Den 01. august 2023 kunne vi lese en interessant sak i CBS Canada om vaksinemandatet som ansatte i det canadiske militæret ble underlagt. På samme måte som de norske forsvarsansatte, ble de canadiske pålagt å vaksinere seg mot Covid-19, hvis ikke ville de møte sanksjoner (oppsigelse, omplassering osv). Det første interessante aspektet med dette er at det bare var drøye 400 ansatte i det canadiske forsvaret som ble rammet av vaksinepåbudet, resten av det store antallet ansatte lot seg altså forgifte med en vaksine som ikke virker og hvor rekordhøye bivirkninger ble tydelige nærmest fra dag én. Det andre interessante aspektet er det enkle faktum at det faktisk omtales i hovedstrømsmediene, i dette tilfellet CBS Canada, hvor det blant annet står:
A tribunal that is part of the military grievance process has found that the Canadian Armed Forces’ COVID-19 vaccine policy violated its members’ Charter rights.
Men ingen offentlig uttalelse eller presseomtale om covid19-vaksinen, uten at illusjonene i hvert fall delvis skal opprettholdes. Komitémedlem Nina Frid uttalte at:
Committee member Nina Frid, who wrote the analysis, found that while there was justification for a vaccine mandate because “the science shows that the COVID-19 vaccines are effective at reducing the likelihood of becoming seriously ill or dying from this disease,” the policy arbitrarily distinguished between those who could not get the vaccine and those who chose not to get jabbed.
De som har gått pandemi-historien etter i sømmene ser meget raskt at det finnes ingen vitenskapelig grunnlag for å si at “…the science shows that the Covid-19 vaccines are effective at reducing the likelihood of becoming seriously ill or dying from this disease”. Men denne illusjonen (eller eventyret eller religionen) lever utrolig nok til dels videre den dag i dag. Men (det religiøse) komitémedlemmet Nina Frid så altså likevel en del problemer med vaksinepraksisen:
“The characterization that members who are ‘unwilling’ to get vaccinated are displaying misconduct is in contradiction with the CAF’s own pre-existing policies and statements that also guarantee their members’ choice towards medical treatment,” she wrote.
Men akkurat som i det norske forsvaret klarer ikke ledelsen å begripe det de har vært med på, og den pensjonerte general Rory Fowler har ikke troen på at det canadiske forsvarets ledelse vil være noe bedre enn de norske:
He added he does not expect Eyre’s office will accept the committee’s recommendations, and that eventually these grievances will result in judicial reviews.
“They’re going to reject, at least in part, elements of the findings and recommendations that they find unpalatable, and there will then be litigation arising from the eventual determinations.”
Det tredje aspektet med dette dreier seg om det store oppgjøret. Vil slike saker som dette, selv om de er ganske små i det store bildet, ha noe som helst å si for det store oppgjøret med pandemien som en vakker dag må komme? Jeg vil påstå at det er av noe betydning, til tross for at det ikke endrer mye her og nå. Når det gjelder pandemien per i dag vil jeg dele befolkningen inn i følgende fem grupper:
- Myndighetsapparatet som febrilsk dekker over forbrytelsene det har utført.
- Den kompakte majoritet av befolkningen, de som bare ytrer og “tenker” det vi kan kalle “flertallsmeninger”, som febrilsk forsvarer myndighetsapparatets forbrytelser (Stockholms-syndromet på speed).
- Den delen av befolkningen som enda ikke er helt hjernevasket, og som har innsett kritiske forhold ved pandemien, men som febrilsk prøver å glemme det hele og gå videre som om ingenting har skjedd.
- Den gruppen i befolkningen som har sett galskapen i det som har foregått (og foregår), og som ønsker oppgjør og oppvask, men som er mer eller mindre handlingslammet og som bruker all kapasitet på å krige på sosiale medier og se videoer av ymse kvalitet. Altså ikke retter innsatsen mot noe produktivt.
- Den gruppen av befolkningen som ønsker oppgjør og som samtidig retter innsatsen mot noe produktivt i det henseendet.
Antakeligvis vil det skje lite før en god del eksemplarer fra gruppe 3 og 4 makter å gjøre mer som gruppe 5. Det finnes nesten garantert ikke et land i verden hvor gruppe 2 er større enn i Norge, vi troner trolig helt øverst uten konkurranse. Det samme gjelder hovedstrømsmediene her til lands; det finnes neppe et land som har lavere nivå på pressen. Men ingenting av disse to siste betraktningene er egentlig avgjørende. Jeg anser gruppe 3 som kanskje den viktigste, og det krever ikke veldig stor prosentandel derfra som mobiliserer en produktiv virksomhet i retning av et oppgjør i en eller annen form før håpet stiger betraktelig.
Som eigar av ein uavhengig nyheitsblogg føler eg sjølv at eg høyrer til i gruppe 5. Saman med Steigan, Derimot, Document, Hemali og iNyheter bidreg vi alle til å formidle sannferdig informasjon om det som skjer i Noreg og utland. Vi har alle vår unike stil og fokuseringsområde. Den best utvikla og største formidlaren må nok vere Document, som har podcastar og faste program. iNyheter prøver å kopiere den suksessen, og her hjelper det at redaktør Helge Lurås òg var redaktør i den no nedlagde nettavisa Resett. Det er likevel Document som etter mi meining har den beste representasjonen av ei fullverdig nettavis. Dette kan derimot endre seg, spesielt ettersom alle vi alternative medieformidlarar samarbeider om å dele innhald som fortener offentleg merksemd. Eit supert døme på dette er Haaland-saka, som i løpet av kort tid vart delt i samtlege av dei nemnde media.