En av hovedmetodene for eliteorganisasjoner og såkalte elitepersoner for å kunne forbli “elite”, altså å beholde sin allerede store makt, enorme rikdom og høye posisjoner, er å holde sannheten unna vanlige folk. Dette innebærer enten å direkte lyve, eller rett og slett la være å si sannheten (uten at man dermed nødvendigvis aktivt lyver). Dette innebærer at når man hører en eliteperson snakke vil man høre en ganske stor mengde tøv og tøys. For eks. når Bill Gates blir intervjuet og forteller oss at han vil vaksinere hele verden for vårt og verdens beste og at han gjør dette fordi han er godhjertet, er det helt sikkert, faktisk tilnærmet 100 % sikkert tøv og tøys. Hvis du da faktisk tror han på at drivkraften hans er godhjertethet er du så grenseløst godtroende at det nærmer seg en diagnose.
Men det er også helt klart at ikke alt en såkalt eliteperson sier er tøv og tøys. Den store kunsten for den vanlige borger er å klare sondere mellom tøvet, det løgnaktige og de viktige og/eller sannferdige uttalelsene, rett og slett lære seg å legge merke til de gangene de sier noe du virkelig bør bite deg merke i. For eks. når ovennevnte Bill Gates i intervju plutselig sier at neste pandemi “…will get attention this time”, og flirer henrykt, kan det hende du skal fundere over om dette er det vanlige tøv og tøyset eller om det er noe man bør ta mer notis av. Eller da han plutselig la ut dette på Twitter 19. desember 2019:
Hva denne uttalelsen representerer er opp til deg å vurdere. Det trenger absolutt ikke være bevis for forhåndskunnskap, det kan naturligvis være tilfeldigheter. De fleste i Norge vil nok hyle ut at det er tilfeldig, siden “tilfeldighetsreligionen” (troen på at alt er tilfeldig) her på berget er en av de mest utbredte folkereligionen av dem alle, i skarp konkurranse med “troen på vitenskapen”.
Det er en masse slike eksempler av at midt opp i alt tøvet og tøyset kommer det uttalelser man bør merke seg. Jeg skal vise til en slik hendelse/uttalelse, som er noen tiår gammel, og som kom en person ved navnet Maurice Strong. Resten av artikkelen kommer til å handle om klima-politikk. Jeg skal i denne artikkelen ikke si et eneste ord om vitenskapen bak dagens klimaparadigme, “det grønne skiftet” osv, men utelukkende om politikk og historie.
Maurice Strong
Før jeg går til selve uttalelsen kan det være på sin plass å gi en presentasjon av Maurice Strong. Før det igjen kan det være på sin plass å nevne noen sentrale organisasjoner. Hvis man skal nevne de viktigste globale maktorganisasjonene som kan defineres som “semi-hemmelige” er følgende blant de viktigste og mektigste: Club of Rome (med søstrene Club of Madrid og Club of Budapest), Trilateralkommisjonen, Bilderberg-gruppen, Council on Foreign Relation og Royal Institute of International Affairs. Når norske myndigheter foretar de større beslutningene kan du være nesten helt sikker på at disse først er vedtatt i én eller flere av disse organisasjonene.
Tilbake til Maurice Strong – han ble født i Oak Lake i Canada i 1929. Strong tjente sine første (og ikke ubetydelige) rikdommer fra olje og mineralbransjen. Strong kom i voksen alder tidlig i kontakt med Rockefeller-dynastiet, som er ett av de mektigste familiedynastiene (av kjente navn) i verden. Strong var personlig venn med David Rockefeller, og han satt også i styret til Rockefeller Foundation fra 1971-76. Det er for øvrig viktig å være klar over at Rockefellerne ikke bare er et forretningsdynasti, men et politisk dynasti.
Strong fikk en massiv karriere i FN og innen klima. Han var med som medlem i den svært mektige Club of Rome fra dets dannelse i 1968, og han var med i den omtrent like mektige Trilateralkommisjonen.
I 1966 ble World Future Society dannet. Den ble etter en forsiktig start etter hvert en av de mest prominente “futurist-organisasjoner”. Maurice Strong var med i denne organisasjonen, sammen med blant annet Barbara Marx Hubbard og daværende forsvarsminister i USA, Robert McNamara. Det er for øvrig et interessant faktum at miljøene rundt “New Age” og futurist-miljøer (transhumanister m.m.) overlappet med de mektige klimaaktørene fra tidlig stadium av.
Stockholmskonferansen i 1972 er en av de viktige milepælene i den prosessen hvor det til slutt ble besluttet at CO2 var en av de største truslene mot jordkloden. Stockholmskonferansen ble i en lengre periode forut for selve konferansen planlagt i stor grad på Aspen Institute (som er en Rockefeller-organisasjon) og dets datterorganisasjon Institute for International and European Affairs (IIEA). I styret for IIEA satt Maurice Strong, og ikke helt ubetydelige Robert McNamara, som den gang nylig hadde tiltrådt som sjef for Verdensbanken. Han var tidligere forsvarsminister under J. F. Kennedy. Da konferansen ble gjennomført i 1972 var Strong ordfører. Hele Stockholmskonferansen var for øvrig et massivt “elite-prosjekt” hvor involverte parter kom fra verdens øverste maktsjikt, og hvor personer med sterke lenker til Rockefellerdynastiet var nærmest å finne overalt i prosessen. Budskapet var klart:
Stockholmkonferansen resulterte i den såkalte Stockholmsdeklarasjonen hvor blant annet FNs miljøprogram ble iverksatt (UNEP). I UNEP var Strong ordfører.
I 1973 drev Aspen Institute (Rockefeller-organisasjon) en mengde såkalte workshops som skulle være forberedelse og opptakt til World Population Conference høsten året etter i Bucuresti. Ifm dette hadde Maurice Strong fått gjennom et ønske hos ledelsen i Aspen Institute om å samle inn en del vitenskapsfolk innen klimaforskning for å ha “uformelle samtaler i et avslappende miljø”. Slike privat-konsultasjoner ble holdt, og avstedkom en del anbefalinger som ble viktig for UNEPs arbeid videre samt for den senere dannelsen av IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change)..
I 1980 arrangerte World Future Society en såkalt “fremtidskonferanse” i Toronto, Canada. Det var en rekke deltakere fra Club of Rome til stede. Club of Rome er den semi-hemmelige tenketanken som ble opprettet nærmest med ett eneste formål – å få definert klima og CO2 som den største trusselen mot menneskeheten. Gruppen med deltakere kunne godt kategoriseres som en slags “ny-malthusisk” gjeng (etter befolkningskontroll-ideologen Thomas Malthus). Det ble i konferansen lansert en rekke teknologiske løsninger for problemene menneskeheten stod overfor, og for første gang ble også transhumanistiske ideer om et teknologisk oppgradert menneske luftet mer åpent. Senere har det sistnevnte blitt mer vanlig, for eks her en rapport om temaet utferdiget i samarbeid (av alle ting) mellom det britiske og tyske militæret, så vidt jeg kan se i Norge bare omtalt på Steigan.no. AI (kunstig intelligens) ble også diskutert på konferansen av den blivende New Age-guruen Barbara Max Hubbard. Ordfører for den siste delen av konferansen var Maurice Strong, som senere kom til å implementere flere av konferansen ideer i de senere FNs bærekraftsmålene (Agenda 21 og Agenda 2030 osv.).
