Høringssvar fra Foreningen Lov og Helse: smittevernloven og helseberedskapsloven

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i denne høringen en ny og permanent forskriftshjemmel i smittevernloven § 4-3 a som gjør det mulig ved alvorlig allmennfarlig smittsom sykdom å gi forskrifter om isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfrihet på visse vilkår.

Her er lenke til høringen.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-endringer-i-smittevernloven-isolering-og-smittekarantene-og-helseberedskapsloven-medisinsk-utstyr/id2961899/

La oss først minne om retten til bevegelsesfrihet i Grunnloven § 106, og at Grunnloven står rettskildemessig over annen lov. Menneskerettighetene står også over annen lov ved motstrid, jf. menneskerettighetsloven § 3. Det foreligger i denne forbindelse ingen dokumentasjon fra myndighetenes side på at menneskene i dette landet på noen slags måte skal ha gitt i fra seg sine medfødte rettigheter til liv, frihet og eiendom etter naturretten eller sine menneskerettigheter etter loven.

Et eksempel på en allmennfarlig smittsom sykdom, som skulle ha ført til slike forskrifter om isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten er den siste sykdommen som ble erklært av WHO’s Director General for å være innenfor denne kategorien i samsvar med The International Health Regulations artikkel 12, nemlig apekopper. Dette ble erklært å være en allmennfarlig smittsom sykdom av the Director General Tedros’, imot WHO rådets flertall, etter at bare et lite antall mennesker hadde blitt smittet. Det ble likevel merkelig stille rundt dette, etter at sykdommen som ble anført å være vanlig i det homofile og LGBT miljøet i USA ble opplyst å ha smittet barn. Så hvordan kunne dette skje, når det smittet som en seksuelt overførbar sykdom og hvorfor hørte vi ikke deretter noe mer om dette? Da var det kanskje ikke så farlig for allmenheten likevel.

I følge sjefen for vaksinekoalisjonen CEPI’s uttalelse i VG den 25.03.2023 venter vi derimot på en ny allmennfarlig smittsom sykdom; sykdom X. Altså en eller annen sykdom, som vil kunne komme akkurat når den nye endringen i smittevernloven er klar, til sommeren. Faktisk så jaktes det ifølge VG på denne sykdommen, som vil kunne gi stor fortjeneste for vaksinebransjen. De kan raskt lage nye vaksiner; på 100 dager ifølge artikkelen. Det er i artikkelen en hel smørbrødliste av sykdommer å velge fra, utarbeidet av WHO i 2018, og som revideres i begynnelsen av 2023. Den globale responsen det tas sikte på å lage, ved hjelp av CEPI, Bill og Melinda Gates Foundation og flere land er anslått å koste drøyt 3.5 milliarder dollar, av fellesskapets penger. Hvilket bringer oss tilbake til denne høringen.

Det er altså ventet og jaktes på en allmennfarlig smittsom sykdom av dem som tjener på det, betalt av folket og samtidig med at vi får på plass regelverket som kreves for å nærmest tvinge i gjennom tiltak på dette imot menneskerettigheter og tilsynelatende uten at dette synes å være folkets vilje. Dette er altså som nevnt forespeilet av de som tjener store pengesummer på dette.

I tillegg vil adgangen til å gjøre tiltak uten sikker forskning kunne medføre at hvis de vurderinger som gjøres er feil, og i tillegg påtvinges et stort antall mennesker, så vil det kunne innebære en stor fare for liv og helse. Vårt helt klare standpunkt er derfor at det med utgangspunkt i føre-var -prinsippet unnlates å tilføre noen som helst form for ikke-endelig godkjent medisin eller vaksine, tester som sies å være med kreftfremkallende etylene oxide (se på innholdsfortegnelsen) eller traumatiserende frihetsberøvelse i form av nedstengning eller karantener. Dette har, som vi har sett i den siste pandemien, hatt liten (eller ingen) effekt. Nå anføres det da også fra myndighetenes side at smitten øker, og vi ser også stor overdødelighet i forhold til tidligere. Tallene på bivirkninger av vaksinene fra Folkehelseinstituttet (FHI) og Legemiddelverkets sider er ikke helt oppdatert, med begrunnelse i «lav etterspørsel». I stedet promoteres det kraftig videre med enda mer vaksiner, som lanseres som «gladnyheter». Da er det viktig å ha i bakhodet at definisjonen av vaksinert og uvaksinert i utgangspunktet ble «tuklet med», slik at det virket som at de uvaksinerte ble veldig syke og belastet helse- og omsorgstjenesten og at vaksinen beskyttet mot sykdom. Dette har skapt grunnlaget for narrativet om at det dermed var et stort behov for vaksinene. Dette ser ut til ha vært et helt feilaktig argument, da «uvaksinerte» blant annet omfattet vaksinerte innenfor en to ukers periode etter vaksine.

Informasjonen vi fikk via nyhetsmediene ga oss inntrykk av at vaksinen beskyttet mot sykdom, selv om vi vet blant annet ut fra opplysninger fra FHI og nyhetsbildet den senere tiden at den verken beskytter mot sykdom eller smitte. Den anføres å beskytte mot alvorlig sykdom, bare at Covid-19 er vel for de fleste en mildere sykdom enn som så. Potensielle bivirkninger tones kraftig ned. Selv ikke Pfizer kjenner ifølge deres opplysninger i kontrakten med Albania til langtidsvirkningene av vaksinen. På side 19:

5.5 Purchaser Acknowledgement. Purchaser acknowledges that the Vaccine and materials related to the Vaccine, and their components and constituent materials are being rapidly developed due to the emergency circumstances of the COVID-19 pandemic and will continue to be studied after provision of the Vaccine to Purchaser under this Agreement. Purchaser further acknowledges that the long-term effects and efficacy of the Vaccine are not currently known and that there may be adverse effects of the Vaccine that are not currently known. Further, to the extent applicable, Purchaser acknowledges that the Product shall not be serialized.

Det var ingen overdødelighet i Norge i 2020. I tall publisert fra FHI den 21.12.2022, viser tallene fram til høsten 2022 at overdødeligheten var 7 prosent. Dette anslaget er derimot anført å være uriktig og ikke oppdatert, slik at et mer riktig tall for overdødelighet var på over 11,7 % og 8,1 %.

Hovedårsaken opplyses av FHI å være Covid-19. Dette tør altså landets myndigheter å si etter at landet har vært utsatt for massiv vaksinering og strenge tiltak i halvannet år, som tydeligvis ikke har virket. Samtidig som helsemyndighetene ber om mer myndighet til å pålegge ytterligere og tilsvarende tiltak overfor befolkningen på et generelt nivå, uavhengig av Covid-19. Det kan være klima, influensa eller «apekopper». Det er et alvorlig forsøk på maktmisbruk. Man trenger ikke å analysere veldig dypt for å se at det å prøve tilsvarende metode på nytt, og å forvente et annet resultat blir feil. Det kan stilles spørsmål ved hva som egentlig er formålet med dette.

Når det gjelder føre-var-prinsippet ble dette brukt til å forhindre skadelige virkninger fra tobakk i Philip-Morris dommen i EU-domstolen E-16/10. Hva er det som får folk til å tenke at det ikke gjelder tilsvarende for eksempel for vaksiner. Etter at Covid-19 kom i 2020 ser mantraet ut til å ha blitt at når det gjelder vaksiner skal det “pøses på” med mest mulig vaksiner innenfor kortest mulig tid; oppfriskningsdose etter oppfriskningsdose. En vaksine hvor forsøksdyr ikke tålte å møte sykdommen etter vaksinen og derfor gjennomføres forsøket uten forsøksdyr.

Er det ikke føre-var å la være å utsette folk for dette forsøket eller eksperimentet?

Helseberedskapsloven § 1 –3,første ledd, foreslås endret med en ny bokstav i) slik at også markedsaktørene for medisinsk utstyr omfattes samt § 5-2, andre ledd, som åpner for rasjonering av mat, vann og legemidler, næringsmidler, legemidler, mat og ved denne endringen også medisinsk utstyr m.m. gjøres permanent. Dette er selvfølgelig «Big Business». Disse markedsaktørene, eller stakeholders rettigheter omhandles og sikres i stor grad blant annet både i «Pandemitraktaten» som er forankret i WHO Constitution artikkel 19 og 21 og i International Health Regulation 2005 (IHR 2005). Her skal nærmest alle hindringer over landegrensene og vedrørende markedsføring tilsidesettes eller fjernes. Det skal bli enda mer lønnsomt å produsere smittevernutstyr m.m.

