammenheng for å melde en mulig vaksinebivirkning. Samtidig gir Bivirkningsregisteret ikke en fullstendig oversikt over forekomsten i befolkningen. Dette er avgjørende: et passivt system kan bare analysere det som blir observert, mistenkt og meldt.

Hvis pasienten ikke kobler symptomet til vaksinasjonen, legen ikke spør, eller vaksinen på forhånd vurderes som en lite plausibel forklaring, kan hendelsen falle ut før den når overvåkingssystemet. Dermed gjelder begge setninger samtidig:

Meldt etter vaksinasjon er ikke bevis på at vaksinen var årsaken.

Ikke meldt er heller ikke bevis på at vaksinen ikke var årsaken.

VAERS og problemet med underrapportering

VAERS i USA er også et passivt meldesystem. CDC/FDA understreker at VAERS mottar bare en liten del av faktiske hendelser og at graden av underrapportering varierer sterkt med hendelsens alvorlighet, hvor kjent den er og hvor nært den følger vaksinasjonen. VAERS kan derfor ikke brukes til å beregne bivirkningsrater direkte.

Et AHRQ (Agency for Healthcare Research and Quality)-finansiert Harvard Pilgrim-prosjekt fra 2007–2010, ESP:VAERS (Electronic Support for PuBlic Health/ Vaccine Adverse Event Reporting System), skrev at færre enn én prosent av vaksinebivirkninger ble rapportert til FDA i materialet/problembeskrivelsen prosjektet arbeidet med. Dette er ikke et covid-spesifikt estimat. Men prosjektet dokumenterer et reelt hovedproblem: spontanrapportering fanger bare en del av hendelsene. Offisielle VAERS-sider beskriver fortsatt underrapportering som en av systemets viktigste begrensninger.

Dette forsterker betydningen av aktiv overvåkning gjennom helseregistre, kohorter og målrettede studier. Et passivt system kan generere signaler; det kan ikke alene avgjøre hvor stor en risiko er.

AstraZeneca og det jeg vil kalle «kausal synlighet»

VITT (vaksineindusert immun trombotisk trombocytopeni) etter AstraZeneca hadde høy kausal synlighet. I en serie av norske tilfeller ble fem helsearbeidere mellom 32 og 54 år innlagt med et alvorlig sykdomsbilde kort tid etter AstraZeneca-vaksinasjon. Tre av de fem døde. I Norge ble det totalt registrert fire dødsfall knyttet til de samme symptomene og medisinske funnene. Tilfellene hadde flere fellestrekk: et avgrenset tidsvindu, blodpropper kombinert med lave blodplater, objektive laboratoriefunn og alvorlige hendelser hos mennesker som ikke normalt ville forventes å utvikle dette sykdomsbildet. Når flere slike tilfeller opptrer tett i tid etter den samme eksponeringen, blir mønsteret vanskelig å forklare som sykdom som uansett ville ha oppstått i befolkningen.

Sammenlign dette med mulige langvarige nevrologiske, autonome, inflammatoriske eller ME/CFS-lignende plager (myalgisk encefalomyelitt/kronisk utmattelsessyndrom). Her kan hundre mennesker i prinsippet utvikle symptomer uten at det oppstår et tilsvarende tydelig signal. Pasientene kan befinne seg over hele landet, møte forskjellige leger og få forskjellige diagnoser. Symptomene kan være diffuse eller varierende, oppstå etter ulik tid, mangle et entydig objektivt kjennetegn og forekomme også hos mennesker som ikke er vaksinert. Noen kan dessuten ha gjennomgått covid, noe som introduserer enda en mulig variabel.

Forskjellen er derfor ikke nødvendigvis hvor virkelig eller alvorlig en eventuell skade er, men hvor lett den lar seg identifisere som et kausalt mønster. Fem VITT-tilfeller kan skape et tydeligere sikkerhetssignal enn hundre heterogene langtidstilstander. Det første mønsteret samler seg. Det andre fragmenteres.

Dette gir en ny asymmetri: En kjent og allerede anerkjent bivirkning er lettere å oppdage, fordi helsepersonell og overvåkingssystemene vet hva de skal se etter. En ny eller ukjent skade kan derimot være vanskeligere å få øye på – særlig dersom symptomene varierer, oppstår senere eller også er vanlige i befolkningen. Nettopp derfor er det vanskeligere å dokumentere en skade som ennå ikke er identifisert som en mulig bivirkning.

