Norske myndigheter fester et jerngrep

Hvis du ikke leste Kommentar: Kan vi stole på norske myndigheter? ber jeg deg lese den først. Du kan gjerne også lese Kan vi stole på norske myndigheter? Oljefondet og Covid-vaksinene, spesielt første halvdel som gir mine betraktninger på det jeg mener generelt sett er eneste måte å hindre at et myndighetsapparat, i Norge eller andre steder i verden, begynner å gjøre overgrep og til slutt i verste fall grusomheter mot sin egen befolkning.

Mandag 14. april skrev juristen Benedikte Moltumyr Høgberg en lengre gjennomgang på sin Facebookside. Hennes utlegning viser hvordan norske myndigheter nå virkelig skal sette jernkloen i oss, og ikke minst skal kunne holde det jerngrepet, og hun forklarer på en presis måte den ekstraordinære alvorlige situasjonen vi borgere befinner oss i.

Jeg har nedenfor kopiert hennes viktige innlegg.

Om demokrati og rettsstat i Norge

Av Benedikte Moltumyr Høgberg, postet 14.04.25 på hennes Facebookside.

Den mest alvorlige saken for vårt demokrati og vår rettsstat er regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven. For at man skal forstå alvoret og systemet vil det være illustrerende å trekke enkelte paralleller til blant annet Trump. Akkurat denne FB-posten blir derfor dessverre lang, men kommer du gjennom, vil du til gjengjeld ha lært svært mye om rikets tilstand. Men i godt humør blir du ikke. Så ikke les om du vil bevare ditt gode påskehumør.

I disse dager er Stortinget i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen omfattende lovgivningsmyndighet til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Loven har vært gjennom første gangs behandling i Stortinget, med den stemmegivning som bildet nedenfor viser. Etter påske kommer annen gangs behandling, og da blir fullmaktene til regjeringen umiddelbart virksomme.

Loven inneholder flere såkalte «ekstraordinære fullmakter» til regjeringen. Disse gis ikke bare til regjeringen Støre, men til en hvilken som helst fremtidig regjering (!). At fullmaktene til regjeringen er «ekstraordinære» betyr blant annet at regjeringen får fullmakt til å bryte med andre lover som Stortinget har gitt – og som de kommer til å gi. Regjeringen får altså en lovgivningsmyndighet som står over Stortingets egne lover i spørsmål som gjelder den voksne sivilbefolkningen – altså for deg og meg.

Om Stortinget overhodet har lov til å fraskrive seg sin egen lovgivningsmyndighet over sivilbefolkningen? Og hvordan vi kunne ende opp der? Det kommer jeg tilbake til. Men først noen ord om de fem prinsippene som den norske Grunnloven verner om og som vårt samfunn er bygget på:

De fem prinsippene som Grunnloven skal sikre, er norsk suverenitet, maktfordeling, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Disse prinsippene utgjør et slags pentagram, der alle deler av myndighetenes aktivitet skal søke å optimalisere disse fem prinsippene, hver for seg og i sammenheng.

Maktfordelingen legger fundamentet for det amerikanerne kaller «checks and balances». For norske forhold innebærer dette at Stortinget, som er demokratisk valgt av folket, gir de lovene som folket må innrette seg etter, men lovene kan bare gis innenfor de rammer som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Stortinget er med andre ord ikke suverent, men har overordnede rettslige rammer å forholde seg til. Dette er blant annet av hensyn til mindretallsrettigheter, som et forsøk på å forhindre flertallsdiktatur, og for at Stortinget ikke skal kunne abdisere til fordel for autoritære krefter. Situasjonen er tilsvarende for USA.

Regjeringen er den utøvende makt. Det innebærer at den bruker makt overfor folket og i samfunnet. Dette er makt – eller oppgaver – som regjeringen har fått direkte gjennom Grunnloven eller som den har fått fra Stortingets lover. De oppgavene og fullmaktene regjeringen får fra Stortinget, kan imidlertid ikke brukes i strid med Stortingets lover. Den utøvende makt må altså holde seg innenfor ikke bare Grunnloven og menneskerettighetene, men også innenfor de rammene som Stortingets lover setter. Dette gjelder med mindre regjeringen får en såkalt «ekstraordinær» fullmakt fra Stortinget… Jeg kommer til det, men først, om rettsstaten.

