Når friheten ikke lenger kan tas for gitt

Innledning
Dette er første utdrag fra et manus jeg skriver på. Det er en roman i form, men alt bygger på egne erfaringer, refleksjoner og minner fra de siste årene. Jeg bruker litterære virkemidler for å kunne fortelle friere og mer personlig. For meg handler dette om å fortelle min (og vår) side av historien – ikke den som har stått i media. Jeg ønsker også å treffe de som ikke opplevde dette på samme måte som oss – kanskje kan det gi rom for refleksjon, til og med dialog (naivt, ja).

Hva skjedde egentlig med oss, som mennesker og som samfunn, da tillit, frihet og menneskelig verdighet ble satt på spill?

Jeg ønsker også å «avsløre» de som så fint kaller seg «helsemyndigheter». Ikke først og fremst enkeltpersonene – de fleste vil oss sikkert vel – men industrien bak, som skor seg på det jeg vil kalle systemisk ondskap. Og viktigst av alt: hva kan hovedpersonen – og kanskje vi andre – gjøre for å unnslippe dette helsetyranniet?

Del 1 – Frilund april 2025 – Et liv utenfor samfunnet?

Jeg fryktet ikke krig.

Naivt, kanskje. Myndighetene gjorde sitt beste for å trekke oss inn i én. Jeg hadde uansett lenge hatt en påtrengende følelse av at det var viktig å være forberedt. Om strømmen forsvant hvordan ville vi klare oss? Totalt avhengige av myndighetene for de mest grunnleggende menneskelige behov. Kunne vi skaffe og tilberede mat? Hva med tilgang på vann -varmt vann? Kjøpe mat, når alle betalingsmidler var digitale og avhengige av et strømnett for å fungere? Elbilen ville kanskje rekke Frilund. Men uten strøm? Død.

Her hadde jeg i alle fall vedovn og tilgang til vann. Kunne dyrke grønnsaker og fiske. Abbor var i det minste spiselig. Så som så med gjedde. Trikset med gjedde var visstnok å flå hele fisken i ett drag, slik at skinnet aldri kom i direkte kontakt med kjøttet. En ferdighet jeg på ingen måte besatt.

Jeg tok en slurk fra tekoppen jeg holdt i hånden, den var blitt lunken. Adspredt satte jeg koppen på nattbordet, og slo den varme, tunge dundynen til side, sommervarmen lot vente på seg. Plassen ved siden av meg i sengen var tom, Mattias hadde for lengst stått opp. Lyden av hakke mot stein avslørte at han jobbet i hagen. Antagelig var dødsstøtet mot de satans jordrottene – som hadde gjort det til sin oppgave å lage slagmark av grønnsaksåkeren – allerede i gang.

Utsikten fra soveromsvinduet til sjøen fikk meg til å smile, så vakker og mystisk, med hvit lett dis som danset over vannflaten, kjempet en forgjeves kamp mot varmen fra solen. Vanen med å starte hver dag på Frilund på denne måten sto i sterk kontrast til livet hjemme i Oslo. Der kavet vi oss opp i otta, mens mørket fortsatt lå tungt over byen, og øynene sved av søvn.

En stadig større trang til å frigjøre meg fra et liv som føltes som en evig kamp presset seg opp til overflaten. Alt rundt meg – det moderne, digitale, såkalt smarte livet – føltes som en felle. Den verden vi levde i var i ferd med å stramme seg rundt oss. Vi ble holdt fanget av usynlige algoritmer – dopet på likes. Ikke fysisk – ennå. Psykologiske fanger. Fanget i bekvemmelighet, i behagelig distraksjon fra dramaet som utspilte seg rett foran øynene våre. Så nedsunket i velferdsstaten at vi ikke engang visste at vi kavet.

Hva var det som gjorde at vi nordmenn var så … jeg vet ikke … bedøvet? Uinteresserte …? Tillitsfulle …?  Vel … helt enkelt jævlig konforme!?

                                                                       ***

Kjøkkendøra ga etter med en klagende lyd, som om noen hadde tråkket en katt på halen. Det overbygde inngangspartiet var en lun sitteplass i dårlig vær. Mamma hadde kalt det «Bluesverandaen». Jeg ante ikke hvorfor – ingen hadde noensinne spilt blues der. Jeg lot døren stå åpen mens jeg varmet opp teen.

