Mytene om Andrew Wakefield – del 3

Tema for denne delen: voldsomme interessekonflikter – men for hvem?

Dette er del 3 i en serie i 8 deler.

I forrige del så vi at beskyldningene som mange, blant annet Camilla Stoltenberg, har kommet med mot Dr. Wakefield om hans påståtte interessekonflikt og at han var betalt av en såkalt «anti-vaksinegruppe var usann.

Men var det ingen Interessekonflikter i denne historien overhodet?

Jo det var det, en lang rekke, jeg skal se på noen av dem. «Dommen» mot Wakefield kom fra The General Medical Council (GMC), som er et tilsynsorgan i Storbritannia. Jeg siterer igjen Skaftnesmo:

Dr. Kumar, leder for GMC’s Fitness to Practice Panel, som styrte saken mot Wakefield, ville ikke svare på spørsmål om sine aksjeposter i GlaxoSmithKline. Han sa også at det ikke fantes noe slikt som vaksineskader, samt at foreldre som hevdet at barna hadde lidd slik skade, ville bli behandlet med hån og forakt.

(s. 47, Folkefiender)

Dr. Surendra Kumar uttalte altså at fenomenet vaksineskader rett og slett ikke finnes, intet mindre, samtidig med at han hadde aksjer i GlaxoSmithKline.

GMC var nøye med å påpeke at det var nødvendig å frata Dr. Wakefield legelisensen, ut fra hensynet til «…beskyttelse av pasienter og allmennheten for øvrig«. Dette er et svært pussig element i hele saken, fordi noe slik er normalt sett forbundet med klagesaker som involverer pasienter, men ingen pasient hadde klaget på Wakefield og co. Med Skaftnesmos ord:

Foreldregruppen knyttet til Lancet-artikkelen har tvert imot støttet ham helhjertet. GMC avslo foreldrenes ønske om å vitne i høringen. Åtte av foreldrene sendte da et eget skriv til GMC-høringen, der de bl. a. sier: «Vi ble alle behandlet med ytterste profesjonalitet og respekt av alle disse tre legene (Wakefield, Murch og Walker-Smith). Gjennom omsorgen for våre barn ved Royal Free Hospital ble vi holdt fullt informert om de anbefalte undersøkelsene og behandlingsplaner som utviklet seg. Alle undersøkelser ble gjennomført uten plage for våre barn. Mange responderte på behandlingen med store forbedringer, slik at de for første gang på mange år endelig var smertefrie».

(S. 47, Folkefiender)

Om Dr. Kumars aksjer i «Big Pharma» samt hans utrolige innstilling til foreldre som mistenkte at deres barn var vaksineskadd hadde noe å si for denne noe merkelige og strengt talt juridisk uholdbare begrunnelsen for domsslutningen fra GMC vet man ikke sikkert, men helt usannsynlig er det vel ikke, for å si det forsiktig.

I saken mot Dr. Wakefield et al. var også Joint Committee on Vaccination and Immunisation (JCVI) involvert. De sier dette om seg selv:

The Joint Committee on Vaccination and Immunisation (JCVI) er en vitenskapelig rådgivende komité med eksperter som rådgir britiske myndigheter i saker og spørsmål om vaksinasjon og immunisering.

Medlemmene av gruppen var pliktig å deklarere sine interessekonflikter, økonomiske eller andre, men det var bare de siste 12 månedenes aktivitet som ble omfattet av dette kravet. Dette betød at aktiviteter eller økonomiske bindinger som var eldre enn 12 måneder ikke behøvdes å oppgis, dermed skulle man kanskje tro at det ikke var særlig med interessekonflikter å melde? Med Skaftnesmos ord:

Ikke desto mindre hadde 9 av 18 JCVI-medlemmer meldt om slike interessekonflikter pr. april 2011. Av disse er det 8 som oppgir økonomiske relasjoner til vaksineprodusenter som GSK (4 stk.), Pfizer (4), Sanofi (6) og Novartis (2).

(S. 48, Folkefiender)

Så allerede nå kan vi kanskje konkludere med at det var kolossale interessekonflikter hos Dr. Wakefields motstandere. Før jeg går videre kan det være på sin plass å minne om begrepet Det medisinsk-industrielle korrupsjonskomplekset (MIKK), som jeg har skrevet lengre om både her, her og her.

En av Dr. Wakefield et al’s sentrale «motstandere» i JCVI var Dr. David Salisbury. Dette er ingen «smågutt» i bransjen. I 2001 ble han æret med dronning Elisabeth II’s The Order of the Bath, som er en av de mange rojale belønningssystemene som finnes. Jeg har nevnt tidligere at MIKK’s store mann, Bill Gates, er slått til Knight of the British Empire. Nok om det – karrieren til Salisbury var allerede prominent den gang, men har siden dette ikke akkurat stagnert, her er noen av hans meritter:

