Hvordan gikk det med Henrik? – del 1

Politimannen Henrik, som er i nettverket til Lov og Helse, ble intervjuet i fjor sommer, og gikk i de to intervjuene tydelig ut vedrørende det han og flere andre betegner som en av Norges største medisinske og politiske skandaler. Her intervju 1 og her nr. 2.

Noen syntes den gang å umiddelbart sitte på «innside-informasjon» om at Henrik kom til å få sparken:

Men hvordan gikk det egentlig? Det har vi fått spørsmål om av og til, og har derfor stilt Henrik noen spørsmål om saken. Her følger svarene.

LoH: Ble du arbeidsledig etter disse intervjuene?

Henrik: nei, jeg har samme jobb som den gang.

LoH: Hva var reaksjonen fra din arbeidsgiver etter intervjuene?

Henrik: Jeg kommer ikke til å gi detaljene om dette da det er et internt anliggende, men kan si at det var ett relativt kort møte som jeg i det store og hele ikke har mye å utsette på.

LoH: hva skjedde ellers etter at intervjuene kom ut?

Hvis jeg skal beskrive det kort blir det slik: først skjedde det absolutt ingenting. Etter noen uker skjedde det plutselig litt, dette foregikk over omtrent en ukes tid, og deretter skjedde det igjen absolutt ingenting, og slik har det vært siden. En rungende taushet som har vært et av mine mest interessante men samtidig mest pussige opplevelser.

LoH: forventet du det som hendte?

Henrik: Det var vel tre ting som kunne skje:

1. at det ble litt blest og at man virkelig fikk satt søkelyset på dette og hvor selve saken om dette grove overgrepet av norske myndigheter ble omtalt og forsøkt ryddet opp i på en seriøs måte av forskjellige organer i Norge.
2. En rungende og total taushet,
3. Personangrep og sverting, uten at selve saken ble berørt overhodet.

Alternativ 1 er/var naturligvis 100 % utelukket, for slikt driver man ikke med i Norge. Og befolkningen ønsker det heller ikke, bortsett fra et veldig bittelite mindretall som ikke har mulighet til å trenge gjennom den massive blokken. Dermed var det 100 % sikkert at det enten ville bli alt. 2. eller alt. 3, og jeg var faktisk litt spent på hvilket av de to som ville utspille seg. I de første ukene etter intervjuet, i den absolutte stillheten som hersket, diskuterte jeg faktisk akkurat dette med en venn, hvor mitt forslag var at det kom til å være helt stille, men hvis det kom noe ville det være fra slike som Filter Nyheter og hvor man overhodet ikke ville berøre den sentrale tematikken seriøst, eller overhodet i det hele tatt.

Noen dager senere begynte jeg å le høyt for meg selv når jeg fikk en epost fra Filter Nyheter. Ikke at det er for mye å skryte av, for det korrupte etablissementet i Norge er fullstendig forutsigbare. Noen dager senere produserte Filter Nyheter dette:

Følges opp av politiledelsen: Politimann anklager norske politikere for «massemord» i video hos Norgesdemokratene – Filter Nyheter

Filter Nyheter lagde naturligvis en sak hvor hele saken var at «en politimann kom med beskyldninger mot norske myndigheter», men artikkelen er kjemisk fri for seriøs vinkling. Seriøs journalistikk krever jo som de fleste skjønner at når noen varsler om noe, så holder det ikke å skrive sensasjonsoppslag om at noen varsler uten å skrive et ord om hvorfor det varsles og på hvilken bakgrunn.

Filter Nyheter prøvde faktisk å følge opp med å koble meg til Assad-regimet i Syria. Man snakker altså her om den groveste medisinske og politiske skandalen i Norge gjennom historien, og «journalister» synes det heller er adekvat å kokkelere sammen en svertekampanje forbundet med en statsleder i Midtøsten som ikke har noe med saken å gjøre, selv ikke med stor fantasi. Men akkurat den svertekampanjen ble ikke fullført, kanskje fordi noen hos Filter Nyheter skjønte, eller noen overordnede hvisket dem i øret, at dette ville bli for komisk.

LoH: Hvorfor gikk du ut såpass kontant på dette tidspunktet?

Da må jeg skrive noen ord om fenomenet massemord. Hvis en person dreper 3-4 personer blir den kalt seriemorder. Hvis myndighetene dreper mange personer vil det på et tidspunkt blir riktig å kalle det massemord. Nøyaktig når begrepet massemord blir offisielt og akademisk korrekt terminologi vet jeg ikke helt, men utfra moralske prinsipper vil jeg definere det slik: hvis myndighetene sørger for at 10-20 personer dør, og myndighetene skjønner, eller burde skjønne, at de er skyld i at disse menneskene dør, er det drap. Et par titalls drepte ofre kvalifiserer til begrepet massemord, etter min mening. Nå er er jo det reelle antallet med god sannsynlighet i størrelsesorden 10-15 000 drepte i Norge per nå. Det er riktignok ikke én enkeltperson som står bak, men mer et helt tett sammensveiset system, så kanskje er utrykket «industrielt mord» bedre.

Et så sterke ord kan jo i mange tilfeller være feil å bruke, men det er naturligvis helt korrekt å bruke så lenge det var helt på det rene at folk begynte å falle om som fluer rundt oss i det vaksinen ble rullet ut. Dette har vært krystallklart og tydelig fra dag én, og dette skjedde over hele verden. Der man vaksinerte, begynte folk å dø. Dette står man altså å ser på med helt åpne øyne. Og man fortsetter for eksempel å presse gravide til å ta den! Ergo kan det etter en stund heller ikke være noe som helst straffefri uaktsomhet og at «jeg visste ikke bedre» ute å går.

Hva kan frikjenne folk for en massemord-anklage? Jo hvis man, i det øyeblikk vaksinen ble rullet ut og folk umiddelbart ble alvorlig syke eller døde overalt rundt oss, relativt umiddelbart begynte å jobbe konkret og aktivt for, eller iherdig forfektet at, vaksineringen umiddelbart skulle bråstoppes til man hadde undersøkt saken nærmere. Dette er det eneste som frikjenner, ellers er man medskyldig i massemord. Moralsk i hvert fall, men trolig også rent juridisk i mange tilfeller.

Så en del av svaret på spørsmålet om hvorfor jeg» gikk ut kontant» blir dermed ganske enkelt: man bør jo gå kontant ut mot industrielt mord.

Men timingen er en annen side ved det, og er litt tilfeldig, fordi det rett og slett var da jeg ble spurt. Men en del av bakteppet var også at rundt sommeren 2024 var situasjonen at alle løgnene om pandemien fra norske myndigheter, de såkalte fagpersonene og det man kaller main stream media var i ferd med å befeste seg for godt. Og vaksineskandalen var i ferd med å begraves for godt i Norge. Prosjektet fra presse, ansvarlige myndighetspersoner og en rekke Dr. Mengeler i hvite frakker med å tildekke det hele samt å omdøpe vaksineskadene som «long covid» var i mål, og folk gikk rundt å faktisk trodde på alt dette.

Derfor burde man jo gjøre et lite forsøk, som riktignok viste seg å bli helt fåfengt, selv om det prinsippielt naturligvis var riktig å gjøre det.

(I del 2 kommer litt mer om hva som skjedde i den ovennevnte uken hvor «det skjedde litt»).