Rettsstaten er den stat som er styrt av lover (ikke bare beslutninger og påfunn fra den som har utøvende makt), der innbyggerne kan få sakene sine prøvet for uavhengige domstoler (som er den tredje statsmakt), som igjen skal løse sakene på grunnlag av lovene og en rettferdig rettergang. I gårsdagens post om regjeringsadvokatens opptreden i straffesaker, kan det reises spørsmålstegn ved retten til rettferdig rettergang, som for norske forhold innebærer at anklageren i straffesaker ikke skal være underlagt politisk styring. Men for dagens tema, er det rettsstatens og demokratiets krav til at landet skal styres på grunnlag av lover gitt av folket selv som er av interesse.

Forstår man «rettsstat» svært snevert oppstilles det ingen krav til hvem som er lovgiver. Det er det demokratiprinsippet som gjør. Det er derfor koblingen mellom prinsippene i Grunnloven vår innebærer at landet skal styres av lover som folket har gitt seg selv og som ikke bryter med menneskerettighetene, der lovene og deres forhold til menneskerettighetene skal kunne håndheves av politisk uavhengige domstoler. Slik gjenspeiles maktfordelingen, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene som de prinsipielle bærebjelkene i vårt samfunn, og som all makt må hvile på for at makten skal være legitim (gyldig).

Slik er det også i USA. Våre grunnlovsfedre i 1814 hadde lest den amerikanske grunnloven og brukte den blant annet som et forbilde for 17. mai grunnloven. Så hvordan er det da mulig for Trump å herje så mye med USA på så kort tid?

Jo, ved å lamme eller kontrollere de folkevalgte gjennom det som tilsvarer våre fullmakter.

I motsetning til hva Stortinget legger opp til over påske, med «ekstraordinære» fullmakter til regjeringen, opererer Trump knapt nok bare på det som kan sammenlignes med våre ordinære fullmakter, eller det de i USA kaller «presidentordrer» (executive orders). Dette er beslutninger som presidenten kan treffe for å utfylle lover gitt av Kongressen, de kan ikke gis i strid med lovene eller med Grunnloven. Presidentordrene er dermed ikke «ekstraordinære», som ville innebære at de kunne bryte med lovene. Problemet er at mange av Trumps presidentordrer kanskje likevel bryter med lovene, selv om han ikke har adgang til dette. Så hvorfor stoppes han ikke?

Kongressen kan – i teorien – gi en lov som opphever én og én av Trumps presidentordre. Trump har imidlertid et knapt flertall i Kongressen, men det er ikke hovedproblemet. Man kunne nok fått en og annen republikaner til å skifte side. Om så skjer, så har presidenten likevel vetorett mot lover gitt av Kongressen, og om han benytter seg av vetoretten, heves kravet til Kongressen til 2/3 flertall for å overstyre presidenten. Og det selv om presidentordrene er ulovlige fordi de er i strid med Grunnloven eller andre av landets lover.

Hva er da siste utvei? Domstolene. Når den utøvende makt lammer den lovgivende, er det den dømmende makt som må redde landet. Men når Høyesterett og straffesaker blir politisert, svekkes også den tredje statsmakt. Legg på at Trump forfølger advokatfirmaer og universitetene med rettslige midler – for de kan bli siste skanse mot et autokrati. For hvem skal ellers kunne stå i mot hvis Kongressen er lammet og domstolene politisert? Angrep på akademisk ytringsfrihet og mistenkeliggjøring eller latterliggjøring av universitetsansatte fra myndighetshold blir således et alvorlig sykdomstegn som indikerer at et samfunn er på vei ned.

Så hva er det egentlig Stortinget er i ferd med å vedta? Hva skjer her hjemme? Det har haglet med advarsler fra fagforeninger som Juristforbundet og LO, og fra arbeidsgiverorganisasjoner som KS, Virke og NHO – i tillegg til oss som jobber med krisefullmakter i akademia.

Lovforslaget kommer fra regjeringen selv og innebærer at regjeringen skal få ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen til arbeid i tilfelle av «krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Det høres tilforlatelig ut og kanskje også helt betimelig i en tid hvor krigsfrykten herjer i Europa. Og det er nettopp det som blir den retoriske brekkstangen for å få dette gjennom. But the devil is in the details – og her er det mange av dem.

