Psykologisk vaksinering, manipulasjon og psykologisk krigføring – del 3

I del 1 gikk jeg gjennom selve metoden/fenomenet om såkalt psykologisk vaksinering, og i del 2 tok jeg for meg et meget tydelig og viktig eksempel fra Norge – nemlig Debatten på NRK den 27. april 2021.

Jeg skal her mer grundig og detaljert gå gjennom tv-sendingens innhold og forløp, og beskrive hva jeg ser i dette programmet. Grunnen til at jeg bruker så mye spalteplass på det er for det første at denne sendingen er et utrolig tydelig eksempel og egner seg meget godt som en case studie, og for det andre var dette utrolig avgjørende for det videre pandemi-narrativet i Norge. Grunnen til det siste er at per april 2021 hadde de fleste kommet seg over det verste sjokket/frykten fra våren 2020, og etter hvert begynt å oppdage, enten rent intellektuelt, eller delvis underbevisst/følelsesmessig, at det var mye som skurret i det hele. En del hadde sågar begynt å erkjenne at de regelrett var blitt løyet til av myndighetene.

Den innledende farsen

Jeg starter med å igjen påpeke at det å indusere og trigge følelser er meget avgjørende for å få til skikkelig programmering/hjernevask/propaganda/psykologisk vaksinering/prebunking o.l. Ha det i mente i det følgende.

Debatten den 27. april 2021 innledes altså med en “debatt” mellom Lothepus og Svein Østvik om munnbind. Den kan kort oppsummeres med at egentlig alt Østvik sier er riktig, og at omtrent ingenting av det Lothepus sier er riktig. Lothepus snakker med en dyp alvorlig tone som skal indikere fornuft (men også forakt for den gale Østivik). Lothepus kan ingenting om temaet man snakker om her, og alt han sier er ene og alene en posisjonering samt en moralposering. Han velger rett og slett bare en posisjon. Det vi ser fra ham er egentlig bare en total underkastelse og bekjennelse til en stats- og kollektivismeskult helt fritatt fra tenkning, individualitet og egentlig realiteter.

Det vi ser fra Lothepus er på mange måter et rent underkastelsesrituale.  

Østvik derimot, representerer et rituale motsatt vei. Det at han brant munnbind foran Stortinget har naturligvis ingen materiell betydning for noe eller noen, men det var et symbolsk rituale – noe programleder Fredrik Solvang sier rett ut, da han konfronterer Østvik med alvorlig streng stemme og lett undertrykt aggresjon:

«… du vet hva du gjør – hvor symboltungt det er?»

Litt senere repeteres det, hvor Solvang med anklagende stemmeleie, indignasjon og lettere aggresjon da «griller» Østvik:

«… det er veldig symboltungt, har du ikke noe ansvar»?

Først forakten til Lothepus, og så skal inntrykket av uansvarlighet styrke forakten ytterligere (husk igjen at følelser er svært viktig i dette).

Svein har med sin munnbindbrenning gjort det utilgivelige, nemlig å praktisk og rent rituelt/symbolsk (brenning av munnbind) brutt med denne stats- og kollektivismekulten. Men i selve debatten forsterker Østvik dette utilgivelige ytterligere ved å faktisk uttale at han har ansvar som enkeltperson (individ) til å reagere når det er noe som skurrer. I tillegg har han gjort noe enda mer utilgivelig, nemlig å prøve å sette seg inn i tingene selv, og til og med klart det i stor grad.

Her har Østvik altså gjort tre ting på rekke og rad, som alle tre i stor grad er utilgivelig i Norge.

Lothepus derimot, i sitt underkastelsesrituale, erklærer rett ut det motsatte:

«Vi må lære oss å stole på ekspertene»

Og han oppsummerer:

«Vi må gå med munnbind og få sprøyte! Så enkelt er det!»

Underkastelsesritualet og slavetilstanden er her derved fullbyrdet.

“Ekspertene” kommer inn

Så skal Østvik debattere mot Nakstad, som kommer inn etter ca 9 minutter. Nakstad, ved god hjelp av Solvang, tar med en gang rollen som den «trygge pandemi-faderen», som er imaget som norsk offentlighet skapte ved ham fra dag én; en som snakker med rolig, faderlig og litt mild stemme (men med autoritet!).

Nå skal “kaoset til Østvik” ryddes opp i, med ekspertise, trygghet og ikke minst faderlig overbærenhet.

Østvik sier i denne delen mye bra og riktig, men er en tanke unøyaktig angående skillet mellom antall sykluser man kjører med PCR-maskinen og hva som blir CT-verdien (cycle threshold value) i prosessen, noe som er to forskjellige ting. Akkurat dette siste er Nakstad mer nøyaktig på, mens Nakstad derimot roter en god del på dette med hvor mange sykluser som kjøres på laboratoriene, og hvordan de tolker svarene. Nakstad skaper inntrykk av at prøver med CT-verdi over 30 ikke blir ansett som smittetilfeller. I tillegg avviser han kategorisk påstanden fra Østvik om at de kjører sykluser opp til 45 i Norge. Nakstads påstander blir begge korrigert av Elisabeth Toverud Landaas, overlege ved mikrobiologisk avdeling ved OUS, som kommer inn litt senere, som kan fortelle at der opererer de med 35 som en grenseverdi for CT, men at de akkurat som Østvik sa uansett kjører 45 sykluser som standard i amplifikasjonsprosessen.

For øvrig har noen i nettverket til Lov og Helse vært i kontakt med FHI om dette temaet tidligere, og fikk da dette svaret:

FHI kjørte altså opp til 40 sykluser, men videre svarte FHI at det er CT-verdi fra 37 og opp som var regnet som usikre, og som ble kjørt en runde til.