«Vi ser ikke noe signal» er derfor mer betryggende for en skade som VITT, som overvåkingssystemet har gode forutsetninger for å oppdage, enn for en heterogen langtidstilstand som er langt vanskeligere å identifisere som et mønster.

Steinar Madsen og to måter å snakke om usikkerhet på

I AstraZeneca-saken formulerte Steinar Madsen et godt prinsipp for hvordan usikkerhet bør behandles. I mars 2021 hadde AstraZeneca uttalt seg avvisende om en mulig sammenheng mellom vaksinen og de alvorlige tilfellene med blodpropp. Madsen reagerte:

«Astra Zeneca har ikke grunnlag for å hevde at disse tilfellene ikke har noe med vaksinen å gjøre.»

Han utdypet:

«Vi vet ikke om de har noe med vaksinen å gjøre. Men vi har heller ikke grunnlag for å si at de ikke har noe med vaksinen å gjøre.»

Bare noen måneder senere var språkbruken annerledes.

22. juni 2021 hadde Legemiddelverket behandlet over 50 meldinger om blant annet kraftigere menstruasjonsblødninger og endret menstruasjonsmønster etter vaksinasjon. Madsen uttalte:

«Det er ingenting som tilser at dette har sammenheng med vaksinen, men vi følger med.»

Han påpekte samtidig at menstruasjonsforstyrrelser er vanlige og kan ha mange årsaker.

Forskjellen fra AstraZeneca-saken kan virke liten, men den er betydelig for vurderingen av hva vi faktisk vet. «Vi vet ikke» beskriver manglende kunnskap. «Det er ingenting som tilsier» sier derimot noe om hvilken retning den tilgjengelige evidensen peker, og kan lett oppfattes som en foreløpig avvisning av hypotesen.

Bare én uke senere, 29. juni, formulerte Legemiddelverket seg mer åpent:

«Foreløpig vet vi ikke om forstyrrelsene har noen sammenheng med vaksinen.»

Senere ble kraftige menstruasjonsblødninger anerkjent som en bivirkning av mRNA-vaksinene.

Et ikke ubetydelig poeng er at evidenssituasjonen i disse to tilfellene var forskjellig: AstraZeneca-signalene var dramatiske og uvanlige, mens menstruasjonsforstyrrelser er vanlige i befolkningen og kausaliteten derfor langt vanskeligere å identifisere.

Men nettopp den forskjellen gjør eksemplet interessant. Når en mulig bivirkning ligner noe som forekommer naturlig og hyppig i befolkningen, er risikoen for å avskrive et reelt signal større. Da blir presisjon i usikkerhetsspråket desto viktigere.

Historien viser også hvorfor skillet mellom «sammenhengen er ikke dokumentert» og «det er ingenting som tyder på sammenheng» ikke bare er semantikk. Det første beskriver hva vi ennå ikke vet. Det andre sier noe om hvor sannsynlig hypotesen fremstår.

Når et sikkerhetssignal fortsatt undersøkes, bør de to holdes strengt fra hverandre.

Senere fant norske befolkningsundersøkelser økt forekomst av uvanlig kraftige blødninger etter vaksinasjon, og europeiske legemiddelmyndigheter anerkjente kraftige menstruasjonsblødninger som bivirkning av mRNA-vaksinene.

På min klinikk opplyste et flertall unge kvinner om endrede blødninger etter vaksinasjon, og to unge jenter hadde mistet menstruasjonen helt. Dette er naturligvis ikke en representativ observasjon, men for meg gjorde den spørsmålet svært konkret.

Eksemplet viser ikke at overvåkingen mislyktes; signalet ble faktisk undersøkt. Det viser derimot hvorfor presisjon i usikkerhetsspråket er viktig. En sammenheng som ikke er dokumentert på ett tidspunkt, kan senere vise seg å være svært reell.

Myokarditt: et motfunn – og et speilpar

Myokarditt/perikarditt etter mRNA-vaksinasjon viser at sikkerhetssystemet også kan oppdage og anerkjenne mRNA-bivirkninger. Risikoen viste seg å variere med alder, kjønn og produkt; Moderna/Spikevax ga i enkelte unge grupper høyere risiko enn Pfizer/Comirnaty, og anbefalingene ble endret.

