Kan vi stole på myndighetene? – DMP

I en serie på flere deler skal jeg se på en rekke konkrete og helt banale eksempler på hvorfor man ikke kan stole betingelsesløst på norske myndigheter. Denne første delen blir litt lengre, for jeg skal først snakke litt om det norske folks svært pussige forhold til egne myndigheter i generelle betraktninger.

På en måte finner finner jeg det litt utrolig at spørsmålet i det hele tatt er dagsaktuelt, fordi jeg definerer spørsmålet som 100 % retorisk, for svaret på spørsmålet er jo naturligvis et rungende nei. Borgere i alle land der ute i verden vet dette, men ikke i Norge.

Før jeg går videre må jeg presisere at det er viktig å sondere litt mellom enkeltpersoner og system. Blant de enkelte ansatte innenfor myndighetsapparatet i Norge har vi hele spekteret av mennesker, blant annet folk som er gode, flinke og vil borgerne vell. Men myndighetsapparatet i det store og hele som system og helhet blir noe helt annet. Et viktig spørsmål man bør jobbe med å finne svar på er hvordan det kan ha seg at norske myndigheter er så til de grader inadekvate (nå bruker jeg et snilt ord) og det som verre er samtidig med at det finnes en rekke i utgangspunktet fine enkeltpersoner inne i det samme apparatet. Dette er faktisk et meget viktig samfunnsspørsmål, men som jeg ikke skal gå videre inn på i denne omgang.

Til slutt vil jeg tillegge at et system vil etter hvert få noe tilnærmet en egen kultur og tankesett (mindset), og hvis den kulturen og tankesettet ikke er spesielt godartet, vil de gode enkeltmenneskene inne i systemet til slutt konsumeres av det negative, og til slutt sågar begynne å representere det.

Den grunnleggende kognitive dissonansen

En av de viktigste former for moralnedbryting og også som fase i psykologisk krigføring er det å utsette mennesker for så mye kognitiv dissonans som mulig og/eller såkalt dobbelltenkning/dobbelmoral. Jo mer av dette, jo mer brytes moral og en persons individuelle vilje og styrke ned over tid. Det å leve i omfattende kognitiv dissonans (eller bedrive dobbeltenkning) fordrer at man også begynner å lyve, og de fleste begynner også å dekke til dissonansen med en tynn ferniss av illusjoner (som er en variant av løgn) for å ikke plages for sterkt av dissonansen til en hver tid. Både løgn og illusjoner i seg selv bryter også ned moralen, og også til dels selve evnen til tenkning, over tid. Sluttproduktet av dette er ikke nødvendigvis direkte bevisste onde handlinger, selv om det også vil øke i omfang, men apati og likegyldighet. Evne og vilje til å i det hele tatt reagere meningsfylt på viktige samfunnsspørsmål, og spesielt mot urettferdighet og til og med ondskap, forvitrer.

Hele avsnittet over kunne vært en god start på en presis beskrivelse av woke-samfunnet, woke-ideologien eller det postmodernistiske samfunnet. Som med veldig mye annet er Norge i øverste sjikt når det gjelder utviklingen mot en samfunnsmessig woke-dystopi, trolig bare slått av Storbritannia og Canada. Knut Erik Aagaard har skrevet bra om dagens woke-sivilisasjon, og Kjetil Tveit har mange, for eks. her, her, her, her, samt denne om tøyseakademia som vi også i Norge er belemret med.

Definisjonen av woke er altså her en mye bredere og mer totalitær definisjon enn den eufemismen som for eks. snl.no har på sine nettsider.

Så til norske borgeres forhold til norske myndigheter. Her er norske borgere i en utrolig tankemessig spagat, eller kognitiv dissonans, som jeg tror ikke finnes noe annet sted i verden. Som et eksempel – nesten enhver lærer vil riste oppgitt på hodet hvis du spør dem om de norske utdanningsmyndighetene. Spør du kona hans som er sykepleier vil hun riste oppgitt på hodet over norske helsemyndigheter. Spør du en politibetjent vil denne riste helt indignert på hodet hvis du tar opp justismyndighetene og politiets øverste (politiske) ledelse. Og sånn kan vi fortsette innenfor alle sektorer. Alle har personlig opplevelse, og i tillegg via partner eller slektninger, konkret personlig erfaring av myndighetenes inkompetanse (og det som verre er) på, la oss si de 3-5 forskjellige feltene de personlig kjenner godt til.