• Fellow of the Royal College of Physicians,
• Fellow of the Royal College of Paediatrics and Child Health,
• Fellow of the Faculty of Public Health,
• Æresstilling i styret til Imperial College, London,
• Omfattende virke i WHO ifm. Global Programme for Vaccines,
• Styreleder i WHO Strategic Advisory Group of Experts on Vaccines,
• Styreleder for the European Region Certification Commission for Poliomyelitis Eradication,
• Medlem i the Eastern Mediterranean Polio Elimination Certification Commission,
• Medlem i the South East Asian Polio Elimination Certification Commission,
• Medlem i the Global Advisory Committee on Vaccine Safety,
• Liason-medlem i the US Advisory Committee on Immunisation Practices,
• Liason-medlem i the US National Vaccine Advisory Committee,
• Med-styreleder i the Influenza Pandemic Preparedness Group for the Global Health Security Action Group i G7-landene,
• Styremedlem Sabin Vaccine Institute i Washington (som samarbeider med Bill & Melinda Gates Foundation, GAVI, BARDA, CEPI, Clinton Health Access Initiative og Rockefeller Foundation m. fl.),
• Medlem i og representant for Jenner Vaccine Foundation,
• Styreleder for the European Vaccine Advisory Group for the European Centre for Disease Control,
• Medlem i the Policy and Practice Committee of the Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI) (se gjerne min gjennomgang av finansieringen til GAVI og CEPI)

Dr. Salisbury har en karriere som får selv norske Røttingens CV til å blekne, og han må kunne defineres som en av verdens fremste internasjonale vaksineaktører. Dette er i seg selv ikke grunn til å konkludere med at mannen er korrupt, men bindingene er i hvert fall eventyrlige.

Jeg nevnte i del 1 journalisten Brian Deer som skrev for tabloid-avisen Sunday Times. Jeg kommer mer tilbake til ham, men også han må nevnes ifm. interessekonflikter. I boken til Skaftnemo kan du lese mer om den svært pussige historien vedrørende ham. Det som bør nevnes er at det er nesten utenkelig er at det angivelige «solo-prosjektet» hans mot Wakefield faktisk var solo; dvs. saken er at man må anta at han hadde flere andre personer eller organisasjoner bak seg. Det helt åpenbare eksempel på en slik person må ha vært hans øverste sjef- nærmere bestemt James Murdoch, sønn til den mer kjente media-mogulen Rupert Murdoch. For James Murdoch, Brian Deers overordnede, var ikke helt ukjent med «Big Pharma», for han satt faktisk den gang i styret til giganten GlaxoSmithKline (GSK):

Brian Deer stod for øvrig bak en lang såkalt undersøkende reportasje i mange deler om Wellcome Trust-imperiet, en organisasjon jeg har nevnt flere ganger i mine gjennomganger av MIKK. Deers reportasje om Wellcome Trust, hadde et skinn av «avsløringer» og kritikk, men var slik Skaftnesmo beskriver det i boken i det store og hele positivt ladet mot denne enorme vaksine- og Big Pharma-aktøren.

La oss se på enda en interessekonflikt. Det medisinske fagjournalen British Medical Journal (BMJ) var viktig i kampanjen for å ta ned Wakefield et al. og de spørsmålene de reiste om MMR-vaksinen. Deres redaktør Fiona Godlee var nøkkelfigur i dette, og hun ble kritisert for å ikke nevne noen ikke helt ubetydelige interessekonflikter, noe hun også måtte krype til korset å innrømme i en litt bortgjemt notis:

Eiergruppen til BMJ mottok altså reklameinntekter og sponsorpenger fra ikke bare diverse «Big Pharma»-selskaper, men sågar to av produsentene av MMR-vaksinene. Ironien og glasshuset er stadig vekk av episke dimensjoner. Men som om ikke det var nok.

Richard Horton i The Lancet gikk etter hvert i gang med kraftig sverting av Wakefield ved å, slik som Camilla Stoltenberg, dikte opp at Dr. Wakefield hadde interessekonflikter han holdt hemmelig. Dette var som jeg viste i forrige del rett ut ikke sant, men i tillegg var glasshuset av nærmest parodisk store dimensjoner også her:

«Hvor bisart er det ikke at Richard Horton valgte å fokusere sin underminering av Wakefield på spørsmålet om interesse-konflikter, når hans online sjef er en direktør i GlaxoSmithKline, produsenten av den MMR-vaksinen som Wakefield har holdt ansvarlig for de alvorlige reaksjonene hos barna.» – Martin Walker MA.

(s. 51, Folkefiender)

Det må igjen her presiseres at Wakefield og gruppen hans ikke holdt MMR-vaksinen ansvarlig, men de reiste spørsmål om det, så Martin Walker er dermed litt upresis her. Se for øvrig gjerne hele hans gjennomgang av dette med interessekonflikter.

Den omtalte direktøren var for øvrig Sir Crispin Henry Lamert Davis, som også han naturligvis har blitt slått til Knight of the Britisk Empire. Han har for vært non-executive direktør i GlaxoSmithKline nesten frem til i dag.

Det vil være ganske treffende, kanskje til og med fullstendig presist, å si at de eneste som ikke hadde interessekonflikter i saken var Dr. Andrew Wakefield og hans forskergruppe.

Jeg har i flere deler vist en lang rekke av tunge myter som konsensussamfunnet spinner vedrørende Dr. Wakefield, i neste del skal jeg se litt mer på hva han egentlig ble beskyldt for, hvor igjen en myte må avlives.