Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter

Fra og med november 2021 gikk pandemien over i en helt ny fase som ikke kan sammenlignes med det som har vært frem til da. Denne artikkelen blir et tilbakeblikk i pandemien før november 2021. Korona-pandemien omfatter en del fenomener og det jeg vil kalle pussigheter som fortjener å bli kommentert. Her blir bare noen av dem nevnt eller gjennomgått.

Den 12. mars 2020 foretok Norge såkalt nedstengning av landet, som krisetiltak «for å stanse koronaviruset» som Erna Solberg uttalte den gang. Ifølge Erna håpet man å stanse koronaviruset, men det som vel egentlig var filosofien den gang var å innføre strenge tiltak en kort periode for å «bremse opp» utviklingen og unngå at sykehuskapasiteten ble sprengt. Begrepet «14 days to flattening the curve» – at man stenger ned i 14 dager (eller noen få uker) bredte om seg i Norge og verden. Dette har for øvrig også avstedkommet en del berettiget satire:

Men også i november 2020 ble det foretatt harde nedstengninger, faktisk I enkelte henseender betegnet som enda hardere enn mars 2020. Og i slutten av september 2021, da de «to ukene» fra mars 2020 endelig var over, åpnet Norge opp igjen. Jeg skal lenger ned kikke litt på de to situasjonene – da Norge stengte ned i november 2020, samt da Norge åpnet opp september 2021.

Det uvitenskapelige smittebegrepet

Men først bare kort om den første pussigheten, for mye mer kan sies om dette. De mest prominente i Norges pandemi-håndtering som FHI i sin helhet, Bjørn Guldvog, Espen Nakstad, Bent Høie, Erna Solberg, Camilla Stoltenberg m.fl., heretter kalt Norges «koronaledelse», har sammen med norsk presse gjennom hele pandemien, altså i halvannet år operert med et ganske uvitenskapelig smittebegrep. En positiv PCR-test betyr verken i realiteten eller vitenskapelig at du er syk eller har en infeksjon, det betyr faktisk ikke en gang at du har selve SARS-Cov-2 viruset i kroppen. Men norsk koronaledelse (med delvis unntak av FHI) har nesten konsekvent definert en positiv PCR-test som et smittetilfelle. At man var unøyaktig i begrepsbruken i starten av pandemien kan være forståelig. Men i nærmere to år? Det at «mannen/kvinnen i gata» for enkelhets skyld bruke slike begrepet feil eller unøyaktig er vel forståelig, men har norsk koronaledelse og norsk presse egentlig anledning til å opptre som «mannen i gata» i dette?

Den uvitenskapelig bruken av absolutte smittetall

Så neste pussighet. Absolutte «smittetall» (som egentlig ikke er smittetall) kan knapt brukes til å gi oss en reell beskrivelse av situasjonen man befinner seg i. Dette trenger man ikke «koronafaglig» utdannelse for å forstå. Man trenger ikke en gang utdannelse. Det er helt åpenbart at smittetall ikke kan brukes slik, gitt den enorme usikkerheten med hva et positivt PCR-prøvesvar egentlig forteller, og gitt at smittetallene går opp og ned ettersom hvor mange tester man utfører. I tillegg har vi dette med at den overordnede test-strategien spiller stor rolle for utslagene, eksempelvis om man tester bare de som er syke kontra om man tester rutinemessig og bredt (massetesting) i hele befolkningen. Men gjennom hele pandemien har begrunnelsen for tiltak i stor grad blitt gitt i de absolutte smittetallene, og under alle omstendigheter har både presse og koronaledelsen brukt absolutte smittetall nesten hemningsløst for å gi en situasjonsbeskrivelse. Dette problemet har fagpersoner over hele verden prøvd å få frem gjennom hele pandemien. I Norge har blant annet professor ved UiO Mette Kallager og lege Charlotte Haug gjort det samme. Det er jo andelen positive prøvesvar relatert til totale antall testede som i så fall må brukes, hvis man skal bruke «smittetall». Men uansett er antall (reelt) syke, innlagte og intensivpasienter og naturligvis antallet (reelle) covid-døde langt mer beskrivende for situasjonen som råder.

Denne pussigheten kan oppsummeres i følgende spørsmål: hvorfor har Norges koronaledelse og norsk presse, når de vet at begrepet absolutte smittetall er nesten uten verdi, likevel brukt dette begrepet notorisk i halvannet år?

PCR-testingen

Om metoden og teknologien PCR-testing er det mye å si, og i denne gjennomgangen er det ikke anledning til å gå i dybden. Men det er stilt store spørsmål, berettiget sådanne ved bruken av PCR-testing i Covid-pandemien. For såfremt man ikke også tar hensyn til hvor mange som blir testet, hvem som blir testet, hvor det blir testet, hvor høye CT-verdier (Cycle Threshold) som aksepteres og ikke minst hvilke og hvor mange gen-avsnitt fra testprotokollen man benytter/leter etter så kan PCR-tester fortelle alt og ingenting. Dette har da også vært tema tidligere hvor det har blitt kritisert fordi det har ført til “pandemier”/”utbrudd” som i realiteten ikke fantes. .

I lys av ovennevnte, og kombinert med overdreven bruk av absolutte «smittetall» kan PCR-testingen brukes som et rent «manipuleringsverktøy» for dem som skulle ønske det.

Et annet problem er mangelen på SOP (Standard Operating Procedure). Dette vil si at det er mangel på en standardisert protokoll for dem som skal behandle og analysere innsamlede prøver med PCR slik at det gjøres likt alle steder:

Uten en SOP kan man strengt talt ikke sammenligne kommuner eller tidsperioder på solid og vitenskapelig måte. Man kan heller ikke sammenligne Norge med andre land. Ikke en gang laboratoriene seg imellom i Norge kan du sammenligne vitenskapelig og statistisk så lenge laboratoriene for eksempel kan praktisere forskjellige amplifiseringssykluser, eller kan lete etter forskjellig gener/gensekvenser av det som har blitt erklært som genomet til SARS-Cov-2.

Teknisk falske positive (analytisk falske positive)

Før vi begynner å se nærmere på tallene skal vi gå gjennom begrepet teknisk false-positive. Det har vært sagt mangt og mye om falske positive prøvesvar av PCR-testen. Hva som er den klinisk falske positiv-raten (om et positiv prøvesvar viser en sann positiv i samsvar med symptomer/sykdom) har vært diskutert mye, spesielt relatert til de høye CT-verdier (Cycle Threshold) som har vært akseptert i denne pandemien over omtrent hele den vestlige verden. Men om teknisk falske positive har det kanskje ikke vært sagt like mye. Enkelt forklart vil den tekniske falske positivraten si andelen av falske positive prøvesvar som statistisk sett opptrer i analyse-prosessen (som omfatter innhenting av prøven samt håndtering og analyse i laboratorium) av den innsamlede prøven. Som illustrasjon kan være at du har en vannprøve helt fri for materialet du leter etter, og ved å kjøre denne vannprøven gjennom PCR-protokollen i et laboratorium slår den ut som positiv prøve som et resultat av en teknisk feil, menneskelig rutinesvikt, brudd på prøveprotokollen eller for eksempel forurensning. Raten for teknisk falske positive ligger trolig i området mellom 2,3-6,9 %. Her er et utdrag av studien linket til over:

Hvis teknisk false-positive-range skulle være nærmere 6,9 % får vi den ekstraordinære situasjonen at pandemien i Norge så å si aldri har ligget over det som er å regne som false-positive-range. Men relatert til studien over må 6,9 % ses på som et slags maksimalt tenkelig nivå av tekniske falske positive. En fagperson og ekspert på PCR og laboratorium-analyser i Norge jeg har konferert med mener at et sted rundt 2,5 % er et realistisk tall for Norge. La oss da bruke 2,5 % i denne grafen:

X-aksen er tidslinje fra starten av pandemien, og Y-aksen er andelen positive prøvesvar i prosent. Det mørkerøde feltet er altså området for false-positive-range på 2,5 % (mens det lyserøde er 6,9 %). Da ser vi at i store deler av pandemien har andelen positive tester ligger under nivået for det som er sannsynlig som teknisk falske positive-verdi. Nærmere bestemt – 45 % av «pandemi-dagene» har vært over teknisk false-positive-range på 2,5 %. Dette vil jo si at over halvparten (55 %) av tiden har pandemien i Norge når det gjelder positiveraten («smitten») vært innenfor nivået for teknisk false-positive-range.

Legg også merke til at da Norge «stengte ned» i november var nivået under grensen for teknisk false-positive-range på 2,5 %.

Disse verdiene for teknisk falske positive (2,5 %, 6,9 % m.fl.) er ikke hogget i stein, og kan naturligvis heller ikke bli hogget i stein. Men vet man noe om hva verdiene for teknisk falske positive er i Norge? At man ikke vet det eksakt er som sagt ikke merkelig, det er vanskelig å bestemme dette. Men man har altså i stedet utelatt hele fenomenet fra vurderingene (i hvert fall ute på den offentlige og politiske scene) – man later som fenomenet med teknisk falske positive ikke eksisterer. Problemet blir at man ikke har satt positivraten (prosentandelen positive prøver) i relasjon med en nedre grenseverdi hvor man ikke lenger kan snakke om reell smitteutbredelse av særlig grad. For eksempel, hvis det er sannsynlig at teknisk falske positive raten i Norge er på ca 2,5 %, hva slags «smittesituasjon» har vi da hvis positivraten for eksempel er i skiktet 3-4 % på et gitt tidspunkt? Ved å bare utelate hele fenomenet teknisk falsk positivrate kan kommuneoverleger, presse eller politikere gå ut å advare om «en del smitte i samfunnet », men er det egentlig vitenskapelig eller statistisk grunnlag for å si dette i overnevnte scenario (3-4 % positivrate), hvis man bare bruker tallene for PCR-tester («smittetallene») som grunnlag?

Retorikk og begrunnelse – nedstengningen november 2020

La oss se litt på det som ble sagt i den alvorstyngede situasjonen som var da Norge stengte ned i november 2020. Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo så alvorlig på situasjonen:

« – Dette er en dramatisk situasjon. Vi må slå ned smitten, før smitten slår ut samfunnet vårt».

Og byrådslederen tok ansvar:

« – Men vi må ta ansvar nå. Smitte-tallene er på et altfor høyt nivå. Vi må gjøre det vi kan for å få ned smitten».

Roger Valhammer (AP) i Bergen var ikke dårligere:

«– Nå handler det om å stoppe smittespredningen slik at vi ikke får et stort og ukontrollert utbrudd. Og ikke minst at vi ikke får en knekk i helsevesenet, sier byrådsleder Roger Valhammer (Ap)».

Utfra denne retorikken var det rett og slett nødvendig med tiltak for å stoppe smittespredningen, fordi det var i ferd med å bli et ukontrollert smitteutbrudd. Byrådslederen i Oslo begrunnet videre det hele slik:  .

 « – Smittetallene i Europa har vært svært alvorlige de siste ukene, og Norge er nå i starten av andre smittebølge. Vi har en siste mulighet til å slå ned smitten hvis vi iverksetter svært strenge tiltak, og det har byrådet gått inn for i dag, uttaler byrådsleder Raymond Johansen ifølge en pressemelding fra kommunen».

Oppsummert dreide det seg om at smittetallene i Europa hadde vært svært alvorlige, at Norge var i starten av andre smittebølge og at man hadde en siste mulighet til å slå ned smitten hvis vi iverksatte svært strenge tiltak. Til dette er det fristende å stille følgende spørsmål:

Hvor relevant for Norge og Oslo er det at smittetallene i Europa er alvorlig?

Var Norge i starten av en annen smittebølge?

Hvordan begrunnes det faglig at det nå var siste mulighet til å slå ned smitten?

Er det egentlig dokumentert faglig og vitenskapelig at tiltakene Norge har brukt, eller «svært strenge tiltak» som det snakkes om her, virker? Dette siste spørsmålet skal vi dog ikke grave i her, men er likevel meget interessant til en annen gang. 

Jeg får egentlig lyst å føye til enda et spørsmål – går det egentlig overhodet an å slå ned smitten? Dette siste spørsmålet får også ligge urørt i denne omgang.

Retorikk og begrunnelse – gjenåpningen september 2021

Da Norge åpnet igjen lørdag 25. september 2021 var gleden stor. Som byrådslederen i Oslo sa:

« – Fy søren, det er over!».

Også Høie var glad da han var med på å åpne opp igjen, som NRK kunne melde. Her et utdrag:

Her ligger det jo et par pussigheter til. Vaksinen stopper jo ikke smitte, det er et temmelig ubestridelig faktum, uten at akkurat det utdypes videre i denne artikkelen. Likevel var det altså ifølge Høie viktig at vaksineringen hadde kommet langt. I tillegg sa han at det er viktig at smitten gikk ned, og disse to tingene ble her koblet litt ullent sammen slik at man fort kunne tenke at Høie mente at smitten gikk ned som resultat av vaksineringen.

Men – gikk smitten egentlig ned? Det kommer vi tilbake til.

Realiteten da Norge stengte ned november 2020

Nedstengningene ble annonsert noen dager før den ble iverksatt. Men nøkkeldatoer er 06. november hvor det ble annonsert, og fra tirsdag 10. november hvor det ble effektuert. Siden tallene for positive PCR-testinger, feilaktig eller upresist kalt smittetall, åpenbart har vært av sentral viktighet for koronaledelsen i sine begrunnelser, la oss se på hva tallene viste da Norge stengte ned november 2020. Det ble annonsert «hard lockdown» i Oslo og Bergen i starten av november 2020, men allerede fra 28. oktober 2020 innførte norske myndigheter landsdekkende tiltak. I tillegg til Oslo og Bergen kom det nedstengninger og tiltak (av varierende omfang) de fleste steder i landet. Her er de såkalte smittetallene i prosent, altså andel positive prøvesvar:

Grafen viser andel positive prøver i prosent av det totale antall testede, blå pil viser tidspunkt for nedstengning, mørkerødt felt er området for teknisk false-positive-range på 2,5 %. Hva ser vi her – jo for det første var andelen positive prøvesvar meget lav (1-1,5 %) tidligere på høsten. Og at den ila oktober gikk fra rundt 1,5 % til ca 3 %, altså en fordobling. Men det dobbelte av «meget lavt» er fortsatt temmelig lavt. Videre – en stigning til 3 % i en periode av året (oktober) hvor luftveissykdommer tradisjonelt sett øker i forhold til august/september er vel heller ikke panikktriggende? Eller det vil si, det var det jo, men burde kanskje ikke vært det?

For det andre ser vi at den (relativt udramatiske) stigningen som ender i en fordobling stopper opp en stund før nedstengningen! Her ser man det lettere i tabell:

Vi ser at 31.10.20 er det en topp, på 4 % positive prøvesvar. De røde feltene er perioden fra denne toppen frem til nedstengning ble bestemt, og i denne perioden stopper stigningen opp, den går sågar til og med litt ned! Så i en periode på en snau uke før nedstengning har altså smittetrenden stabilisert seg, og til og med gått litt ned.

