Er det egentlig lov å stille spørsmål ved vaksiner? – oppsummering

Dette er 9. og siste del hvor jeg skal oppsummere hva jeg synes å se i denne saken. Jeg skal vie lite tid på svaret fra FHI i denne oppsummeringen, men nøye meg med at deres svar på Påstand 1 bekrefter at barnevaksinenes sikkerhet i liten grad testes med den beste vitenskapelige metoden, at de gjør en skikkelig «triks» angående Påstand 2, og at de leverer noe jeg vil kalle en ren fantasi angående Påstand 3.

Det mest interessante her er heller skolen og naturfaglærerens reaksjon. Jeg får av og til «kjeft» for å skrive langt og omstendelig om slike saker, men jeg mener bestemt at psykologien og mekanismene nitidig må dokumenteres, og ikke minst forstås, når det kommer frem konkrete saker. Dette er rett og slett «case-studier».

Hvordan tolke reaksjonene til lærer Einar og skolen

I del 8, del 7 og del 6 ser dere hvordan saken tok en underlig utvikling.

Har lærer Arvid gjort noe galt?

Hele denne serien har jeg kalt Er det egentlig lov å stille spørsmål ved vaksiner? Svaret på det spørsmålet er: nei, det er jo ikke lov. Spørsmålet om lærer Arvid har gjort noe galt vil derfor gi følgende svar: ja det har han definitivt, men helt nøyaktig hva og hvorfor?

Skolen, og eventuelt lærere slik som naturfaglærer Einar, står overfor et dilemma: Arvid bør, eller egentlig må staffes, eller i hvert fall korrigeres for dette på en eller annen måte. Men hvordan?

For logisk, intellektuelt og vitenskapelig sett har forelderen sammen med Arvid gjort noe meget prisverdig og verdifullt for samfunnet. Det er rett og slett ingenting å ta dem på rasjonelt og intellektuelt sett. De har stilt noen veldig saklige spørsmål, om et viktig tema, og de har gjort det på en fullstendig ryddig måte. De har lagt frem påstander, og faktisk bedt om at det skal bli tilbakevist. Ekte vitenskapelig innstilling, og komplett redelig og ryddig også.

Intellektuelt og rasjonelt sett er dette uklanderlig, men i det øyeblikk man forstår at vaksine er blitt en eksternt indusert trosretning i befolkningen, da blir forelderen og Arvids henvendelse plutselig svært klanderlig; den blir faktisk det vi kan kalle kjetteri. Fordi med en trosretning eller en (falsk) religion er det umoralsk å stille spørsmål, selv om spørsmålene er aldri så saklige, gode og underbygget. Dilemmaet blir da slik: grunnlaget for skolens/lærer Einars reaksjon ligger i følelseslivet og knyttet til trosretningen som vaksine er blitt, en trosretning noen pirker borti, men en slik begrunnelse kan man jo ikke si rett ut. Derfor er de avhengig av å «finne» et grunnlag i den intellektuelle/rasjonelle sfæren. «Finne» noe som ikke finnes betyr jo gjerne å dikte opp.

Klandringen og korrigeringen av Arvid må altså ikles det «rasjonelles klesdrakt». Men da måtte det diktes:

1. at det var konspirasjonsteori (dette er diktning, det var ikke en eneste konspirasjonsteor i eposten),
2. at det er regelbrudd og ugreit som offentlig ansatt og sende henvendelser til offentlige organer (ren diktning, et prinsipp/regel som ikke eksisterer),
3. at man må be om samtykke først for å sette noen i kopifelt, eller nevne i selve eposten at noen er satt i kopifeltet (regelen finnes ikke, og den finnes heller ikke på den aktuelle skolen med 99.999 % sikkerhet)

Symptomene på at noe har blitt en eksternt indusert trosretning

Nederst i del 4 nevnte jeg to kjennetegn eller på hva du bør legge merke til som symptomer/kjennetegn på at en person har inntatt en religiøs tilnærming til noe som ikke bør eller kan ha religiøs tilnærming. Jeg nevnte det der ifm. at leder for Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås har en utrolig pinlig trosbekjennelse til vaksine.