For øvrig har vi blitt holdt for narr ved at vi ble fortalt at alle disse forskriftene var midlertidige. De er ikke bare permanente, det endres litt og litt på innhold og form, og videreutvikles i retninger vi nesten ikke kan forutse. Vi anser at de fra myndighetene ønskede tiltakene fremstår som å skyte spurv med kanon, og stiller spørsmål ved hva som er det egentlige formålet med disse om det ikke er et mer totalitært styre. Hvem er bestemmelsene egentlig satt til å ivareta, om det ikke er produsentene av for eks. utstyr og vaksiner og de som liker å styre over andre uten å være kompetente til det. Vi vi også påpeke at WHO Director General Tedros, som ønsker å ha det siste ordet, og hans «arbeidsgiver» Bill Gates (i kraft av å være en av hovedsponsorene for WHO samt den som ansatte Tedros i sin tid), verken er utdannet lege eller medisinsk fagperson.

Vi må stille spørsmål ved det faktum at vi gjennom den siste pandemien ikke har fått rikelig med informasjon om hvordan vi på best mulig måte kan ta vare på vår helse, forebygge og bygge opp immunforsvaret. Da tenker vi på noe annet enn den forebyggingen «stakeholders» i WHO/produsentene og for eksempel Deloitte Helse i samarbeid med helse- og omsorgssektoren ser for seg, med konstant og vedvarende vaksinering eller helsemessig belastende påbud for eks. i form av munnbind-bruk. Dette samtidig som man gir inntrykk av at det er mangel på all form for smittevernutstyr og vaksiner m.m., i håp om å gjør det mer attraktivt og «eksklusivt» for folk. Vi registrerer at vurderingen av hva som er lurt å gjøre for å virkelig ivareta sin egen helse, er noe myndighetene ønsker å overstyre, samt hindre faglige motforestillinger i å slippe til gjennom sensur. Metoden med å spille på frykt har vært svært synlig, det samme gjelder knebling av ytringsfriheten, og vi er på vei mot at friheten generelt ofres på helsepolitikkens alter. Altså er vi kanskje i stadiet rett før slutten på demokratiet og over i et autoritært styre, i godt selskap med Kina og «andre land som vi ikke liker å sammenligne oss med».

Det gjør ikke saken så mye bedre at Tedros som potensielt øverstkommanderende ved kriser i verden tidligere er anmeldt for folkemord;

WHO chief Tedros Ghebreyseus is accused of aiding genocide in Ethiopia by nobel peace prize nominee | Daily Mail Online

Tedros Adhanom: WHO chief may face genocide charges (thetimes.co.uk)

Myndighetene ønsker å gjøre inngrep i retten til bevegelsesfrihet i Grunnloven § 106 EMK tilleggsprotokoll 4 artikkel 2, og SP artikkel 12. I retten til privatliv og familieliv i Grunnloven § 102, og viser til at det i EMK artikkel 8:

…gjelder rett til respekt for privatliv og familieliv og SP artikkel 17 gjelder adgang til å gjøre inngrep i privatlivet. EMK artikkel 8 nr. 2 fastsetter at det kan gjøres inngrep i rettigheten når dette er i samsvar med lov og «er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til (…) å beskytte helse».

På samme grunnlag vil myndighetene kunne gjøre inngrep i retten til frihet og sikkerhet i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og i barns rettigheter etter artikkel 3. Isolering og smittekarantene av barn har vi allerede sett eksempler på i kinesiske leirer, og hvordan det traumatiserer barn. Helsemyndighetene tar oss ytterligere flere steg i retning av å frata mennesker sin private autonomi og grunnleggende friheter, dette på grunnlag av erfaringen fra pandemien om at du kan «være syk uten å vite om det», og en forestilling om asymptomatisk smitte. Dette selv om det gis inntrykk at praktiseringen vil være mildere overfor for eks. barn, det står bare ikke hvordan. Det er ingenting i den foreslåtte bestemmelsen som indikerer at den skal praktiseres mildere mot barn, med mindre man skulle finne på å lese i høringsnotat eller forarbeidene for å ville forstå det. Begrepet «personer» skiller ikke mellom voksne og barn. Så her er det altså fritt fram, også overfor barn.

Det snakkes om fullmaktsbestemmelser i høringsnotatet her; fullmakt til hvem? Hvem er det som trenger mer fullmakter og mer makt i dette henseendet? For å verne befolkningen mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, er det tenkt å bruke kontaktreduserende tiltak og begrensning i bevegelsesfrihet hvis man er «mistenkt smittet»:

For å motvirke smitteoverføring i samfunnet, hvor mange mennesker møtes, vil kontaktreduserende tiltak som møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering etter § 4-1 være aktuelt

Høringsnotatet viser til at adgangen til å gjøre unntak fra utgangspunktet om at smitteverntiltakene skal baseres på frivillighet, kan det gjøres unntak fra ved klar medisinskfaglig begrunnelse som det understrekes at ikke må være for streng. Det må altså ikke være for høy terskel eller for strenge krav for å bruke tvang leser vi det som.

