Dette er neste utdrag fra romanen Støv fra en sommerfugls vinger. Det første kapittelet ble publisert her tidligere.
Scenene er hentet fra flere kapitler i del én, og beskriver mine opplevelser fra nåtid, og fra da landet stengte ned våren 2020.
Det var ikke viruset som skremte meg – men den kollektive galskapen som oppsto. Den som vokste mellom mennesker, gjennom nøye planlagte ord og nyhetssendinger.
Gjennom mitt blikk prøver jeg å skildre møtet med det første sjokket, den kollektive psykologien og de stille dagene da alt stoppet opp – mens mediene hamret løs om døden i Bergamo.
Støv fra en sommerfugls vinger er en fortelling om sorg, frihet og motstand i en tid preget av frykt.
Svart skrift på grå granitt
Oslo – mai 2025
Kransen fra jul lå fortsatt på graven. Den så nesten like fin ut, bare litt bleknet i fargene. Nissen som sto opp fra den, holdt fortsatt fortet, selv i mai. Jeg tok den slitne figuren og skjulte den mellom de små påskeliljene— sikkert en av søstrene mine sitt verk.
Kransen havnet i papirposen sammen med døde løv og ugress.
For en gangs skyld hadde jeg faktisk husket spaden.
Jorden var myk og solvarm mot hånden min, lett å grave i. Jeg stakk spadespissen i jorden nærmest gravstøtten, gravde opp en passe mengde jord og plasserte klatreplanten godt nedi. Jeg håpet den ville vokse rundt steinen og ramme den inn.
Skjule den litt. Gjøre den mildere å se på.
Blikket mitt unngikk navnene. Jeg ble alltid så eitrende forbanna når jeg leste dem. Men det gikk ikke. Klumpen strammet seg i magen og tårene veltet ut av øynene mine. Jeg tørket dem hissig vekk, men det var for sent.
Død 24.12.2021.
Jeg hadde forsøkt å advare henne. Pratet – messet og mast. Men det hadde ikke hjulpet. Og nå var det for sent. Mamma hadde blitt så jævlig sjokkert om hun visste at hun døde på selveste julaften!
Navnet hennes lyste mot meg fra gravstøtten.
Svart skrift på grå granitt.
I Kina faller de døde om
Oslo 12. mars 2020
I Kina falt folk døde om på gaten.
Venninnen min Hanne hadde vært i selveste episenteret for smitte – Ischgl i Tyrol, og satt nå på bussen til München. Ingen visste når hun kom hjem.
Over Oslo hang en tung, nesten mørkeblå sky. Som en blåmandag uten nok luft i lungene.
Selv satt jeg med beinet høyt og loddet stemningen på skjermen.
Scenen som utspant seg foran meg var som tatt ut av en dårlig regissert dokumentar. Der sto de — Guldvog, Solberg, Høie, Stoltenberg — med presist målte meter mellom seg. Stive i skuldrene, alvorstunge. De hadde antagelig øvd masse. Gått igjennom hele scenen på bakrommet.
Minutt for minutt: hvor de skulle stå, hva de skulle si, ansiktsuttrykkene brettet ut fold for fold for å skape det rette inntrykket.
Vi stenger ned landet. To uker, sa de. For å stoppe bølgen.
En meter avstand. Ingen skole. Ingen jobb. Ingen møter.
Alt skulle stoppe.
Hun holdt hele tiden meteren. Hver gang kroppene våre svingte farlig nær hverandre i en sving, trakk hun seg unna, holdt nesten pusten og så en annen vei. Hun måtte ikke komme for nær meg, en potensiell smittekilde, mulig bærer av et livsfarlig virus som kunne angripe når som helst.
Inne i meg himlet jeg med øynene.
Men jeg sa ingenting. Respekterte frykten hennes, fulgte påbudene med påtatt respekt. To uker hadde de sagt. Det kunne jeg vel leve med.
Hun hadde mer å være redd for med en kronisk syk mann hjemme. Dessuten jobbet hun som helsesekretær, satte vaksiner og tok blodprøver hele dagen. Bekymring satt intravenøst.
Selv klarte jeg ikke å bli redd for et virus. Jeg var mer oppgitt, irritert, i stille opprør.
Tålmodigheten min var som en glasskuppel som når som helst kunne gå i tusen knas.
Det som plaget meg mest, var hvor lett folk lot seg skremme. Hvor tynn substansen var i mye av skremselsretorikken, hvordan nyansene forsvant.
Frykt som styringsverktøy var gull for avisene, ren click-bait.
*
Jeg hadde sett den selv. Debatten på NRK, kvelden før nedstengningen. Fredrik Solvang satt i studio med Gunhild Alvik Nyborg, lege og forsker. Hun snakket med hard, nesten fanatisk intensitet. På skjermen hjemmefra snakket Preben Aavitsland rolig til det norske folk, men hans stemme druknet i hennes. Hun hadde tatt hele scenen, innvendingene falt for døve ører. Ingen nyanser, bare nøyaktig målt avstand med flombelysning midt i fleisen.
Det var som å se et teaterstykke. Dødstall, respiratorer og krigslignende tilstander. Hun spådde at mange nordmenn ville dø dersom landet ikke stengte. Nå, straks.
Uttalelsene hennes hadde truffet Maren midt i det skjøreste. Frykten for at mannen hennes skulle dø. Det var ikke rasjonelt, men det var ekte. Hun var virkelig redd.
Jeg kjente på et annet ubehag. Ikke frykt, men en slags klam uro over det kollektive vanviddet. Hvordan én stemme kunne tenne gnisten som fikk frykten til å spre seg som ild i tørt gress.
Dagen etter stengte de landet.
Jeg fryktet ikke døden. Ikke min egen. Jeg fryktet den kollektive frykten – monsteret som vokste seg sterkere med hvert bilde, hver setning og hver overskrift smurt over forsiden i Dagbladet.
Scenen utenfor Diakonhjemmet var som hentet ut av en science fiction-film. Utenfor ambulanseinngangen sto helsepersonell i fullt verneutstyr – som romvesener med visir og munnbind. De beveget seg rundt hverandre, i ventemodus. Kom det snart et rush av koronapasienter? Så ikke sånn ut.
*
Jeg gikk rett inn på sykepleierens kontor. Ingen av oss hadde maske. Jeg nektet uansett plent, men det var visst heller ikke nødvendig – det var kun nødvendig ute i frisk luft.
*
Skrekkscenarioene fra Bergamo rullet daglig over skjermen: sykehusene var overfylte, folk døde som fluer, falt om på trappene, hjelpeløse. Legene var overveldet. Sykepleierne gråt. Barn slepte gamle foreldre gjennom gatene og la dem ned i stille bønn utenfor sykehusdørene.
I Norge hamret mediene løs med sitt ene refreng: «Unngå italienske tilstander!»
På Diakonhjemmet dalte støvet stille over stolene på venterommet.
En spøkelsesby midt i det eksistensielle dramaet.
Selv ute i det fine vårlyset klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av vantro.
Tomme korridorer. Én eneste koronapasient. Ingenting hang på greip. Og han skulle hjem.
*
Jeg lente meg tilbake i sofaen. Gardinet blafret lett i den vårlige brisen fra det åpne vinduet, som et bilde på bekymringsløs letthet. Jeg følte det motsatte. Hendene hvilte anspent over tastaturet. Hva nå?
Og i Kina falt de døde om på gaten.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse