Om myndigheter og makt

På vårt publiserte brev til helsemyndighetene fikk vi en betraktning fra en av våre lesere; en betraktning som naturligvis er relevant til det nevnte brev, men også ikke minst er den brennaktuell i tiden vi står midt oppi i Norge i dag.

Myndighetene kan aldri overlates til seg selv

Av Kaj Ronny.

Det er et visst motsetningsforhold mellom vitenskapen og industrien som forsøker å profitere på vitenskapen. For vitenskapen kan aldri bli 100% sikker på noe som helst i sin ytterste konsekvens, mens industrien ønsker å fremstå så sikker som overhodet mulig på at deres produkter “virker”.

Vitenskapen er tvunget til å ta hensyn til individuelle forskjeller og forutsetninger, mens industrien helst ønsker å selge en standardløsning som passer alle mennesker, eller iallfall flest mulig.

Dersom industrien oppnår tilstrekkelig makt og innflytelse, kan den kuppe visse sektorer innen vitenskapen og pervertere forskningen slik at visse løsninger fremstår som “trygge og effektive”, mens de i realiteten er det motsatte – skadelige samt ineffektive for sitt virkeområde.

Eller er det slik at vitenskapen er hevet over korrupsjon? Har vitenskapen blitt hellig og uangripelig, noe som vi alltid kan stole 100% på? Er det derfor utenkelig og umulig at industrien kan korrumpere visse områder innen vitenskapen? Industrien sitter på pengene, så det må da bety at vitenskapsfolk er en spesiell type folk som ikke lar seg berøre av penger? Alternativt at det kun kan skje i “enkelttilfeller” og aldri ramme en hel sektor, som f.eks. virologi eller vaksinologi? Jeg ser ikke bort fra at helsemyndigheten gjerne vil betrakte helsevitenskapen som en hellig og uangripelig ku som må forsvares med absolutt alle midler.

Det er ikke slik at staten er totalt ukjent med korrupsjon som fenomen. Men det tjener dens egen autoritet at den systematisk ekskluderer alle sider av seg selv fra risikoen for korrupsjon og perversjon, og heller fremstiller kriminalitet som noe som kun skjer på lavere samfunnsplan. De høyere sfærer av hierarkiet er på magisk vis automatisk frikjent fra all snusk som ellers finnes. Men dette er en eksepsjonelt barnslig og svært naiv holdning til makten og de som forvalter den.

Enkle og umodne sjeler forstår rett og slett ikke maktens sentrale problematikk, slik George Washington antyder i denne uttalelsen:

Government is not reason, it is not eloquence-it is force! Like fire it is a dangerous servant and a fearful master; never for a moment should it be left to irresponsible action.

På norsk:

Regjering er ikke fornuft, det er ikke veltalenhet – det er makt! Som ild er den en farlig tjener og en fryktsom herre; aldri et øyeblikk bør det overlates til uansvarlig handling.

Aldri et øyeblikk kan man ha blind tillit til store organiserte maktsystemer som nasjoner utgjør. Tvert imot må man forvente maktmisbruk. Det er således ikke et spørsmål om maktmisbruk vil forekomme, men heller hvor det allerede skjer og hvor lenge det har pågått, og ikke minst hvem som er involvert. All historisk erfaring tilsier at stor makt omtrent alltid går hånd i hånd med tilsvarende maktmisbruk.

I denne verden er det dessverre slik at makt og maktmisbruk er to sider av den samme mynten, eller to vinger på den samme fuglen. Skjønner man ikke dette, så er man inkompetent når det gjelder maktforvaltning, for vi snakker om den aller mest åpenbare risikoen som tenkes kan. Til alt overmål ligger det i maktens interesse å undertrykke forståelsen av maktens iboende risiko for maktmisbruk, slik at folket bedras til å overføre enda mer makt til makthaverne.

(* Slutt på KRN’s innlegg)

Kommentar:

Hvem har så det egentlige ansvaret for tingenes tilstand i Norge i dag? Det kommer jeg tilbake til i neste uke, og innlegget til KRN er en meget god vadestein i så måte.