Kravet om at smitteverntiltaket skal ha en klar medisinskfaglig begrunnelse innebærer at tiltaket må være basert på en faglig vurdering av smittemåte, forebygging og som et minimum må tiltaket være relevant for den aktuelle smittsomme sykdommen. Kravet skal imidlertid ikke tolkes for strengt, og det er ikke krav om vitenskapelig bevist effekt av tiltaket. Begrunnelsen må også sees i forhold til både grad av smittetrussel og hvor inngripende tiltaket er. Kravet om at tiltaket må være nødvendig av hensyn til smittevernet innebærer at tiltaket blant annet må være egnet til å forebygge eller hindre smittespredning av den aktuelle sykdommen. Nødvendighetskravet fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1. Det følger av forarbeidene (NOU 1990:2 s. 108) at ved valg av smitteverntiltak skal det tiltaket som er minst inngripende, men samtidig er tilstrekkelig effektivt, fortrinnsvis velges.

Vurderingen av kravet om at tiltaket må være «nødvendig» av hensyn til smittevernet blir vel vanskelig å ta hvis det ikke skal være krav om vitenskapelig bevist effekt av tiltaket.

Ut fra dette går vi for å avlyse de planlagte endringene og tiltakene, jf. manglende beviskrav for å konstatere nødvendighet i forrige avsnitt; Videre må tiltaket fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Kravet innebærer at tiltaket ikke skal medføre unødvendig ulempe eller skade for den eller de tiltaket retter seg mot. Nytten må altså veies opp mot belastningen tiltaket medfører. Slike maktovergrep vil alltid være belastende.

Dette avsnittet gir grunnlag for å gjøre tiltak nærmest uten å ha noen kunnskap, som Espen Nakstad skrev i boken sin om pandemien at de ikke hadde tid til å vente på mer forskning på området. Risikoen for feil og unødvendige uforholdsmessig inngripende tiltak blir dermed stor – de grunnleggende kravene til smitteverntiltak må vurderes ut fra den kunnskapen man har om situasjonen på det tidspunktet beslutninger fattes. Dette innebærer at de grunnleggende kravene må vurderes på nytt etter som kunnskapen og situasjonen endrer seg. Dette fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1 femte ledd som angir en aktivitetsplikt etter hvert som nødvendigheten av et tiltak svekkes.

Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig.

Vi vet av erfaring at makt som makthavere har fått eller tatt, gir de ikke så lett fra seg igjen, så i praksis blir dette for nærmest en hypotetisk frase å regne.

Den anbefalingen kommer med her overprøver FHIs medisinskfaglige vurdering:

FHI mener at anbefalinger, råd og personlig smittevernveiledning i utgangspunktet kan være tilstrekkelig til å håndtere smittesituasjoner. Helsedirektoratet vurderer derimot, at selv om råd og anbefalinger som utgangspunkt kan være effektive virkemidler, vil hensynet til å sikre koordinert oppfølging, effektiv administrasjon og behov i en krisesituasjon, kunne tilsi at det er nødvendig med relevante tiltak som isolering og smittekarantene. Helsedirektoratet viser blant annet til befolkningsundersøkelsen de gjennomførte under koronapandemien, som viste at klare lover og regler var foretrukket. Helsedirektoratet anbefaler at det inntas en generell og permanent forskriftshjemmel for isolasjon og smittekarantene i smittevernloven.

Det er vist til en spørreundersøkelse i høringsnotatet fra Helsedirektoratets side, som et argument for å overstyre anbefalingen fra FHI. Ansvaret for at det innføres strengere tiltak enn det FHI anser nødvendig, legges i stor grad på en spørreundersøkelse blant folket i en periode da de fleste var “vettskremte” av det de hørte på nyhetene. Et ønske om klare lover er derimot ikke det samme som å gi fra seg råderett. Helsedirektoratet ønsker altså å forlenge den midlertidige forskriftshjemmelen i smittevernloven § 4-3 a, «inntil permanente bestemmelser er på plass». Et krav om tydelige regler betyr ikke at vi skal ha en uforutsigbar «sekkebestemmelse» når det gjelder hva slags inngripende og såkalt midlertidige forskrifter som til enhver tid kan dukke opp. Tenk i tillegg på alle som trodde de var “fullvaksinert”, og annonserte dette med ring rundt profilbildene sine på Facebook. Grensene flyttes hele tiden, med ørsmå skritt, hvor det er fare for at man til slutt ender opp som en “kokt frosk”.