Prosjektet World Commision on Enviroment and Development ble initiert av UNEP i 1983. Det ble ledet av ikke ukjente Gro Harlem Brundtland. Gro Harlem Brundtland var/er medlem av både Club of Rome, den lite kjente organisasjonen The Elders, samt Club of Madrid (søsterorganisasjon til Club of Rome). Hun har også deltatt på de hemmelige Bilderberg-konferansene minst to ganger. Brundtland var for øvrig også den som (i praksis) fikk oss inn i EU, men da under navnet EØS. Med seg i FN-prosjektet i 1983 hadde Brundtland blant annet Maurice Strong. Susanna Agnelli var også med (søsteren til mektige Giovanni Agnelli i det gigantiske Fiat-konsernet), og William D. Ruckelshaus fra Monsanto (av alle ting). Sistnevnte var medlem av både Council on Foreign Relations og Trilateralkommisjonen. Arbeidet over flere år resulterte i tre tunge rapporter, hvor den siste kom i 1987 og av noen kalles “Bruntland-rapporten”, men med det formelle navnet Our Common Future:
IPCC ble dannet i 1988. Maurice Strong sitt UNEP var en av de viktigste organisasjonene bak dannelsen av IPCC. Stiftelsen Rockefeller Brothers Fund og deres Sustainable Development Program var også viktig for dannelsen av IPCC, og stiftelsen puttet inn store pengesummer i finansieringen av dette og lignende prosjekter over flere år.
I 1991 kom Trilateralkommisjonen med sin rapport Beyond Interdependence: The Meshing of the World’s Economy on the Earth’s Ecology”, som faktisk også finnes i bokform. Rapporten var en direkte fortsettelse av Gro Harlem Brundtland og Maurice Strongs verk Our Common Future. Rapportens forord var skrevet av David Rockefeller og Maurice Strong.
En veldig viktig milepæl innenfor politikk under dekke av klima-spørsmål er miljøkonferansen i 1992, ofte kalt Rio-konferansen eller EarthSummit. Dette er et viktig år også fordi i samme år kom Club of Rome ut med sin rapport “The First Global Revolution”. For å unngå dommedagsprofetiene til Club of Rome mente både David Rockefeller og Maurice Strong at bærekraftskonseptet var den eneste redningen. På konferansen holdt Strong åpningstalen, og konferansekomitéens arbeid ble også ledet av ham. Han var i tillegg hele konferansens generalsekretær.
Etter konferansen kom den såkalte Rio-deklarasjonen, som er en aksjonsplan basert på arbeidet under konferansen (naturligvis i tillegg til planleggingen og forberedelsene over lang tid i de semi-hemmelige organisasjonene Club of Rome, Trilateralkommisjonen m.fl.). Det er i Rio-deklarasjonen at FNs Agenda 21 ble skapt og vedtatt, som igjen var grunnlaget for den senere varianten kalt Agenda 2030. Store mengder av det som nå vedtas i din kommune i Norge av lokal politikk i dag er basert på Agenda 21 og Agenda 2030 og ovennevnte arbeider fra 1992.
Videre ble det på 1990-tallet innført såkalt CO2-skatt. Nederland var først i 1990, deretter kom Norge og Svergie i 1991. Så fulgte Danmark i 1992 og UK i 1993. Utad var Verdensbanken driver bak denne skatten, men det var etter Maurice Strongs instruksjoner.
Oppsummert: Maurice Strong tilhører den absolutte eliten blant de navnene og det sjiktet som er åpent kjent (altså de synlige som er fremme på den globale scenen).
Uttalelsen
Så til selve uttalelsen. I may 1990 gjorde Daniel Wood et intervju med Maurice Strong i det ganske ukjente The Wizard of Baca Grande, WEST Magazine of Alberta Canada. Til en lettere sjokkert Wood begynte Strong litt ut i intervjuet plutselig å snakke om en hypotetisk “fiksjonsbok” han drømte om å skrive, med et innhold han beskrev med følgende ord:
“What if a small group of world leaders were to conclude that the principal risk to the Earth comes from the actions of the rich countries? And if the world is to survive, those rich countries would have to sign an agreement reducing their impact on the environment. Will they do it? The group’s conclusion is ‘no’. The rich countries won’t do it. They won’t change. So, in order to save the planet, the group decides: Isn’t the only hope for the planet that the industrialized civilizations collapse? Isn’t it our responsibility to bring that about?”
(mine uthevinger)
Her kan det være interessant å først gjøre en samfunnsanalyse. Når den er gjort kan man prøve å vurdere om dette var en av de uttalelsene man burde bite seg merke i eller om dette er bare var et eksempel på det sedvanlige tøvet og tøyset. Det blir opp til deg å vurdere.