Dette er et viktig motfunn mot en teori om at mRNA-vaksineskader prinsipielt ikke kunne anerkjennes. Samtidig er myokarditt et ideelt speilpar: hvilken evidensstandard ble brukt for SARS-CoV-2 – myokarditt sammenlignet med mRNA-vaksine – myokarditt? Hvor raskt ble kausalitet antydet, hvilke alternative forklaringer ble diskutert, og ble absolutte risikoer presentert likt?

Pfizer og Moderna: ble de behandlet annerledes etter AstraZeneca?

Det er kanskje for sterkt å si at Pfizer og Moderna ble «renvasket»: myokarditt og kraftige menstruasjonsblødninger ble anerkjent, og produktspesifikke anbefalinger ble endret. Men AstraZeneca-saken påvirket uansett den mentale modellen: den farlige vaksineskaden fikk et svært tydelig ansikt – VITT – mens mRNA-vaksinene tidlig ikke viste det samme karakteristiske trombosesyndromet.

DMP opplyser at det ikke er påvist økt risiko for ordinær blodpropp etter Comirnaty og Spikevax. Det utsagnet gjelder ordinær blodpropp. Det utelukker ikke automatisk andre koagulasjonshypoteser, sjeldne undergrupper eller andre biologiske mekanismer; slike hypoteser må testes med design som faktisk kan finne dem.

Spørsmålet blir derfor ikke bare «finnes et signal?», men «var overvåkningen og forskningen konstruert slik at denne typen signal kunne bli synlig?»

Hva gjorde norske myndigheter med langvarige og nevrologiske signaler?

Her finnes et viktig motfunn mot påstanden om at slike signaler overhodet ikke ble undersøkt. FHI opplyser at kohortstudiene har samlet inn data om langvarig hodepine, utmattelsestilstander og forverring av kroniske sykdommer etter koronavaksinasjon. DMP skrev allerede i 2023 at FHI gjennomførte store befolkningsundersøkelser med spørsmål om blant annet utmattelse, menstruasjonsforstyrrelser, langvarig hodepine og andre vedvarende symptomer etter vaksinasjon.

FHI opplyser samtidig at analyser av flere av disse dataene fortsatt pågår og at det er for tidlig å konkludere om mulig sammenheng. En norsk studie publisert i 2025 undersøkte nyoppstått hodepine etter både SARS-CoV-2-infeksjon og vaksinasjon i tre befolkningskohorter. Dette viser at konkurrerende eksponeringer faktisk kan studeres i samme design.

Men dette løser ikke hele spørsmålet. Det må fortsatt kartlegges hvor omfattende forskningen har vært på POTS (Posturalt ortostatisk takykardisyndrom) /autonom dysfunksjon, perifer nevropati, ME/CFS-lignende syndromer, nye eller forverrede autoimmune og nevrologiske sykdommer, og hvordan vaksinasjonsdato, produkt, dosenummer og infeksjonshistorikk er håndtert.

Det avgjørende er ikke om myndighetene kan vise til én studie, men om de viktigste signalene er undersøkt med tilstrekkelig statistisk styrke, lang nok oppfølging og relevante undergruppeanalyser.

VaxVeritas: signalmateriale

Pasientgrupper som VaxVeritas er relevante fordi de samler historier fra mennesker som opplever langvarige plager etter vaksinasjon og ikke blir tilstrekkelig fanget opp av helsevesenet. Slike historier kan ikke i seg selv fastslå at vaksinen forårsaket sykdommen. Men det er heller ikke deres viktigste vitenskapelige funksjon.

De kan generere hypoteser: Finnes det repeterende symptomklynger, tidsforløp, demografiske mønstre eller produkt- og dosemønstre som bør undersøkes?

Det er nettopp dette farmakovigilans – systematisk overvåkning av legemiddelsikkerhet etter at et legemiddel eller en vaksine er tatt i bruk – skal fange opp. Overvåkningen bygger blant annet på bivirkningsmeldinger fra helsepersonell og pasienter, registerdata og oppfølgende studier. Den er særlig viktig fordi sjeldne eller uventede bivirkninger noen ganger først blir synlige når et produkt brukes av svært mange mennesker.

Et sikkerhetssignal er ikke det samme som bevist kausalitet.

Det er et signal om at en mulig sammenheng bør undersøkes.

Den relevante testen blir derfor å sammenholde symptomklyngene som beskrives av slike pasientmiljøer med Bivirkningsregisteret og den faktiske forskningsporteføljen: Hvilke signaler er undersøkt? Hvilke er avvist? På hvilket grunnlag? Hvilke er fortsatt uavklarte?

Biologisk variasjon og den vanskelige triggeren

Et produkt kan ha et tilsynelatende gunstig sikkerhetssignal på populasjonsnivå uten at dette i seg selv utelukker en sjeldnere effekt hos en biologisk disponert undergruppe.

Dette er særlig relevant ved autoimmune, inflammatoriske og nevrologiske sykdommer som også oppstår spontant. Et menneske kan utvikle PMR, Crohns sykdom, multippel sklerose eller en annen tilstand etter vaksinasjon uten at vaksinen hadde noe med sykdommen å gjøre. Men det motsatte gjelder også: at en sykdom finnes spontant i befolkningen beviser ikke at en immunologisk eksponering umulig kan ha fungert som trigger hos et bestemt individ.

Problemet blir størst dersom helsepersonell på forhånd vurderer sammenhengen som så lite plausibel at vaksinasjonstidspunktet verken etterspørres, undersøkes eller meldes. Et system som ikke spør, har dårligere forutsetninger for å oppdage et sjeldent mønster.

Hele eksponeringsbildet

Kroniske sykdommer oppstår sjelden gjennom én enkel årsak. Genetikk, mikrobiom, infeksjoner, antibiotika, ernæring, miljøkjemikalier, røyking, hormoner, forurensning, medisiner og andre eksponeringer kan virke sammen. Vaksinasjon er også en biologisk og immunologisk eksponering og må/bør prinsipielt inngå som en variabel i slike modeller.

Det betyr ikke at vaksinasjon er dokumentert årsak til kroniske sykdommer eller til den observerte økningen i enkelte sykdomsgrupper. Men det er heller ikke vitenskapelig tilfredsstillende å utelukke vaksinasjon som mulig eksponering eller trigger på forhånd.

En vanskelig modell er interaksjonen genetisk disposisjon + mikrobiom + kjemisk eksponering + infeksjon + immunologisk trigger. Dersom en mulig effekt bare finnes i en liten biologisk undergruppe, kan en analyse av hele befolkningen vise null selv om en effekt finnes i undergruppen. At man ikke finner en sammenheng i befolkningen som helhet, er derfor ikke det samme som å vise at en sammenheng er umulig hos enkeltindivider.

Det første spørsmålet i denne analysen har dermed vært om en mulig skade i det hele tatt blir synlig. Det neste er hva som skjer når den først er blitt synlig: Hvordan avgjør vi om én hendelse faktisk forårsaket en annen?

I del 2 undersøker jeg hvordan årsak blir målt – og om de samme metodene og tersklene ble brukt når eksponeringen var SARS-CoV-2 og når den var vaksinasjon.

Kilder og videre dokumentasjon

Direktoratet for medisinske produkter (DMP), «Bivirkningsrapporter for koronavaksiner

DMP, «Bivirkningsovervåking av koronavaksiner – hva har vi lært?»

DMP, «Meldinger om mulige bivirkninger av koronavaksine per 11. april 2023»

FHI, «Hvordan vaksinesikkerhet overvåkes»

FHI, «Bivirkninger etter vaksinasjon – håndbok for helsepersonell»

FHI, «Koronavaksine – informasjon til befolkningen»

FHI, selvrapporterte erfaringer etter koronavaksinasjon (MoBa/NorFlu)

VAERS, «Guide to Interpreting VAERS Data»

VAERS, FAQ

AHRQ/Harvard Pilgrim, ESP:VAERS project and final report

Blix et al., «New-Onset Headache After SARS-CoV-2 Infection and Vaccination», Eur J Neurol (2025), PubMed

Caspersen et al., «Post-COVID symptoms after SARS-CoV-2 omicron infection and the effect of booster vaccination», Vaccine (2025), PubMed

Dahl et al., «COVID-19 mRNA vaccination and all-cause mortality in the adult population in Norway during 2021–2023», BMJ Public Health (2026), PubMed

VaxVeritas

Aftenposten, «Dette vet vi og dette vet vi ikke om Astra Zeneca-vaksinen og alvorlige bivirkninger», 15.03.2021.

Dagens Medisin, «Ingenting tilsier at menstruasjonsforstyrrelser har sammenheng med koronavaksinen», 25.06.2021.

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Riksforsamlingens 112 representanter startet forhandlingene 12 April 1814. Etter uker med forhandlinger blir grunnloven vedtatt 17 mai 1814. Loven regulerer beslutningsprosessene i suverenen Norge som er herskeren alle må adlyde.

Grunnloven blir årlig feiret som nasjonal helligdag 17 mai med bred folkelig deltakelse og mediedekning.

Kongens lovfestede oppgaver

Kongen er en del av Norges forfatning. Hans oppgaver er angitt i Grunnloven som forsvarssjef (§25) og deltaker i statsråd:

Grl § 30.(Om statsråd) Kongen har plikt til å høyre meininga, men kan ta avgjerd etter eige omdømme.
Grl § 31 Alle avgjerder kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige.

Grunnloven §30 sier at kongen skal treffe beslutninger i statsråd etter egen vurdering. Grl 31 sier at alle beslutninger i statsråd skal ha to signaturer. Kongen OG regjeringen.
Kongen avla ed på å leve i overensstemmelse med konstitusjonen 21 januar 1991 etter grl §9.

«Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende.»

Vi pekte i artikkel 29 august på at Kong Harald som Konge signerte samtlige saker han ble forelagt i statsråd. Kan ett menneske gjennomgå mer enn 10.000 saker av svært forskjellig karakter uten én eneste gang å finne grunn til å reservere seg mot et forslag, be om en endring eller mene at en beslutning ikke burde treffes slik regjeringen foreslo? Dersom ikke – regjerte da Kong Harald kongeriket Norge i overensstemmelse med konstitusjonen slik han sverget 21 januar 1991?

Medias dekning av hans regjeringstid

Jeg fikk ChatGPT til å gjøre en gjennomgang av de mange tusen artiklene som ble skrevet fra Kongen døde til han ble begravet. ChatGPT ‘s oppsummering av dekningen fra de redaktørstyrte mediene. De fleste artiklene etter Kong Haralds død vurderte ham ut fra:

Kommunebesøk
Taler
22 juli
Minoriteter
Humor og varme
«folkekongen»

Men de to funksjonene som kanskje står aller klarest i selve Grunnloven – statsrådet og den øverste militære kommandomyndigheten – ble i overraskende liten grad evaluert kritisk. Det er delvis fordi Harald gjorde dem så konstitusjonelt tilbakeholdent at det nesten ikke finnes en selvstendig Harald-politikk å evaluere. Haralds særlige prestasjon var at han hadde formelt svært betydelige grunnlovsfunksjoner, men gjennom 35 år nesten konsekvent avsto fra å bruke dem til personlig politisk makt. Det synes jeg er et ganske viktig aspekt ved ettermælet hans som nesten forsvant i minnedekningen.

De alternative medienes dekning:
De alternative medier er langt mer kritiske enn de redaktørstyrte mediene til Norges kriger i Haralds regjeringstid. Men jeg finner svært lite av det logiske neste spørsmålet. «Hvor var Harald?»

De alternative mediene er villige til å stille langt mer grunnleggende spørsmål om monarki, NATO, Libya, Afghanistan, Grunnloven og politiske eliter. Likevel ser de i stor grad ut til å godta den samme konstitusjonelle premissen som de redaktørstyrte mediene: Harald var ikke personlig ansvarlig for beslutningene som ble tatt i statsrådet eller for hvordan Forsvaret ble brukt.

Mine egne kommentarer til dekningen:
Statsrådet er Norges øverste og viktigste forvaltningsorgan og kjernen i «demokratiet».

Kongen hadde i 35 år en viktig rolle i dette organet. Kongen var også øverste leder for Forsvaret som deltok i flere angrepskriger mens han regjerte. Hvordan er det mulig at media, både det etablerte og såkalt alternative, i tusenvis av artikler om han liv og gjerning kan unngå å kommentere hans innsats overhodet?

«Demokratiet» har en høy stjerne hos det norske folk. Interessen for substansen i demokratiet er nærmest fraværende og står ikke i forhold til begeistringen.

Innlegget Medias dekning av Kong Haralds regjeringstid dukket først opp på Foreningen lov og helse.