Selger ikke viruset seg selv? Del 4

Forpliktelse, sammenheng og konsistens

Dette prinsippet beskrives av Cialdini som at vi mennesker ønsker å gjøre ting vi føler at stemmer overens med det vi har gjort tidligere. Innen markedsføring kan dette være å knytte relasjoner via små handlinger til kunden for å på sikt utvide relasjonen til noe større. «Gi dem lillefingern og de tar hele hånda» er et begrep som bygger på disse mekanismene.

Det handler om å få kunden inn i en relasjon ved at kunden forplikter seg til noe lite før man etterhvert ber om noe større. For mennesker som har gitt en liten forpliktelse vil det være vanskelig å si nei til en større forpliktelse fordi de psykisk sett har forpliktet seg til relasjonen og det er vanskelig å bryte med tidligere handingsmønster.

Mennesker ønsker i stor grad å være konsekvente og konsistente og denne mekanismen vet markedsførere å benytte seg av. Å bli anklaget for å være inkonsekvent er noen av de vanskeligste følelsene et menneske kan oppleve. De aller fleste ønsker å tro at sine meninger og holdninger er deres egne og vil derfor i stor grad heller forsvare dem enn å møte en anklage om inkonsekvens.

Eksempler på disse mekanismene i salg kan være å få en potensiell kunde til å forplikte seg til et kjøp ved å gjøre en liten handling som å  for eksempel undertegne et dokument med kundeopplysninger. Psykisk sett har kunden underbevisst forpliktet seg selv mentalt til å handle med akkurat denne selgeren. Steget herfra til at selgeren får komme på hjemmebesøk og vise frem produktet og utvikle en relasjon til kunden blir dermed enklere. Til slutt vil forhåpentligvis relasjonen ha blitt så god og selgeren har fått så mye tid til å selge inn produktet sitt at salget blir gjennomført og en fast kunde er sikret for lang tid fremover.

“Only when you give up being consistent will you find the truth! Inconsistency makes you free to discover other roads.” ― Mehmet Murat ildan

Under pandemien har man sett disse mekanismene tydelig og hvordan de har påvirket befolkningen til å slutte opp om ulike tiltak.

Det må påpekes at det er vanskelig å fastslå om dette har skjedd bevisst eller ubevisst i fra myndighetene side, men i enkelte av tilfellene er det vanskelig å se at handlingene de oppfordrer til har noen annen mening enn å skape forpliktelse, sammenheng og konsistens i befolkningens handlingsmønstre. Det bør påpekes at slike mekanismer også kan oppstå i grupper naturlig, men effekten av hvor det kan lede vil likevel være den samme.

A til B og B til C.

Tiltakene er i hovedsak basert på at innbyggerne gjennomfører dem frivillig uten noen form for trussel om straffesanksjoner annet enn eventuell sosiale sanksjoner. I de tilfellene der det ligger en straffetrussel tilgrunn er ofte reglene svært uklare og vanskelig å fortolke.

Munnbind er ikke påbudt med unntak i noen få tilfeller. FHI skriver at det finnes lite vitenskapelig evidens for å fastslå at de har noen effekt imot virus og at måten de fleste bruker dem i Norge er mer skadelig og øker smittefaren mer enn om vi hadde gått uten. 

https://www.fhi.no/en/publ/2021/does-wearing-a-facemask-stop-or-slow-down-the-spread-of-respiratory-viruses/

Likevel er bruken av munnbind svært utbredt selv i situasjoner der de åpenbart ikke har noen hensikt selv om man hadde forutsatt om munnbindet forhindret virus i å slippe igjennom. Mennesker observeres gående med munnbind alene på gata eller mens de sitter i en ellers tom bil.

Det samme gjelder spritvasking av av hender som har blitt en fast rutine i mange nordmenns liv. Vi vet at koronavirus ikke smitter gjennom huden og i praksis ikke via overflater. 

