Sykehuset drepte faren min

(Artikkelen inneholder sterke bilder som kan virke støtende- Bildene er gjengitt med tillatelse fra familien)

I 1993–94 bodde jeg hos en halvt norsk familie på Long Island i New York. Joyce, kusinen til en av min mors beste venninner, ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Hun og ektemannen John tok imot meg som om jeg var deres egen datter.

Da jeg og familien min flyttet til New York i 2009, ble kontakten tatt opp igjen. Vi tilbrakte mye tid sammen, og jeg opplevde dem som min nærmeste familie i USA. Den følelsen var gjensidig. Da vi flyttet tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg å holde kontakten, særlig med sønnen, Brennen og med Joyce.

Under covid-19-pandemien fulgte vi utviklingen fra hver vår side av Atlanteren. Det tok ikke lang tid før vi la merke til hvor like de norske og amerikanske retningslinjene var. Ble du syk, skulle du teste deg. Testet du positivt for covid-19, skulle du holde deg hjemme. Først dersom pusten ble så dårlig at du fryktet for livet, skulle du oppsøke sykehus.

John testet positivt for covid-19 i februar 2021. John var 71 år gammel da han ble innlagt på sykehus på Long Island i februar 2021. Han døde fem uker senere, to uker før sin 72-årsdag. I ukene mellom innleggelsen og dødsfallet hadde jeg jevnlig kontakt med familien, særlig med Joyce og sønnen Brennen. Etter farens død skrev han ned hele forløpet slik familien opplevde det. Dette er hans historie, slik han fortalte den til meg. Kommentarene som følger etter vitnemålet er mine egne og har som formål å forklare medisinske begreper og behandlingsmetoder som omtales.

Historien om John R. C fortalt av sønnen Brennen
12. februar 2021 – 3. april 2021

Flere måneder før pappa ble syk, fikk han diagnosen tidlig stadium av emfysem. Han hadde ingen tegn eller symptomer på sykdommen.

I midten av februar 2021 testet han positivt for covid. Etter fem dager med sykdommen, mens han fulgte med på oksygenmetningen i blodet, begynte han å få problemer med å puste, og oksygenmetningen falt til rundt 62 %. Han ba moren min, redd fordi han hadde vanskeligheter med å puste, om å kjøre ham til sykehuset – noe han egentlig var sterkt imot, fordi han mente at sykehusene tok livet av mennesker.

På under én uke på sykehuset var han helt kvitt covid og testet negativt. Mens kroppen hans i starten kjempet mot covid, var immunforsvaret kraftig svekket. Han pådro seg lungebetennelse mens han var innlagt.

Han ble behandlet med remdesivir, sammen med andre behandlinger, blant annet oksygen gjennom nesen, og i noen tilfeller både gjennom nese og munn.

Omtrent to uker senere var han fortsatt på sykehuset. Han fikk da en inhalator som han skulle ta flere inhalasjoner fra for å lette pusten når han ikke brukte oksygen. Han utviklet trøske (soppinfeksjon i munnen) som følge av medisinen i inhalatoren.

Verken legene eller sykepleierne informerte ham om hvor viktig det var å skylle munnen etter hver bruk av inhalatoren for å fjerne medisinrestene. Trøsken førte til sår på størrelse med tikroner over hele innsiden av munnen, nedover i halsen og langs leppene.

Kroppen hans begynte å samle væske, og på grunn av remdesivir begynte nyrene å svikte. De kunne ikke gi ham væske intravenøst fordi kroppen allerede holdt tilbake væske.

Han var ved bevissthet, og på grunn av de store sårene på leppene, i munnhulen og halsen, kunne de ikke legge inn en ernæringssonde. Han begynte derfor å sulte.

Etter tre uker fikk han en sprøyte med Lovenox (blodfortynnende) i venstre overarm, samtidig som blodtrykksmansjetten satt på armen. Injeksjonen skulle egentlig vært gitt i magen. Dette førte til en blodpropp, som resulterte i en stor indre blødning. Legene skal ha forsøkt å skjule dette, men søsteren min oppdaget det og tok bilder.

Dagen etter at han fikk Lovenox, ga de ham en fjerde kur med remdesivir. Det var på dette tidspunktet de oppdaget at han hadde fått en ny lungebetennelse.

I løpet av den fjerde uken begynte han å vise tegn til bedring. Legen sa at de sannsynligvis kunne begynne å forberede ham på hjemreise om omtrent én til to uker.

Dette ga ham håp.

Omtrent to dager senere kom en autorisert sykepleier inn, åpnet journalen hans og sa:

«Herregud. Jeg håper du har alt i orden. Jeg kan ikke tro at du fortsatt er i live.»

Hun ga ham i praksis beskjed om å sørge for at testamentet og de siste papirene var i orden, fordi hun mente han kom til å dø.

Selv om faren min ikke kunne snakke på grunn av trøsken, så moren min at lyset forsvant fra øynene hans. Han mistet alt håp.

Samme dag la de ham i kunstig koma og ga ham legemiddelet Diludid.

Han levde én uke til, etter totalt fem uker på sykehuset. Da veide han bare rundt 41 kilo.

Faren min døde av nyresvikt, sult, dehydrering, dårlig medisinsk behandling, inkompetanse, feilbehandling og en indre blødning som ble forårsaket av at sykepleieren satte Lovenox på feil sted.

På grunn av trøsken i munnen kunne han ikke snakke de siste to våkne ukene av livet.

Den dagen sykepleieren kom inn og ga ham denne fryktelige – og etter familiens oppfatning feilaktige – beskjeden, skrev faren min på en lapp til moren min:

«Mordere. Ikke dra dette ut. Vær så snill, la meg få dø fort.»

«Sykehuset drepte faren min.«

Medisinen ga John trøske, han klarte ikke spise, drikke eller snakke de siste ukene av sitt liv.

Kommentarer og medisinsk kontekst

Remdesivir. Remdesivir er et antiviralt legemiddel som ble brukt mot covid-19 hos innlagte pasienter. I Norge ble remdesivir også brukt (kaldt Veklury). Behandlingen var omstridt i 2021. WHO anbefalte i november 2020 mot rutinemessig bruk hos innlagte covid-pasienter, mens amerikanske sykehus fortsatt brukte det hos utvalgte pasienter. Vanlig behandlingslengde var 5 dager, med mulig forlengelse til totalt 10 dager ved manglende bedring. I Brennens fortelling er det sentrale spørsmålet hvorfor faren fikk flere behandlinger etter at han hadde testet negativt for covid-19 etter kun en uke på sykehuset.

Ifølge Brennen hadde faren utviklet nyresvikt før den siste behandlingsrunden med remdesivir. Han hadde også to episoder med lungebetennelse mens han var innlagt. Dersom lungebetennelsen var bakteriell, ville antibiotika normalt være aktuell behandling. Remdesivir er et antiviralt legemiddel og virker ikke mot bakterielle infeksjoner. Familien har i ettertid stilt spørsmål ved hvorfor behandlingen ble videreført, ettersom både covid-infeksjonen var over og nyrefunksjonen var betydelig svekket.

Lovenox: John fikk Lovenox (enoksaparin), som er et blodfortynnende legemiddel som normalt brukes for å forebygge og behandle blodpropp. Standard administrasjon er som regel en sprøyte under huden i mageområdet eller låret, men legemidlet kan i enkelte situasjoner også gis andre steder dersom det finnes tilstrekkelig underhudsfett. Lovenox skal gis subkutant (i underhudsfettet), ikke intramuskulært. Standard anbefaling er magen, fordi det gir mest forutsigbar absorpsjon. Hos en svært avmagret pasient kan magen ha lite underhudsfett, og helsepersonell kan måtte vurdere andre områder med tilstrekkelig fettvev. Overarmen kan brukes ved enkelte subkutane injeksjoner, men er ikke det vanlige anbefalte stedet for Lovenox. Hvis sprøyten derimot havnet for dypt, altså i muskelen eller skadet et blodkar, kan det gi en større lokal blødning eller et hematom. Det er en kjent komplikasjon ved blodfortynnende behandling. Blødningen hos John ser ekstraordinært omfattende ut. Den er langt større enn det man vanligvis forventer etter en rutinemessig subkutan injeksjon.

Dilutid: John ble lagt i kunstig koma og gitt Diludid (hydromorfon 5 -7 ganger sterkere enn morfin). Dette er et kraftig opioid som brukes mot sterke smerter og alvorlig åndenød. Legemidlet kan også inngå i sedasjon av intensivpasienter og i lindrende behandling ved livets slutt. At en pasient får hydromorfon, betyr ikke i seg selv at behandlingen er palliativ eller at døden er nært forestående; dette avhenger av den kliniske situasjonen og hvilke øvrige legemidler som gis. Det som gjør denne delen av Brennens fortelling bemerkelsesverdig, er at John ifølge familien ble lagt i kunstig koma og fikk hydromorfon bare to dager etter at legen hadde uttrykt optimisme og sagt at utskrivelse kunne være aktuell om én til to uker.

I følge Brennen tok sykepleierens skrekkelig tankeløse utsagn alt håp i fra faren hans. Og hva var det som skjedde de to dagene etter doktorens positive beskjed, og som førte til at John ble holdt i dyp sedasjon frem til han døde? Brennen beskriver et forløp der komplikasjonene av behandlingen under sykehusoppholdet langt overskygget den opprinnelige covid-infeksjonen. Ifølge Brennen var covid-infeksjonen over etter under én uke. Det som fulgte var en lang rekke komplikasjoner etter behandlinger under sykehusoppholdet. Familien opplevde at disse komplikasjonene ble det dominerende sykdomsforløpet, og forårsaket farens død.

John døde på langfredag i påsken, på sin kones 69-årsdag.

Forfatter

Veien fremover

Foreningen Lov og Helse har nå eksistert i over 4 år. Ledergruppen vurderer gjennom møter hver 14. dag vårt formål og diskuterer hvordan foreningen skal drives videre, hvilke saker vi skal jobbe med og hvilket fokus vi må ha.

Håpet har vel vært at en forening som denne burde være overflødig i et demokratisk tuftet samfunn, men dessverre er ikke det tilfellet. Ei heller ser det ut til å bli bedre i overskuelig fremtid. Tvert imot vurderer vi at behovet for motstemmer bare blir større og større.  Før sommeren besluttet vi derfor å formelt registrere foreningen i Brønnøysundregistrene.

Foreningen er åpen for alle som vil, uansett bakgrunn og virke. Men vi er fortsatt en forening som står for full ytringsfrihet, ekte demokrati og autonom bestemmelsesrett over egen kropp.

Alle vi som er i ledergruppen jobber på frivillig basis, og alt materiell og drift av nettsider mm betales av vår private økonomi. LoH ønsker ikke å ta medlemskontingent, men har besluttet å operette en bankkonto 9230 37 67187 og VIPPS nr 942071 slik at du som medlem kan støtte vårt arbeid med en frivillig sum, om du ønsker det.

Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.

Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.

Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen

Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.

Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.

– Redaksjonen i Lov og Helse

Legg igjen en kommentar