For det utrente øyet kan regjeringens pandemihåndtering og medias fremstilling av denne fremstå som til tilfeldig, lemfeldig og at den endres i tråd med «smittetall», «sykehusinnleggelser» og «TISK kapasiet» osv.
Studerer man den nærmere vil man se at den har vært relativt konsistent på flere felt og at det aktivt brukes velkjente metoder fra PR og reklamebransjen for å påvirke befolkningen og understøtte den politikken som ønskes gjennomført. Om dette gjøres bevisst eller bare er mekanismer som opptrer naturlig er vanskelig å fastslå, men uavhengig av dette er det viktig at vi er kjent med mekanismene for å motvirke at vi lar oss påvirke av dem. Dette for at vi skal kunne fatte bedre valg og gjøre beslutninger basert på egen verdier, kunnskap og erfaring.
Robert Cialdini er en amerikansk psykolog som i 1984 utgav boka; Influence: The Psychology of Persuasion.
Cialdini undersøkte salgsavdelinger ved ulike selskaper og forsøkte å finne ut hvilke psykologiske mekanismer selgerne benyttet seg av for å oppnå gode resultater.
Cialdini identifiserte disse psykologiske mekanismene og forklarte bruken og virkningen av dem. Boka ble en bestselger og prinsippene regnes fortsatt som pensum for reklame og PR-bransjen.
Prinsippene ble delt inn i hovedkategoriene:
-Gjensidighet
-Knapphet
-Autoritet
-Forpliktelse og sammenheng
-Sosiale bevis
Det er viktig å påpeke at vi mennesker både bevisst og ubevisst benytter oss av slike teknikker i hverdagen.
De er en del av det naturlige sosiale samspillet mellom mennesker. En bevissthet rundt dem vil gjøre oss vanskeligere å påvirke og vi blir istand til å ta mer selvstendige valg.
At politikere og PR folk benytter seg av slike teknikker er åpenbart for de fleste. Politikere ønsker å få mest mulig gjennomslag for egen politikk og dette er noe de færreste vil anse som uetisk eller kritikkverdig.
Mennesker som har en bevissthet rundt teknikkene vil enklere gjenkjenne dem og være i stand til å til å i mindre grad la seg påvirke og på denne måten ta valg basert på egne behov eller verdier, enn dem som i større grad lar seg underbevisst påvirke.
Det kan være problematisk å anklage enkeltpersoner for å bevisst «manipulere» andre med slike teknikker. Men at politikerne, deres PR folk som utformer politikk og kommunikasjonsstrategier er drillet i disse teknikkene bør det være liten tvil om.
Vi finner endel åpenbare eksempler på hvordan teknikkene har vært brukt av norske myndigheter for å fremme den vedtatte politikken under pandemien. Om dette i alle tilfeller har vært bevisst må leseren selv få avgjøre, men den psykologiske effekten vil uansett være den samme.
Gjensidighetsprinsippet:
Dette prinsippet går kort fortalt ut på at vi i stor grad behandler andre slik de behandler oss. Vi vil i større grad smile til et menneske som smiler til oss enn om vi møter på en som er sint eller trist. Vi er i større grad villige til å være gode mot mennesker som er gode mot oss enn mot dem som ikke er det.
Eksempler på dette i markedsføring kan være utdeling av gratis aviser for å selge abonnementer eller sponsing av gode formål som idrett eller kultur. Forbrukeren oppfatter slike selskaper som gavmilde og dette vil utløse et underbevisst gjensidig ønske om å gi noe tilbake og en form for lojalitet til produktet eller eller leverandøren.
“All too often the compliment we have just been paid is merely a repayment for the compliment we have just paid.”― Mokokoma Mokhonoana
Vi har sett bruken av dette prinsippet gjennomgående innen mange felt av pandemi-politikken. Omtrent samtlige «unødvendige» sosiale aktiviteter ble i mars 2020 stengt ned.
Idrett, kino, utesteder, reising, hytter osv ble stengt ned, mens det regjeringen anså som «nødvendige» samfunnsfunksjoner som vinmonopolet og Mc Donalds ble holdt åpne.
