Når det offentlige og forvaltningen blir “menings- og tankepoliti” – Del 2

I del 1 fortalte vi om at Sigmund i mai 2021 sendte ut en ansvarserklæring (en såkalt NOL – Notice of Liability) til en rekke myndighetspersoner ansvarlig for pandemi-håndteringen i Norge, vi gikk gjennom innholdet i dette lange skrivet og vi fortalte hvordan politiet besluttet å dra hjem til ham og inndra de (lovlige) jaktvåpnene hans med begrunnelse i at det var sådd tvil om hans mentale helse.

Naturrett

Som det fremkommer legger politiet til grunn den utsendte NOL når de mener at det er tvil om hans mentale helsetilstand. Innholdet i NOL, i noen eposter samt i noen muntlige samtaler mellom Sigmund og politiet har det kommet en del «spesielle formuleringer» fra Sigmund. Blant annet brukes begrepet “levende mann” og “levende kvinne”, som her i denne konteksten er ment som motsatsen til juridisk person. De spesielle formuleringene, som for mange med første øyekast ofte vil fortone seg merkelige og “crazy” har med naturrett og Common Law o.l. å gjøre.

Foreningen Lov og Helse har ikke mye kunnskap om dette feltet. Også enkelte av oss har “hevet øyenbrynene” når vi første gang hørte om dette. Ved å undersøke litt ser dette ut som et tema som ikke bare er juss, men også spenner over felter som filosofi, politikk og samfunn m.m. Blant annet er jo det filosofiske og eksistensielle spørsmålet om hva frihet egentlig er både sentralt og viktig for våre liv. Ved noen få undersøkelser har vi raskt sett at også deler av tematikken faktisk er ren juss, og det er juridiske fagpersoner i Norge og verden som kan mye om dette. Vi har forhørt oss med flere personer som kan redegjøre for tematikken, og vi har gjort et kortfattet uttrekk av det vi har fått tilsendt av informasjon. Vi må oppfordre den enkelte til å selv undersøke ytterligere iom. at tematikken er svært kompleks og dyptgående og det ikke er anledning til redegjøre dyptgående for det i denne artikkelen. Den norske siden naturrett.no vil blant annet få mer stoff om dette i fremtiden.

Her er vårt uttrekk av det vi har fått tilsendt:

Frihet en illusjon?

Noen sentrale spørsmål er om menneskene i Norge og verden egentlige er frie. Og hva vil det egentlig si å være fri? Fins det naturgitte rettigheter og/eller universelle lover som gjelder mennesket atferd? Er det bare noen få som vet dette, og har noen lagd menneskeskapte lover som vi tror vi har plikt å overholde uansett omstendighet?

Naturloven – kortfattet.

Essensen i naturretten er at den er iboende og umistelig, og noe du verken kan løpe fra eller bli fratatt. På en annen måte kan man si at naturrett er et sett med universelle ikke-menneskeskapte og uforanderlige forhold. 

Grunnleggende holdninger og moralske prinsipper i naturrett utleder en atferd som er følgende: ikke å skade noen, ikke stjele, ikke lyve, ikke yte vold eller utøve tvang mot andre. Alle menn og kvinner er naturlig født frie, er likeverdige, suverene og har en rett fra fødselen av med like rettigheter. Det vil si fri vilje til selv å bestemme over egen kropp, sjel og sinn. Å leve etter naturrett vil si at menneskene kollektivt respektere hverandre og tar ansvar for eget liv, helse og velferd.

Marc Passio er en som har laget mange dokumentarer om naturrett, og du kan se noe av dette her.

Kontraktsrett

Vi skal ikke redegjøre for de forskjellige juristiksjonene her. Men det er essensielt å nevne at samfunnet er innretter etter og myndigheter og politi jobber utfra kontraktsrett (det såkalte law of the water/maritim law). Et fundamentalt prinsipp i kontraktsrett for at en kontrakt skal være gyldig er at det må være opplysning og informasjon fra begge parter og et samtykke. Det er også viktig i denne sammenheng å forstå forskjellen mellom en levende mann eller kvinne og en juridisk person.                                                                                                               

Anbefalt lesning. Black`s law Dictionary, edition 7.

