Krigen mellom NATO og Russland eskalerte i februar 2022 etter at daværende generalsekretær i NATO Jens Bilderberger Stoltenberg 12. januar 2022 avviste Russlands traktatforslag(1)(2) av 17. desember 2021. Motsatsen til traktatpunktene er det vi har kriget for i snart 5 år. Mange, inkludert World Economic Forum Global Leader Kong Håkon, alluderer til at vi må innstille oss på å dø i denne krigen. For at alle skal dø med glede vil jeg gå gjennom det vi slåss for:
- NATO skal styrke egen sikkerhet på bekostning av Russland samt true og bruke makt.
- NATO skal ikke vise militær tilbakeholdenhet. NATO skal holde risikofylte øvelser.
- NATO skal ikke ha hastekonsultasjoner eller bruke NATO–Russland-rådet. NATO skal ikke utveksle informasjon om øvelser, doktriner og sikkerhetstrusler med Russland.
- NATO skal ikke ha direkte telefoniske hotlines for krisesituasjoner til Russland.
- Russland og NATO skal formelt betrakte hverandre som motstandere.
- NATO skal se til dårligere mekanismer for å forhindre militære hendelser, spesielt i Østersjøen og Svartehavet.
- NATO skal ikke ha noen begrensninger av permanente styrker og våpen i Europa.
- NATO skal ha landbaserte kort- og mellomdistanseraketter plassert slik at de kan nå Russland.
- NATO skal utvides ytterligere, i hvert fall til Ukraina.
- NATO skal ha militær aktivitet i Ukraina, øvrige deler av Øst-Europa, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia.
- NATO skal ha øvelser over brigadenivå i grensesonen mot Russland.
Alle ser at Russland kommer stadig nærmere NATO. Trusselen mot NATO øker:
Krigen har vært kostbar både i direkte kostnader til krigen og indirekte kostnader av de økonomiske sanksjonene mot Russland. Millioner av ukrainere har flyktet, livet er svært vanskelig for de som har blitt, infrastruktur og næringsliv i landet er rasert, hundretusener har mistet livet. Men det er klart, dette er saker det er verdt å ofre mye for, ikke å si alt for. Kostnadene så langt har vært små i forhold til verdien av gjennomslag for kampsakene.
Språklovene
Det er mer å dø for: Som språklovene som pålegger de russisktalende ukrainere ukrainsk som arbeids- og undervisningsspråk. Noe av de fine med NATO, er at nordmenn får sjansen til å dø for gode saker i fjerne strøk.
Gud støtter NATO
Også Gud har latt seg begeistre av NATO’s kampvilje. Særlig foretrekker Gud kort- og mellomdistanseraketter, som går lavt, godt klar av himmelen. Den russisk ortodokse kirke er forbudt i Ukraina. Den norske kirke så splinten i deres øye.
Et monument over den uavhengige norske presse.
Krigen har vært en eksamen for den reaktørstyrte norske presse. Alle kom frem til riktig svar som de har hamret inn: Dette er Putins krig. Putin er slem. Denne dype, kritiske analysen fjerner all tvil om at Norge har en fri presse som opererer uten pålegg fra NATOs sikkerhetsorganer.
Politisk integritet og statsmannskap.
Det politiske Norge, med et samlet Storting, har latt seg begeistre av disse sakene og brakt krigen øverst på prioriteringslisten. Politikernes integritet viser seg i at de er villige til å ofre alt og alle for det de tror på. De viser stor klokskap når de setter kniven på strupen på en atommakt.
Vi må være takknemlig mot våre ledere som gir oss denne sjansen til å bidra til noe stort. Eldre som har jobbet et langt liv for å ha en økonomisk romslig alderdom, avslutter med glede livet i små kår for disse sakene.
Det har utvilsomt en verdi å vokse opp med en tilstedeværende far, men mye bedre er det å ha en far som forbilde etter å ha dødd i krig. Ektemenn og barnebarn er oppskrytt i forhold til en militær begravelse med uniformer og salutt!
Det er også fint at de involverte blir rundhåndet belønnet for alt det fine de gjør. Som Bidens sønn og Trumps svigersønn og de ukrainske lederne. Litt korrupsjon og hvitvasking må man regne med i en krig, men det er verdt det og det er velfortjent!
De er flotte mennesker alle de som bidrar, stort eller lite, med å dytte Norge inn i en åpen krig med Russland.
Gi ikke freden noen sjanse!
For å sikre fullt gjennomslag for alle punktene må krigen føres til fiendens kapitulasjon og vår totale seier. Fred og kompromiss må unngås for enhver pris. Amerikanernes sprengning av North Stream var i så måte en genistrek som stengte en fristende mulighet for at tyskere skulle strekke ut en hånd til russerne for å skaffe seg energi.
Det er også en brilliant ide å bombe sivile russiske mål med norskproduserte droner for å bygge opp russernes sinne. Med hell og dyktighet får vi utvidet krigen til norsk territorium og får ødelagt alle oljeplattformer, broer, kraftstasjoner, bensinstasjoner, lokomotiver, datasentre, flyplasser, lager og havneanlegg i en heltemodig batalje med russerne.
