Som mange nå har lagt merke til pågår det en voldsom kampanje for å få total informasjonskontroll de fleste steder i Vesten og spesielt EU. og Norge er ikke noe unntak. Denne kampanjen føres i fremste rekke av den sammensmeltede kolossen av myndigheter, konsernmedier og «main stream» akademia. Dette ekstremt antidemokratiske og samfunnsødeleggende prosjektet har i de senere tid i økende grad blitt rettet inn mot de unge i Norge.
(Disclaimer: jeg må innrømme rett ut at jeg blir ganske sint av å bevitne slike forsøk på å ødelegge barn og unge, og min gjennomgang her kan enkelte steder bære noe preg av det).
Kontekst
Jeg tror det kan være nyttig å sette denne artikkelen i to deler i kontekst. Først, den britiske aristokraten Earl Bertrand Russell, 3rd Earl of Russell, en av venstrefascismen og soft power-metodens fremste proponenter beskrev rett ut i sin Impact of Science on Society av 1952 viktigheten av å korrumpere de unge for å kontrollere en befolkning/nasjon:
Viktigheten av massepsykologi har økt voldsomt ved veksten av moderne metoder for propaganda. Av disse er den mest betydningsfulle det som kalles utdanning. Religion spiller også en rolle, men en avtagende en; pressen, kinoene og radiostykkene en økende rolle. Det kan håpes at med tiden vil enhver kunne overtale hvem som helst om hva som helst hvis han kan fange den tålmodige unge.
(…) man vil i fremtiden ha tilgang til utallige klasser med skolebarn som man kan utprøve forskjellige metoder for å produsere urokkelige overbevisninger om at for eks. snø er svart. For det første vil man se at hjemmets (familien, min kommentar) innflytelse er en hindring. Dernest at det er viktig at indoktrineringen skjer før barnet er 10 år gammelt » (min oversettelse, og uthevinger)
Dette ble altså direkte beskrevet allerede i 1952, og nå i 2025 skal skruen strammes inn de siste kneppene for de stakkars unge.
I artikkelen Kognitiv krigføring: samtykke ved apati, beskrev jeg hvem som primært har den aktive rollen i å knekke barn og unges evne til å tenke selv samt å ta moralsk riktige og modige valg senere i livet:
En viktig forutsetning og grunnmur for suksess for dem som vil ha en befolkning under full mind controll er dermed å holde befolkningen helt uforberedt, noe som blir, og er, utdanningssystemet/skolen og konsernmedienes rolle.
Oppfølgeren til sistnevnte som handlet om det å ha mot relatert til et kollektivistisk samfunn som Norge er i voldsom grad, kan også være grei å ha i bakhodet i det følgende. Den infame metoden psykologisk vaksinering blir også viktig i både denne og neste del.
Og la meg til slutt minne om hvorfor angrepet på de unge intensiveres i disse tider:
Metoden å påføre de unge en uendelig remse med intellektuelt sprøyt
Man er altså i dag fullstendig desperate i forsøket på å prøve å hindre alle unge i Norge i å oppnå evner til å tenke selvstendig og kritisk, faktisk i å overhodet tørre å stille spørsmål ved etablissementet og maktapparatet fortellinger.
Måten man gjør det på er ovenfor de unge å definere det å tenke kritisk slik:
Å tro blindt på etablerte vedtatte påstander og akseptere kilder som trygge som andre har bestemt for deg (!). I tillegg definerer man det å undersøke, eller bare det å være nysgjerrig på, maktstrukturenes mange løgnaktige narrativer og uendelige antall med konspirasjoner som tegn på at man er mentalt syk og som en trussel mot demokratiet.
Ja du leser riktig; det å undersøke det store antallet med konspirasjoner som maktapparatet eller andre til enhver tid utfører (dette ble før i tiden kalt for gravejournalistikk) er altså en trussel mot demokratiet, og er tegn på at man ikke er helt frisk. Dit er vi kommet, og dette skal prentes inn i hodene på de unge.
I en artikkel komplett tettpakket med sprøyt, på Gemini.no hos NTNU, kunne man lese følgende overskrift:
I denne intellektuelt sett ørkenvandringen av meningsløsheter kan man lese disse to gullkornene:
Kritisk tenkning er altså noe skolen ønsker. Men det er noe annet enn å la seg forlede av konspirasjonstanker.
Kritisk tenkning er basert på fakta fra tryggere kilder. (min utheving).
Jeg antar du ser den himmelropende ironien i ovennevnte sitat. Hvem definerer hva som er fakta? Hvem skal definere hva som er en trygg kilde? Noen andre skal altså definere fakta og kildene for deg, og tror du blindt på dette bedriver du kritisk tenkning. You can’t make this shit up!
