Den norske suveren «Norge», øverste herre som alle må adlyde, ble etablert 17 mai 1814.

Det ble gjort betydelige anstrengelser med eder, valg og fullmakter landet rundt for å sikre at etableringen skjedde med folkelig samtykke. Tilsvarende ville ikke blitt gjort om man etablerte andre organisasjoner som sagbruk eller rederi. Man var klar over at etableringen av en suveren er noe særskilt.

Alt tatt i betraktning er det min vurdering at organisasjonen som ble etablert 17 mai 1814 var selvbestaltet. Eidsvoldsmennene manglet mandat. Slikt mandat er umulig all den tid ingen kan livsvarig underkaste seg selv og følgelig heller ikke andre.

Er prosessen for etableringen av suverenen viktig?
Enten mener man at prosessen er likegyldig. I tilfelle underkaster man seg for eksempel om en gruppe offiserer møtes og etablerer en militær junta, en gruppe forretningsfolk møtes og etablerer et oligarki eller en gruppe kriminelle møtes og etablerer en mafia.

Eller så mener man prosessen er viktig. I så fall må man også, ærlig, vurdere om prosessen var tilfredsstillende og forkaste resultatet dersom ikke.

Frivillig opptreden. Og opptreden under press.

Mange adlyder autoriteter på refleks. Den som ikke er rettskaffen er likeglad om andre handler frivillig eller under tvang så lenge de får viljen sin. For disse gruppene er prosessen likegyldig.

Men andre vil adlyde motvillig og generelt være mer vrangvillige og mindre samarbeidsvillige overfor mafiaer, juntaer o.l. Noen få vil, åpent eller skjult motarbeide og undergrave illegitime autoriteter. Dess flere som anser suverenen å være en mafia og ikke Gud, dess svakere blir den. Det er derfor PST forfølger de som stiller spørsmål ved suverenens legitimitet.

Det er et valg å la seg begeistre av suverenen, forsvare den, bejuble den og gå rundt seg for å oppfylle dens minste vink til punkt og prikke, eller om man movillig gjør det man må for å unngå problemer og signaliserer at man handler under press.

Forståelse av verden

Beslektet med dette er folks forståelse av begivenhetene og samfunnet. For noen er skatt pengeutpressing, bank pengefalsk og krig bandeoppgjør. Noen mener det finnes to sett lov, rett og moral andre ett. Identiske handlinger tolkes ulikt.

Den som finner suverenen legitim bortfeier suverenens feil med sviktende karakter hos enkeltindivider. Den som finner suverenen illegitim mener suverenes manglende moral og rettskaffenhet ligger i suverenens natur.

Rettslige konsekvenser

Endelig har suverenens manglende legitimitet en rettslig side. Dersom suverenen som ble etablert 17 mai 1814 er uten legitimitet, er alle handlinger utført siden, uten autorisasjon. Alle lover, forskrifter, traktater, allianser, utnevnelser og avtaler er ugyldige. Eiendeler skal avhendes og fortrinnsvis leveres tilbake.

Innlegget Er suverenen Norge legitim II dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Om å adlyde

Den 17 mai 1814 ble suverenen «Norge» etablert av riksforsamlingen på Eidsvoll(1). En suveren er en person eller et organ man skal adlyde.

Som individ er vi ofte i situasjoner der vi er forpliktet å adlyde: Om vi befinner oss på andres eiendom må vi følge eierens instruksjoner om akseptabel oppførsel. I et arbeidsforhold må vi følge ledelsens instruksjoner. Vi må etterleve forpliktelsene i en inngått kontrakt m.v.
Felles for disse eksemplene er at det foreligger et direkte eller indirekte samtykke.

Er noen forpliktet til å adlyde direktiver fra suverenen Norge? Foreligger det noe samtykke?

Prosessen før riksforsamlingen:
I gudstjenester fredag 25/2 1814 ble det valgt valgmenn(2). Valgmennene fra prestegjeldene i amtene møttes senere og valgte representanter til Riksforsamlingen. Representantene fikk fullmakter til riksforsamlingen av valgmennene.

Det er flere problemer med denne prosessen:

Alle er døde

Ut i fra dette alene kan vi konstatere at ingen født etter 25/2 1814 var involvert.
Ingen som lever i dag er forpliktet av denne prosessen.

Man kan ikke avtale livsvarig underkastelse

Retten til å inngå avtaler følger av selvbestemmelsen. Det er en selvmotsigelse å bruke selvbestemmelsen til å oppheve selvbestemmelsen. Avtalen opphever seg selv. En ordinær avtale binder bestemte handlinger. Man kan ikke gyldig overlate all fremtidig vilje til en annen. Gyldige avtaler må også være rettferdige og rimelige.

Eidsvoldsrepresentantene kunne derfor ikke, ikke engang på egne vegne, etablere en suveren.

Indirekte fullmakter

Eidsvollmennene handlet med fullmakter fra valgmennene. De som stemte på valgmennene, folket, deltok ikke i utformingen av fullmaktene.

Begrenset stemmerett

Det var begrenset stemmerett i kirkevalgene 25/2. Kun menn over 25 år som var embetsmenn, brukseiere, jordeiere eller gårdbrukere hadde stemmerett og kunne være valgmenn. Yngre menn, kvinner, fattige og jordløse var avskåret fra prosessen.

Ingen nord for Steinkjer

Det var ingen representanter nord for Steinkjer. Beskjeden om valget kom for sent. Ingen i Nord-Norge ga fullmakt til Eidsvoldsmennene.

Mange inhabile

Av de få som hadde stemmerett og kunne være valgmenn og delta på riksforsamlingen var mange militære, embetsmenn og sivile med privilegier.
Disse mistet sine posisjoner når Prins Christian Frederik friga Norge 19/2 1814. Disse hadde personlig interesse av å opprette en ny suveren og var inhabile.

Naturretten gjaldt

Avslutningsvis må det bemerkes at Prins Christian Frederik 19/2 1814 gjorde Norge(3) til «terra nullius«(4) område uten suveren. Argumenter om at nordmenn hadde en nedarvet forpliktelse til underkastelse, tilbake til Harald Hårfagre, som riksforsamlingen kunne falle tilbake på må derfor avvises. Eidsvollsmennene var likeverdige borgere uten prerogativer. De hadde ikke annet å falle tilbake på enn avtaleprinsippene i naturretten.

Ut i fra ovenforstående er min konklusjon at etableringen av suverenen «Norge» ikke var legitim.

(0)https://www.pst.no/kunnskapsbank/hvem-truer-norge/ekstremister/antistatlige-ekstremister/

1)https://lovoghelse.no/2026/05/15/min-17-mai-tale/
(2)https://www.regjeringen.no/contentassets/4d2e36f676e44d2ba75758afda1a53d9/1814-regjering-og-departementer-blir-til.pdf
(3)https://1814iborg.wordpress.com/wp-content/uploads/2013/11/historiske-brev-og-dokumenter-fra-1814.pdf
(4)https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_nullius

Innlegget Er suverenen «Norge» legitim? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det pågår en samfunnskollaps i Norge, og en sivilisasjonskollaps i Vesten. Det bisarre er at den gjengse nordmann går rundt og er 100 % uvitende eller uoppmerksom på dette.

Det ser også ut som mange som er mer bevisst på tilstanden retter oppmerksomheten mer mot symptomene enn på de grunnleggende årsakene. Symptomene, som spiller seg ut på samfunnsscenen foran oss kan for for eks. være den pågående økonomisk kollapsen vi er langt inne i, eller at Norge er ledende sammen med de store nasjonene som Storbritannia, USA og Tyskland i å skape full Tredje Verdenskrig. Det er ikke slik at disse tingene er uviktige og ikke bør rettes fokus på for å belyse eller hindre, men dette er altså ikke nødvendigvis det helt grunnleggende problemet.

Avskaffelsen av et reelt ordskifte

Et av de mest grunnleggende problemene er avskaffelsen av et reelt ordskifte i Norge.