En digresjon til historiebøkene er på sin plass, særlig for å forstå hvorfor ryggmargsrefleksen på noen av oss rykker så hardt: Hitler er ikke bare et forslitt eksempel, han er evig relevant. Han kom til makten gjennom lovlige valg, men den diktatoriske makten fikk han gjennom – ja, nettopp, ekstraordinære fullmakter fra riksdagen. Og begrunnelsen – ja, nettopp, fordi tysk økonomi var i krise. Og det var den. Keiser Augustus er et annet herlig historisk eksempel; etter drapet på Cæsar, utstedte Senatet, ja nettopp, ekstraordinære fullmakter til han som senere er kjent som keiser Augustus for at han skulle få en slutt på «borgerkrigene». Da Augustus hadde skaffet seg fullstendig kontroll over Romerriket fikk han beholde de ekstraordinære fullmaktene i år 27 f.Kr. – og demokratiet i Europa begynte ikke å se dagens lys igjen før i England mot slutten av 1600-tallet. Så er det selvsagt mulig å bruke tid på eksempler fra dagens Ungarn og Tyrkia, etterkrigstidens DDR osv. Men jeg lar det ligge.

Poenget er enkelt nok, også for folkevalgte: Europa har gode og langvarige tradisjoner for å avlive demokratiet nettopp ved hjelp av ekstraordinære fullmakter utstedt i krisetider. Ved hjelp av små juridisk knep, godt hjulpet av kriseretorikk. Og vi er ikke ved historiens slutt, vi er midt i den.

Så hva er galt med disse fullmaktene, som gjør det mulig å avlive et demokrati? For de fullmaktene Stortinget nå er i ferd med å gi regjeringen er det tre alvorlige svakheter med det som kan kalles «utløsningsmekanismen». Det ene er at det er regjeringen selv – ikke Stortinget – som får myndigheten til å beslutte når landet er i krise. Trykker regjeringen på denne utløsningsmekanismen får de ytterligere fullmakter – til seg selv. Vi får altså en slags dominoeffekt av fullmakter hvor regjeringen får fullmakt til å innvilge seg selv flere fullmakter. Snedig lovgivning, som bare dyktige jurister kan finne på.

Det andre er at den nedre terskelen for når regjeringen kan utløse denne dominoeffekten, er uklar og utelukkende bundet opp til formuleringen om at rikets sikkerhet må være truet. Men hva skal til? LO har stilt spørsmålet om kabelbrudd i Østersjøen er tilstrekkelig, men ikke fått svar. Våre hemmelige tjenester, med støtte av Høyesterett, mente mullah Krekar utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet. Så en potensiell terrorist på norsk territorium er tilstrekkelig til å utløse fullmaktene? Justiskomiteens flertall uttalte i innstillingen at terskelen skulle være høy og at norsk suverenitet måtte være truet, javel, men det er ikke det som står. Ordlyden slår fast at nedre terskel for anvendelse er når rikets sikkerhet er truet.

Og den tredje svakheten ved utløsningsmekanismen? Det er at regjeringen kan utløse fullmaktene til seg selv, også når Stortinget er samlet. Dette er helt nytt i norsk lovgivning. I beredskapsloven av 1950 har regjeringen en slags stående «elverumsfullmakt». Den var mye omdiskutert etter krigen, men i motsetning til den loven Stortinget nå er i ferd med å vedta gjelder ikke beredskapsloven av 1950 hvis Stortinget selv kan gi lover, selv om landet er i krig. Og det gir mening; verken krig eller trusler mot rikets sikkerhet fratar Stortinget dets rolle som lovgiver etter Grunnloven. Stortinget er lovgiver også i krig, så lenge Stortinget er i faktisk stand til å fungere. Beredskapsloven av 1950 gir nemlig bare lovgivningsmyndighet til regjeringen dersom «det er fare ved opphold». Denne enkle, fine formuleringen synliggjør at det er Stortinget som etter vår grunnlov er lovgiver, og at regjeringen bare får lovgivningsmyndighet dersom det er «fare ved opphold», som betyr at Stortinget ikke kan samles eller ikke samles tidsnok. Noen tilsvarende formulering finnes ikke i lovforslaget til sivil arbeidskraftberedskap. Det ville imidlertid være svært enkelt å sette dette inn i lovteksten, men Stortinget velger i disse dager altså aktivt å utstede en fullmakt som går lenger enn det vi noen gang har sett i Norge. Nemlig en fullmakt for regjeringen til å fravike Stortingets lover når Stortinget er samlet – og det overfor sivilbefolkningen.