Statsminister og Bullingdon Club medlem Boris Johsons torpedering av Istanbul fredsforhandlingene «fred mot nøytralitet» april 2022 var historisk. Krig i vår tid! Krigen er veien. Veien er målet!
Et stort forbilde
Forfatter, poet, skribent og frimurer Rudyard Kipling er et forbilde for oss alle. Han ga så det gjorde vondt i den store, gode krigen han jobbet så mye for:
«Have you news of my boy Jack?”
Not this tide.
«When d’you think that he’ll come back?»
Not with this wind blowing, and this tide.
«Has any one else had word of him?»
Not this tide.
For what is sunk will hardly swim,
Not with this wind blowing, and this tide.
«Oh, dear, what comfort can I find?»
None this tide,
Nor any tide,
Except he did not shame his kind—
Not even with that wind blowing, and that tide.
Then hold your head up all the more,
This tide,
And every tide;
Because he was the son you bore,
And gave to that wind blowing and that tide!
Vår alles høyt elskede krigerkonge Haakon, tituleres H.R.H. (eller HRH) som er forkortelsen for den kongelige tiltalen «His Royal Highness» eller «Her Royal Highness» (på norsk: Hans eller Hennes Kongelige Høyhet). Men hvor «høyt» rangerer egentlig de såkalte kongelige – når de kanskje helt opp til himmelen med sin høyhet? Sitter de faktisk så høyt at de nærmer seg Guds trone?
Denne høyheten viser utvilsomt til deres hellighet, noe som gir dem trygg og sikker kompetanse til å bedrive sine hellige kriger, slik det har vært vår tradisjon siden den store Hellige Kong Olav døde i det hellige slaget på Stiklestad for snart 1000 år siden, i det høye og hellige år 1030.
Og alle vi andre, som ikke er så høye og hellige men derimot lave, vanhellige og sannsynligvis hedenske, vi befinner oss nødvendigvis her nede i dypet, uendelig langt nedenfor de hellige kongelige som i sin store barmhjertighet skuer ned på oss med grenseløs omsorg for sitt lille, lave og stort sett ubetydelige folk hvis høyeste kall består i å være takknemlig kanonføde.
For det er jo nødvendigvis slik at dersom noen skal være høye, må andre være lave, og det er derfor folkets plikt å akseptere sin skjebne som rituelt menneskeoffer med ekte glede og entusiasme. Til dette ble vi alle – vi som er i det lave – født, nemlig for å gi våre liv og ofre våre barn på krigens alter, slik at gudene kan blidgjøres, og da kanskje spesielt den store krigsguden fra det Gamle Testamentet som kalte seg Jehova eller Javhe, han som Moses så i den brennende busken. Mon tro om ikke våre hellige kongelige høyheter var involvert også der, på buskens høyre eller venstre side – man skal slett ikke se bort fra det. Det kan til og med ha vært en einerbærbusk, som de vandret rundt i kring om, mens de sang sine høye og hellige salmer i kor – det gir mening.
Så la oss nå elske våre hellige krigerkonger med et udelt hjerte, og la oss lære å elske bomben og granaten, for ikke å glemme missilet, som vi alle vet at det ligger uendelig mye omtanke, tid og ressurser bak, for de er alle til vårt eget beste selv om vi ikke skulle forstå det her og nå, da vi uten tvil er begrenset i vår lave og lille forestillingsevne, blottet for de edle visjoner som denne verdens hellige høyheter av natur besitter. For folkets bidrag er å dø med et smil om munnen, i den trygge og sikre vissheten om at de slik har gjort sin plikt som undersåtter og villig har akseptert sin medfødte nedrige status og rolle, for dersom noen skal leve, må andre dø — vi vet jo alle at døden er selve motorveien til livet, fullstendig uten fartsbegrensning.
Alt som nå gjenstår å vite, for den som søker sann kunnskap, er om dagens høyelige konghet vil bli enda helligere enn han som falt for snart 1000 år siden, i det høye og hellige slaget der han ved sin krigergjerning og drapslyst beviste sin hellighet for all fremtid.
Makt i mørkerommet: Fødselslotteriet, Davos-monarkiet og de skjulte elitene.
Vi har blitt fortalt at Norges suverenitet er noe som er forankret i det norske folket, derfor utgjør det å opprettholde et kongelig statsoverhode som går i genetisk arv – i virkeligheten en dyp kognitiv dissonans.
Bak Slottets lukkede dører og et vedtatt lovverk opererer Norges uvalgte statsoverhode i et vakuum av transnasjonale nettverk, som f.eks. World Economic Forum.
Mens folkevalgte politikere [presumptivt] må tåle pressens søkelys, skjermes Slottet mot kritisk innsyn gjennom vedtatt unntak i Offentleglova.