Vi ser også at 26. oktober, da regjeringen varslet at de ville innføre nasjonale tiltak (iverksatt fra 28. oktober), var smitte-tallet 487 positive testede, men andelen positive prøvesvar var bare 2,1 %, og dette tallet i seg selv samt trenden var langt i fra alarmerende. La oss se på neste graf:

Vi ser for det første at antallet testede svinger veldig opp og ned i jevne intervaller, stort sett pga at det testes og analyseres mye mindre i helger («helgedagsfenomenet»). Den viktigste observasjonen er likevel at vi kan se at i tiden før nedstengnings-beslutningene ble annonsert har det vært nesten en måned med økning i antall tester – fra ca. 13. oktober. I det de «harde tiltakene» og «sosial lockdown» var i gang rundt 10. november gikk testaktiviteten umiddelbart nedover igjen. 

Realiteten da Norge åpnet opp 25. september 2021

Norge åpnet 25. september 2021 – grafen dekker også ukene før og etter gjenåpningen, altså hele september og starten av oktober:

Hadde helseminister Høie rett i at smitten minket? Ja smitten minket. Fordi man testet færre. Det vi ser er en fullstendig korrelasjon mellom antall tester og antall positive, de følger hverandre nesten slavisk gjennom hele tidsperioden i grafen. Med andre ord, tester du flere, får du tilsvarende høyere antall positive prøvesvar, tester du færre får du tilsvarende lavere antall positive svar. Bruker man absolutte smittetall finnes det reelle muligheter for å manipulere «opp eller ned» det narrativet man ønsker. Om norske myndigheter har gjort dette bevisst får folk vurdere selv, men muligheten til å bruke PCR-testing og absolutte smittetall på en slik måte ligger i hvert fall der helt åpent for den som vil. PCR-testing kan som sagt nærmest bli et «manipuleringsverktøy».

Bruker man absolutte smittetall finnes det reelle muligheter for å manipulere «opp eller ned» det narrativet man ønsker. Om norske myndigheter har gjort dette bevisst får folk vurdere selv, men muligheten til å bruke PCR-testing og absolutte smittetall på en slik måte ligger i hvert fall der helt åpent for den som vil.

La oss se på neste graf:

Blå pil markerer gjenåpningsdatoen 25.09.21. Det var altså ikke nedadgående «smitte-trend» (prosentandel positive prøver av totale antall testede) i de tre ukene før gjenåpningen. Den lå temmelig stabilt på ca 5 % (svingninger mellom noe over og noe under 5 %). 5 % er en jo en god del mer enn de ca 3 % som gjaldt da Norge stengte ned november 2020.

Vi ser for øvrig at det i de tre ukene etter full gjenåpning ikke skjer en økning i smittetallene. Men 3 uker er ganske kort tidsperiode, så denne observasjonen er nok ikke spesielt signifikant. Og uansett skjer det en betydelig økning i «smitten» etter at 3 uker har gått. La oss se på neste graf:

Her er det totale antall utførte tester. Vi så i forrige graf at andelen positive prøver lå på et temmelig stabilt nivå i ukene før datoen for full gjenåpning (25. september, markert med blå pil). Annerledes er det med test-strategien – som vi ser her gikk trenden markant nedover i ukene før åpningen. Og etter en snau måned etter gjenåpningen begynte trenden å bli noe stigende, altså man økte antall tester igjen. Her er de fire grafene for nedstengningen 2020 og gjenåpningen 2021 samlet ved siden av hverandre:

Her er en graf med andel positive for både nedstengning 2020 og gjenåpning 2021 satt inn i samme graf så man kan sammenligne:

Her ser vi på nytt denne grafen som illustrerer visuelt at positivraten (prosentandelen positive prøvesvar) var betydelig høyere ved gjenåpningen høsten 2021 enn ved nedstengningen høsten 2020.

Sykehus- og intensivpasienter

Vi har altså disse omstendighetene nevnt over, hvor «smittetallene» (andelen positive prøvesvar) ser i liten grad ut til å indikere den situasjonen som retorikken til koronaledelsen og pressen skulle tilsi. Kan det egentlig har vært sykehus- og intensivpasienter de i realiteten var fokusert på, men bare uten å nevne dette offentlig?

Da Norge stengte ned 6. november 2020 var tallene slik, hentet fra VGs oversikter:

Innlagte: 88             Intensiv: 16             Respirator: 8

Da Norge åpnet opp september 25.09.2021 var tallene slik:

Innlagte: 96             Intensiv: 28             Respirator: 19

Her har vi disse tallene i en mer kompleks tabell:

Her er tallene også blitt satt relative både til antall testede siste 10 dager og til antall positive tester siste 10 dager. Vi ser at også da var situasjonen mer alvorlig på omtrent alle områder da Norge åpnet opp enn da vi stengte ned november 2020. For eksempel da Norge åpnet opp var andelen intensiv pasienter relativ til antall utførte tester siste 10 dager 0,017 %, mens da Norge stengte ned november 2020 var dette tallet 0,007 %. Eneste unntaket i dette bildet er andelen innlagte relativ til antall positive tester – da er tallet ved nedstengning november 2020 en tanke høyere enn ved gjenåpningen (1,59 % vs 1,43 %). De forskjellige forholdstallene i prosent kan for øvrig sees i de to nederste linjene i tabellen.

