De siste ukene med frigivelsen av Epstein filene har vært spesielle. Vi har skimtet bruddstykker av langvarig, systematisk verdensomspennende ondskap regisert av samfunnstoppene.
Under «pandemien» vinteren 2021 hadde jeg avtale om å møte noen utenfor en barnehage en lørdagsformidag. Mens jeg ventet, studerte jeg barnehagen, som var full av tape for å skille barna. Jeg så for meg hvordan uken hadde forløpt med barn som lekte og barnehagepersonalet som irettesatte barn som krysset tapen og skremte dem med hvor farlig det var. På tidspunktet hadde jeg sette mange skadevirkninger av covidpolitikken. Helsearbeidere som ble synlig plaget av å gå med munnbind, butikkarbeidere med eksem i ansiktet som følge av munnbind, ensomhet, foreninger som la ned virksomheten livsverk som gikk tapt.
Men det gjorde inntrykk å se at de også traumatiserte smårollinger. Vi mennesker er ikke alltid snille mot hverandre, men barn er et unntak. De er sårbare og de er de som skal føre slekten og samfunnet videre. Barna skal beskyttes under alle omstendigheter. Men ikke nå under COVID. Det fortalte meg at ondskapen bak COVIDsvindelen var grenseløs og bunnløs. Den som skader barn er uten moral.
Litt den samme aha følelsen om bunnløs ondskap fikk jeg av denne podcasten til James Corbett om Epsteinfilene. De drev sextrafikk med barn kanskje ned til 9 års alderen. Det er bunnløst grusomt. Og det er ikke tilfeldig. Covidsvindelen ble drevet av miljøet Epstein var en del av dominert av mennesker uten samvittighet.
Det gode
Hva er det gode? Det er klart at i et dødt univers uten liv, kun materie, ville det være hverken godt eller ondt. Det dreier seg om liv og død. Livet er ikke gitt. Det er en livslang prosess for å leve og overleve. Prosesssen er å skape det som er nødvendig for å leve og trives. Vi blir født inn i en verden som vi må forstå. Gjennom livet må vi gjøre det som livet krever. Forståelse, sannheten om verden, og muligheten for å handle utifra forståelsen (frihet) er grunnsten i livet.
Hver og en av oss lever i en bitteliten krok av universet som vi må tilpasse med arbeid. Tilpasningen tar tid. For å høste fruktene av arbeidet, livet, må vi ha forutsigbarhet. Det betyr sikker råderett til den kroken av universet vi tilpasser for at det skal være mulig å leve.
Livet er mer en overlevelse. Man må være lykkelig. Lykken finner man i tilfredstillelsen av å skape og lære. Lykken finner man også i å skape sammen med andre i gode relasjoner. Famile, venner og nærmiljø. Det gode gleder seg over at andre blomstrer. Lykken er å vite at man ved livets slutt har skapt noe godt som varer etter at man har reist. Livet er skapelse. Skapelsen er livet. Veien er målet.
Det onde
Det onde er kamp mot det gode. Det onde hindrer skapelse og ødelegger det som er skapt. Det onde er misunnelig og sadistisk. Det onde lyver, misleder og tåkelegger virkeligheten så vi trår feil. Det onde stjeler.
Det onde kan kun finnes sammen med det gode som skaper noe det onde kan kanibalisere og ødelegge. Det onde utsletter alt inkludert seg selv.
Analyser av det onde
Det finnes både teologisk\religiøse og psykologisk\vitenskapelige forklaringer ondskap. Det er alltid best å prøve forstå verden analytisk og vitenskapelig. Man fornemmer allikevel at det kan være noe spirituelt overjordisk i den evige strid mellom det gode og det onde.
Psykologen Scott Peck skrev en leseverdig bok om ondskap «People of the Lie: The Hope for Healing Human Evil» med konkrete tilfeller fra egen praksis. Han har også skrevet «The Road Less-Traveled«
Ettersom man leser hans bøker får man stor respekt for hans synspunkter og vurderinger. Interessant, i siste del av People of the Lie kommer det frem at han noen ganger var med på eksorsisme – djevelutdrivelse. Pasienter kom til ham og ba om hjelp til å få drevet ut ondskapen i dem. De hadde med andre ord en del av dem som var ond, men så var det også en del av dem som innså at de var onde og som ville bli kvitt ondskapen. Han beskrev flere dager lange prosesser med hjelpere der de drev ut det onde.
Det er kanskje forskjell på onde mennesker. Noen er født onde med en mental defekt som gjør at de mangler samvittighet. Mens andre kanskje, på livets vei, får et valg og gjør en feil beslutning som så og si leder dem videre til nye dårlige beslutninger. Si at man takker ja til en jobb i etterretningen, krysser noen grenser også fortsetter livet på det sporet. Man har solgt sjelen til djevelen så og si. Peck hevder at menneskets kardinalsynd er latskap, å velge den letteste løsningen. Det gode, reisen på mindre frekventerte veier, koster.
Peck understreker betydningen av forståelse av kjærlighet for sine medmennsker. Og man skal kanskje ikke dømme for sterkt liv man ikke selv har levet og valg man ikke har måttet ta. Det er aldri for sent å drive ut det onde i seg selv og starte jobben med å prøve gjøre godt skaden man har gjort. Peck mener også at djevelen eller det onde ikke har noen selvstendig eksistens. Djevelen og det onde materialiserer seg kun når han har besatt et menneske.
Patokrati
En annen interresant bok om ondskap er Political Ponerology: The Science of Evil, Psychopathy, and the Origins of Totalitarianism ført i pennen av Andrzej Łobaczewski. Łobaczewski kan sies å være grunnleggeren av studiet av «Politisk Ponerologi». Studiet av ondskap i samfunnet\staten.
Andrzej Łobaczewski var psykolog og opplevde både den tyske okkupasjonen det kommuninstiske regimet i Polen. Han levde så og si i et levende laboratorium av ondskap. Han og andre psykologer lagde i hemmelighet manuskriptet til boken som omhandler rollen til psykopater i statsapparatet.
Boken beskriver hvordan folk med ulike typer mentale forstyrrelser utfyller hverandre og passer til ulike posisjoner. Narrisisten med et overdrevent selvbilde, behov for beundring og mangel på empati passer inn noen steder. Den Schizoide, preget av emosjonell kulde og den samvittighetsløse uansvarlige psykopaten, finner sine posisjoner. Over tid tar de gradvis tar over hele statsapparatet i en grad at det tilslutt blir åpenbart for alle at alle ideologiske idealer er forlatt og at statens rolle som velgjører er en løgn.
Samfunnet er blitt et patokrati, et samfunn med en stat dominert av folk med personlighetsforstyrrelser. Alle er tvunget til å leve løgnen om den gode stat for å leve i fred og overleve (Observasjon av Vaclac Havel) i The power of the powerless.
Staten som løgn og kilde til storskala ondskap
I min vurdering er staten en løgn helt fra etableringen i den forstand at intet staten foretar seg har velgjørende effekt. Staten kan selvsagt gjør bra ting som å bygge en vei eller et sykehus. Poenget er at folk, overlatt til seg selv gjør det bedre. Det staten gjør blir sett og mange blir begeistret. Men statens handlinger fortrenger alltid noe annet som blir usett. Verdiene staten krever inn i skatt blir utilgjengelige for gjennomføringen av borgernes ideer og prosjekter. Staten er fiksjonen der alle prøver å leve på alle andres bekostning (Bastiat).
Riksforsamlingen bekreftet av Norge var en løgn, ikke folkets tjener, med
eidsvoldsgarantien. Det ble laget en stor sum penger med eiendom som sikkerhet. Dette har fortsatt siden. Når man etablerer en løgn, staten, med makt til å lage penger og bruke vold vil den trekke til slags individer med onde tilbøyligheter.
Etableringen av staten er som å dytte et togsett utfor en bakke. Det triller langsomt avgårde også fortere og fortere. Men utfallet er gitt. Det ender med et kræsj. Mennesker kan være onde uten en stat, men det blir i liten skala. Det onde mennesket får kun vært ond i sin begrensede omkrets gjennom sitt liv. Ondskap i stor skala over generasjoner er avhengig av en stat som kontinuitetsbærer.
Jeg setter stor pris på denne type artikler, artikler som går litt i dybden på hvorfor mennesker og system oppfører seg som de gjør. Et av mine favoritt-sitat kommer fra Henrik Ibsen sin «Vildanden», som jeg regner med at de fleste har hørt om:
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»
Ibsen sitt stykke problematiserer idealisme kontra nødvendig selvbedrag, der familien Ekdals lykke hviler på en løgn. Dette sitatet oppsummerer for meg helt perfekt den norske folkesjelen. Nordmenn flest sin lykke er nemlig helt avhengig av at de ikke stiller spørsmål ved staten sin godhet… at de har tillit til fortellingene som myndighetene, media og andre i «øvrigheta» kommer med. Når disse fortellingene blir utfordret oppstår det for mange et dypt ubehag, et ubehag som fører til fornektelse, sinne og i ekstreme tilfeller faktisk vold mot de som prøver å stikke hull på fortellingene.
Kognitiv dissonans er den ubehagelige følelsen man får når vi har to motstridende tanker i hodet samtidig, når det vi gjør ikke samsvarer med det vi tror på. Det å få knust sine illusjoner er sjeldent en hyggelig opplevelse, ikke alle klarer å ta et oppgjør med sitt eget forskrudde verdensbilde.
Ellers gledelig å se at dere referer til Frédéric Bastiat sitt berømte sitat: «Staten er den store fiksjonen hvor alle prøver å leve på bekostning av alle andre». Det vi ser nå komme frem ifbm med Epstein saken, det er et system hvor alle prøver å grafse til seg så mye de klarer fra skattebetalerne sine lommer… altså våre lommer. Det slenges årlig ut hundrevis av millioner, nei milliarder, til alskens formål som staten ser på som «gode»… penger som det viser seg har havnet rett i lommene på en korrupt og djevelsk parasitt-klasse. Desto større det offentlige systemet er, desto mer korrupsjon vil man ha. Løsningen bør derfor være åpenbar: ta fra politikerne mest mulig av deres makt og la folk beholde sine surt opptjente penger selv. Vi som tjener pengene vil bruke pengene mye mer fornuftig enn politikere og byråkrater noensinne vil klare, ref. Milton Friedman sin «Fire måter å bruke pengene på».
1. Dine penger på deg selv: Du er nøye med både kostnader og kvalitet for å maksimere verdien.
2. Dine penger på noen andre: Du er nøye med kostnaden (å holde den nede), men mindre opptatt av kvaliteten eller verdien.
3. Andres penger på deg selv: Du er opptatt av kvaliteten (å få en god vare), men ikke kostnaden.
4. Andres penger på noen andre: Du har ingen insentiv til å bry deg om verken kostnader eller kvalitet, noe som ofte resulterer i ineffektivitet, som Friedman brukte for å beskrive offentlige utgifter.