Det er på dette punkt i fortellingen at fullmaktene begynner å bære preg av noe Stortinget ikke har lov til å gjøre etter Grunnloven. I kombinasjon med at regjeringens fullmakter innebærer at regjeringen kan treffe beslutninger som bryter med Stortingets lover og at regjeringen kan gjøre dette selv om Stortinget er samlet og kunne tatt stilling til spørsmålet selv, gjør at Stortinget vanskelig kan sies å oppfylle sin plikt etter Grunnloven til å være lovgiver. Mye av det Stortinget gir fullmakt til, kunne Stortinget enkelt tatt stilling til selv, gjennom gode demokratiske debatter, både nå og senere. En slik abdisering Stortinget nå gjør fremstår derfor som grunnlovsstridig. Som jeg kommer tilbake til senere i påsken, har imidlertid statsmaktene dårlig tradisjon for å ta på seg sitt rettslige ansvar for brudd på Grunnloven. Slike brudd kan føre til riksrett, men Stortinget bestemmer selv om det skal tas ut riksrettstiltale. Bukken til havresekken. Men det finnes en åpning – det er å huske at senere storting kan stille tidligere stortingsrepresentanter ansvarlig for riksrett. Mer om det senere.

Fullmaktene fra Stortinget til regjeringen i denne saken går altså mye lengre enn hva Trump har adgang til gjennom sine presidentordre, nettopp fordi Trump ikke kan bryte med Kongressens lover, bare utfylle dem. Så hva om Stortinget angrer seg den dagen en fremtidig regjering begynner å bruke fullmaktene i strid med Stortingets lover, og Stortinget ikke liker hva regjeringen gjør? Tja, Stortinget kan forsøke å fjerne fullmaktene de en gang ga, men i likhet med Trump har også kongen og statsministeren vetorett mot Stortingets nye lover. Regjeringen kan altså forsøke å bruke kongen i en maktkamp med Stortinget. (Noe som gjør det svært viktig at vi har en monark som ikke er en nikkedukke for regjeringen i krisetider.) Sammenlignet med USA, havner vi altså raskt i samme situasjon, hvor den tredje statsmakt må tre inn for å forsøke å redde dagen. Men den amerikanske rettsstaten vil da stå sterkere enn vår, av flere grunner. Det ene er at statene i USA kan utgjøre en motmakt mot føderasjonen. Det andre er at den føderale Høyesterett har en fabelaktig høy standing i USA og har flere virkemidler enn den norske Høyesterett. Og det tredje er at der hvor den norske regjeringen nå faktisk får lov til å bryte med Stortingets lover og bare må forholde seg lojalt til Grunnloven, kan amerikanske domstoler også slå ned på Trumps brudd med ordinære lover fra Kongressen.

Så, sist men ikke minst: Hva får regjeringen lov til å gjøre dersom de utløser disse fullmaktene? Jo, regjeringen kan gripe inn i ethvert arbeidsforhold i Norge, stanse all arbeidskamp, beordre alle sivile mellom 18 og 72 år til arbeid regjeringen selv definerer. De som skal til Forsvaret, er unntatt, de mobiliseres etter forsvarsloven. Denne loven sikter seg utelukkende inn mot de sivile. Du kan få beskjed om å stå i stilling bak fiendens linjer, dyrke poteter i Østfold, kjøre lastebil til Finnmark, leke krigsseiler i Atlanterhavet. Men det er hvis det er ekte krig, hvis det bare er noe som truer rikets sikkerhet, tja, kanskje de trenger flere til å jobbe i eldreomsorgen, hva vet jeg. Det kunne kanskje være et fint sted å plassere brysomme professorer, kritisk presse og uregjerlige dommere?