Anbefalt norsk podkast hvor det redeegjøres for mye a dette ytterligere:

Nr. 3. https://youtu.be/mceCCLdhoV8

Nr. 2. https://youtu.be/ysd2XARe6qg

Nr. 1. https://youtu.be/Nd6McrFBUV8

Sigmund har også tipset oss om at det i Skottland har blitt gjort mye nybrottsarbeid innenfor Common Law. Common Law er forbundet med naturrett, og du kan selv finne mer informasjon på nettsiden til Common Law Court. Sigmund ønsker for øvrig å redegjøre for hvordan han har brukt naturretten og Common Law i saken sin og hva som har vært hans erfaring så langt. Dette vil bli et eget innlegg fra ham her i Lov og Helse, og blir hans personlige perspektiv på temaet.

Dette var som nevnt en summarisk forklaring, og temaet krever langt mer omfattende studie for å kunne gå inn på detaljer og praktiske implikasjoner m.m.

Sigmund prøver å få kontakt med og svar fra politiet

Sigmund fortalte oss at han hele veien fra start hadde problemer med å få skikkelig svar, begrunnelse og innsyn i saken. Han sendte 24.07.21 mail til fungerende lensmannen i Odda og ba om dokumentene i saken, uten å få svar  Den 30.juli ringte han fungerende lensmann, som sa han hadde videresendt forespørselen til sjefen for våpenkontoret. Senere, i en telefonsamtale med lensmannen i Kvinnherad ble han fortalt at Sigmund «måtte regne med en smekk», og dette ble begrunnet i en trafikk-hendelse med politiet i begynnelsen av juli 2021 relatert til skiltene på Sigmunds bil – en hendelse som ikke hadde noe å gjøre med de inndratte våpen eller den utsendte NOL. Dette tyder på at politiet var “irritert” på Sigmund også ifm. en helt annen sak en den som omtales i denne artikkelen.

Den 13. oktober var Sigmund i telefonsamtale med lensmannen i Kvinnherad, som lovet å oversendte dokumentene. Den 10. november hadde Sigmund fortsatt ikke fått dokumenter, og han leverte personlig et brev til lensmannen i Kvinnherad som ble signert som mottatt. I brevet klaget han på at han ikke fikk saks- og dokumentinnsyn. Han bestred også grunnlaget for saken (at han var mental uskikket) og han sa også ja til et møte med politiet:

Utdrag fra brev til lensmannen i Odda av 10. november.

Sigmund hadde riktignok noen krav mtp. et eventuelt møte:

Utdrag fra brev til lensmannen i Odda av 10. november.

Vi ser altså det noen vil oppfatte som “merkelige formuleringer”, men for øvrig er vel ikke kravene for urimelige å regne.

Sigmund ble anmeldt og fikk besøksforbud mot politiansatte

Sigmund var i sakens gang i kontakt på telefon og jobbmail med flere politiansatte for å få svar og dokumentasjon, noe han ikke fikk etter lengre tids forsøk. Da gjorde Sigmund noe som kan betraktes som kontroversielt. Han sendte så samme forespørsel privat til de samme personene, og hvor han også hevdet at den enkelte står ansvarlig for sine handlinger og beslutninger i sin jobb. Han fikk heller ikke da svar på informasjonen han etterlyste. Det ble derimot opprettet anmeldelse mot ham for såkalt «hensynsløs og plagsom adferd». Politiet kom deretter hjem til Sigmund og ville foreta avhør av ham. Sigmund fikk da også besøks- og kontaktforbud mot to av de politiansatte.

I et brev til barnevernet (politiet koblet inn barnevernet i saken, mer om det lenger ned) hvor barnevernet ble informert om grunnlaget fra politiet – et grunnlag som utfra brevet fra politiet nå hadde blitt til et sakskompleks som kan inndeles i fire: at han har sendt mail og sms til private personer, (vært hensynsløs), at han har sendt skriv til statlige og kommunale aktører (NOL), at de som mottar disse henvendelsene blir “truet” med at de er ansvarlige for sine beslutninger, og sist og ikke minst at noe av det ovennevnte er “…det som fremstår som konspirasjonsteorier”.

Utdrag fra brev fra politi til stedlig barnevernstjeneste.