Et hvert moderne samfunn hvor det reelle ordskiftet er avskaffet vil på et tidspunkt helt nødvendigvis ende i fjellveggen, om det så er økonomisk kollaps eller storkrig eller annen fordervelse. Det er bare et tidsspørsmål. Men de nevnte kriser (økonomi, krig osv) er i stor grad bare symptomer og en helt nødvendig konsekvens av det førstnevnte. Den eneste måten å hindre det sistnevnte er å ha, bevare og sågar dyrke et ekte ordskifte. Et ekte ordskifte kan bare finnes under full ytringsfrihet, null sensur og reell interesse for forskjellige perspektiver på en sak.

Nesten alt innenfor viktige temaer i Norge er nå nesten ren propaganda. Professor i psykologi Matias Desmet er en av dem som helt korrekt påpeker dette. Og Norge er blant de verste i verden når det gjelder omfanget av propaganda. Det er ingen sfærer jeg vet om i Norge i dag som ikke er marinert i propaganda. Selv om dette er et viktig fokus, er også dette til dels for et symptom å regne. For ved et godt utviklet og ekte ordskifte ville befolkningen hatt verktøyet, og motstandskraften, man trenger til å stå i mot propagandaen, og til og med avvikle den.

Avskaffelsen av demokratiet i Norge

Det ovennevnte er svært tett knyttet til spørsmålet om man har demokrati i Norge. Et reelt demokrati kan bare eksistere med et fullt fungerende og ekte ordskifte. Ene og alene av denne grunn kan vi stadfeste at vi ikke har demokrati i Norge, men det er selvfølgelig også en rekke andre grunner. Det vi har er kulissene til et demokrati, nøyaktig slik Aldous Huxley beskrev allerede på 1950-tallet at det ville bli i fremtiden:

(…) de gamle særegne formene som valg, parlament, høyesterett m.m. vil bli værende, men det underliggende fundamentet vil være en ikke-voldelig totalitarisme. Demokrati og frihet vil bli tema i alle presseoppslag og akademiske verk, men det vil være tomme begrep, og i det stille styrer den oligarkiske elite sammen med sine tankemanipulatører. (Aldous Huxley – The Brave New World Revisited, 1958)

Huxleys beskrivelse er ikke litt som Norge, det er Norge. Norge er helt tydelig gjenstand for et psykologisk eksperiment, for det er ingen land hvor The Brave New World er mer implementert enn her. Tygg litt på den; Norge er det landet i verden som har blitt formet mest likt The Brave New World.

Videre – et reelt demokrati kan bare eksistere ved en opplyst befolkning, som holder lederne og pressen knallhardt i ørene, og en opplyst befolkning kan bare eksistere ved et reelt og godt utviklet ordskifte. Den tenkningsmessige kollapsen i Norge er gått så langt at folk går rundt å uttaler meningsløsheter som «vi har jo valg i Norge, klart vi har demokrati!». Nei, valg i seg selv er en kulisse, og har bare en demokratisk funksjon hvis det akkompagneres av et ekte ordskifte og hvis befolkningen i stor grad er opplyste. Nord-korea har jo også valg, hvor lederen omtrent får 100 % av stemmene. Valg, som sagt, en kulisse.

De med offisiell rolle

Man kan si at politikken, konsernmedia og akademia har fått en slags offisiell rolle med å forvalte samfunnets offentlige ordskifte, noe de overhode ikke mestrer, eller en gang ønsker å mestre. Egentlig er de helt sentrale i å ødelegge det. Noen ord om hver av dem:

Politikken: den politiske sfæren er helt marinert i løgn og skitne triks. Det er ikke ett eneste redelig og ekte ordskifte å finne her lenger, mens man for 50 år siden kunne oppleve i hvert fall små korn av det. Enhver politisk debatt på TV nå er fullstendig falsk og rigget, og uærligheten fosser ut i eteren. Dette har vi lært oss å godta, og til og med stemme på. La meg ta en historisk avstikker. Det Venetianske Imperiet, som en stund hadde raknet i sømmene, hadde på 1600-tallet ved The Glorious Revolution i 1688 og etableringen av Bank of England i 1694 kommet langt i sin forflytning av sin finansielle dominans til Nederland og England og sin etablering i City of London. I tillegg til finans ble også det vestlige oligarkiske politiske system etablert i disse tiårene, spesielt i England, og i kjølvannet i hele Vest-Europa (og Norge). Men det var lenge motkrefter. Satirikeren Jonathan Swift var med i et nettverk av motkrefter og skrev et verk utgitt som en pamflett som het The Art of Political Lying. Allerede for 300 år siden tredde løgnen altså inn i politikken som en såpass dominerende faktor at det ble skrevet «kamp-litteratur» mot det. Swift skulle sannelig ha sett hvordan det har blitt i dag.

Konsernmedia: deres rolle, i tillegg ovennevnte løgnvirksomhet og å sakte men sikkert forgifte befolkningen med propaganda, er hovedoppgaven å være portvoktere slik at det ikke slipper til et reelt ordskifte noe sted. De skal forvalte en hermetisk tett informasjonsboble, slik at motstemmer eller alternative perspektiver ikke slipper til en plass, slik som jeg nevnte angående EU og 1984-samfunnet som nå innføres.

Akademia: det er nok (kanskje) enda noen bittesmå lommer innenfor akademia hvor det finnes et reelt ordskifte, bak godt lukkede dører, men du må nok lete grundig for å finne det. Ute i det offentlige rom har det nøyaktig samme rolle som jeg beskrev lenger opp vedrørende konsernpressen. Ute i det offentlige rom skal akademia preservere konsensus, ikke utfordre det. For eks. er en rekke saker med Glenn Diesen verdens klareste eksempel på akkurat dette.

Den villedede borger vil protestere høylytt, og finne frem noen tilsynelatende eksempler på at jeg tar feil, men vil være ute av stand til å innse at disse tilsynelatende unntakene får foregå bare innenfor et åletrangt Overthons Vindu.

Forskjellen på ekte diskusjon og det å bare «innta en posisjon»

Som nevnt er de sfærene som forvalter det offentlige ordskiftet pill råttent. Men dette hadde ikke trengt å være en avgjørende katastrofe for oss, fordi så lenge et reelt ordskifte faktisk eksisterer og dyrkes ute i befolkningen vil det til dels bøte for, og til og med korrigere, ulykken.

Men da er vi ved det store problemet: et reelt ordskifte er avviklet også ute i befolkningen. Et reelt ordskifte foregår med reelle argumenter for og i mot noe, men den marerittaktige wokismen har avviklet behovet for argumenter. Argumenter og reelt ordskifte har blitt transformert til et spørsmål om tro (forbausende likt en religiøs tilnærming) og blitt erstattet av at man heller erklærer hvilken posisjon man har i hvert tema. Og posisjonen svøpes i tillegg inn i en «moralsk kappe» og gis stemplende merkelapper.

«Hvilket posisjon har du i klimaspørsmålet?»

«Åja du er klimafornekter!»

«du er en umoralsk person, du»

«hæ, er du ikke for Ukraina!?». «Jo, det er synd på Ukraina, men politikken vår fører til WWIII». «Din jævla Putinist, PST burde arrestere deg».

Dermed har vi i dag et Norge som dette, beskrevet av Ole Andreas Lund, eller dette beskrevet av Kjetil Tveit.

En «diskusjon» om et viktig tema rundt middagsbordet i Norge, de få gangene man ikke snakker om fotball eller realityserier, vil foregå omtrent slik: En gjest rundt bordet vil uttale, eller erklære, noe som viser hvilken posisjon han har i en sak (som er den posisjonen alle i befolkningen har i den gitte saken – for eks å være mot Russland), for deretter å kikke rundt på alle de andre for å høste anerkjennelse på den erklærte posisjonen. De andre vil mumle, eller utbryte med påtatt moralsk forargelse, støttende utsagn, som viser at også de har den samme og «riktige» posisjonen. Når det er stadfestet at alle rundt middagsbordet er moralske personer og har samme posisjon, altså fullkomment konsensus, er «diskusjonen» gjerne over, og seansen kan ha vart så kort som 5-10 sekunder. Etter dette hopper man videre til realityserier eller hvem kartellrepresentant man skal stemme på ved neste kulisse-valg. «Trygghet» er da etablert og man har også behendig unngått farene for at det ved et uhell skulle oppstå en reell og lærerik diskusjon med andre perspektiver, kunnskap og hvor det ble brukt argumenter. I og etter slike seanser er det god stemning og opplevelse av samhold og trygghet. Det er rett og slett ro i leiren, og man har unngått at «det blir uro i bygda». Eller at noe virkelig skremmende skjer.