Eller hva med denne?
Men skal vi akseptere at noen forkynner at meslingvaksiner er skadelige når sykdommen dreper over 100 000 mennesker i året, stort sett blant uvaksinerte?
Det å påstå at et produkt fra en verdens mest forbryterske bransjer, Big Pharma, kan være skadelig er faktisk noe som noe samfunnet faktisk ikke kan akseptere (!). Man erkjenner jo generelt (under tvil) at man må akseptere en del vanvittige tanker i et demokratisk og fritt samfunn som Norge, men et sted må man faktisk sette grensen; og grensen går ved å påstå at et medisinsk produkt fra en beviselig gjennomkorrupt bransje kan være skadelig.
Og som sagt; er du en som tviler på de vedtatte konsensussannheter indikeres det metal sykdom:
– Det er som alltid bedre å forebygge enn å behandle, slår Petersen fast.
Så langt det jeg blir fristet å kalle galehuset hos NTNU, nå helt kort over til Utdanningsforbundet. Utdanningsforbundet har også et angrep mot selvstendig og kritisk tenkning som skal rettes mot de unge:
Jeg skal bare ta frem ett utdrag fra deres visdom, nemlig det følgende, som er fullstendig avslørende for tankesettet:
Vi er heldigvis i ein situasjon der vi i Noreg framleis har tillit til forsking.
Også hos Utdanningsforbundet er det det falske mantraet «kampen mot desinformasjon» som gjelder, hvor desinformasjon i praksis naturligvis blir alt som stiller spørsmål ved etablerte vedtatte sannheter. Og så er vi jo i tillegg der at Utdanningsforbundet presterer å forfekte at vitenskap er noe man skal ha tillitt til. Som om det er noe som helst vitenskapelig ved å ha tillitt til vitenskap?! Denne organisasjonen skal altså representere utdanning av unge mennesker i Norge
I neste del skal vi se litt mer på Utdanningsforbundet, i tillegg til en sak hvor barn blir angrepet kraftig med det våpenet en barnebok dessverre kan være.
«Vi er heldigvis i ein situasjon der vi i Noreg framleis har tillit til forsking.»
Her ser vi hva det egentlig handler om: folket bøyer seg i støvet for «vitenskapen», som i realiteten er en ideologi – vitenskapisme – forkledd som ekte vitenskap. I møte med dette fenomenet opplever folket tydeligvis at de ikke har noe å stille opp med. De overlater dermed alt til «ekspertisen».
Før i tiden var denne typen nesegrus underdanighet forbeholdt det forholdet folket hadde til de geistlige, til kirken og dens autoriteter. Så hvordan klarte en ny og materialistisk ideologi å kuppe dette steinharde balletaket på befolkningen?
Vitenskapismen kom opp med tidenes psykologiske operasjon, et grep som førte til at det moderne mennesket betrakter seg selv som ubetydelig i «den store sammenheng». Og for at det skulle kunne skje, så var det kun snakk om å gjøre «den store sammenheng» så stor som overhodet mulig, slik at det kollektive mennesket i forhold ble så lite som mulig.
Ja, hvorfor ikke gjøre «den store sammenheng» uendelig stor? Da ville jo menneskets selvbilde bli uendelig lite i forhold til dette. Så de fant opp «universet» – et angivelig uendelig rom, stort sett tomrom, og angivelig mørkt og kaldt, stort sett. Og dette er vi omringet av, angivelig. Det er ikke engang en teori, men en ubekreftet hypotese, men det hindrer ikke at folk flest er skråsikre på sin egen forholdsmessige ubetydelighet i den grad at de nærmest er villige til å gå i døden for å forsvare den.
Og som kirken, fikk «universet» sine 12 disipler, fordelt på 6 romferder fra 1969 til 1972, der 2 astro-not’er fra hver ferd angivelig satte sine ben på månen, og deretter kom tilbake til jorden – angivelig – for å «vitne» om hva de hadde sett og opplevd. Akkurat som kirkens 12 disipler hadde vitnet, om det de hadde sett og hørt, noe som kirken senere publiserte i øst og vest via Bibelen.
Hvor mye har ikke «universet» blitt publisert i vår tid? Det går knapt en dag uten at massemediene messer om hva de har «funnet» og «oppdaget» uendelig langt borte, ting som ingen noensinne har mulighet til å ta i selvsyn – angivelig. Hele greia er ekstremt angivelig, men slik er jo vitenskapismen, og nåde den som våger å tvile på dette, og dermed på sin egen angivelige ubetydelighet i «den store sammenheng». Du skal liksom ikke tro at du kan utfordre «ekspertene».