Det er på høy tid å innse at det «nøytrale» kongehuset har blitt et skjermet verktøy for et globalisert teknokrati – fullstendig immunt overfor norske valgsedler.
Det er en dyp kognitiv dissonans i det norske selvbildet. Vi har blitt fortalt at Norge er et ekte demokrati, samtidig som statens øverste embete går i arv basert på et genetisk fødselslotteri.
Mens folkevalgte politikere i det minste (presumptivt) risikerer å stå til ansvar ved valgurnene, opererer kongehuset i et lukket rom, skjermet av lovfestede, føydale privilegier og med tette, personlige bånd til transnasjonale elitenettverk.
Tanken om at kongelige kroner representerer «politisk nøytrale, samlende figurer» faller på sin egen urimelighet så fort de kongelige entrer—og deltar på den globale maktarenaen.
Umiddelbart idet prinsene og prinsessene, kongene og dronningene deltar på de lukkede toppmøtene – i f.eks. World Economic Forum i Davos – eller inngår partnerskap med globale vaksineallianser og korporative nettverk, opptrer de ikke som nøytrale symboler på norsk identitet.
De fungerer som uvalgte, skjermede deltakere i et globalisert teknokrati. De kan ikke kastes ved valg; de er immune mot velgernes tilbakekallingsrett, og de opererer fullstendig i skyggen av det nasjonale lovverket.
Dette institusjonelt mørklagte rommet gjør argumentet om det «harmløse kongehuset» uholdbart. Mens vanlige borgere og politikere [presumptivt] skal tåle fullt dagslys, gjemmer slottet seg bak et ugjennomtrengelig unntak i lovverket.
Gjennom Offentleglova § 17 nektes pressen og offentligheten innsyn i Slottets interne korrespondanse, økonomiske disposisjoner og uformelle nettverksbygging med internasjonale aktører.
At statsoverhoder kan pleie bånd til transnasjonale makteliter uten at offentligheten har lovfestet rett til å granske motivene, er en de facto hån mot prinsippet om folkesuverenitet!
Det faktum at den dyptgående uthulingen og den kontinuerlige politisk aksepterte avståelsen av nasjonal suverenitet kun blir møtt med tomme, manusforfattede, intetsigende floskler fra Slottet, betyr i realiteten at befolkningen blir behandlet som barn.
Vi blir tildelt et gullforgylt ornament å samle oss om, mens de reelle beslutningene flyttes – og tas over hodene våre – av transnasjonale fora – fora som utgjør det diametralt motsatte av hva demokrati handler om.
Sann demokratisk modenhet og nasjonal selvråderett krever at vi tar fullt eierskap over vår egen skjebne. Vi må derfor vise oss situasjonen verdige – og vokse av oss den barnslige avhengigheten av naturstridige kongelige parasitter, kroner og scepter.
Vi kan ikke kjempe mot globalistisk overstyring – mens vi samtidig er lovpålagt å slepe etter oss en tung dødvekt av lovfestede – arkaiske – føydale privilegier! . . .
Under den kalde krigen var der virkelig store motsetninger mellom øst og vest.
Men lederne på begge sider hadde da såpass vett at de prøvde å unngå at motsetningene skulle utvikle seg til krig mellom atommakter.
Under Cuba-krisen var der kjølige hoder som valgte å finne en diplomatisk løsning.
Men nå når det ikke er større motsetninger enn at de lett kunne vært ordnet med diplomatiske midler strever lederne i Vest Europa alt de klarer for å piske opp krigsstemning mot atommakten i øst.
De provoserte frem krigen i Ukraina og nå gjør de alt de kan for å hindre fred.
Ethvert åndsfriskt menneske ville heller tenkt deeskalering.
Russland har hele tiden vært interessert i å finne en diplomatisk løsning.
Hva er det som feiler disse forrykte menneskene?
Kan det være fordi undersåttene deres omsider begynner å forstå at den store folkeutskiftingen er et verktøy som politikerne har tatt i bruk for å ødelegge eget samfunn for tid og evighet?
Et våpen mot eget folk.
Hvis det største av alle landsforræderier blir avslørt kan det være gunstig å lede folks oppmerksomhet mot en ytre fiende.
Et gammelt knep.
Dessuten kan krig brukes til å innføre fengselssamfunnet, som jo er skurkenes endelige mål uansett.
Om dette er rette forståelsen vet jeg ikke.
For meg virker det som om «våre» ledere har gått helt fra forstanden.
Jeg tror det er en ond logikk bak krigen. «Å ødelegge Russland».
På samme måten var logikken bak 1 verdenskrig «å ødelegge Tyskland».
(Forsåvidt også samme mål i andre verdenskrig å ødelegge Tyskland og gjøre det til en vasall. Derfor først appeasement for å få Tyskland til å starte krigen også en laaang krig som ble fooooortsatt til siste slutt med betingelsesløs kapitulasjon).
Derfor bare fortsetter og fortsetter de krigen. For å utmatte russerne.
Om også vi i vesten blir utmattet og ender opp i en varm krig er de likegyldige til.