Overflatesmitte har ifølge amerikanske CDC 1/10000 sjanse for å forekomme og er i praksis ingen smittevei for koronaviruset. Viruset smitter i all hovedsak mellom symptomatiske mennesker via dråper eller aerosoler. 

https://www.msn.com/en-us/news/politics/cdc-ays-risk-of-covid-transmission-on-surfaces-1-in-10-000/ar-BB1fkdeb

Det er svært omdiskutert om alkohol i det hele tatt har noen virkning for å forhindre virus.  Riktignok finnes noen studier som konkluderer med en effekt dersom alkoholen holder en høy nok prosent til å løse opp viruset. Problemet med så sterk alkohol er at den tar knekken på huden og den naturlige bakteriefloraen som er viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar. 

Tiltaket med å sprite hendene flere ganger daglig er derfor mest sannsynlig kontraproduktivt og skadelig. Sjansene for at det forhindrer smitte er minimal og det vil over tid vil medføre helseskader.

Likevel fortsetter mange med denne «spritingen» flere ganger daglig og har innarbeidet handlingsmønstre vi tidigere kun relaterte til mennesker som led av bakteriefobi og tvangslidelser.

Forpliktelser forplikter deg psykisk.

At disse «små» handlingene som å teste seg selv om man er frisk, ta på seg et munnbind eller sprite hendene vil psykisk sett skape en underbevisst forpliktelse til det gjeldende smittevernsregimet.

Om myndighetene gjør dette bevisst eller ikke kan vi spekulere i, men effekten av handlingene vil uansett være tilstede i befolkningens mentalitet og prege oss i lang tid fremover.

Disse «små» handlingene kan virke “ubetydelige”, men underbevisst påvirker de oss mer enn vi  aner. Det at man har synlige tiltak som munnbind tilstede i offentligheten, minner oss konstant på farlig “den farlige pandemien” og holder usikkerheten og angsten i befolkningen oppe. 

Handlingene gir en indre aksept for det gjeldende narrativet og det iboende behovet vi har for konsistens vil føre til at vi øker vår aksept for inngripende tiltak og jo flere trinn i klatrer opp denne stigen. Og jo høyere vi er på stigen, jo vanskeligere blir det å hoppe ned fra den.

Det er psykisk sett svært vanskelig å bryte med tankesettet, fordi dette vil kreve en selverkjennelse om at endel av de tingene man mente og gjorde var meningsløse og feil. Denne erkjennelsen vil for mange være langt hardere, enn å bare gå et trinn lenger opp på stigen og godta enda flere tiltak eller lovendringer. 

Aksepteres munnbind vil det være inkonsekvent å droppe håndsprit, aksepterer du munnbind og håndsprit er det inkonsekvent å ikke teste seg selv om man ikke er syk. 

Aksepteres slik testing er det inkonsekvent være imot nedstegning dersom smittetallene går opp. Aksepteres det at smittetallene styrer gjenåpningen vil det være inkonsekvent å ikke ta vaksinen. Aksepteres vaksinen som eneste løsning på krisen vil det være inkonsekvent å ikke ta en dose til dersom den første dosen ikke fungerer som forventet.  

Aksepteres de første tre vaksinene vil det være inkonsekvent å ikke ta den fjerde. Aksepteres den fjerde vaksinen og smittetallene ikke går ned vil det være inkonsekvent å være imot en ny nedstegning med påfølgende tiltak.

https://www.msn.com/en-gb/health/medical/israel-planning-to-administer-fourth-covid-vaccine-shot/ar-AAO7vK5

For en politiker vil det i mange tilfeller være bedre å ta konsekvent feil enn å beskyldes for en inkonsekvent politikk. 

Det sitter som regel langt inne å  erkjenne at tidligere førte politikk ikke ledet frem til ønsket resultat og endre kurs i stedet for å bare fortsette på den samme kursen.  Det triste med dette er at vi som samfunn heller burde hedret og verdsatt politikere som har et åpent sinn og søker etter de beste løsningene til enhver tid uavhengig av om det ikke fremstår som konsekvent.

https://www.dagbladet.no/sport/inkonsekvensen-er-meningslos/72597611

https://www.nationen.no/article/navarsete-skuldar-ap-for-inkonsekvens-om-pelsdyr/

Desto sterkere handlinger, «ofre» og aksepter befolkningen har gitt i løpet av pandemien og jo lengre dette varer jo sterkere blir forpliktelsen til den vedtatte strategien. 