Symptom 1: Det er mangelen på konsistens i argumentasjonsrekkene, og hvordan religiøs tilnærming gjør at de «rasjonelle» forsøkene på argumentasjonsrekker kollapser fullstendig i inkonsistens, slik som med Åmås. For det religiøst begrunnede standpunkt på felter som aldri bør være religiøst, har ikke iboende mulighet til å begrunnes med rasjonelle argumenter/argumentasjonsrekker. Dette er altså grunnen til at slikt alltid blir svært underlig og nesten sprøtt, og hvor satiren skriver seg selv!

Slik som med Åmås ser man dette i saken med skolen og eposten sendt til FHI.

Symptom 2: Det andre symptomet er dette med følelser. En trosretning som er plantet inn via kognitiv manipulering vil utløse kraftige følelser hvis noen stiller spørsmål ved dem. For eks. følelser som raseri, angst, eller bare forakt eller «moralsk» indignasjon. Selv om henvendelsen fra forelderen via Arvid til FHI var glimrende og helt saklig, var bare det at Einar fikk oppleve at noen i det hele tatt stilte spørsmål ved den norske nasjons hovedtrosretning trolig sterkt ubehagelig. Opplevelsen hans av dette fikk skje ved at han «ble blandet inn» via kopifeltet, derfor måtte kopifelt-elementet angripes på en eller annen måte, og det ble også gjort ved å dikte opp en regel som ikke finnes.

Oppsummert: rasjonelt og intellektuelt sett er jo det å stille spørsmål glimrende, men ikke følelsesmessig; for spørsmål har dessverre en iboende mulighet for at de kan generere ubehagelige svar.

NB: jeg er egentlig helt sikker på at reaksjonen til lærer Einar og kanskje skolen var følelsesdrevet, det lyser ut av hele saken, men som sagt før så er det et element av spekulasjon i dette.

Et konsensussamfunn er angstskapende

For 50 år siden ville man sett veldig lite av de ovenfornevnte Symptom 1 og Symptom 2, fordi mennesker som hadde en hang til å la seg fange i et slike spindelvev ville hatt en samfunn rundt seg som ville begrenset dem i dette. Det har vi ikke lenger, i det postmoderne wokistiske marerittet vi lever i nå, som utspiller seg spesielt i skole og akademia. Nå er det helt fritt fram for å dikte opp «virkeligheten», snu den helt opp-ned, og i tillegg fritt la seg styre av følelser. Det er også viktig å være klar over at et sterkt konsensus-samfunn skaper fundamental angst hos mennesker. Konsensus virker trygt på overflaten, men fungerer helt motsatt – det skaper faktisk angst, fordi konsensus-samfunnet visker ut individualiteten og ryggraden, og til slutt moralen hos folk over tid. Konsensus er altså en falsk trygghet, og det kan være svært angstskapende når noen pirker borti det.

Skolen for 50 år siden: For 50 år siden ville skolen korrigert lærer Einar og sagt noe sånt som: «det kan være litt problematisk at du som er naturfaglærer og skal lære elvene å ha åpent sinn til verden, stille spørsmål til alt og ikke minst lære dem om vitenskapelig metode så til de grader ikke etterlever dette personlig. Det er lov å være uenig i saker, men du må i det minste takle, eller evne, å forholde deg til et tema med argumenter. Nå skal vi bruke denne saken til læring, og lage en debatt mellom deg og Arvid, som alle elevene skal få analysere i en skolestil. Det blir spennende og lærerikt! Vi har formidlet til Arvid at dette var et utrolig spennende initiativ han gjorde!»

Skolen i 2026: skolen i dag derimot korrigerer Arvid og sier: «vi må minne deg på den ikke-eksisterende regelen om å innhente samtykke før man setter noen i epostens kopifelt».

Det å stille de vanskelige spørsmålene er noe utrolig verdifullt, men dessverre en verdi som er i ferd med å bli helt avviklet i det norske samfunnet. Det er for lengst gått så langt at det til og med er definert som en umoralsk handling, slik som vist i denne saken. Det aller aller viktigste for å snu trenden med at det går rett utfor bakke med Norge er å få de unge, slik som for eks. elevene på skolen i denne aktuelle saken, til å ta tilbake evnen, viljen og motet til å stille spørsmål, om alt. Det er nok ikke mange Arvid’er igjen i norsk skole til å bidra med dette, men én har vi i hvert fall.