Politiets formulering om dette med “å stå personlig ansvarlig” og “advarsel” er litt vag, men det er mulig politiet hintet til at de oppfatter advarselen fra Sigmund som en vag trussel (det er vår tolkning av politiets formulering, og trenger ikke være korrekt). Sigmunds argument er jo at vedtakene mot ham ikke er lovlige og advarer/påminner om at de som gjør ulovlige eller ikke-aksepterbare beslutninger står personlig ansvarlig for dem. I så måte er det en påminnelse om et svært interessant tema – nemlig det selvsagte faktum at en tjenesteperson, eller strengt talt hvem som helst, står ansvarlig for sine egne handlinger og beslutninger; et tema som juridisk og historisk sett har blitt grundig behandlet etter Andre Verdenskrig ifm. blant annet Nürnbergrettsaken.

Lov og Helse kontakter politiet desember 2021

Høsten 2021 fikk Foreningen Lov og Helse vite om saken. Den 08. desember sendte vi inn en henvendelse til politiets våpenkontor, uten å få svar. Her skrev vi at foreningen undersøker, og noen ganger omtaler, saker hvor folk blir utsatt for barnevern og offentlige etater på grunnlag av såkalte “avvikende meninger”. Vi skrev at vi utfra informasjonen vi hadde fått fra Sigmund kunne dette være en sak vi ønsket å omtale. Men vi la til at vi var åpne for at det kunne være at vi ikke hadde fått all relevant informasjon fra den ene parten (Sigmund), og at vi i første omgang bare ønsket å høre fra politiet om det stemte at de hadde inndratt Sigmunds våpen pga. av ansvarserklæringen (NOL) han hadde sendt ut.

Da vi ikke fikk noen svar på henvendelsen purret vi den 21. desember 2021.

Vi fikk fortsatt ikke svar, men i januar 2022 fikk Sigmund omsider et dokument med ytterligere redegjørelse fra politiet. Dette var et skriv fra Vest Politidistrikt myntet for Politidirektoratet, med avgjørelsen om å opprettholde inndragningen av Sigmunds våpenløyve. I brevet begrunner politiet fortsatt avgjørelsen med innholdet i NOL og dets innhold – hvor politiet skrev “…hvor klager gir uttrykk for teorier om koronasituasjonen uten rot i virkeligheten.”

I dette skrivet fra politiet er det en annen liten detalj som kan være verdt å nevne. I det ovennevnte skriv fra politiet av januar 2022 innrømmes det at vår henvendelse hadde blitt både mottatt og lest av politiet. Dette viser at politiet enkelt og greit valgte å ikke svare oss. Siden politiet i utgangspunktet er (skal være) et profesjonelt og offentlig organ burde de kanskje gi et lite svar, selv om henvendelsen oppfattes som “kjedelig”. Dette er jo noe som forvaltningsloven og skikk og bruk innen forvaltning sier noe om. Men mest pussige er nok det at politiet skrev til Sigmund at de vurderte om vår henvendelse til politiet var et brudd på Sigmunds besøksforbud:

Utdrag fra dokumentet Sigmund fikk fra politiet januar 2022.

Dette er må vi faktisk kalle absurd. Det må være klart at selv om Sigmund har besøksforbud mot en gitt person gjelder ikke dette alle andre som kontakter denne personen, og i hvert ikke så lenge kontakten er saksrelatert. Hvis en forening, advokat, eller avis vil kontakte den gitte personen ifm. hans virke i forvaltningsorganet som har initiert saken mot Sigmund, med en legitim henvendelse og legitime spørsmål kan naturligvis ikke politiet vurdere dette som brudd på Sigmund sitt kontakt- og besøksforbud.

Selve besøksforbudet som Sigmund har jo også et interessant aspekt. Utgangspunktet er jo krystallklart – Sigmund har legitim grunn til å kontakte den offentlige etaten som politiet tross alt er, og som selv har initiert en sak som involverer Sigmund. Hvis det er legitim grunn til at Sigmund tar kontakt, og den legitime kontakten også inneholder legitime spørsmål (eller saklige – altså relatert til saken politiet har opprettet mot ham), og han ikke får svar bør det sitte langt inne å få besøksforbud. Det problematiske her, og fundamentet for besøksforbudet han fikk mot seg, er at han gjorde henvendelsen også til de ansattes privatmail eller telefon, selv om dette skjer etter at han har forsøkt på deres jobbmail/jobbtelefon uten resultat.