En vil kunne se at det ofte er dem som har ofret mest som vil være de mest lojale til den førte politikken som i størst grad støtter opp om den.

Vi kan tenke oss reaksjonene dersom Erna Solberg i morgen hadde innkalt til en pressekonferanse hvor de beklaget at hun hadde overreagert på grunn av frykt og usikkerhet, men at de med den kunnskapen som nå finnes om viruset, ville  gå tilbake til en tradisjonell pandemihåndtering med fokus på beskyttelse og vaksinering av kun sårbare grupper og full åpning for alle andre.

Bent Høie hadde deretter beklaget til alle som hadde lidd eller mistet jobben som følge av tiltakene, men sa at vi nå måtte vi sette fokus på på gjennoppbygging av økonomi og folkehelse.

Kanskje et drømmescenario for noen av oss, men trolig ville reaksjonene i hovedsak ha vært negative i store deler av befolkningen da det for mange ville oppstå en følelse av svik og at alt all innsats og ofre hadde vært forgjeves.

Denne mekanismen forekommer også i det motsatte spekteret hos motstanderne av den vedtatte politikken. «Vi» søker også etter informasjon som bekrefter det bildet vi sitter med og den oppfatningen vi har av verden. Det vektlegges ofte helt andre medier og informasjonskanaler enn «de etablerte mediene». 

Noe av grunnen til denne polariseringen skyldes at det har vært lite rom for debatt i de større mediehusene, slik at ulike syn ikke har kommet godt nok frem. Mediedekningen har i hovedsak handlet om dekning av smittetall og hvilke tiltak som har vært iverksatt, omtrent helt uten noen diskusjon rundt konsekvenser på sikt eller hvordan det store bildet påvirkes.

Hadde hele spekteret av ulike meninger fått debattert i åpne forum ville vi trolig unngått den splittelsen vi ser tendenser til i Norge, men som er langt sterkere i andre land og har begynt å true stabiliteten i enkelte stater. 

Konsistensen er mange steder så sterk på begge sider av denne saken at enkelte ender opp i ekstreme posisjoner som kan bli farlige på sikt. 

Det ene ekstreme ytterpunktet virker å tro at viruset er et ekstremt farlig menneskeskapt virus fra et laboratorie i Kina som kommer til å at livet av dem, eller gi dem varige alvorlige varige skader dersom det ikke stenges ned og praktiseres maksimalt smittevern og hyppig tvungen massevaksinering. 

Det andre ytterpunktet er i tvil om viruset i det hele tatt eksisterer og endel mener at vaksinen er et våpen i ledd om skjulte planer om befolkningsreduksjon.

De fleste nordmenn har heldigvis et mer pragmatisk syn på saken og er ikke spesielt redde for noen av scenarioene, men følger det de må av tiltak og håper pandemien snart tar slutt. Men også denne gruppa står i fare for å splittes, dersom tiltakene varer og tiltakene blir mer inngripende.

Samfunnet er ikke tjent med å ha to store grupper som er like konsistente i sitt verdenssyn og dette kan på sikt medføre en splittelse i folket som kan være vanskelig å reparere. Av denne grunn bør begge sider være pådrivere for en saklig debatt, respektere andres ytringsfrihet og at de akseptere at sin egen side kan ha tatt feil i enkelte sammenhenger.

Å tilrettelegge for en åpen debatt hvor alle syn aksepteres og debatteres på en saklig måte burde derfor ha vært en av hovedoppgavene til den politiske ledelsen i mediehåndteringen av pandemien, men dette virker å være en helt fraværende.

Det er ingen tvil om at pandemien på sikt vil medføre endinger i forhold til hvordan vi lever og det er ingen «konspirasjonsteori» at det finnes politiske krefter som ønsker på påvirke dette i ulike retninger. 

At dette ikke diskuteres oftere i et demokrati som Norge og at slike inngripende avgjørelser kan tas på politisk nivå uten offentlig debatt er meget diskutabelt. Vi er ikke tjent med å fortsette i en retning uten debatt fordi vi eller våre politikere psykisk sett synes det er ubehagelig å kjenne på inkonsekvens.

Legg igjen en kommentar