Disse tallene viser at intensivinnleggelsesraten og respiratorraten (i forhold til antall utførte tester) ligger 137 % og 221 % høyere da Norge åpnet opp enn da Norge stengte ned november 2020.

Hvordan var det i fylkene?

Vi har nå sett på situasjonen og tallene på landsbasis. Det er ikke anledning i denne gjennomgangen til å gå igjennom alle fylkene hver for seg og i detalj, men la oss se kort på noen. Hvis vi legger inn en falsk positive range på opp til 2,5 % og legger inn i grafen da Norge stengte ned høsten 2020 ser vi dette:

Vi ser da at store deler av landet (de fleste fylker) ligger altså ikke en gang over det nivået som kan påregnes som falske positive. Men i Oslo, Viken og Vestlandet var det stigende trend, samt at de ved nedstengning ligger over nivået på 2,5 % false-positive range. Om det er dramatikk i dette bildet/tallene er en annen sak. Det er de tre fylkene Oslo, Vestlandet og Viken som skiller seg litt ut med høyere tall – og det er bare de tre som har høyere andel positive enn 2,5 %-nivået for false-positive-range.

Som vi ser i grafen ser det ikke ut til at tiltakene i Viken ga noe effekt i “smittetallene” siden positivraten ikke gikk særlig nedover etter tiltakene ble innført. Resten av fylkene som ligger under nivået for 2,5 % ligger på en svært lav andel positive prøver før, under og etter nedstengningene. Det ser dog ut som om gjennomsnittet hos de andre fylkene er på noen få tidels prosentpoeng lavere i uke 49 enn ved nedstengning i uke 45 (noe sånt som fra ca. 1,4 % til ca. 1 % (dette er ikke utregning men bare hva det visuelt ser ut som).

Oslo:

La oss kikke litt mer på Oslo:

Tallene er fra ukesrapporter. Y-aksen på venstre side er logaritmisk, som vil si at det som ser ut som små svingninger i kurvene høyt oppe på Y-aksen utgjør store forskjeller i absolutte tall, og jo høyere opp på Y-aksen vi kommer jo større forskjeller utgjør svingningene. «Smitten» (andelen positive PCR-tester) i Oslo økte fra begynnelsen av oktober; fra å være i området rundt 3% gikk den opp til noe over 5 %. Deretter begynte den å gå nedover en drøy uke etter nedstengning, og sånn sett kan man argumentere for at tiltakene i Oslo virket. La oss se på antall tester:

Her ser vi også det sedvanlige fenomenet vi ser gjennom omtrent hele pandemien i Norge – i perioden før en nedstengning/tiltaks-innføring har man økt antall tester, og ved eller litt etter nedstengning reduseres antall tester igjen. Men i akkurat dette tilfellet har faktisk andelen positive prøver også økt noe, som vi så i forrige graf. Det er altså en økning, men om den er dramatisk og fortjener den dramatiske retorikken som ble brukt kan man diskutere. Og vi ser at i tidsrommet rundt når nedstengning er besluttet/initiert begynner antallet tester å gå nedover igjen.

For Oslo ser vi også det sedvanlige fenomenet vi ser gjennom omtrent hele pandemien i Norge – i perioden før en nedstengning/tiltaks-innføring har man økt antall tester, og ved eller litt etter etter nedstengning reduseres antall tester igjen.

Vestlandet:

På Vestlandet gikk «smitten» (andelen positive PCR-tester) opp i ukene før nedstenging, og gikk bratt ned kort tid etter noe som vanskelig kan skyldes tiltakene. Hvor kort tid etter er litt vrient å påpeke siden det er ukesrapporter og ikke dagsrapporter bak tallene. Det tar som allerede nevnt noe tid før man eventuelt kan se effekten av tiltak (hvis de virker) i statistikken.  

Viken:

Også de fleste steder i Viken var det nye tiltak eller nedstengninger, blant annet Nordre Follo og Lillestrøm, Tønsberg, Vestby, Asker og Bærum som først ikke ville stenge ned gjorde det likevel , også Nittedal stengte ned, mens Moss ikke stengte ned før noen uker senere . Og Vikens største by Drammen innførte raskt nedstengning og strenge tiltak:

Utfra grafen øverst i dette avsnittet med fylkene sammen ser vi at Viken hadde økende «smitte» (andel positive PCR-tester) i ukene før nedstengning – fra litt over 1 % til ca 3,5 % rundt nedstengning. 3,5 % kan ikke sies å være veldig dramatisk. Det vi ser med Viken er at etter nedstengning skjer det svært lite utslag i kurven – med andre ord ga ikke tiltak og nedstengning utslag i tallene.