Etterhvert som pandemien skred frem åpnet regjeringen sakte men sikkert disse «unødvendige» aktivitetene som små belønninger til folket som hadde vært lydige og etterlevd smittevernstiltakene.
En kan selvfølgelig argumentere med at stenging av slike sosiale aktiviteter var en faglig begrunnet beslutning basert på smitteutbredelsen i samfunnet, men det er da viktig å påpeke at ingen aner hva som er den smittereduserende effekten av slike tiltak og det er heller ikke er gjort noen studier på dette i Norge løpet av de 18 månedene pandemien har vart.
Tallene hittil tyder på at den registrerte smitten i stor grad korrelerer med antallet som testes og at antallet som blir syke korrelerer med de kjente sesongene for luftveisinfeksjoner.
At redusert fysisk aktivitet, livsglede og en mer «steril livsstil» påvirker helsetilstanden i befolkningen negativt og gjør den mer sårbare for ulike infeksjoner er et element som bør tas med i det totale regnestykket over kost og nytten av de ulike tiltakene. Disse negative effektene snakkes det lite om.
Uansett om disse nedtegningene og åpningene skyltes rene helsefaglige vurderinger eller om de inngår i en strategi for å sikre oppslutning om egen politikk, vil de uansett bidra til et «gjensidighetsforhold» mellom folket og myndighetene.
Myndighetene gir folket «gaver» i form av at de får tilbake tapte friheter i bytte mot lojalitet til den gjeldende politikken. Resultatet vil bli en mindre kritisk og mer føyelig befolkning.
En ser gjensidighetsprinsippet tydelig i land som har tatt i bruk Korona-sertifikatet innenlands. Her får vaksinerte innbyggerne tilgang til egne tilbud og «goder» samfunnet i bytte mot sin lojalitet til myndighetenes politikk.
Aksepterer du å gi ifra deg rettigheter som frihet til å selv bestemme hvilken medisinsk behandling du skal motta, eller at du samtykker i å oppheve taushetsplikten helsevesenet har overfor dine helseopplysninger, så får du tilgang til de samme godene du hadde før pandemien brøt ut i belønning.
Når man i tillegg vet at vaksinene i liten grad beskytter mot smitte eller mot å smitte andre, så bør det være betimelig å stille spørsmålet om hva som egentlig er agendaen bak dette koronasertifikatet?
Koronastøttepakker har også en form for lojalitetsskapende effekt ved at mottakerne av disse, som bevisst og underbevisst verdsetter støtten og forholder seg lojalt til politikken. Dette til tross for at den på sikt underminerer deres næringsgrunnlag. Land som ikke har hatt økonomi til slike krisepakker har hatt en langt større motstand og lavere lojalitet til tiltakene enn land som Norge hvor oppslutningen har vært stor.
I Norge har støtten ofte gavnet aksjonærene og eierne av selskaper da de har fått kompensert bortfallet av inntekt, mens permitteringer og andre kostnader har blitt dekket av det offentlige.
https://kulturplot.no/kulturpolitikk/2020/mest-koronastotte-til-de-rike
https://e24.no/naeringsliv/i/O3LjPw/mener-sanner-boer-oppfordre-til-tilbakebetaling-av-coronastoette
Selv om støttepakker og permisjonsordninger har vært oppfattet av mange som «goder» er det viktig å huske på at pengene som deles ut er våre skattepenger, fremtidige pensjoner og ressurser som vi fratar de kommende generasjoner.
Pengene brukes i høyt tempo på subsidiering av et næringsliv som har blitt fratatt sine muligheter for drift, men som med en tradisjonell pandemi-håndtering kunne ha holdt driften oppe uten slike massive støttepakker.
Til tross for dette oppleves ordningene for mange som at disse pengene som deles ut av rause politikere og at det ikke finnes andre løsninger for å redde økonomien. Mottakerne av pengene utvikler bevisst eller underbevisst et avhengighetsforhold til myndighetens politikk og det blir spennende å se reaksjonen fra disse og hva som er igjen av enkelte bransjer når støtten snart skal avvikles.