Man kan jo naturligvis tenke at dette ikke var spesielt “taktisk klokt” av Sigmund. Men uansett hadde saken vært klarere hvis han “bombarderte” privatmailen deres med henvendelser, eller om henvendelsene ikke dreide seg om sak (altså ikke-legitime spørsmål) eller var ren trakassering eller sjikane e.l. Det å ta kontakt på privattelefon eller privatmail er svært uvanlig, og helt sikkert noe polititjenestepersonene ikke satte pris på. Og det kan man lett forstå. Men med tanke på forutsetningene her var det faktisk litt underlig at politiet så raskt gjemte seg bak et besøksforbud. Burde politiet først informert ham om at han måtte slutte med å ta kontakt på privatmail før de gikk til det skrittet de gjorde? Eller burde de kanskje rett og slett heller ha svart på spørsmålene i stedet, gjerne langt tidligere i saksgangen?

Under alle omstendigheter – Lov og Helse fikk fortsatt ingen svar fra politiet. Den 17. mars så vi oss nødt til å prøve høyere opp i hierarkiet, og vi sendte ny purring, da til politimester Jan Fosse i Vest Politidistrikt. Dagen etter, 18. mars fikk vi svar fra sjefen for FUF, Felles Enhet for Utlending og Forvaltning (hvor våpenkontoret er underlagt), med spørsmål om hvor de skulle sende dokumentasjon. Vi skulle få et saksdokument, som inneholdt begrunnelse for vedtaket. Dette fikk vi ved at det ble sendt til Sigmund. Begrunnelse for vedtaket var for øvrig det vi allerede hadde sett til nå i saken, med de samme formuleringene.

Barnevernets involvering

Barnevernet ble som nevnt over også koblet inn i saken. Dette ble initiert av politiet, og ikke noe barnevernet selv satte i gang på selvstendig grunnlag. Den 08. november 2021 ble Sigmund kontaktet av stedlig barnevern som ønsket et møte på grunnlag av bekymringsmelding fra politiet (skjermbildet vist og omtalt lenger opp). Sigmund svarte på dette at han ville ha innkallingen skriftlig. Deretter fikk han senere innkalling til møte i posten, men hvor møtedatoen allerede var passert. Han fikk senere på nytt et brev/innkalling fra barnevernet. Dette svarte Sigmund skriftlig på 02. januar 2022, hvor han svarte at han gjerne kunne møte barnevernet, men at han måtte få saks- og dokumentinnsyn først, noe han som nevnt hadde prøvd å få med en rekke henvendelser til politiet helt siden sommeren 2021, uten hell.

Sigmund stilte etter hvert som forutsetning for barnevernet at de skulle få alle dokumentene fra politiet før et eventuelt møte. I tillegg krevde han å få se grunnlaget for at barnevernet kunne beordre ham til å møte dem. Det kom ikke noen ytterligere forespørsler fra barnevernet angående å møte Sigmund, og våren 2022 avsluttet de saken mot ham med begrunnelse i at det ikke ble noe av møtet.

Politiets uryddige håndtering og profesjonalitet

Foreningen Lov og Helse ble varslet om denne saken høsten 2021. Vi kontaktet som nevnt politiet for å få svar på noen spørsmål; dette var før vi var bestemt på å skrive om saken og henvendelsen var rett og slett ment for å se om saken kunne være interessant å enten ta tak i, eller fortelle om. Dette skrev vi også i henvendelsen til politiet. Men vi fikk heller ikke svar, før etter mange måneder og mange purringer.

Ut fra den informasjonen vi sitter på om sakshåndteringen fra politiet kunne det vært skrevet en egen og lang artikkel om bare dette. Når det gjelder ivaretakelse av rettigheter og informasjons- og svarplikt overfor den berørte (Sigmund) er det ut fra de opplysningene vi sitter på skjedd mye klanderverdig hvis man skal ta på alvor de lover og regler og god skikk som forvaltningen er underlagt. For Lov og Helse ser det rett og slett ut som Sigmund mer eller mindre aldri får svar, informasjon eller dokumentasjon han etterspør gjennom hele denne saken, og de få svarene han får virker å være “halvkvedete viser”. Selv om Sigmund gjør en del som politiet antakeligvis “irriterer seg over”, er det vanskelig å si at de dermed ikke trenger å følge regler og skikk innenfor offentlig forvaltning.

