Denne artikkelen forsøker ikke å mene noe om hvem som har «rett» i Ukraina-krigen, men å påpeke hvordan krigen blir formidlet til det norske publikum.
Da Russland angrep Ukraina den 24.2.2022 reagerte den europeiske verden med avsky og sjokk. Selvsagt helt forståelige og fullt ut legitime reaksjoner. Sjokket aktiverte antagelig også minner fra andre kriger –samt en binær fortelling: aggressor versus offer.
I vestlige hovedstrømsmedier har konflikten konsekvent blitt presentert gjennom et normativt rammeverk der utfallet allerede er gitt:
Ukraina må vinne.
Russland kan ikke vinne.
Alt annet er uakseptabelt.
Denne holdningen er ikke en analyse: den er en forutsetning. Og når den forutsetningen er etablert så må informasjon filtreres, eksperter velges selektivt og språket må formes deretter. Dette er en slags psykologisk selvorientering som ikke nødvendigvis er ondsinnet. Men den er, eller kan være, ekstremt villendene. Og i siste instans skadelig, og føre til mye mer lidelse enn nødvendig (om lidelse da anses som nødvendig).
Norge er et lite konsensusland der gruppepsykologi slår hardt. I tillegg har mange, tro det eller ei, stor tillit til både medier og myndigheter. Selv om de siste dagers hendelser antagelig har forårsaket en liten midlertidig knekk. Nordmenn har også lav toleranse for offentlig konflikt, samtidig som vi har et ekstremt høyt moralsk selvbilde.
Vi er helt enkelt de gode.
Avvik fra dette oppleves ikke som uenighet, men som svik, illojalitet og mistenkeliggjøring.
Mennesker som utrykker tvil, eller våger seg på en realistisk analyse blir derfor nærmest stemplet som landssvikere. De er helt enkelt på feil side av historien.
Innenfor et slikt rammeverk blir språket lukket. Kompleksitet forsvinner. Usikkerhet blir uakseptabel. Alternative utfall kan ikke engang tenkes, langt mindre diskuteres.
De som forsøker å analysere krigen gjennom kapasitet, utholdenhet og interesser – slik realister som Asle Toje, Borten og Glen Diesen gjør – oppleves derfor ikke bare som uenige, men som trusler.
Diesen sier ikke at Russland har rett. Det han kommuniserer er blant annet at Russland kan oppnå sine mål. For et normativt system er dette uakseptabelt. Ikke fordi det er feil, men fordi det åpner for kompromiss. Bryter med den moralske absolutismen, og det gjør lidelsen meningsløs.
Ikke heroisk.
Mottrekket blir derfor at de som kommuniserer denne realistiske analysen må ignoreres, diskrediteres og stemples. Helst beskyldes for å spre russisk propaganda.
Vestlige medier har aldri vært nøytrale under krig. Under Vietnamkrigen var Norge patriotiske, det var først etter nederlaget at et kritisk syn fikk komme frem. Under Irakkrigen ble deres besittelse av masseødeleggelsesvåpen kommunisert som en sannhet. Når det viste seg at Irak ikke hadde disse våpnene, satt kritikken løst. Det samme skjedde under krigen i Afghanistan, dette ble sett på som fremskritt, helt til kollapsen var et faktum.
Våre medier er altså kritiske først når et prosjekt har feilet, aldri mens det pågår og krever oppslutning.
Dette gjennomsyrer nyhetsbildet i massemedia. Russland kan ikke vinne, Ukraina må vinne, og enhver tanke om kompromiss fremstår som moralsk forkastelig. Dette er ikke nøytral analyse, men normativ krigskommunikasjon.
Det er dette som er det egentlige problemet:
Når medier i et demokrati slutter å beskrive virkeligheten slik den er, og i stedet kommuniserer slik de mener den bør være, flyttes oppmerksomheten fra krigens faktiske kostnader til dens moralske begrunnelse. Lidelsene forstås, men tolereres, så lenge utfallet anses som moralsk riktig.
Nyhetssendingen jeg her skal ta utgangspunkt i, illustrerer dette mønsteret i konsentrert form. Den viser hvordan språk, utvalg av stemmer og mangelen på analytisk distanse ikke først og fremst opplyser, men former publikums forståelse. Ikke ved å lyve direkte, men ved å gjenta ett normativt narrativ så konsekvent at andre perspektiver blir utenkelige.
Det er flere år siden jeg så på NRK, men jeg stakk allikevel innom søndag morgen. Av ren nysgjerrighet ville jeg se hvordan de dekket Mette-Marit og Epstein-filene.
Dessverre ble jeg sittende lenge nok til også å få med meg deres dekning av den siste utviklingen i Ukraina-krigen.
Innholdet i denne sendingen var så gjennomsyret av politisk narrativ og normativ krigskommunikasjon at det knapt kunne vært verre – i alle fall ikke i et land som fortsatt kaller seg et demokrati.
Riktignok hadde jeg ikke høye forventninger til NRK i utgangspunktet. Men at det var så ensidig, så skråsikkert og så fullstendig blottet for analytisk rom, satte meg helt ut.