«En sten kan ikke flyve, Mor Nille kan ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten».
Lurer du på om idéen om det uendelige universet har påvirket deg og din selvopplevelse? For å finne ut av det, må du prøve det motsatte standpunktet, dvs. at hypotesen om det uendelige universet er falskt. Dersom du klarer å endre standpunkt i denne saken, så vil du kunne sammenligne din selvopplevelse før og etter, for å se om det har noe å si. Du vil ikke kunne kjenne denne kontrasten før du faktisk har endret perspektiv. Og for at det skal kunne skje, må du sette deg inn i saken, og seriøst vurdere argumentene for og imot det angivelig uendelige universet. Det kan bli en spennende utfordring, og kanskje til og med også litt smertefull.
Den normale reaksjonen, for de fleste, er i første rekke benektelse. Og folk flest ser ut til å ha store vanskeligheter med å komme seg forbi den hindringen. Det er lett å lære noe dersom det repeteres jevnlig, og når det først «sitter» fordi man aldri har hørt noen seriøse motforestillinger gjennom hele oppveksten, blir det gjerne vanskelig å avlære det. Vi knytter oss gjerne sterkt til denne typen kunnskap fordi den spiller en rolle i vår selv-identifisering, som blant annet er preget av vår forståelse av hva som er utenfor oss selv, inkludert vår fysiske plassering i miljøet samt hvordan dette miljøet faktisk ser ut.
Jeg tenker at den grunnleggende virkelighet spennes ut av to prinsipper man f.eks. kan kalle asymmetri og symmetri. Vi ser at mennesket er preget av begge disse, f.eks. den vertikale asymmetrien der vi typisk vier de høyere deler av oss selv – som overkropp og ansikt – langt mer tid og fokus enn de lavere deler, som ben og føtter. Men vi har også en sterk symmetri horisontalt sett, med to sider av kroppen som er ganske like, samtidig som vi også her ser tegn på asymmetri, f.eks. ved at hjertet og leveren er plassert på hver sin side. Naturen demonstrerer også asymmetri, f.eks. ved at lys er langt mer produktivt enn mørke, og at kulde har et minimumspunkt, mens varme ikke ser ut til å ha det.
Men selv innen asymmetri ser man tegn til balanse eller symmtri, for det er ikke bare lys eller bare mørke, men begge deler, og det er ikke bare varmt eller bare kaldt, men begge deler. Når vi derfor kommer over systemer preget av fundamental ubalanse eller misforhold, som det uendelige størrelsesforholdet mellom det tenkte uendelige universet og mennesket, så burde det egentlig ringe en bjelle, for det er ikke i harmoni med de mønstre vi i umiddelbar nærhet, i vår verden, er omgitt av. Det er hva noe vil kalle en «anomaly», en anomalitet, en uregelmessighet og et avvik. Det samme kan man si om idéen om tyngdekraft, som angivelig ikke opererer i et samspill med sin motsetning. Ergo nok et fundamentalt misforhold eller ubalanse som i prinsippet ikke kan være reelt.
Når man kommer til den erkjennelse, som du tydeligvis har kommet fram til, at det uendelige univers er ikke-eksisterende endrer det perspektiv på det meste. Det vil og bety at også verdensanskuelser lenge før 1950, historien og det meste av moderne vitenskap er pseudovitenskap. Kaninhullet synes dog å være uendelig dypt, og mørkt. Derfor kalles det bedrag du omtaler som «alle løgners mor». Av erfaring gir dette også de sterkeste utslag av kognitiv dissonans, og nærmest en umulighet å trenge igjennom. Selv om både sansning og enkel logikk presenteres synes selv de tilsynelatende rasjonelle ikke å greie å følge enkle knusende bevis for at et uendelig univers er ikke- eksisterende.
For de som er nysgjerrige har Christian Paaske samlet 20 knusende bevis for at et uendelig univers kun eksisterer utenom ord og tanke. (Han presenterte disse utførlig for ca 150 mensamedlemmer for et par år siden. Utrolig var det ingen av disse som greidde å sette halen på grisen, selv med enkel logikk og henvisning til enkle observasjoner/sansning de kunne gjøre selv, ble dette en umulig oppgave for mensamedlemmene.)
Inntil den dagen en større gruppe mennesker kommer til sans og samling ang det ikke-eksisterende uendelige univers vil vi dessverre leve i en kollektiv uvirkelighet…. en psyops.
https://m.youtube.com/watch?v=gYPn6YTexT4&pp=ygUSQ2hyc3RpYW4gcGFhc2tlIDIw