Vi i Lov og Helse opplevde som sagt nøyaktig det samme ifm. vår henvendelse til politiet. Det ser ut som politiets eneste metode og verktøy i denne saken er å inndra, beslaglegge, anmelde, “true” (om at Lov og Helses henvendelse var brudd på besøksforbud) eller møte opp på døren for å ta avhør osv. Ut fra det vi har kjennskap til per nå ser det ut til at politiet i denne saken har et kraftig forbedringspotensial når det gjelder grunnleggende regler og skikk og bruk innenfor forvaltning.

«Rarhet» og avvik fra “mainstream” = psykisk sykdom?

Det å ha såkalt “avvikende meninger” er risikabelt, det har vist seg gang etter gang gjennom historien. Vi i Lov og Helse er kjent med flere slike historier de siste årene hvor avvikende meninger blir erklært for psykisk lidelse, og hvor «systemet settes inn» mot vedkommende. Man bør ikke innbille seg at slike ting kun hører fortiden til.

Det er neppe noen tvil om politiet synes Sigmund fremstår som “rar”, og det vel heller ikke tvil om at de har oppfattet ham som “vanskelig”, lite samarbeidsvillig og kanskje kverulantisk til tider. De har også beviselig ment at informasjonen Sigmund sendte ut i nevnte NOL er feilaktig, sågar så feil at innholdet må ansees som “crazy” og gi grunnlag for at han ikke er “mentalt skikket”. Men bør det kreves noe mer enn dette av politiet? Det er en rekke problemstillinger som utkrystalliserer seg fra denne saken med Sigmund, og det er ikke nødvendigvis enkelt å komme med en fasit i alle disse. Følgende er noen av problemstillingene vi ser:

  • Er det å ha meninger om samfunnet og verden som avviker fra den kompakte majoritet (“mainstream-flokken”) tilstrekkelig som selvstendig grunnlag for å erklære noen for psykisk lidende?
  • Er det å forsøke å stille offentlige personer til ansvar for deres beslutninger tilstrekkelig selvstendig grunnlag for å erklære noen for psykisk lidende?
  • Hvis disse to ovennevnte punkter ikke er tilstrekkelig selvstendig grunn, når skal iverksettes vurdering av dette spørsmålet?
  • Og ikke minst –  hvordan skal dette gjøres, og av hvem?
  • Hvem i politiet har kompetanse til å vurdere slike spørsmål, og hva bør være et minimumskrav av tid og ressurser de bør bruke på slike undersøkelser før de kan erklære at noen ikke er psykisk frisk på grunnlag av sine meninger?
  • Bør politiet ha anledning til å erklære mistanke om at noen er psykisk «ikke skikket» uten å trenge å begrunne det (skikkelig)?
  • Bør politiet ha anledning til å erklære noen som psykisk «ikke skikket» uten begrunnelse og samtidig derimot kreve at den det gjelder i neste fase må begrunne at han er frisk eller «skikket» (omvendt bevisbyrde)?
  • Kan forvaltning og politi i Norge etter eget forgodtbefinnende enkelt å greit la være å svare på spørsmål og henvendelser de synes er vanskelige eller “kjedelige”? Dette siste punktet er faktisk slik det praktiseres i stor grad i dag i hele landet – Lov og Helse vet av egen erfaring, og fra en rekke andre personers konkrete erfaring at lover og regler og skikk og bruk som det offentlige er underlagt på enkelte områder knapt etterleves overhodet.

Tillegg:

Helt nederst i Del 1 viste vi at vi den 11. juli 2022 gjorde nok en henvendelse med noen spørsmål til en rekke av de ansvarlige for saken til Sigmund. Vi har per 10. august ikke fått noe svar på denne henvendelsen.

En kommentar om “Når det offentlige og forvaltningen blir “menings- og tankepoliti” – Del 2”

  1. Dette er slett ikke bra,at en offentlig etat som “politiet” kan tillate seg å sette “diagnoser” på levende menndsker.De har vel strengt tatt ikke kompetanse på feltet,det sier jo grunnlaget for “diagnosen” noe om også.Det er skremmende at politiet selv kan gi seg selv myndighet til slikt!Alle mennesker er ansvarlig for egne handlinger,å burde stå til rette for hva man gjør personlig.
    Har selv vært utsatt for trakassering fra det offentlige,pga at det kan virke som om de blir “irritert”!
    Dette er ikke en verden man bør ønske for fremtiden.

    Svar

Legg igjen en kommentar