Programlederen introduserer reporteren i Kyiv ved å vise til ødelagt energiinfrastruktur og russisk bombing, samtidig som det nevnes at bombingen har vært stanset frem til denne dagen. Dette skaper et uklart bilde av årsak og tidslinje.
Reporteren beskriver deretter en reell og alvorlig situasjon: tjue minusgrader, manglende varme og mennesker som forlater byen. I denne sammenhengen omtales også omfattende angrep på energisystemet. Først senere fremkommer det at det konkrete strømbruddet i dette tilfellet skyldtes teknisk svikt i kraftnettet.
For seeren blir skillet mellom krigshandling og teknisk sammenbrudd uklart. Ikke fordi det blir sagt direkte, men fordi språk, rekkefølge og kontekst gjør russisk bombing til den implisitte forklaringen.
Videre hevder reporteren at alle han snakker med ønsker slutt på krigen, at nesten ingen tror den kan ta slutt, og at ingen er villige til å gi fra seg territorium. Dette fremstilles uten forbehold eller nyanser.
Resultatet er et selvmotsigende, men normativt konsistent narrativ: full krigstretthet kombinert med total kompromissløshet.
I militær og strategisk kontekst beskrives dette som stalemate – en fastlåst slitasjekrig der kostnadene øker, men ingen vei ut artikuleres. At et slikt utgangspunkt brukes som ramme for videre eskalering, snarere enn refleksjon og diplomati, er i seg selv oppsiktsvekkende.
Videre forteller reporteren at, til tross for kulden, har mange valgt å bli igjen i Kyiv, som en måte å holde byen i gang, og dermed gjøre sin egen innsats for krigen. Slik blir lidelse og mangel på handlingsrom omformet til moralsk heroisme.
Det som fulgte i studio, var nok en forsterkning av det samme budskapet.
Først slapp NRK til en representant for den ukrainske forening i Tromsø. Budskapet var entydig: Ingen ukrainere er villige til å gi fra seg territorium, men alle ønsker at krigen skal ta slutt. Eventuelle forhandlinger kan ikke innebære at Ukraina taper territorium. Zelenskyj bekrefter dette budskapet. Altså en ny åpenbar selvmotsigelse.
Å ønske slutt på krig, men samtidig avvise enhver form for kompromiss, er selve definisjonen på en fastlåst situasjon.
Deretter kommer Knut Hauge, pensjonert diplomat og Russland-ekspert. Det han leverte, var ikke analyse eller diplomati, men absolutte påstander.
Ifølge Hauge har Russland allerede tapt krigen. Problemet er bare at Vladimir Putin ikke har forstått det. Neste steg for å «vinne» krigen er derfor – implisitt – å få Putin til å innse sitt nederlag.
Dette er ikke strategi. Det er ønsketenkning formulert som psykologisk innsikt.
Hauge hevder videre at Russland har tapt enorme mengder soldater (1,2 millioner). Dette tallet er selvsagt umulig å verifisere. Han forteller at Putin nå er presset opp i et hjørne, og at Russland i realiteten står på randen av økonomisk sammenbrudd. Samtidig avviser han fullstendig muligheten for at forhandlinger kan føre frem, mulighet for kompromisser eller alternative utfall.
Dette er moralsk mobilisering. Han hjelper ikke seerne til å forstå mekanismene i krig – hva som faktisk driver den. Han formidler i stedet at krigen fortsetter fordi fienden er dum, gal eller ute av stand til å forstå sitt eget nederlag.
Narrativet er så tett knyttet til identitet og moral at det ikke lenger finnes mentalt rom for tvil, nyanser eller motargumenter.
For å styrke sin egen autoritet legger han til at han snakker russisk og følger russiske medier, hvor det angivelig nå kommuniseres full krise.
Dette er et klassisk autoritetsgrep: epistemisk overlegenhet uten transparens. Det han ikke reflekterer over, høyt i alle fall, er at russiske medier – akkurat som vestlige – er gjennomsyret av krigskommunikasjon og propaganda. Å lytte til dem gir ikke automatisk analytisk innsikt. Som tidligere toppdiplomat i Russland vet han selvsagt dette. Men han unnlater å nevne det.
NRK – en kanal som mange fortsatt oppfatter som nøytral, balansert og etterrettelig, serverer altså nyheter gjennom et helt fastlåst normativt rammeverk til sine seere.
Når statlige medier kommuniserer krig som et moralsk drama uten utgang, der kompromiss fremstilles som umoralsk og alternative utfall som utenkelige, låses både opinion og politikk. Hvor lenge kan en krig uten mentalt rom for avslutning vare? Svaret er altfor lenge – mye lenger enn «nødvendig».
Og mens kommentatorer allerede har avgjort hvem som «vinner», forsvinner ett faktum fullstendig fra samtalen:
Taperne er menneskene.
Ukrainske og russiske.
Sivile og soldater.
Jo lenger krigen varer, desto flere dør – uten at utfallet kan garanteres.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse