Fra fimbulvinter til Ragnarok

I norrøn mytologi betegner fimbulvinter den treårige vinteren uten sommer imellom. Intens kulde, bitende snø og voldsomme stormer river ned samfunnets orden. Fimbulvinter markerer begynnelsen på Ragnarok – verdens undergang.

Mytens språk er dramatisk, men kjernen er egentlig sosial: Menneskene slutter å gjenkjenne hverandre som slekt. Bror står mot bror – bånd brytes. Fellesskapet oppløses som et forvarsel om at verden er i ferd med å gå under.

Parallellene til vår egen tid er slående.

Men vi har ikke bare hatt tre vintre, vi har hatt fem år preget av økende polarisering, maktasymmetri og sosial kulde.

Samfunnstonen har blitt hardere. Avstanden mellom stat og borger større.

Tilliten – selve limet i den nordiske modellen – har begynt å slå sprekker.

Fimbulvinteren startet med pandemien. Det var ikke selve viruset, den eventuelle trussel det representerte, som endret samfunnet, men måten krisen ble håndtert på – og spesielt kommunisert på.

Frykt ble det dominerende styringsverktøyet. Daglige smittetall, grafikk i rødt og svart, og et stadig eskalerende språk om ansvar og skyld preget offentligheten.

Retorikken var sterkt moraliserende. Spørsmål ble raskt tolket som illojalitet. Kritikk ble koblet til fare. Frihet ble gjort betinget – knyttet til etterlevelse – mens «trygghet» ble presentert som et absolutt gode som kunne rettferdiggjøre inngripende tiltak. For oss som ikke opplevde trygghet som det ultimate målet, var denne prisen altfor høy. For de trygghetssøkende– ikke høy nok.

Dette skapte et nytt skille: ikke bare det mellom syke og friske, men mellom de flinke, lydige og de dårlige, avvikerne.

I myten handler fimbulvinter om at mennesker mister evnen til å gjenkjenne hverandre som slekt. I vår tid så vi naboer anklage naboer, familiemedlemmer slutte å snakke sammen og offentlig debatt reduseres til et spørsmål om rett eller galt, god eller farlig.

De av oss som nektet å godta denne generaliseringen, opplevde å bli truet med ekskludering fra samfunnet. Vi skulle straffes med sosiale sanksjoner. Våre handlinger og tanker ble belagt med skam.

Dugnadsånden ble løftet opp som vår felles moralske kapital. V skulle alle bidra sammen. Men den sosiale temperaturen sank kraftig. Tilliten mellom mennesker slo sprekker. Samtidig opprettholdt en stor del av befolkningen en grunnleggende tillit til staten. Av dem ble ikke systemet oppfattet som en del i konflikten, men som garantisten for orden.

I den andre delen av befolkningen hadde tilliten fått seg et stort slag – kuldeslag.  

Kulden tiltok og ledet til den andre fimbulvinter: Vaksinedebatten, om man kan kalle det en debatt, var preget av den samme ensidige retorikken. Nyansene i myndighetenes tilnærming til folkehelse forsvant. Individualitet ble et banneord. Autonom bestemmelsesrett over egen kropp en eksistensiell krise.

Vi så ikke lenger hverandre som naboer, men som risikopunkter i en kamp som bare kunne vinnes med offervilje og høy moral.

Nå, godt inne i den tredje fimbulvinter har den systemiske avstanden mellom mennesket og makten bare blitt større. Vi ser det i geo-politikk og krigsretorikk. Vi ser det i barnevernssaker der enkelte saker gir inntrykk av at systemets behov veier tyngre enn den individuelle vurderingen av barnets beste. Opplevelsen av lukkede systemer med svak eller ingen selvkorrigerende evne forsterkes dag etter dag. Når institusjoner fremstår mer opptatt av egen legitimitet enn av åpenhet og selvkorreksjon, oppstår en opplevelse av avhumanisering.

Den asymmetriske tilliten har nå overveldet systemet. Det forventes at folket har uforbeholden tillit til staten, mens staten til gjengjeld overhodet ikke har tillit til folket. Tillit skal altså gå oppover – kontroll nedover.

Makt har alltid søkt å bevare seg selv. Det nye i vår tid er at informasjonsflyten ikke lenger lar seg kontrollere. Den går direkte til folket, som selv må analysere, tolke og forstå, uten det tradisjonelle mellomleddet som tidligere fungerte som et filter informasjonen ble fortolket gjennom. Det gjør det mye vanskeligere for makten å navigere systemet og kontrollere fortellingen. Narrativkontroll ser ut til å stå øverst på ønskelisten i de fleste sammenhenger.

Kampen om definisjonsmakten har dermed blitt tydeligere. Når sannheten defineres ovenfra, blir fortolkninger som avviker raskt kategorisert som feil, mis- eller desinformasjon. Og innenfor disse kategoriene opererer hovedstrømsopinionen nesten uten motstand.

Men i lys av de siste årenes påkjenning på folket – tapte arbeidsplasser, dyr energi, en mistillit til eget folk som minner om forakt – ser det ut til at flere har begynt å våkne. Stille spørsmål. Den glansen norske autoriteter har solt seg i, ser endelig ut til å falme.

De siste fem årene har ikke bare vært preget av krise, men av en gradvis forskyvning i maktbalansen mellom stat og borger.

Den balansen folk siden andre verdenskrig har hatt tillit til og klippetro på. Fortjent eller ufortjent.

Økonomisk press kombinert med moraliserende retorikk og opplevd ulikhet i ansvar og byrdefordeling har skapt en legitimitetskrise.

Når økonomisk utrygghet øker samtidig som politisk språk blir mer normativt og mindre dialogisk, uten å åpne for reell meningsbrytning, oppstår det en spenning i samfunnskontrakten. Tillit kan ikke kreves – man må gjøre seg fortjent til den. Det skjer gjennom symmetri mellom ansvar og konsekvens.  

Dersom denne symmetrien oppleves brutt over tid, er det ikke dramatikken i enkeltkriser som skaper uro og avmakt, men den langsomme erosjonen av gjensidig forpliktelse. Når følelsen av å måtte oppfylle uforholdsmessige krav, uten å oppleve at man får rettferdighet tilbake, forsvinner siste rest av tillit. Den erstattes av mistillit, mistro og avmakt.

Det er denne krisen som utgjør vår tids Ragnarok.

Når fimbulvinteren i mytene går mot sin ende, slukes solen og månen. Stjernene faller fra himmelen. Det som tidligere ga retning og rytme, forsvinner. I noen versjoner er det ulvene Skoll og Hate som jager og sluker lyset. I andre er det Fenrisulven som river solen ned.

Bildet er brutalt, men symbolikken er klar: Orienteringspunktene bryter sammen. Samfunnet oppløses.

Jorden skjelver. Fjell styrter. Bånd og lenker brister. Også de lenkene som holdt destruktive krefter i sjakk.

Slik beskriver Snorre begynnelsen på Ragnarok.

Men Ragnarok er ikke bare undergang. Det er også et oppgjør. En renselse. Etter infernoet stiger en ny verden frem, og noen få overlevende bærer livet videre.

Spørsmålet er om vi fortsatt står midt i en fimbulvinter – eller om vi nærmer oss et nødvendig oppgjør?

Ragnarok behøver ikke bety undergang. Det kan bety at det som har mistet sin bærekraft, må falle for at noe nytt skal kunne vokse frem.