For 50 år siden fantes det fortsatt livlige ekte diskusjoner og ordskifter ute i befolkningen, det er nå avviklet i det store og hele. Her ligger katastrofen.

Jeg skal avslutningsvis vende tilbake til nevne Jonathan Swift og hans verk The Art of Political Lying, hvor han beskriver manipulasjonen av folkemassene ved bruk av løgnene:

Selv om djevelen er Løgnens Fader, ser han ut til, som andre store oppfinnere, å ha mistet mye av sitt renomé, ved de kontinuerlige forbedringene som er gjort over hans hode. Hvem som først skapte det å lyve til en kunstart, og tilpasset den til politikk, er ikke helt klart ut ifra historien, selv om jeg har gjort noen flittige undersøkelser. Jeg vil derfor bare vurdere det i henhold til det moderne systemet, slik det har blitt dyrket disse siste tjue årene på den sørlige delen av vår egen øy. De moderne aktørene har lagt til betydelige tillegg til kunsten, brukt denne kunsten til å oppnå makt og bevare makt, så vel som å hevne seg etter at de har mistet makt; slik som de samme instrumentene blir brukt av dyr til å mate seg selv når de er sultne, og å bite de som tråkker på dem. Løgnens kunst kan utenom slagmarken erobre riker, og noen ganger også etter å ha tapt et slag. Det gir og gjenopptar ansettelser; kan senke et fjell til en føflekk og heve en føflekk til et fjell: har ledet an i mange år i valgkomiteer; kan vaske en svart-myr hvit; lage en helgen av en ateist, og en patriot av en som sløser bort våre midler; kan gi utenriksministre etterretning, og heve eller senke nasjonens kreditt. Denne gudinnen flyr med en stor monokkel i hendene, for å blende folkemassen og få dem til å se sin egen undergang som noe som er i sin interesse, og sin interesse i sin egen undergang.

Ser man det; allerede i 1710 ga han altså en perfekt beskrivelse av Vesten og Norge i dag!

Innlegget En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Toget for å innføre et mareritt av et 1984-samfunn i Vesten ruller videre i full fart, og som jeg skrev om for litt siden er Tyskland og UK de verste enkeltlandene i utviklingen. Man kan diskutere hvem som egentlig står bak dette, en diskusjon jeg ikke skal ta videre nå. Men det er klart at EU på et visst nivå kan ansees som en drivende kraft over nasjonalstatene i dette, og at de evneveike, stupide og korrupte norske og vestlige politikerne bare er håndtlangere; eller «puppets» som de gjerne kalles.

Og EU fornekter seg ikke, la oss se på «siste nytt», her omtalt av Arnaud Bertrand:

Dette er rett og slett vanvittig: bokstavelig talt det verste eksempelet på sensur jeg noensinne har hørt om.

Jeg sjekket selve rettsavgjørelsen (som du kan se her: courthousenews.com/wp-content/upl…), og for å være helt tydelig: Dette dreier seg ikke bare om sensur i tradisjonell forstand – som å blokkere tilgang til et nettsted eller fjerne innhold fra plattformer. Her kriminaliseres informasjon som formidles av privatpersoner, og brudd på dette kan straffes med fengsel.

Det mest vanvittige er at det ikke spiller noen rolle om informasjonen som formidles er korrekt eller ikke. Det eneste som betyr noe, er om den stammer fra RT eller andre mediekanaler som er forbudt i EU.

Med andre ord er ikke sannheten lenger et gyldig forsvar i EU; den spiller bokstavelig talt ingen rolle. Alt avgjøres utelukkende av hvem som kommer med uttalelsen.

Rettsavgjørelsen er svært tydelig på dette punktet: Forordningen, som retten siterer, fastslår at forbudet gjelder «alt innhold», uten å skille mellom hva innholdet faktisk sier. Hvis det stammer fra forbudte kanaler, er det forbudt.

Dette innebærer rett og slett et fullstendig sammenbrudd for hele det juridiske og filosofiske prosjektet som oppsto etter opplysningstiden – en tid der generasjoner av europeere kjempet for å skifte fokus fra «hvem sier det» til «er det sant».

Tenk på hvor absurd dette er: Hvis RT publiserer en video der det sies at himmelen er blå, og du deler den på et offentlig tilgjengelig nettsted i EU, vil det omfattes av denne avgjørelsen og kunne straffeforfølges.

Det er fullstendig og totalt absurd. Men slik er EU i dag.

Et sentralt poeng og nesten filosofisk poeng, som Bertrand påpeker her, er at sannhet er skrevet helt ut av bildet. Om noe er sant har ingen relevans overhodet i den vestlige og norske samfunnsorden i dag. Hele og den eneste hensikten med tiltak og lover som EU og Vesten innfører i disse tider er å skape en enda mer hermetisk lukket og kontrollert informasjonsboble for de vestlige innbyggerne slik at ingen alternative stemmer eller perspektiver slipper til. Årsaken til dette behovet er naturligvis at hvis alternative stemmer eller perspektiver slapp til ville befolkningen oppdaget at denne mer og mer hermetiske boblen er en komplett løgnboble. Og løgnboblen kan bare overleve ved rå sensur og avvikling av ytringsfrihet og de restene av demokratiske tendenser vi har/har hatt.

Thomas Fazi har her en lengre gjennomgang som ytterligere beskriver EU’s propagandanettverk og forsøk på å hermetisere informasjonsboblen.

Et ledd i dette er naturligvis også at det skal innføres Digital ID og full overvåkning i alle henseender, også for å i det hele tatt kunne gå inn på internett:

I det bildet passer jo dette sømløst inn:

Bilen vår har for lengst blitt en nesten full overvåkingssone, og nå skal ordet nesten bort slik at det blir en full overvåkingssone. Trafikksikkerhet er det falske alibiet som skal brukes her.

På samme måte som det falske alibiet av en rørende omtanke for barn ligger bak et av de siste påfunnene hvor dine private meldinger skal overvåkes, automatisk og systematisk. Dette har også Subjekt omtalt.

EU er helt åpent en fremtredende fiende av folket, og kan vel i noen henseender betraktes som en nærmest kriminell organisasjon, og norske politikere kan ikke fort nok få oss totalt underkastet og underlagt dette.

Innlegget Vestens innføring av 1984 går på steroider i EU dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Trond Skaftnesmo

I Palestina var det på Jesu tid sterke Messias-forventninger blant folket så vel som blant presteskapet.¹ Men disse forventningene gikk i retning av en sterk politisk og militær leder, en ny David, som kunne fri den jødiske nasjonen fra den romerske okkupasjonen. Jesus ble forhørt av Pilatus og spurt om han var denne Messias: Er du jødenes konge? – Jesu svar var: Mitt rike er ikke av denne verden. (Joh. 18.33-36) Så ble han da også forkastet av det jødiske lederskapet.

Kristne har til alle tider sett på disse Messias-forventningene som alt for politisk-materialistisk farget. Som om Herren ikke hadde noe annet og mer på sin agenda enn to make Israel Great again. Men for jødefolket var disse forestillingene ikke uten historiske konsekvenser. Forventningene levde nemlig videre etter Jesu død, og de førte til en tragisk slutt for den jødiske nasjonen. Folket fikk nemlig til slutt den Messias de ønsket seg, i form av en nasjonal opprørsleder; Simon Bar Kokhba. Og det opprøret som så fulgte, Bar Kokhba-opprøret (132-136), førte til en total utslettelse av det jødiske samfunnet. Rundt 580.000 ble drept, og resten ble ført bort som slaver. Slik begynte jødenes diaspora.

I dag er det som om tragedien søker å gjenta seg. Blant dagens politiske ledere i Israel, lever en Messias-forventning som ligner svært mye på den skisserte. Inspirasjonskilden har ikke minst vært Chabad-bevegelsen, ved dens markante leder, rebbe² Menachem Mendel Schneerson (1902-1994). Wiki kaller ham …«den mest innflytelsesrike jødiske leder i vår tid».³ Og slik var Schneersons innstendige oppfordring spesielt rettet til Benjamin Netanyahu: Do all that you can and bring Moshiach (Messiah) immediately!

Dette går frem av Netanyahu, The Third Temple & Messiah Documentary ⁴, en video der vi ser Netanyahu i samtale med rebbe Schneerson. I de eldste filmklippene (1984) var Netanyahu en nyvalgt FN-ambassadør for Israel. Og tross «Bibbis» ennå beskjedne maktposisjon, var Schneerson overbevist om at han ville bli statsminister, ja – han ville bli den siste før Messias kom. I samtale med Schneerson lover Netanyahu på sin side å gjøre det han kan for å rydde vei for Messias:

Rebbe Schneerson: Siden vi møttes sist, har mange ting gått fremover.

Netanyahu: Ja, mange ting har gått fremover!

Rebbe Schneerson: Hva som ikke har endret seg, er imidlertid at Messias ennå ikke har kommet! Så gjør noe for å fremskynde hans komme!

Netanyahu: Vi gjør det, vi gjør det.

Rebbe Schneerson: Åpenbart er det ikke nok, siden det alt har gått mange timer i dag, og han er fortsatt ikke her.

Så hva er det Netanyahu kan gjøre for å fremskynde Messias’ komme? Med bakgrunn i 2. Mosebok 25.8 – La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem. – var beskjeden fra Schneerson klar: Israels politiske ledere må ta mot til seg og straks bygge det tredje jødiske templet.⁵

Ved at tempelhøyden ble erobret i 1967, under seksdagerskrigen, har Herren gitt klarsignalet. Det er ikke noe å vente med! Det er ellers ikke bare Schneersons krets som ivrer for å bygge det tredje templet. Mange kristen-sionister støtter tanken, idet de tar en eventuell realisering av prosjektet som et sterkt endetidstegn. Ja, selv USAs krigsminister, Pete Hegseth, ytret et ønske om det så sent som i 2018: «Det er ingen grunn til at dette miraklet ikke skulle være mulig, å gjenreise templet på tempel-høyden.»⁶ Mange ortodokse jøder oppfatter da også Trump som vår tids Kyros; den som skal gjøre det mulig å gjenreise templet.⁷ I Trumps første periode ble det til og med laget en minnemynt for de første 100 årene etter Balfour-deklarasjonen (1917-2017), som spilte på dette motivet.

Minnemynt som viser Kyros den store og Trump, med påskriften: And he charged me to build him a house in Jerusalem. Sitatet er fra Bibelen, fra Esras bok og 2. Krønikebok, og gjelder Kyros den store – som uttalte at himmelens Gud hadde gitt ham alle jordens riker og hadde befalt ham å bygge et hus for Gud i Jerusalem.

Det var dette dekretet som ga det jødiske folket fullmakt til å vende tilbake fra det babylonske eksil til Jerusalem for å gjenreise tempelet. Vil det komme et nytt himmelsk dekret fra president Trump? Noen håper det.

Problemet er at det står en muslimsk minnebygning, Klippedomen, på den aktuelle tomten. Domen er reist til minne om Muhammeds himmel-reise, som ifølge legenden startet her. Klippedomen er muslimenes eldste bygning og deres tredje helligste sted, etter Mekka og Medina. Å rive domen ville straks skaffe Israel over 1 milliard muslimer på nakken. Og minst ett muslimsk land – Pakistan – er utstyrt med atomvåpen. Selv Netanyahu er ikke gal nok til å gjøre det! Men produsenten av denne videoen, den britiske kristen-sionisten Paul Backholer, minner seerne på at området er kjent for sine kraftige jordskjelv. Faktisk har den gylne domen falt ned flere ganger som følge av jordskjelv, og det kan jo skje i igjen. I så fall kan en ta det som et tegn fra Gud!

Alt dette er klassisk lavkirkelig eskatologi, men kombinert med en jødisk Messias-forventning. Og akkurat det krever en forklaring: Siden Backholer snakker begeistret om muligheten for et slikt jordskjelv, må en jo spørre seg hvilken interesse en erklært kristen skulle ha mht. å rydde vei for jødenes Messias? Men det finnes faktisk et logisk svar på dette også. Og har du ikke hørt det før, så kommer det her: Som kristen vet Paul Backholer at den Messias som kommer, etter at jødene har ryddet unna Klippedomen og bygget et skikkelig tempel til ham, ikke er noen annen enn Jesus. Og da vil jødene innse sin historiske tabbe og omvende seg og bli kristne. Og Jesus overtar så styringen med hele verden, og han vil styre folkene med jernstav i tusen år.

Dette er illustrert i videoens startscene, formodentlig på Tempelhøyden i Jerusalem. Jesus står frem som konge, med gulltornekrone og et septer som kombinerer Davidsstjernen med korset. Klar tale: Jesus er nå konge – eller Verdens herre – for kristne og jøder. Han blir hyllet av folket. Ved siden av ham står Netanyahu. Og til venstre flyr en hvit due. Det er fred. Krigene i Gaza og på Vestbredden, i Syria, i Libanon osv. har da antakelig forlengst fått en lykkelig slutt.

Dette er så vilt at det ikke hadde fortjent noen oppmerksomhet, om det ikke var slik at de statsledere som avgjør krig og fred i Midtøsten (og dermed også i resten av verden), samt deres støttespillere, svømmer i dette ideologiske farvannet. Den jødiske lobbyen og kristen-sionistene i USA har så langt stått sammen og garantert at USA støtter Netanyahus apokalyptiske politikk. Vil de også støtte planene om å rydde vekk Klippedomen? Og hvis en ikke har tid til å vente på et jordskjelv, som ennå kan ta 1000 år før det kommer, vil en så finne en annen løsning? En rakett på avveie kan vel gjøre samme nytten. Og kommer den fra Iran eller Jemen, så er den jo muslimsk… og så har de sprengt domen selv. Jeg er sikker på at Mossad har fantasi nok til å fylle ut resten på egen hånd.

Vel, viljen er der og planene er klare. Så sent som den 26. mai 2025, på Jerusalems dag, sverget Israels finansminister Bezalel Smotrich til den London-baserte nettavisen Middle East Eye at de ville gjenoppbygge templet.⁸

Tidens Messias-forventninger er eksplosive. Ja, de er langt mer eksplosive enn for 2000 år siden, fordi de denne gangen kan utløse en brann som kan spre seg ut over hele verden.

Sluttnoter

1. Dette essayet er et utdrag fra sluttkapitlet i boken Torinokledet (Paradigmeskifte forlag, 2026).
2. En rebbe, et uttrykk brukt av den hasidiske retningen innenfor jødedommen, er en åndelig leder av høyere rang enn en rabbi, som rett og slett betyr lærer. En rebbe er så å si en «lærernes lærer» eller en lærer for større åndelige bevegelser.
3. https://en.wikipedia.org/wiki/Chabad og https://en.wikipedia.org/wiki/Menachem_Mendel_Schneerson
4. Netanyahu, The Third Temple & Messiah Documentary, https://www.youtube.com/watch?v=1VrG-RQlMvI
5. Det første templet ble reist av Davids sønn, Salomo, og ble fullført i år 960 f.Kr. Det ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Det andre templet ble bygget fra år 535 f.Kr., da jødene begynte å komme tilbake fra landsforvisningen i Babylon. Det ble fullført i 516 f.Kr. Templet ble ødelagt av romerne i 70 e.Kr. Siden da har jødene ikke hatt noe tempel, og har da heller ikke kunnet utføre de ofringene som Moseloven påbyr.
6. Nordangård, J. (2024): Temple of Solomon. Pharos Media Production. Norrköping. (s. 112)
7. Det vil si at han sammenliknes med den perserkongen – Kyros den Store (ca 600-530 BC) – som tillot jødefolket å vende tilbake fra det babylonske fangenskapet til Jerusalem, for å gjenreise templet.
8. https://www.middleeasteye.net/news/smotrich-calls-expansion-israels-borders-during-jerusalem-day-celebrations – Smotrich foreslår riktignok at en i stedet for å destruere Klippedomen, skal fjerne Al-Aqsa Moskeen og bruke dens grunn som tomt for templet.

Innlegget Eksplosive Messiasforventninger dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Morfin og midazolam

Tidlig under COVID ble det tatt initiativ til palliativ behandling av COVID-19 pasienter med en cocktail av morfin og midazolam. Morfin er smertelindrende mens midazolan er bedøvene. Akershus Universitetssykehus viser, i svar på en innsynsbegjæring om deres protokoll(4), til et innlegg i Tidsskriftet som del av sitt vurderingsgrunnlag:

I forbindelse med innsynsbegjæringen er det tatt kontakt med avdelingsleder ved Palliativ avdeling på
Akershus universitetssykehus med tanke på korrespondanse og faglige vurderinger knyttet til utarbeidelsen
av prosedyren.
Tilbakemelding fra avdelingsleder: Både daværende avdelingsleder og daværende seksjonsleder for legene
da prosedyren ble utarbeidet er nå pensjonister. Avdelingsleder kjenner ikke til at det finnes aktuelle
bakgrunnsdokumenter på avdelingens felles lagringsområde. Rådene er i tråd med et innlegg i Tidsskriftet
for den norske legeforening og Helsedirektoratets nasjonale faglige råd for lindring i livets sluttfase, og det
som er en bred holdning fra palliative miljøer ved mange sykehus.

Innlegget ble skrevet av styret i norsk forening for palliativ medisin (NFPM) og publisert 3/4 2020:
Denne refererer til en generell artikkel hos helsedirektoratet om palliasjon beregnet på smertefulle sykdommer som kreft. (2). NFPM omtaler sin kronikk her (3). Basert på disse anbefalingene ble det altså laget «lokale» protokoller ment for COVID. Som den til AHUS(4) som var gjeldende
fra 26.03.2020 til 25.10.2023.

Ikke gjør som morra di sier!

For en legmann fremstår protokollen på flere viktige punkter, i strid med veiledningen i preparatomtalen i felleskatalogen.(5)

Midazolam skal administreres av trent personell med adekvat utstyr
Midazolan er beregnet for anestesi. «Nøye overvåkning av respirasjonsfrekvens og oksygenmetning er nødvendig.» I henhold til preparatomtalen skal Midazolam «kun administreres av erfaren lege, i omgivelser som har utstyr for overvåkning og støtte av respiratorisk og kardiovaskulær funksjon, samt av helsepersonell som har trening i gjenkjenning og behandling av forventede bivirkninger, inkl. hjerte-lungeredning.»

På tross av dette ble protokollen utarbeidet for bruk på sykehjem. Preparatet ble dermed administrert uten hverken erfarne leger, trent helsepersonell eller nødvendig utstyr. Protokollen fra AHUS bøter delvis på disse manglene med en rådgivningstelefon. Denne løsningen fremstår nokså utilstrekkelig.

Forsiktig bruk for pasienter med nedsatt lungefunksjon.
Protokollen er ment brukt for svake pasienter med nedsatt lungefunksjon (COVID). Preparatomtalen angir spesiell forsiktighet nettopp for denne pasientgruppen.
«Spesiell forsiktighet skal utvises ved administrering til voksne >60 år, kronisk syke eller svake pasienter.»
«Spesiell forsiktighet skal utvises for innledning av sedasjon med opprettholdt bevissthet hos pasienter med nedsatt lungefunksjon»

Bruk sammen med opium.
Protokollen er en coctail av midazolam og opium beregnet på pasienter med respiratoriske problemer. I veiledningen leser man:

Samtidig bruk av andre sedativa/hypnotika og CNS-hemmende midler, inkl. alkohol, øker sannsynligheten for økt sedasjon og nedsatt respirasjon. Eksempler på slike midler er opiate.

Dosering
Protokollen angir «startdose 2,5 mg fast hver 2.time, eller oftere etter behov. Kan økes til 5 mg, evt 10 mg ved manglende effekt og behov for sedering«. Dette gis sammen med morfin som forsterker effekten:
«Morfin 5 mg. Ved utilstrekkelig effekt etter 15 minutter økes til Morfin10 mg og videre evt 15 mg. annenhver time».

Vedlikeholdsdosen for sedasjon på en intensivavdeling er 0,03-0,2 mg/kg​/​time. For en person på 70 kg blir det 2-14 mg. Dosene som gis palliativt er i samme størrelsesorden + morfin.

Ble protokollen iverksatt med utgangspunkt i stress og frykt?

Artikkelen til NFPM (1) kommenterer at pallativ behandling kan iverksettes med utgangspunkt i psykiske forhold. Altså at pasienten er relativt frisk, men engstelig:
«Av smittevernhensyn er kontakt med pasientens familie betydelig redusert og dels erstattet av kontakt over telefon. Pasienter med covid-19 tas hånd om av helsepersonell med beskyttelsesutstyr og ansiktsmasker.«

«Man fokuserer på lindring av plager av fysisk så vel som psykisk, sosial og åndelig og eksistensiell natur.»

Med ande ord: Etter å ha satt beboerne på pleiehjem i en skremmende og vanskelig situasjon kan man bøte på lidelsene med midazolam & morfin.

Kronikk i Dagens Medisin

Førsteamanuensis Shahidul Islam (6) hadde en del kommentarer til protokollen i en artikkel i Dagens Medisin 15 juni 2020.
Att ge morfin plus midazolam till en svår sjuk covidpatient som har akut dyspné och andningssvikt är inte förenlig med vetenskap eller beprövad erfarenhet. Meningen med palliativ vård är att lindra symtomen, men man får inte lindra patientens symtom genom att orsaka hennes död. Att ge eutanasi är brottsligt även om det sker av medkänsla.

En human henrettelse?

Bjørneboe gjennomgikk i Bestialitetens historie en del henrettelsesmetoder med spørsmål om hvor humane de var. Spørsmålet er hvilken bevissthet man har til tross for dopen og om man f.eks. registrerer at man blir kvalt eller tørstet. I ukyndige hender, på et sykehjem, kan det også hende at bevissthetsnivået varierer.

Coctailen av morfin og midazolam kan lamme åndedrettsorganene så du blir kvalt. I så fall tar det vel ikke så mange timene. Men jeg kan tenke meg at det er ubehagelig mens det pågår.

Ellers tørster man i hjel. Er man heldig kommer noen og fukter leppene, men det hjelper neppe mye.

Ingen av delene er særlig fristende. Personlig ønsker jeg ikke en slik slutt på livet. Men folk flest er tilfredse. Tildels glorifiseres myndighetene for dette. Da blir det farvel på den måten. Det er sånn demokratiet fungerer.

For noen ble det nok en slags himmelsk straff for livslang servilitet overfor myndighetene. Jeg tenker det er bedre å ta straffen før man dør enn å brenne evig i helvete.

Skal lure på om helsepolitikere, redaktører og liknende, fikk i pose og sekk? Først palantisert død. Når døra til andre siden endelig ble åpnet og de trodde plagene var over slo varmen mot dem? Skulle vært interesant å visst hvordan forsynet håndterte dette.

Konklusjoner
Det er uklart hvor mange som døde etter ha blitt utsatt for protokollene med midazolam og morfin i de ca 3 1/2 årene protokollene var offisielle. Sannsynligvis ble en del av de som ble bokført som COVID døde drept på denne måten.

Det er også uklart hvor disse protokollene kom fra. Det er klart at de ble innført etter internasjonal innsats, muligens med legeforeningen som innfallsport og det norske helsebyråkratiet som velvillige medhjelpere.

(1)https://tidsskriftet.no/2020/04/debatt/palliativ-behandling-av-pasienter-med-covid-19
(2)https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lindrende-behandling-i-livets-sluttfase
(3)https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/aktuelt/2020/kronikk-fra-nfpm-styret/
(4)https://www.kompetansebroen.no/wp-content/uploads/2020/04/Retningslinje-ang-covid-19-pasienter.pdf
(5)https://www.felleskatalogen.no/medisin/midazolam-accord-accord-591458
(6)https://ki.se/en/people/shahidul-islam
(7)https://www.dagensmedicin.se/opinion/debatt/palliativ-vard-vid-covid-19-kan-glida-over-till-nagot-som-liknar-dodshjalp/

Noen artikler og informasjon om temaet.

https://open.substack.com/pub/maajidnawaz/p/breaking-midazolam-barrister-in-dimmock
https://open.substack.com/pub/sanityunleashed/p/midazolam-usage-in-italy-in-spring
https://medlineplus.gov/druginfo/meds/a609014.html
https://open.substack.com/pub/palexander/p/devastating-four-4-graphs-in-uk-that
https://odysee.com/@MaajidNawaz:d/Radical-Episode-17:d

Innlegget Dødshjelp til COVID pasienter dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I 1993–94 bodde jeg hos en halvt norsk familie på Long Island i New York. Joyce, kusinen til en av min mors beste venninner, ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Hun og ektemannen John tok imot meg som om jeg var deres egen datter.

Da jeg og familien min flyttet til New York i 2009, ble kontakten tatt opp igjen. Vi tilbrakte mye tid sammen, og jeg opplevde dem som min nærmeste familie i USA. Den følelsen var gjensidig. Da vi flyttet tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg å holde kontakten, særlig med sønnen, Brennen og med Joyce.

Under covid-19-pandemien fulgte vi utviklingen fra hver vår side av Atlanteren. Det tok ikke lang tid før vi la merke til hvor like de norske og amerikanske retningslinjene var. Ble du syk, skulle du teste deg. Testet du positivt for covid-19, skulle du holde deg hjemme. Først dersom pusten ble så dårlig at du fryktet for livet, skulle du oppsøke sykehus.

John testet positivt for covid-19 i februar 2021. John var 71 år gammel da han ble innlagt på sykehus på Long Island i februar 2021. Han døde fem uker senere, to uker før sin 72-årsdag. I ukene mellom innleggelsen og dødsfallet hadde jeg jevnlig kontakt med familien, særlig med Joyce og sønnen Brennen. Etter farens død skrev han ned hele forløpet slik familien opplevde det. Dette er hans historie, slik han fortalte den til meg. Kommentarene som følger etter vitnemålet er mine egne og har som formål å forklare medisinske begreper og behandlingsmetoder som omtales.

Historien om John R. C fortalt av sønnen Brennen
12. februar 2021 – 3. april 2021

Flere måneder før pappa ble syk, fikk han diagnosen tidlig stadium av emfysem. Han hadde ingen tegn eller symptomer på sykdommen.

I midten av februar 2021 testet han positivt for covid. Etter fem dager med sykdommen, mens han fulgte med på oksygenmetningen i blodet, begynte han å få problemer med å puste, og oksygenmetningen falt til rundt 62 %. Han ba moren min, redd fordi han hadde vanskeligheter med å puste, om å kjøre ham til sykehuset – noe han egentlig var sterkt imot, fordi han mente at sykehusene tok livet av mennesker.

På under én uke på sykehuset var han helt kvitt covid og testet negativt. Mens kroppen hans i starten kjempet mot covid, var immunforsvaret kraftig svekket. Han pådro seg lungebetennelse mens han var innlagt.

Han ble behandlet med remdesivir, sammen med andre behandlinger, blant annet oksygen gjennom nesen, og i noen tilfeller både gjennom nese og munn.

Omtrent to uker senere var han fortsatt på sykehuset. Han fikk da en inhalator som han skulle ta flere inhalasjoner fra for å lette pusten når han ikke brukte oksygen. Han utviklet trøske (soppinfeksjon i munnen) som følge av medisinen i inhalatoren.

Verken legene eller sykepleierne informerte ham om hvor viktig det var å skylle munnen etter hver bruk av inhalatoren for å fjerne medisinrestene. Trøsken førte til sår på størrelse med tikroner over hele innsiden av munnen, nedover i halsen og langs leppene.

Kroppen hans begynte å samle væske, og på grunn av remdesivir begynte nyrene å svikte. De kunne ikke gi ham væske intravenøst fordi kroppen allerede holdt tilbake væske.

Han var ved bevissthet, og på grunn av de store sårene på leppene, i munnhulen og halsen, kunne de ikke legge inn en ernæringssonde. Han begynte derfor å sulte.

Etter tre uker fikk han en sprøyte med Lovenox (blodfortynnende) i venstre overarm, samtidig som blodtrykksmansjetten satt på armen. Injeksjonen skulle egentlig vært gitt i magen. Dette førte til en blodpropp, som resulterte i en stor indre blødning. Legene skal ha forsøkt å skjule dette, men søsteren min oppdaget det og tok bilder.

Dagen etter at han fikk Lovenox, ga de ham en fjerde kur med remdesivir. Det var på dette tidspunktet de oppdaget at han hadde fått en ny lungebetennelse.

I løpet av den fjerde uken begynte han å vise tegn til bedring. Legen sa at de sannsynligvis kunne begynne å forberede ham på hjemreise om omtrent én til to uker.

Dette ga ham håp.

Omtrent to dager senere kom en autorisert sykepleier inn, åpnet journalen hans og sa:

«Herregud. Jeg håper du har alt i orden. Jeg kan ikke tro at du fortsatt er i live.»

Hun ga ham i praksis beskjed om å sørge for at testamentet og de siste papirene var i orden, fordi hun mente han kom til å dø.

Selv om faren min ikke kunne snakke på grunn av trøsken, så moren min at lyset forsvant fra øynene hans. Han mistet alt håp.

Samme dag la de ham i kunstig koma og ga ham legemiddelet Diludid.

Han levde én uke til, etter totalt fem uker på sykehuset. Da veide han bare rundt 41 kilo.

Faren min døde av nyresvikt, sult, dehydrering, dårlig medisinsk behandling, inkompetanse, feilbehandling og en indre blødning som ble forårsaket av at sykepleieren satte Lovenox på feil sted.

På grunn av trøsken i munnen kunne han ikke snakke de siste to våkne ukene av livet.

Den dagen sykepleieren kom inn og ga ham denne fryktelige – og etter familiens oppfatning feilaktige – beskjeden, skrev faren min på en lapp til moren min:

«Mordere. Ikke dra dette ut. Vær så snill, la meg få dø fort.»

«Sykehuset drepte faren min.«

Medisinen ga John trøske, han klarte ikke spise, drikke eller snakke de siste ukene av sitt liv.

Kommentarer og medisinsk kontekst

Remdesivir. Remdesivir er et antiviralt legemiddel som ble brukt mot covid-19 hos innlagte pasienter. I Norge ble remdesivir også brukt (kaldt Veklury). Behandlingen var omstridt i 2021. WHO anbefalte i november 2020 mot rutinemessig bruk hos innlagte covid-pasienter, mens amerikanske sykehus fortsatt brukte det hos utvalgte pasienter. Vanlig behandlingslengde var 5 dager, med mulig forlengelse til totalt 10 dager ved manglende bedring. I Brennens fortelling er det sentrale spørsmålet hvorfor faren fikk flere behandlinger etter at han hadde testet negativt for covid-19 etter kun en uke på sykehuset.

Ifølge Brennen hadde faren utviklet nyresvikt før den siste behandlingsrunden med remdesivir. Han hadde også to episoder med lungebetennelse mens han var innlagt. Dersom lungebetennelsen var bakteriell, ville antibiotika normalt være aktuell behandling. Remdesivir er et antiviralt legemiddel og virker ikke mot bakterielle infeksjoner. Familien har i ettertid stilt spørsmål ved hvorfor behandlingen ble videreført, ettersom både covid-infeksjonen var over og nyrefunksjonen var betydelig svekket.

Lovenox: John fikk Lovenox (enoksaparin), som er et blodfortynnende legemiddel som normalt brukes for å forebygge og behandle blodpropp. Standard administrasjon er som regel en sprøyte under huden i mageområdet eller låret, men legemidlet kan i enkelte situasjoner også gis andre steder dersom det finnes tilstrekkelig underhudsfett. Lovenox skal gis subkutant (i underhudsfettet), ikke intramuskulært. Standard anbefaling er magen, fordi det gir mest forutsigbar absorpsjon. Hos en svært avmagret pasient kan magen ha lite underhudsfett, og helsepersonell kan måtte vurdere andre områder med tilstrekkelig fettvev. Overarmen kan brukes ved enkelte subkutane injeksjoner, men er ikke det vanlige anbefalte stedet for Lovenox. Hvis sprøyten derimot havnet for dypt, altså i muskelen eller skadet et blodkar, kan det gi en større lokal blødning eller et hematom. Det er en kjent komplikasjon ved blodfortynnende behandling. Blødningen hos John ser ekstraordinært omfattende ut. Den er langt større enn det man vanligvis forventer etter en rutinemessig subkutan injeksjon.