Trøndelag:

03. november 2020 varslet Trondheim at det ville komme strenge tiltak. Trøndelags nest største kommune Stjørdal stengte også ned sammen med Trøndelags tredje største kommune Steinkjer. Her ser vi grafen for Trøndelag:

Også her er Y-aksen på venstre side logaritmisk. Den røde linjen er andel positive prøvesvar. Da Trøndelag i stor grad stengte ned hadde de ekstremt lave «smittetall» (rundt 0,75 % andel positive prøvesvar), i tillegg hadde de nedadgående «smitte-trend». Det kan komme dem til gode at de annonserte nedstengning eller tiltak en stund før den ble effektuert, slik at man kan si at «smittetoppen» på ca 0,9 % (dette er lavt!) var omtrent samtidig med at de annonserte nedstengningen. Den nedadgående «smitte-trenden» fortsetter for øvrig uten å endre karakter også etter nedstengningen, før det ila siste uken i november skjer en bratt stigning.

Og i ukene før nedstengning, omtrent gjennom hele oktober er også fenomenet med økt antall tester gjeldende her – og det er ikke en ubetydelig økning (husk at venstre Y-akse er logaritmisk).

Smittsomheten til SARS-CoV-2

Hvor smittsomt er sykdommen (eller viruset) covid-19? Vi har i hvert fall blitt foret temmelig konstant gjennom pandemien med at «nå sprer smitten seg raskt».

Og ikke nok med det, vi har også tidvis blitt skremt med denne nærmest mytiske «skjulte smitten», selv om alarmistene etter hvert måtte begynne å trekke delvis tilbake sine egne alarmer, se bare her:

Jeg skal videre for resonnementets skyld legge til grunn at man på en vitenskapelig og temmelig sikker måte faktisk finner sykdomsårsaken (viruset) ved RT-PCR-testingen. I realiteten er jo dette ikke tilfellet, uten at vi går videre inn på det akkurat her. Hvis viruset (årsaken til sykdommen) er temmelig eller veldig smittsomt vil man ved å øke det totale antallet tester se en eksponentiell økning i positive prøvesvar. Dette er i så fall ikke tilfellet med SARS-Cov2-viruset: 

Her er x-aksen antall testede daglig, mens y-aksen er antall positive prøvesvar. Det er satt inn en lineær regresjonslinje. Hvis vi antar at x-aksen forklarer y-aksens verdier lineært ser vi at det er 62 % samsvar i disse tallene (R²– 0,6207). Disse tallene indikerer at det som generer tallene («smitte», virus) ikke sprer seg veldig («er spesielt smittsomt») for da ville det lineære samsvaret vært mye mindre. I så fall ville som nevnt økning av antall tester ført til eksponentiell økning i absolutte smittetall eller lineær økning i prosentandel positive prøvesvar.

Disse tallene indikerer jo som nevnt at det som generer tallene (smitte/virus) ikke sprer seg veldig («er spesielt smittsomt») for da ville det lineære samsvaret vært mye mindre.

Teststrategier

Man kunne sagt mye om forskjellige teststrategier og hva slags resultat i tallmaterialet de kan/vil gi. Men vi kan nøye oss med å påpeke at det er en klar tendens gjennom pandemien at når det har nærmet seg nedstengninger og tilstramninger har antallet utførte tester økt dramatisk. Og etter at tilstramminger/nedstengninger har blitt iverksatt har antall utførte tester vist tendens til å falle igjen. Husk at ved å øke antall tester dramatisk vil mulighetene for større andel falske positive også øke, blant annet pga. kontaminering eller andre feil. Et laboratorium som jobber på grensen til (eller over) «sprengt kapasitet» vil rett og slett gjøre flere feil enn ved et mindre antall prøver. Og i tillegg –  behandler man et større antall reelle positive prøvesvar (høst- og vintersesongen hvor det er mer reell smitte) vil sjansen for kontaminering øke ytterlige. Her ser vi test-trendene gjennom pandemien:

Y-aksen er antall tester. I perioden før de to røde pilene som markerer de to hoved-nedstengningene ser man at det går «en bratt bakke oppover», altså at man har økt antallet tester markant, og nesten dramatisk når det gjelder mars 2020. Vi kan også se at i perioden før full gjenåpning september 2021 er det en meget markant reduksjon i testingen. Dette siste vil jo kunne gi inntrykk av at «smitten» synker, fordi vi kunne lese i avisene om «færre antall smittede». For eksempel les her TV-2 sin analyse fra 15. september, 10 dager før gjenåpningen. Men som vi så av analyser lenger opp var «smitten» (andelen positive prøvesvar) ganske stabilt på 5 % hele september og tre uker etter gjenåpningen. 

Men vi kan nøye oss med å påpeke at det er en klar tendens gjennom pandemien at når det har nærmet seg nedstengninger og tilstramninger har antallet utførte tester økt dramatisk i forkant, og etter at tilstramminger/nedstengninger har blitt iverksatt har antall utførte tester vist tendens til å falle igjen.

Smittebølgene

Begrepet «smittebølger» har blitt brukt hyppig av presse og koronaledelsen. Ordet smittebølge er naturligvis svært egnet til å gi inntrykk av en dramatisk situasjon. Den som på vei hjem fra jobb hører på NRK radio at nå er vi inne i en «smittebølge», og som ikke sjekker realitetene vil stort sett få en veldig dramatisk forståelse av situasjonen, og kanskje sågar blir skremt og redd. Et forsøk på å gi en slags definisjon av hva en «smittebølge» er, eller burde være vil nok være riktig for å behandle dette temaet. Jeg skal ikke hogge noen definisjon i stein, men jeg vil tenke at en logisk og sund definisjon av begrepet smittebølge vil være noe sånt som «en uvanlig og sterk økning i smitte» (og da ikke bare ren økning i smitte i seg selv), og i tillegg kanskje i et betydelig geografisk område (ikke bare i et par byer/kommuner i Norge, men over store eller betydelige deler av landet).

Første smittebølge – mars 2020:

Dette var når «Norge stengte ned» mars 2020. Denne nedstengningen fortjener en dypere gjennomgang enn det som blir gjort her og nå, og det kommer vi tilbake til. Men vi kan se litt:

Rød pil markerer 12.03.2020 da den alvorlige beskjeden fra norske myndigheter om nedstengning kom. Søylene er antall tester, og linjegrafen er positivraten (andel positive prøvesvar). Det som er viktig her at man ser av grafen at det fra start av 24. februar var et meget lavt antall utførte tester i forhold til det som ble vanlig senere. Man testet ikke «bredt i befolkningen», men antakeligvis mer eller mindre bare de som var syke. Derfor har man også en positivrate som blir oppe i skyhøye 17 % en kort periode, selv om den går betraktelig ned i den påfølgende måneden. Tross nedgangen er den likevel den påfølgende måneden en del høyere enn det som blir mer eller mindre standard for resten av pandemien. Så, hadde man en smittebølge? Tallene beviser eller indikere ikke klart en smittebølge. Rett og slett fordi da man økte antall tester betraktelig fra 09. mars gikk positivraten kraftig ned. Er det noe som sprer seg (smitter) vil dette bli helt omvendt. Det ble utført få tester, og når man økte antallet tester sank positivraten. Nå skal man ikke kritiser myndighetene for hardt akkurat i denne situasjonen for at de eventuelt betraktet dette som den første smittebølge, for her rådet det naturligvis mye berettiget usikkerhet.

Men igjen, hvis dere ser på antall tester (søylene) fra den 07. mars ser vi nok en gang fenomenet med å øke antall tester i perioden forut for nedstengning!

Andre smittebølge november 2020:

I starten av november 2020 ble det erklært over hele landet både fra nasjonale og regionale myndigheter og fra lokal og nasjonal presse at vi var inne «andre smittebølge», og naturligvis at smitten spredde seg raskt. Her fra Statsforvalteren i Innlandet sine nettsider som et eksempel:

«Smittesituasjonen» har blitt gjennomgått grundigere lenger opp. Men hvis vi oppsummerer var det kun tre av landets fylker som hadde en tydelig og vedvarende stigende «smittetrend». Resten av fylkene lå til og med klart under det som må kunne forventes som teknisk false-positive-range på 2,5 %. Oslo hadde en stigende «smitte-trend», fra noe over 2 % positivrate til noe over 5 % gjennom oktober måned.

Nasjonalt hadde det vært en svært udramatisk økning gjennom oktober måned fra det meget lave 1,5 % til 3 %. Og i perioden for annonsering av tiltak og nedstengninger hadde trenden stoppet opp/flatet ut.

Og både for Oslo, Trøndelag og nasjonalt har vi sett at i perioden før ble antallet PCR-tester økt betydelig.

Steder som Oslo, Viken og Vestlandet hadde en tydelig økning i andel positive prøvesvar i måneden før nedstengning. Men var økningen disse stedene dramatisk? Og nasjonalt var det enda mindre dramatisk økning, og økningen hadde sågar stoppet opp. Spørsmålet er om det er for dramatisk og kalle alt dette for en «smittebølge» i en årstid (oktober/november) hvor noe økning av luftveissymptomer/sykdommer vil inntreffe hvert eneste år?

Tredje smittebølge – midten av mars 2021:

I midten av mars ble det erklært en «tredje smittebølge». Her ser vi Dagbladet allerede 06. mars forbereder oss på det hele med dette innslaget som omhandler Europa:

Man kan jo bli bekymret av mindre. Den 15. mars erklærte både Espen Nakstad og byrådsleder Raymond Johansen i Oslo den tredje bølgen:

I samme artikkel i Dagsavisen kunne vi videre lese følgende:

Konklusjonen/påstanden er altså at smittetallene hadde steget til værs i Oslo, men at det fortsatt var lave dødsfall, siden de eldre var vaksinert. Videre indikerte Nakstad at smittenivået var skyhøyt; fordi ifølge ham var det nå høyere enn det var ved årsskiftet (som var “smittetoppen” av bølge 2). Og videre at den vanskelige situasjonen den i gang i mars 2021 kom av at den britiske mutasjonen var vrien å håndtere:

19. mars kunne vi lese dette i NRK om det at den «tredje bølgen» hadde ført til at hjertepasienter ikke lenger tok kontakt med helsevesenet, implisitt mistanke om at de var skremt vekk pga. den tredje korona-bølgen. Men hva var egentlig situasjonen?

Blå pil markerer 15. mars 2021 hvor tredje smittebølge ble erklært. De blå punktene/linjene er antall tester, hvor her helgedagene er utelatt (helgedagene er ikke signifikante pga mye lavere testaktivitet). Så, fra starten av mars til midten av mars er det knapt økning i positiv-raten. Økningen er marginal, og går fra ca 2,5 % til ca 3 %. Akkurat der hvor pilen er det en ørliten topp, men dette er «helgedagsfenomenet» – altså at man i helgene tester langt færre, og da går positiv raten opp. Dere ser mønsteret hele veien i denne grafen – der hvor den blå linjen for antall testede har et opphold (helgene) går positiv-raten alltid opp i en liten topp. Dette igjen indikerer at «det som går» («smitten») ikke er spesielt smittsomt. Men kort oppsummert – det er altså ingen smittebølge her!

Det eneste som minner om (en liten) smittbølge er i begynnelsen av april. Men hvis dere ser på antallet tester så ser vi at dette er helgedagsfenomenets storesøster, nemlig helligdagsfenomen (Påsken 2021, med færre tester).

Vi ser også det sedvanlige fenomenet – at i perioden før det erklæres «noe» (lockdown, krise, nedstengning, smittebølge) økes antallet tester, før det etter noen få uker etter «erklæringen» blir færre tester igjen.

Fjerde smittebølge – august 2021:

Den fjerde «smittebølge ble erklært her av Nakstad 25.08.2021: 

Og dagen etterpå, 26 august 2021 slo byrådslederen i Oslo, Nakstad og NRK alarm – hvor vi kunne lese at smitten spredde seg raskt og at i flere norske storbyer var situasjonen rett og slett kaotisk. Men hvordan var så tallene:

.

Blå pil markerer 25. august da Nakstad uttalte at det ikke var noen tvil om at vi var inne i den fjerde smittebølge. Også her er helgedagene utelatt fra antall testede, av samme årsak som over. Hvis vi ser på positivraten så steg den fra starten av august sakte med sikkert frem til månedsskiftet august-september. Stigningen gikk i løpet av nesten 4 uker fra ca 2,5 % til ca 4,3 % (sett bort i fra helgedagsfenomenet som nevnt tidligere). Selv om det er en stigning, så blir spørsmålet om dette kan rettferdiggjøres å kalles en smittebølge? Ved månedsskiftet stopper den svake men stabile stigningen opp på det nivået den stabiliserte seg på gjennom hele september (se grafene under avsnittet «Realitetene da Norge åpnet opp 25. september 2021»).  

I tillegg kan vi observere at antallet tester øker gjennom måneden. Riktignok er økningen i antall tester veldig liten de første 3 ukene av august, mens i dagene før «4. smittebølge» ble erklært øker testene markant.

Også her ser vi tendensen om at antallet tester når sitt høydepunkt litt etter at man enten har lockdown eller tilstramninger (eller her hvor det bare ble ropt alarm) før antallet så synker betydelig igjen.

Et lite velment tips til leseren – når det i fremtiden slås alarm om smittebølger eller lignende er det noen ganger lurt å ta en ekstra titt.

Influensaen som forsvant

Et annet pussig fenomen er «influensaen som forsvant». Ifølge FHI sitt skriv fra 2013 blir mellom 5-10 % av befolkningen syke av influensa (altså ikke smittet, men syke) i en vintersesong. Hva skjedde egentlig med influensaen? Jo den ble beseiret av smittevern og tiltak har vi fått høre. Men henger denne forklaringen på greip? Dette temaet får eventuelt tas opp i en egen gjennomgang.

Oppsummering

Hvis man «graver» litt i det vi blir fortalt gjennom pandemien oppdager man flere pussigheter:

• Vi ser at de gitte parameterne («smittetall», innleggelser, alvorlig syke) var betraktelig verre da samfunnet ble helt gjenåpnet høsten 2021 enn da det ble erklært krise og nedstengning høsten 2020.
• Vi har også funnet ut at de såkalte «smittebølgene» har vært enten rene illusjoner eller i beste fall svært overdramatisert.
• Vi har sett at i perioden før hver nedstengning og erklærte «smittebølger» har antallet tester konsekvent økt betydelig og noen ganger dramatisk. Dette i kombinasjon med den uvitenskapelige bruken av absolutte smittetall har skapt inntrykket av smittebølger.
• Vi har sett at kort tid etter (få uker, eller noen dager) at det har kommet en erklæring om lockdown, krise, smittebølge o.l. har antallet tester blitt redusert igjen, noe som fort kan skape inntrykk av at tiltakene har virket.
• At til tross for retorikk som «…er svært smittsom», «smitten sprer seg raskt», «…vi må passe opp for den skjulte smitten» ser vi at tallene (hvis man skal ta tallene på alvor) viser at covid-sykdommen er veldig eller temmelig lite smittsom ((R²– 0,6207).

Slik har det i pressen og fra en del i koronaledelsen tidvis blitt skapt nesten rene illusjoner i forhold til hva som har vært den nøkterne virkeligheten. Det kunne nok være en god strategi fremover at noen fulgte litt nøyere med slik at man begrenser antallet slike pussigheter i fremtiden.

---