En svak vind bar med seg lukten av fuktig jord, noe brent fra et sted lenger unna hang i luften som en advarsel. Hvordan ville fremtiden se ut? Jeg visste ikke. Selve følelsen av tilværelsen, verden vi levde i, hadde endret seg, eller kanskje bare blitt mer tydelig. Som et stadig voksende press i brystet, følelsen av å mangle oksygen. Jeg la håndflaten mot brystkassen. Et varmt press mot den stramme klumpen. Men det ga bare en midlertidig lindring.

På et eller annet tidspunkt må jeg ha hatt tillit. Tillit til systemet. Når forsvant den? Jeg hadde alltid stilt spørsmål til autoriteter – ikke for å opponere, men fordi jeg aldri kunne ta noe for god fisk uten en logisk forklaring. Jeg kunne ikke bare lytte og akseptere. Ikke til lærere. Ikke til leger. Ikke til politikere. Jeg ville diskutere. Forstå. Ikke bare godta.
Sannheten, hadde jeg observert, kom sjelden fra talerstoler – og enda sjeldnere fra nyhetssendingene som flimret over skjermene i de tusen hjem.

Det var åpenbart for meg at de såkalt folkevalgte løy på inn- og utpust. De ble tatt i det gang på gang, og likevel fortsatte folk å se systemet som en trygg favn, med kommentarer som: «Men … Norge er jo verdens beste land å leve i!» Verdens beste land. På papiret. Inntil man følte det på sjelen. Ordene ble ofte kastet fram som en slags trøst eller unnskyldning. Som om vi måtte tåle dårlig oppførsel, korrupsjon og løgn, bare fordi vi var så heldige å bo i Norge. Jeg hadde vanskelig for å godta det. For meg hadde denne illusjonen for lengst slått sprekker – hvorfor var det så få som reagerte på det som foregikk rundt dem? Eller var det bare jeg som ikke kunne holde munn – som ga faen i at jeg brøt med flokken?

Pandemien hadde vist hvor lett det var: De fleste godtok å stenges inne, i bytte mot beskyttelse mot det farlige ukjente – døden. Skrekkscenarioer som bare myndighetene kunne skjerme oss fra. Mine protester ble derimot stemplet som farlige – konspirasjon, eller bare en barnslig opprørstrang.

Nordmenn gadd ikke lenger kjempe for friheten sin. De tok den for gitt. Og det var den enkleste måten å miste den på.

Jeg fryktet altså ikke bomber, men en annen type krig: et stille sammenbrudd av samfunnet. For meg handlet det om noe veldig enkelt – friheten til å velge. Det motsatte av tvang – vær så snill – ikke prøv å tving meg. 

I tankene forsøkte jeg å evaluere oppveksten min. Var det noe sjelsettende som hadde formet meg til den jeg var? Jeg hadde alltid hatt et behov for å lete, stille spørsmål og undersøke – mer opptatt av selve søket enn av et endelig svar. For meg handlet det om å stå i den forståelsen jeg hadde kommet fram til, uansett hvor upopulær den måtte være.. Og upopulær var den – som oftest. Søsknene mine og jeg hadde hatt samme oppvekst, samme foreldre, samme skole, samme miljø. Likevel var vi totalt uenige. Så ikke oppveksten. Personligheten min, da? Hva ellers gjorde meg så annerledes? Jeg visste ikke – det var et spørsmål jeg stadig vendte tilbake til, men aldri fant noe ordentlig svar på.

Tankene ble hengende i luften mens jeg satt meg på trappen for å nyte den fantastiske roen som alltid omsluttet meg her på Frilund. Skogen var stille, men under overflaten var alt i bevegelse – røttene, vannet, fuglene som forberedte seg på varmere tider. Frilund var mer enn et sommerhus – stedet var som et tre – med røttene dypt forankret i jorden. Solid og jordet.

Hvis jeg noen gang måtte velge, var det her jeg skulle være. En illusjon selvsagt. Frilund kunne ikke unnslippe resten av verden?

                                 ***
Jeg satt fra meg tekoppen på steintrappen og kippet på meg sandalene, mens jeg plystret skarpt på Selma. Den spreke, snart 13 år gamle blandingshunden kom lynraskt rundt hushjørnet, vant med at den lyden betydde enten tur eller mat. «Kom igjen, gamlemor, vi går ned til brygga.»