Dilutid: John ble lagt i kunstig koma og gitt Diludid (hydromorfon 5 -7 ganger sterkere enn morfin). Dette er et kraftig opioid som brukes mot sterke smerter og alvorlig åndenød. Legemidlet kan også inngå i sedasjon av intensivpasienter og i lindrende behandling ved livets slutt. At en pasient får hydromorfon, betyr ikke i seg selv at behandlingen er palliativ eller at døden er nært forestående; dette avhenger av den kliniske situasjonen og hvilke øvrige legemidler som gis. Det som gjør denne delen av Brennens fortelling bemerkelsesverdig, er at John ifølge familien ble lagt i kunstig koma og fikk hydromorfon bare to dager etter at legen hadde uttrykt optimisme og sagt at utskrivelse kunne være aktuell om én til to uker.

I følge Brennen tok sykepleierens skrekkelig tankeløse utsagn alt håp i fra faren hans. Og hva var det som skjedde de to dagene etter doktorens positive beskjed, og som førte til at John ble holdt i dyp sedasjon frem til han døde? Brennen beskriver et forløp der komplikasjonene av behandlingen under sykehusoppholdet langt overskygget den opprinnelige covid-infeksjonen. Ifølge Brennen var covid-infeksjonen over etter under én uke. Det som fulgte var en lang rekke komplikasjoner etter behandlinger under sykehusoppholdet. Familien opplevde at disse komplikasjonene ble det dominerende sykdomsforløpet, og forårsaket farens død.

John døde på langfredag i påsken, på sin kones 69-årsdag.

Innlegget «Sykehuset drepte faren min» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Vårt forsidebilde: COVID-pasient i Ukraina med dykkemaske i mangel av tilgjengelig ventilator)

Her er del 2. Dette er tredje og siste del.

Legal immunitet til å drepe deg

Det medisinske systemet hadde full legal immunitet for tiltakene og behandlingene som drepte folk.

The PREP Act ga fullstendig immunitet mot erstatningsansvar for dødsfall forårsaket av «behandlingstiltak” mot COVID, inkludert “ethvert antiviralt preparat, ethvert annet medikament, ethvert biologisk, diagnostisk eller annet type utstyr.» Remdesivir er klassifisert som et antiviralt medikament. Paralytikum som brukes før intubasjon er en medisin. Mekaniske ventilatorer er utstyr. Hver eneste komponent i disse sykehusprotokollene var et tiltak med legal dekning.

Immuniteten dekket alle involverte: legemiddelfirmaet som produserte remdesivir, selskapet som leverte ventilatoren, sykehuset der protokollene ble implementert, legen som skrev ordrene og sykepleieren som utførte dem. Alle som var involvert i COVID-protokollene ble legalt beskyttet.

Det eneste unntaket som var definert i PREP Act var “forsettlig utilbørlig opptreden”— men da ifølge av en signert tilståelse fra noen som sier “Jeg drepte COVID-pasienter med vilje”, altså i praksis eksisterte ikke unntaket.

De visste hva de gjorde

Unnskyldningen om at “ingen visste, ” eller at sykehus ganske enkelt fulgte de beste tilgjengelige og mest dokumenterte medisinskfaglige tiltakene er absurd. Advarsler eksisterte før COVID-protokollene ble implementert og fortsatte etterpå. Sykehus ignorerte dem uansett.

Bevisene for at protokollene var skadelige, eksisterte før de ble systematisk implementert. Problemer med remdesivir var kjent før FDA-autorisasjonen, og ICU-leger visste allerede at høytrykksventilasjon kunne drepe pasienter — likevel vraket COVID-protokollene det som før dette var etablert praksis ved å presse på for tidlig, aggressiv intubasjon. I mars 2020 advarte Dr. Cameron Kyle-Sidell, en ICU-lege i New York City, om at ventilasjonsprotokollene ville forårsake “en enorm mengde skade på et stort antall mennesker på veldig kort tid”.

Etter at protokollene ble implementert, fortsatte bevis på skadene det forårsaket å dukke opp, men sykehus opprettholdt like fullt protokollene. I mai 2020 vitnet Dr. Pierre Kory, som drev en COVID-ICU i New York den gang, for en senatkomité og advarte om at sykehusprotokollene drepte pasienter. Kory og Dr. Paul Marik grunnla Front Line COVID-19 Critical Care Alliance, en gruppe leger som advarte mot remdesivir og tidlig mekanisk ventilasjon mens de dokumenterer protokolldrevet dødelighet. Mange leger rundt om i landet, inkludert Dr. Peter McCullough og Dr. Mary Talley Bowden, alarmerte omverden. Den 20. november 2020 ga Verdens helseorganisasjon en formell anbefaling i mot remdesivir, men amerikanske sykehus fortsatte å administrere det. Sykepleiere snakket med lokale medier, la ut videoer og sendte inn interne klager som beskrev pasienter som ble dårligere etter remdesivir, ble intubert mot deres vilje, og døde alene uten familiene deres. Disse sykepleierne ble sagt opp, eller bragt til taushet på andre måter mens protokollene fortsatte.

De mest lønnsomme årene noensinne

For store sykehus var Covid-perioden den mest lønnsomme tiden i deres historie.

Ifølge en analyse fra Mathematica, som omfatter mer enn 35 000 kostnadsrapporter for Medicare fra perioden 2011–2021, nådde medianverdien for netto fortjenestemarginer ved amerikanske sykehus sitt høyeste nivå noensinne i 2020 og 2021. En egen studie fra JAMA Health Forum, som omfattet 4 423 sykehus, viste at medianverdien for driftsmarginer steg til et rekordnivå på 6,5 % i 2020/2021 – mer enn en dobling av medianverdien på 2,8 % fra tiden før covid-pandemien. En analyse fra Kaiser Family Foundation viste at de tre største kommersielle helseforetakene opprettholdt driftsmarginer over nivåene fra før pandemien i ni av de elleve første kvartalene under covid-perioden. HCA Healthcare – den største kommersielle sykehuskjeden i USA – rapporterte et overskudd på 3,75 milliarder dollar i 2020, en økning fra 3,5 milliarder dollar året før. Selskapets administrerende direktør hanket selv inn mer enn 30 millioner dollar.

Konklusjon

Sykehusprotokollene som maksimerte refusjonene, var også de som maksimerte dødeligheten. Ved å kombinere føderalt subsidierte protokoller med juridisk immunitet for alle involverte, skapte systemet en selvforsterkende spiral der dødsfallene som protokollene medførte, ble brukt til å rettferdiggjøre videreføringen av dem.

Hvis dødsfall knyttet til COVID hadde bitt registrert korrekt, ville helsevesenet blitt avslørt – ikke som en redning, men som en av de primære drivere for dødeligheten.

Før vi erkjenner at helsevesenet er en av de primære driveren for dødelighet, vil vi fortsette å lete etter svar hos nettopp de institusjonene som tjener på vår nedgang.

Videre relatert lesning:

Insiders Admit What Your Doctor Never Will: Modern Medicine Is a Fraud

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Å kjøpe hus kun etter en ideologisk sjekk?

Av Bild, 10.04.2026

Berlin – Vil staten snart kunne bestemme hvem som får kjøpe bolig – og hvem som ikke får det? Et nytt lovforslag fra det tyske bygningsdepartementet – initiert av Verena Hubertz (SPD) og sett av avisen BILD – vekker oppsikt. Planen går ut på at kommuner skal få forkjøpsrett dersom det er mistanke om at en kjøper forfølger «grunnlovsstridige mål». I praksis betyr dette at kommunen kan stanse handelen – og kjøpe eiendommen selv. Forslaget innebærer nærmere bestemt en reform av plan- og bygningslovgivningen. Det uttalte målet er å «styrke fellesskapets interesser» og «forebygge sosiale problemer».

Veien dit er imidlertid svært omstridt: Byer og kommuner skal få tillatelse til å undersøke hvem som står bak et eiendomskjøp – og hva vedkommende mener. Planene legger til og med opp til at både den statlige sikkerhetstjenesten og det føderale kriminalpolitiet skal involveres! «Nius» var først ute med å omtale utkastet.