Men så kommer det:

Men i neste sekund, på alle andre felter enn de 3-5 man personlig har erfaring med, opptrer man som om myndighetene er fullstendig troverdige, adekvate, gode og fullstendig til å stole på (!).

Og det går enda lenger, for selv på de feltene hvor man selv har personlig erfaring med hvor inadekvate myndighetene er, stoler man plutselig fullstendig på myndighetene når det blir krise (eller erklært krise). Dette viste “pandemien” oss så tydelig, hvor helsearbeidere som før ristet oppgitt på hodet over egen etat plutselig betrakter dem og de ofte løgnaktige politikerne nærmest som yppersteprester. I tillegg så man også øyeblikkelig mellom fingrene med de forbrytelsene myndighetene var ansvarlig for ifm. svineinfluensaskandalen bare noen år tidligere.

Jeg prøver så godt jeg kan å analysere basert på så mye rasjonalitet som mulig, sikkert av og til med vekslende hell. Hvis man skal påberope seg rasjonalitet må man faktisk ta på alvor følgende faktum:

Mennesker og organisasjoner (for eks. myndighetene) som har gjort store forbrytelser eller overtramp, slik som masseforgiftningen med genterapien (“vaksinene”) mot Covid-19 med all sannsynlighet er, vil ha “middels til liten” iver etter å avsløre sine egne forbrytelser. Utfra bare dette prinsipp kan du svare nei på det retoriske spørsmålet i overskriften til denne artikkelen.

Man vil altså være motvillig, i beste fall, til å avsløre og eventuelt straffe seg selv. Prinsippielt sett vil forbryteren selv sjelden eller aldri sørge for oppvask.

Et praktisk spørsmål ut fra det ovennevnte blir således følgende:

Hvordan kan man få folk som faktisk selv sitter på kunnskap og ikke minst erfaring om at myndighetene ikke kan stoles på til å slutte å blindt stole på myndighetene?

Informasjon hos Direktorat for Medisinske Produkter

Nå skal vi avslutte med en liten, men spesifikk og relevant sak. Vi har tidligere skrevet om “Tom” som trolig har fått et stort antall blodpropper av Pfizer-vaksinen, men hvor Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), altså norske myndigheter, presterer å skrive til ham at “det ikke er kjent at vaksinen kan føre til blodpropper”.

Når man så kikker inn på nettsiden for koronavaksiner og blodpropp hos Direktorat for medisinske produkter (DMP), før kalt Statens Legemiddelverk, kan man bite seg merke i flere ting, blant annet dette:

Én ting er det vanvittige budskapet som avviser økt risiko for blodpropp, men informasjonen der er altså ikke oppdatert på 14 måneder! Har det ikke skjedd noe som helst på dette feltet de siste 14 månedene?

I tillegg, nederst på siden er det referanser til studier, med det beskjedne antall av 9 stykker. Jeg har ikke lest alle, men jeg antar at alle 9 hevder å “ikke finne økt risiko for blodpropp”. Hvis man ikke finner noe, har man da automatisk bevist at det man ikke fant heller ikke eksisterer? Og ikke minst – har man lett skikkelig?

For som nevnt i vår gjennomgang av blodpropp og Pfizer-vaksinen ble det funnet, ikke 9, men snaut 150 studier som har funnet sammenheng mellom bare Pfizer-vaksinen og blodpropp. Som en fagperson jeg har diskutert dette med tørt skrev i en kommentar:

Ser ut som at verken Legemiddelverket eller NPE har penger/ansatte eller vilje nok til å holde seg oppdatert om “medisinsk viten og kunnskap om vaksinens egenskaper”.

Hvis man for ordens skyld aksepterer illusjonen om at hele myndighetsapparatet jobber med ekte iver døgnet rundt for å dokumentere og avsløre selg selv og det de har utført – synes du likevel med det illusoriske premisset i bunn, at fagorganet for legemidler i Norge (DMP) sin informasjon og nettside virker veldig tillitvekkende?

Kan det være på tide nå at norske borgere slutter med denne utrolige tillitten til at for eks. DMP ivrig og/eller på kompetent og solid måte ivaretar våre interesser?