Hunden satte straks kursen mot vannet, med meg i hælene. Veien hadde tidligere vært en skogsti, men var etter hvert blitt utbedret til grusvei, slik at man kunne kjøre bilen helt ned. På hver side vokste det vilt – busker, siv og høyt gress. Jeg tenkte, som alltid, at jeg burde rydde i skråningen. Gjøre klar til dyrking. Kanskje epler og pærer? Jeg trakk på skuldrene. En nesten uoverkommelig oppgave, så lenge jeg ikke bodde her fast. Kanskje jeg måtte leie en gravemaskin?

Selma var allerede nede ved vannet, vasset lykkelig rundt mens hun snuste etter råtne blader og fisk. Hun elsket dette stedet, som om hun hadde ventet hele året på å komme hit. Men vannet var fortsatt for grunt til å legge ut båten. Pålene som holdt brygga sto nesten nakne, uten vann rundt seg. Eieren av slusene tappet ut for mye vann for å produsere billig strøm – som jeg antok senere kunne selges dyrt. Magasinet måtte fylles fra mai til august, ellers kunne han tappe når han ville. Ikke engang her slapp vi unna den såkalte «energikrisen».

Jeg krysset jordet, og gikk inn i skogen ned mot Skjæra. Bonden sådde alltid korn her – havre eller rug, kanskje? Ett år sådde de raps. For ikke å utarme næringsstoffene i jorden? Hva sprayet de egentlig med?

Jordet var ennå ikke pløyd eller sådd. De skarpe, avskårne aksene fra fjorårets avling stakk meg gjennom åpningene i sandalene, og Selma haltet raskt over jordet før hun skar inn i skogen. Stien som gikk her da jeg var barn var helt gjengrodd, og skarpe kvister fra gran og bjørk rispet meg i ansiktet og på hendene der jeg presset meg igjennom den tette skogen. En mørk lukt av fjorårets råtne blader, fuktig jord og nye granskudd omsluttet meg. 

Lukten og stemningen minnet meg om farmor – min elskede Bebbes. Hun pleide å pakke niste og saft på glassflasker som vi tok med ned til stranden på Skjæra. Noen dager var det så varmt at osten hadde smeltet før vi fikk spist, og bringebærsaften boblet i glassflaskene. Pappa lærte meg å legge dem i det kalde vannet for å kjøle dem ned. Han hadde vært sjømann – og glad i en kald øl. De store, glatte steinene i strandkanten holdt flaskene på plass, så de ikke drev ut i sjøen.

I dag lå vannet speilblankt, og solen reflekterte seg perfekt i den blanke overflaten. Det var sjelden til å være Ara, som var kjent for kastevindene fra alle retninger, med hvite gjess som raste over den urolige sjøen. Men i dag var det annerledes. Stille. Det harde presset i brystet slapp sakte men sikkert taket.

Den samme blandingen av dufter som hadde fulgt meg helt fra barndommen – siv, myr og sjø – hadde satt seg i kroppen min, et minne som kunne fremkalles bare ved tanken. Med lukkede øyne nøt jeg solen mot huden og den stille lyden av vinger som suste over hodet mitt – måker klare til å stupe ned i den speilblanke sjøen på jakt etter frokost.

En plutselig skarp lyd brøt stillheten og dro meg ut av de nostalgiske tankene. Mattias sto på brygga og veivet med armene. Antagelig var frokosten klar, men det var umulig å høre hva han ropte. Det var merkelig hvordan man kunne stå på brygga og høre hele samtaler fra Skjæra, mens lydene den andre veien bare traff en mur. Det var som å snakke med folk om vaksiner. Klin umulig.

Jeg signaliserte til Mattias at vi var på vei og bestemte meg for å ta den lange veien gjennom skogen tilbake. Selma, som var en blanding av bokser og labrador med en enorm hang til å bade, var selvsagt dryppende våt. Den litt lengre turen opp til Frilund ville i det minste tørke henne litt. Jeg trakk på skuldrene, tankene surret i hodet mitt. Ikke bare om hva vi skulle plante i skråningen, hvordan hindre jordrottene, eller bli sjølberga på strøm. Noe større presset seg fram – en utfordring, men kanskje nødvendig. Om jeg ville beholde friheten.

Var det mulig å lage et liv utenfor samfunnet?

Avslutning

Jeg kommer til å dele flere utdrag av denne boken etter hvert, både fra de første månedene av pandemien og fra veien videre. Som mange andre opplevde jeg et stort tap – og det kom ikke fra pandemien i seg selv, men fra nedstengningen, fryktretorikken og myndighetenes valg. I neste del vil jeg fortelle om det som traff meg hardest. Del gjerne dine tanker med meg.