Slutt å vær et sandkorn!

Mattias Desmet, professor i klinisk psykologi fra Universitet i Gent, har de senere år hadde mange nevenyttige analyser av tingenes tilstand i Vesten i dag. Nå nylig hadde han et innlegg på sin Substack, som jeg har oversatt i sin helhet. Helt nederst har jeg en liten sluttkommentar. Her er innlegget hans:

Den store (sionist-) konspirasjonen

Av Mattias Desmet

Det er ganske mange som tror at hele den politiske og geopolitiske situasjonen er ett stort teater, bokstavelig talt et show som blir regissert bak kulissene i detalj av en gruppe herskere, de sanne herskerne. Biden og Trump – de er to hender på samme (skjulte) mage. Til syvende og sist utfører de begge programmet til de som virkelig trekker i trådene i denne verden. Krigen i Ukraina? Putin, Trump og Von der Leyen ler seg i hjel mens de sitter ved samme bord bak kulissene.

Er alle kriger iscenesatte forestillinger regissert av en overordnet makt som styrer fra mørket? Jeg tror det kommer an på hvordan du definerer den samme «overordnede makten». De stridende partene er aldri bare stridende parter. I enhver større konflikt gjenstår noe av stoffet som forbandt partene før krigen.

Eksempler inkluderer operasjonene der naziforskere ble «fordelt» mellom USA og Sovjetunionen (henholdsvis operasjon Paperclip og operasjon Osoaviakhim), eller kontaktene og møtene bak kulissene mellom tidligere ledere av kapitalismen og kommunismen.

Det finnes absolutt finansielle, økonomiske og til og med ideologiske strukturer som forbinder de stridende partene under overflaten. Men det betyr ikke at krigen på overflaten ikke er reell; jeg tror den faktisk er reell, men skismaet på overflaten er rett og slett ikke absolutt. Jeg tror ikke at alt som skjer på overflaten er en perfekt iscenesatt forestilling. Jeg har aldri sett bevis for det. Det finnes rikelig med bevis for regimeskifteoperasjoner, falskflaggoperasjoner og forvirrende propagandamanipulasjoner, men at alt skulle bli styrt av en sentral gruppe mennesker, så vidt jeg vet, finnes det ingen bevis for det.

Men det geopolitiske spillet er fortsatt fullt av mønstre, ikke sant? De oppstår ikke bare av seg selv? Det må være noe som organiserer disse mønstrene? Det er definitivt sant. Det er noe organiserende. Men det organiserende prinsippet er ikke så mye en person eller gruppe mennesker. Bare se på hvordan sandkorn på en metallplate danner perfekte mønstre når platen vibreres. Ingen av sandkornene organiserer seg; de gjennomgår alle bare den samme vibrasjonsfrekvensen; noe større enn dem organiserer dem.

Hver gang vi legger merke til mønstre og organisering i menneskelig atferd, har vi en tendens til å tro at de er et resultat av bevisst planlegging. Noen ganger er det selvfølgelig tilfelle. Mange demonstrasjoner, mobber og opprør mot uønskede regimer var for eksempel bevisst organisert. I propagandaens verden vet folk at den beste måten å gjøre en bestemt tro eller mening populær i befolkningen på er å skape inntrykk av at den deles av en stor gruppe mennesker. Søk etter «leie en folkemengde» på internett – det finnes selskaper som ikke gjør annet enn å tilby «folkemengder» på forespørsel for alle som ønsker å gjøre en bestemt mening populær. En stor del av de såkalte folkemengdene som reiser seg mot, for eksempel, Janukovitsj eller Gaddafi, eller en hvilken som helst annen uønsket «diktator», ble kunstig skapt. Dette er allerede allment kjent og bevist.

Men det forandrer ikke det faktum at vi på den annen side ofte er tilbøyelige til å oppleve spontant forekommende mønstre i menneskelig atferd som et resultat av bevisst planlegging. Jeg opplevde et godt eksempel på dette selv i vinter. Jeg så en danseforestilling produsert av Emmanuel Gat. I over en time så jeg andpustent på mens de estetisk sublime mønstrene steg opp fra danserne på scenen. Hver detalj var perfekt – bøyingen av en hevet arm, buingen av nakken når en danser falt ned på gulvet, dynamikken i åpnings- og lukkingssirklene som stadig dukket opp på scenen, og så videre. Etter forestillingen spurte jeg Emmanuel hvor lang tid det tok ham å planlegge og øve inn hver detalj så perfekt med danserne. «Det går veldig greit, jeg forteller ikke danserne mine nøyaktig hva de skal gjøre; jeg gir dem bare prinsippene for koreografien, reglene de må følge, og resten former seg selv på scenen.»

Hvis en gruppe mennesker bevisst eller ubevisst følger de samme prinsippene eller symbolske reglene, vil en hel rekke mønstre dukke opp på samfunnsscenen uten bevisst planlegging. Hele verden er under påvirkning av samme type tenkning eller verdensbilde, eller med andre ord, det samme symbolske rammeverket. For å bruke en datametafor: alle sinn kjører det samme programmet. I den grad både Biden og Trump tenker i henhold til det materialistiske verdensbildet, vil de til slutt faktisk gjennomføre det samme «programmet»; i den grad Russland og USA begge er grepet av den samme materialistiske tenkningen, vil de til slutt gi næring til den samme globale prosessen og til slutt de samme globale maktstrukturene. Men de vil ikke hate hverandre noe mindre eller slutte å prøve å ødelegge hverandre, til det punktet at de ville være villige til å kaste alle levende vesener på jorden, inkludert seg selv, inn i en atomvinter.

Så det virker usannsynlig for meg at hele det geopolitiske spillet styres strengt av en liten gruppe mennesker når man tenker på den komplekse og dynamiske naturen til mennesker og virkeligheten. Tendensen til å misforstå denne kompleksiteten og redusere alt ondt til én «organisasjon» eller gruppe mennesker virker historisk unøyaktig, taktisk skadelig (det skaper illusjonen om at det å eliminere den lille gruppen ville løse problemet), og etisk problematisk.

Ta den vedvarende ideen om at en stor sionistisk konspirasjon er roten til all elendighet på denne planeten. For meg er det bare en annen hypotese. En stor sionistisk konspirasjon eller en stor bulgarsk eller italiensk konspirasjon – hvorfor ikke? Men argumentene jeg har hørt for det er ikke særlig overbevisende. Det er sant at det er flere jøder og til og med sionister på toppen av den globale maktpyramiden. Tross alt er jøder overrepresentert på toppen av nesten alle pyramider. Deres ekstraordinære trang til å utmerke seg spiller en rolle i dette, blant andre faktorer. Solzjenitsyn ga en god beskrivelse i sin bok To hundre år sammen av hvordan jøder var involvert i Sovjetunionens fremvekst. Hovedpoenget er dette: Jøder er overrepresentert i hele det øvre sjiktet i samfunnet, inkludert sjiktene som fremmer totalitarisme. De er derfor like overrepresentert i både menneskehetens gode «prosjekter» og de dårlige. Med andre ord, bortsett fra det faktum at de har en trang til å utmerke seg, er de vanlige mennesker med den universelle kampen mellom godt og ondt i sine hjerter.

Jeg har også en grunnleggende innvending mot å redusere verdensproblemet til én liten, ondsinnet gruppe. For det første unnskylder det den «vanlige» personen. Han kan ikke gjøre noe med det; det er alt feilen til de som villedet ham, og så videre. Men for det andre fordyper det den vanlige personen i maktesløshet. Tross alt kan han ikke gjøre noe med det. Den vanlige personen bør ikke unnskyldes. Han bærer pengene sine til de store bankfolkene selv, han gir opp grønnsakshagen sin for bekvemmeligheten av supermarkeder og industrielt landbruk, han kjøper aksjer i ethvert selskap som lover høy kortsiktig fortjeneste, han foretrekker å ikke bry seg med ubehagelige sannheter og tror i stedet at han bare hører fakta på kveldsnyhetene, han kjøper klær som han vet er produsert av slavearbeid på den andre siden av verden, og så videre. Kort sagt, den «vanlige personen» er villig til å kvele all etisk bevissthet og dehumanisere sine medmennesker så lenge det gjør livet hans lettere og setter ham i en gunstigere posisjon.

For klarhetens skyld, jeg regner meg selv blant disse «vanlige menneskene». Derfor prøver jeg hver dag å bli bare litt mer virkelig menneskelig, et vesen som bare virkelig blir seg selv når det setter sin etiske bevissthet i forgrunnen av sin eksistens. I den grad den vanlige personen innser at han er medskyldig, vil han også slutte å være maktesløs. I prinsippet sliter vi alle – eliter eller vanlige mennesker – med det samme problemet. Alle som genuint prøver å løse seg selv, bidrar til den store oppløsningen. For alt jeg bryr meg, kan du til og med trekke inn Rupert Sheldrakes teori: hver gang vi løser et problem «i vårt eget hode», løser vi det også i det store morfiske feltet som ethvert menneskelig sinn er koblet til, og gjør det lettere for andre å løse det også.

Kjernen i saken ligger derfor ikke verdensproblemet så mye hos en liten gruppe mennesker, men hos et bestemt «program» som menneskeheten opererer etter. Dette «programmet» er materialisme og rasjonalisme, et verdensbilde som forteller menneskeheten at ingenting eksisterer annet enn materie – døde små klinkekuler som støter mot hverandre – og at menneskehetens høyeste mål er å overleve. Eller omvendt, begå selvmord direkte – det er også en mulig konklusjon. Uansett trenger du ikke å ta hensyn til etikk og menneskelighet; de eksisterer ikke i dette universet av steiner og steiner. Bare en idiot skader seg selv ved å vurdere etikk og ofre seg for sannheten. Dette verdensbildet har riktignok tillatt en viss elite å stige til topps, som har et ondsinnet talent for å kaste all etikk over bord, men hvis det ikke var for det faktum at en stor gruppe var altfor villige til å tre inn i dette verdensbildet, ville den eliten aldri blitt eliten. Jeg vet at anti-elite-tenkning er veldig populær både på venstre og høyre side av det politiske spekteret, men det varmer meg ikke opp. Eliten er til syvende og sist en refleksjon av befolkningen.

For å avslutte i dag, vender jeg nok en gang tilbake til den vibrerende platen med sandkorn. Den platen viser oss noe annet. Hvis frekvensen av vibrasjonene endres litt, dukker det umiddelbart opp et helt annet mønster på en usporbar og betagende måte. Med andre ord, uansett hvor mye samfunnets og verdens sandkorn organiserer seg under tegnet til den mørkeste formen, kan en endring i frekvens, på et øyeblikk, tilkalle en annen form og gjøre den til det organiserende prinsippet. Denne frekvensendringen, som koker ned til en endring i talens kvalitet. Enkelt sagt: samfunnet organiserer seg for tiden på frekvensen av propaganda og manipulerende tale (og de metafysiske kreftene som propagandaen er forankret i); når frekvensen av oppriktighet og sannhet kommer i forgrunnen, vil menneskelig sameksistens normalt anta en helt annen form på et øyeblikk. Hver person som gir uttrykk for en annen, oppriktig tone, bidrar til den revolusjonen – revolusjonen som er den logiske konsekvensen av revolusjonen som innledet opplysningskulturen på 1600-tallet.

Kommentar:

Betraktningene til Desmet tar for seg mange viktige temaer. Ett av dem er naturligvis dette med “Den Store Konspirasjonen”, som jeg ikke skal fokusere på her, men kan nøye meg med å nevne at i en verden hvor alt, absolutt alt, av større viktige hendelser er en eller annen form for, eller har bestanddel av, en form for konspirasjon, vil det da naturligvis være avgjørende å forstå dette temaet på korrekt, og ikke karikert, måte. Desmet gir et verdifullt bidrag her.

Men det viktigste i innlegget hans er betraktningene hvem som har det egentlige ansvaret, hvor han bemerker dette med å legge ansvaret over på en bestemt liten gruppe:

Tendensen til å misforstå denne kompleksiteten og redusere alt ondt til én «organisasjon» eller gruppe mennesker virker historisk unøyaktig, taktisk skadelig (det skaper illusjonen om at det å eliminere den lille gruppen ville løse problemet), og etisk problematisk.

Det synes å være mange som tror at USA’s problem var Biden-regimet, og at det å få å inn Trump var en seier for menneskeheten. Det er enda flere som later til å tro at det er omvendt, at Trump er menneskehetens undergang. Kanskje er den ene parten litt bedre enn den andre? Men de spiller liten rolle; hvis man sammenligner to elendigheter vil man veldig ofte finne ut at den ene elendigheten er et hakk mindre elendig enn den andre elendigheten, men dette er av ingen eller liten betydning.

Mange i Norge tenker på samme måte; at bare man får inn “rette” folk eller “rett” parti på tinget så reddes vi. Da vil jeg skissere følgende metafor: hvis du har lidd skipsforlis ute i ishavet, og båten har gått ned, har du et stor problem når du selv befinner deg 2 meter under overflaten og nesten ikke har luft igjen. Hvis du da klarer å ta deg opp til overflaten og gispe etter luft, har du ikke løst det grunnleggende problemet, hvis det er 2 grader i vannet og 5 km. til land. Man har løst et veldig akutt problem, og skaffet seg et lite pusterom, men man har grunnleggende problemer som gjenstår, for å si det mildt.

Jeg er ikke mostander av å få gispet etter luft når det er nødvendig (få inn “rett” person eller “rett” parti på tinget), men jeg tror man heller bør fokusere på flere av tingene Desmet nevner.

Oppfordringen vil jeg litt firskåret formulere slik: slutt å være et sandkorn som beveges rundt på en plate etter en materialistisk-reduksjonistisk frekvens!