Mistanke er tilstrekkelig – ingen straffbar handling kreves

Særlig omstridt er det at ren mistanke ifølge utkastet er tilstrekkelig. Nærmere bestemt vil inngripen være mulig «forutsatt at faktiske forhold rettferdiggjør antakelsen om at kjøperen aktivt støtter realiseringen av disse ambisjonene».

Kjøperen trenger ikke å ha begått en straffbar handling; det er tilstrekkelig at myndighetene antar at vedkommendes synspunkter kan få en langsiktig «politisk virkning». Kommunen kan deretter innhente opplysninger fra sikkerhetstjenesten, vurdere kjøpet og – i tvilstilfeller – gripe inn og selv overta eiendommen (ved å benytte seg av forkjøpsrett). Målet er å holde ekstremister unna enkelte nabolag. Utkastet viser til kjente eksempler, som i Dortmund-Dorstfeld og landsbyen Jamel, der høyreekstreme grupper bevisst har etablert seg. Myndighetene ønsker å forhindre en slik utvikling i fremtiden.

For at dette skal fungere, må selve loven endres: Den nasjonale sikkerhetstjenesten skal gis fullmakt til å videreformidle personopplysninger til lokale myndigheter, slik at de kan kontrollere kjøperen.

«Krenker den grunnleggende retten til ytringsfrihet»

Lovforslaget møter kritikk. Eksperten på konstitusjonell rett Volker Boehme-Neßler (63, Universitetet i Oldenburg) uttalte til BILD: «Svært problematisk! Det krenker den grunnleggende retten til ytringsfrihet. Den uklare ordlyden i lovforslaget innebærer at selv kritiske borgere med meninger som anses som politisk uønskede, kan bli rammet.»

Også FDP reagerer kraftig. Martin Hagen (44, FDP) uttalte til BILD: «Hubertz’ planer minner meg om DDR. Den gangen var det innbyggere som fulgte partilinjen, som fikk de mest ettertraktede leilighetene. Å gjøre boligkjøp avhengig av en politisk lojalitetstest er å bryte med grunnlovens prinsipper.» Marc Bernhard (54), boligpolitisk talsmann for AfD, sa: «Grunnlovsstridig! Denne planen åpner døren på vidt gap for vilkårlighet, og har som klart mål å ekskludere det største opposisjonspartiet og dets velgere.»

Samtidig retter dokumentet seg også mot organisert kriminalitet – for eksempel i saker med mistanke om hvitvasking knyttet til næringseiendom (som frisørsalonger eller spillehaller).

Volker Boehme-Neßler (63) er professor i offentlig rett ved Universitetet i Oldenburg. Forskningen hans fokuserer på områder som konstitusjonell rett, digitalisering, demokrati og medieregulering.

Kommentar:

Ja, hva kan gå galt her? Dette er altså landet som jobber aktivt med å forby ved lov et politisk parti fordi det har seilet opp som et ledende parti og dermed truer dominansen til den tradisjonelle maktblokken i landet.

I hele Vesten avvikles i disse tider alle rester av reelt demokrati og ytrings- og meningsfrihet i ganske stødig og raskt tempo. Men noen verstingland har kastet nesten alle hemninger i dette, slik som spesielt Tyskland og Storbritannia. (USA har ikke hatt noe rester av demokrati på omtrent 100 år).

Norge følger naturligvis etter i absolutt alt, med eneste forskjell at vi ofte ligger et par år bak verstingene, samt at noen elementer av avviklingen av reelt demokrati og ytrings- og meningsfrihet i Norge foregår på et hakk mykere måte («soft power») enn i verstinglandene.

Hvis jeg siterer Bildt kan man lese dette: «(…) planen går ut på at kommuner skal få forkjøpsrett dersom det er mistanke om at en kjøper forfølger «grunnlovsstridige mål».

Det ekstremt vittige i galskapen er at hvis denne lovgivningen ble innført i Norge ville de aller fleste politikerne på Stortinget ikke få lov å kjøpe bolig!

Noe av de samme temaer diskuteres for øvrig meget godt her på Steigan.no.

Innlegget Vestens innføring av 1984 går på steroider i Tyskland dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Vårt forsidebilde: COVID-pasient i Ukraina med dykkemaske i mangel av tilgjengelig ventilator)

Her er del 1.

4 – Mekaniske ventilatorer ($50,000+ for å ødelegge lungene dine)

Etter å ha ødelagt pasientens nyrer og lever med remdesivir, var neste trinn i COVID-protokollen den mest lukrative og dødelige av alle: mekanisk ventilasjon. Gjennomsnittlig kostnad for å behandle en COVID-pasient som ikke var på ventilator var $ 12 700, men ved å plassere pasienten på en ventilator, skyrocket gjennomsnittlig kostnad til over $ 65 500.

Mekanisk ventilasjon var en dødsdom. Til tross for den velkjente risikoen for ventilatorindusert lungeskade, ignorerte sykehus flere tiår med beste praksis — som favoriserte ikke-invasiv oksygenstøtte — og tydde til tidlig, aggressiv intubasjon. Pasientene ble beroliget, lammet og holdt i et kjemisk indusert koma mens ventilatorer tvang høyt trykkluft i lungene.

Resultatene var katastrofale. På mange sykehus var dødsraten for pasienter som ble plassert på ventilatorer over 80%. I New York var dødsraten for mennesker over 65 år 97%.

5 – Død ($100,000+ for å ha drept deg)

Etter å ha ødelagt nyrene og leveren din med remdesivir, og deretter avsluttet deg med en ventilator, kunne sykehuset innkassere sekssifret beløp for å ha drept deg — og i noen tilfeller innkasserte sykehus mer enn $ 400 000. Men dødsattesten sa “COVID”.

Dette er et annet eksempel på hvordan det medisinske systemet hvitvasker dødsfallene det forårsaker — med villedende ICD-koder og dødsattester som sletter sykehusets straffskyld. Det var en selvforsterkende tilbakemeldingsloop: sykehusforårsaket dødsfall oppblåste det offisielle COVID-dødstallet, som deretter ble brukt til å rettferdiggjøre selve protokollene som forårsaket disse dødsfallene.

De økonomiske insentivene krevde ikke at menneskene som jobber på sykehus bevisst skulle tenke “la oss drepe denne pasienten for mer penger ”— men de belønnet lekende lett sekvensen av intervensjoner som sannsynligvis ville drepe deg. Protokollen som maksimerte refusjon var også protokollen som maksimerte dødeligheten.

Minst 500 000 drept

Rundt en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus — men lignende protokoller ble tatt i bruk rundt om i verden, noe som gjorde de globale dødstallene mye høyere.

I følge en analyse av data for dødelighet av alle årsaker gjort av Denis Rancourt og kolleger, var det 653 463 overflødige dødsfall i USA i løpet av de første 50 ukene av COVID-perioden, før COVID-vaksinen var allment tilgjengelig. Dette tallet representerer dødsfall høyere enn basislinjen pre-COVID i perioden da COVID sykehusprotokoller — inkludert remdesivir og mekanisk ventilasjon — ble benyttet. Mens Rancourt tilskriver disse overdødelighetstallene til den bredere håndteringen og medisinske responsen, var sykehusprotokollene de mest direkte virkemidlene som mange av disse dødsfallene var resultat av.

Toppen i overflødige dødsfall i løpet av COVID-perioden før vaksinen var synkron med protokollutrullingen, og jurisdiksjonene som ble rammet hardest var de som brukte protokollene mest aggressivt, mens steder med forskjellige tilnærminger stort sett ble skånet. Det samme mønsteret av synkrone, responsinduserte dødelighetshotspots ble observert over hele verden, ikke bare i USA.

John Beaudoin anslår også at omtrent en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus. Han fikk tak i 1,6 millioner dødsattester gjennom FOIA-forespørsler og gjennomgikk tusenvis av dem linje for linje, inkludert legenotater og årsak til dødsårsaksnarrativer. Beaudoin sammenlignet hva sertifiserende leger skrev med hva CDC genererte av info og fant massive avvik.

Beaudoin dokumenterte store økninger i dødsfall fra nyresvikt og respirasjonssvikt i 2020 — tilstander i samsvar med skaden forårsaket av remdesivir og mekaniske ventilatorer. Disse dødsfallene sank i antall da sykehusprotokoller ble mindre aggressive og ventilatorer ble brukt mindre vilkårlig.

(Fortsetter i del 3)

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.