I de andre nordiske landene er regelverket samsvarende. Det vises også til at i Finland har de ikke et eget forholdsmessighetskrav, bare om det er nødvendig.

Departementet slutter seg i all hovedsak til direktoratets vurderinger, og viser til at konsekvensene ved å ikke gjøre tiltak kan være alvorlige uten å presisere hvilke konsekvenser det konkret kan få:

Plikt til å isolere seg eller være i smittekarantene vil innebære inngrep i privatlivet og i bevegelsesfriheten. Det vises til omtalen under punkt 3.2 av grunnlovfestede rettigheter og rettigheter etter EMK og SP. For å kunne gjøre inngrep i rettighetene etter Grunnloven §§ 102 og 106 og EMK art 8 nr. 2 og tilleggsprotokoll 4 nr. 2 kreves en konkret vurdering. Departementet viser til at konsekvensene av å ikke innføre slike tiltak kan være svært alvorlige, både for samfunnet og den enkelte. Myndighetene plikter å aktivt beskytte retten til liv, og lovforslaget legger til rette for at myndighetene, om nødvendig, kan iverksette effektive smitteverntiltak for å beskytte innbyggernes liv.

Vi minner i den anledning til at Sverige unnlot å stenge ned, uten at det så ut til å ha noen konsekvenser.

Vi ser at myndighetene påberoper seg å redde liv og helse og påberoper seg å ha Høyesterett på sin side (Hyttedommen HR-2022-718-A), og Grunnloven § 93, for å få dette til å fremstå som det samsvarer med menneskerettighetene og dermed kunne hoppe over forholdsmessighetsvurderingen. En hypotetisk fortolkning av “å redde liv og helse” går dermed foran alt, hvor noen av de involverte partene tjener store pengesummer på det, og hvor de ikke trenger å vente på endelig godkjenning eller ta hensyn til økt overdødelighet. Det er over grensen mot det uforsvarlige.

Hvor større innskrenkninger enn «nødvendig», som av Høyesterett i Hyttedommen kan begrunnes med at det ikke er sikkert at alle overholder «kravene» (punkt 118). Høyesterett vektla i tillegg at det ikke var et uforholdsmessig inngrep mot kjernen i retten til hjem ved at man ikke kunne reise til sin hytte, fordi man bare kunne underkaste seg tiltakene ved være 7-10 dager i karantene. Det innebar kun en begrensning (125). Inngrepet i retten til hjem etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 var derfor ansett forholdsmessig og dermed lovlig (145) og i samsvar med EØS-avtalen. Avtalens artikkel 40 (punkt 146 og 162). Altså kan man ikke med de foreslåtte endringene forvente å få ha sitt privat- eller familieliv i fred.

Ivaretakelse av retten til liv henger derimot sammen med resten av menneskerettighetene, og kan ikke bare vurderes isolert. For eksempel henger den sammen med retten til frihet til å bestemme selv hvordan man vil ta vare på sunn helse, framfor påtvungne tiltak og nye lønnsomme vaksiner som kan være potensielt skadelige og farlige for helsen. Retten til liv innebærer også at man faktisk har et liv, et privatliv.

Det blir noe underlig å skulle bruke en dom i lagmannsretten og EFTA domstolen som begrenser folks tilgang til tobakk og en dom fra Høyesterett (som riktignok gjør et ganske vesentlig inngrep i bevegelsesfriheten) til å praktisk talt sperre folk inne i isolasjon og pålegge å vaksinere med det som denne gangen var en ganske ny mRNA teknologi. Hva som vil komme i dette systemet av overformynderi under påskudd av å «redde oss fra neste pandemi-krise» blir vanskelig å si eller anslå konsekvensene av og hvor alt tolkes som i samsvar med menneskerettighetene ut fra en nærmest hypotetisk og ikke-medisinskfaglig definisjon av å «redde liv og helse». Utfallet vil derfor omtrent alltid bli: «Ikke noe menneskerettighetsbrudd å se her!».

Vi har nå en mulighet til å si stopp, før det er for sent. Når vi eventuelt har mistet rettighetene våre helt, er de enda vanskeligere å gjenopprette igjen.

Foreningen Lov og Helse ber derfor om at forslagene i høringen kanselleres, og at øvrige tiltak på vei mot et totalitært og autoritært helsediktatur reverseres.