Men det stopper ikke med alle de fullmaktene som regjeringen får når de selv har utløst krise. Regjeringen får også ekstraordinære fullmakter i det sekund Stortinget vedtar loven over påske. Da kan regjeringen nemlig starte forhåndsregistrering og utpeking av nettopp deg, ta deg ut av jobb og sende deg på kurs. Regjeringen får også fullmakt til å pålegge din arbeidsgiver eller hvem som helst andre til å føre register over dine personopplysninger, herunder dine helseopplysninger, for overlevering til myndighetene. Etter mønster fra Kina?

Kan du få unntak? Neppe. Så langt er det bare gravide, personer med særskilte (ikke alminnelige) omsorgsoppgaver og ikke arbeidsdyktige personer som er fritatt. Heller ikke stortingsrepresentanter og dommere er unntatt. Ikke journalister eller universitetsansatte, ikke forsvarsadvokater eller barnehageansatte.

Og taushetsplikt? Niks. For registrering kan regjeringen innen måneden er omme kreve opplysninger av alt og alle de mener har «betydning». Det blir (kanskje) slutt på pressens kildevern, på taushetsplikt fra arbeidsgiver, og det er eksplisitt kommet til uttrykk gjennom snirklete henvisninger til paragrafer, at selv ikke psykologen, legen, presten – eller din egen advokat – skal ha taushetsplikt. Tvert imot illegges de plikt til å informere myndighetene om relevante opplysninger. Eller det jeg også bare kaller for DDR-paragrafen. Lykke til folkens! Kanskje får vi en «snill» regjering, kanskje ikke. Fullmaktene er der uansett. Fra nå av er det bare å stole på folk du tenker er villig til å gå i fengsel for deg. Mamma kanskje.

Hva Stortinget har tenkt at deres rolle skal være? Ikke lovgivende myndighet i hvert fall, og knapt nok kontrollmyndighet. De skal nemlig «meddeles» om hva regjeringen finner på. I tilfelle de ikke merker noen ting, slik du og jeg vil merke det. I stortingsdebatten i forrige uke var justisministeren og flere av representantene riktig så fornøyde med det de oppfattet som et godt grunnlag for parlamentarisk kontroll. Om ikke annet, så forklarer i hvert fall slike utsagn hvorfor Stortinget strever med å kontrollere regjeringene i alvorlige saker…

Varighet på fullmaktene til regjeringen? «Seks måneder om gangen». Eller det jurister gjerne kaller en evighetsklausul (i motsetning til en solnedgangsklausul).

Saksbehandling og klage? Vet ikke. For Stortinget gir regjeringen fullmakt til å fravike alle lover vi i dag har for saksbehandling og klage.

Erstatning? Bare «så langt det er mulig»!

Straff hvis du nekter? 3 års fengsel. Det er bare å ta med seg telefon og lader og penn og papir. For når regjeringsadvokaten får legge seg opp i straffesaken din, jf. gårsdagens post, går det dårlig med rettssikkerhet og menneskerettighetene i straffesaken din.

Joda, det finnes begrensninger i regjeringens adgang til å bruke fullmaktene: Regjeringens beslutninger skal være «nødvendige» og «forholdsmessige». Hørt det før under korona-pandemien? Hvordan skal domstolene og din forsvarer kunne etterprøve nødvendigheten av det regjeringen opplever som en trussel mot rikets sikkerhet? Det går ikke opp. Det er en «dead end» for Høyesterett. Snedig juridisk fotarbeid…

Om jeg tror regjeringen vil bruke disse fullmaktene? Ja. Om jeg tror de vil kontakte nettopp deg på et tidspunkt? Ja. Om jeg tror de vil gjøre det selv om Norge ikke er i krig? Ja. Om jeg er bekymret for at våre folkevalgte ikke forstår seg på demokratisk og rettsstatlig beredskap? Ja. For hva er vår beredskap mot slike farlige påfunn? Åpenbart ingen.

I morgen fortsetter jeg med en mye kortere sak, om hvordan sluttrapporten til kontroll- og konstitusjonskomiteen fra mars i år står i direkte opposisjon til Stortingets ansvarsløse fullmakts-bonanza over den norske sivilbefolkningen. Er intet lært? Mer om det i morgen.