Så igjen – det Nakstad sa her stemte rett og slett ikke. Å kalle det direkte løgn kan være for strengt, for jeg mistenker at Nakstad her helt genuint ikke visste bedre.

Overlege Elisabeth Toverud Landaas kommer inn

Så skjer det litt absurde at Østvik må ut av studio når Landaas kommer inn, slik at «debatten» foregår mellom to personer som på hver sin måte nærmest elsker PCR-testing og hele PCR-teknologien. Det blir litt som at to sommelierer skal diskutere problematiske sider ved vinsmaking.

Jeg skal ikke komme med noen skarp kritikk til overlege Landaas, hun gir en grei nok gjennomgang av PCR-testen. Hun motsier for øvrig også Nakstad på et tredje punkt, for Nakstad har sagt at med høy CT-verdi blir prøvesvaret gitt lite tyngde, mens Landaas sier at de ved CT-verdi over 35 kjører de en ny runde, men hvis det da gir nytt utslag vil det i utgangspunktet telle som et positivt prøvesvar.

Det som er helt påtakelig med hele «debatten» om PCR-testingen var for øvrig i størst grad det som ikke ble sagt. For eks, for å nevne noe:

• At man må skille mellom PCR som teknologi og metode generelt sett, og en spesifikk testprotokoll for et bestemt virus/sykdom.
• At testprotokollen som Corman-Drosten satte sammen ila få dager ved å blant annet lese i sosiale medier, umiddelbart ble tatt opp av WHO, og er en vitenskapelig skandale, og egentlig må ansees som juks. Det er denne protokollen Norge tok i bruk.
• At ved å teste (lete) etter få gener/genetiske sekvenser, eller genområder som Landaas beskriver det, er det mindre sjanse for at det er et virus man finner, og ikke bare “løse” gensekvenser (altså at det ikke er snakk om smitte eller sykdom).
• De øvrige problemene med primer- og probe-designet.
• At det ene mål-genet (E-genet) i testprotokollen ikke er spesifikt for SARS-COV-2, men finnes i en rekke lignede varianter (forkjølelsesviruser),
• At ved å gjennomføre mange tester øker sjansen for teknisk falske positive, omtalt blant av oss her. Ved lite belastning og “stress” på testsystemet (laboratorier osv) er andel teknisk falske positive undersøkt til å ligge på omtrent 2,5 %, mens teknisk falske positive kan øke mange ganger høyere hvis man må behandle et stort antall tester over kort tid.
• At å bruke absolutte smittetall (som var det eneste norske myndigheter gjorde i pandemien) er helt meningsløst, og lett kan brukes til manipulere frem hvilket som helst narrativ eller smittebølge man vil.

Panegyrisk PCR-snakk

Til slutt snakkes det helt panegyrisk om PCR generelt. Nakstad sier at «…PCR-testene er veldig pålitelige». Det tillegges så at det til og med ble gitt Nobelprisen for den, for å virkelig gi følelsen av soliditet. Så nevner Nakstad at det til og med var noen nordmenn med i utviklingen av den. Dette siste er igjen egnet for å gi positive følelser; følelser er som nevnt svært viktig. Her skal det plantes en positiv følelse tilknyttet PCR; det er til og med personer fra Norge, verdens beste land, som har vært med å utvikle denne – hvem våger å kritisere den!

Man glemmer i farten å nevne at Kary Mullis, som vant Nobelprisen for å ha utviklet PCR-teknologien, har sagt ettertrykkelig at den er ubrukelig til å diagnostisere klinisk.

Siste del – et absurd sammensurium

Så blir det en skifte, hvor NRK viser noen korte skrekk-klipp fra India, som viser en formentlig indisk mann som ligger utendørs og får oksygentilførsel og hvor skrekktall om døde fortelles med alvor over skjermen. Dette var på den tiden da det var voldsom propaganda om India og «bølgen» som herjet der. Nesten alt dette var fake, og er dokumentert grundig i ettertid. Det skjedde nærmest ingenting i India på den tiden, utenom det vanlige, og klippet med mannen på båre «med oksygentilførsel som hadde ventet i 8 dager fordi sykehusene var overfylt av Covid-19-pasienter», var antakeligvis et fake/iscenesatt scene, som det har vrimlet av gjennom hele pandemien.

Ingenting i NRK-programmet handlet egentlig om India, men man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at den eneste hensikten med å kort, og helt ut av det blå, plutselig vise (muligens fake) skrekkbilder fra datidens psy ops (psykologisk operasjon) angående India var å implantere en annen følelse, nemlig frykt (og ytterligere følelsen av uansvarlighet):

Vi får også se et alvorstynget bilde med «polizei» over skjermen, trolig fra Tyskland, som med militærlignende oppstilling og metoder kjemper tappert mot «covid-kritikerne» (som Østvik):

Så kom en helt annen absurd sekvens. Inn i studie kommer Ola Gaute Aas Askheim, seniorrådgiver i analysebyrået Opinion. Hans rolle er å vise grafer som viser at «alle» er på lag med myndighetene, hvor han blant annet sier:

«…med andre ord så mener man at tiltakene ikke har vært for strenge. De er adekvate rett og slett, altså!». (min utheving)

Så, det mener man, altså. Det Norske Kollektivet AS har talt.

Det blir bare bedre etter ca. 28 minutter. For hva så med munnbind? Jo målingene viser fantastiske tall for munnbind, nordmenn elsker det:

«Og det er jo helt fantastisk. Det er kanskje den morsomste verdien vi har målt i denne undersøkelsen!».

Askheim er oppglødd:

«Allerede på vårparten for ett år siden, så var 1/3 av befolkningen positive til munnbind, lenge før myndighetene kom med sine anbefalinger!»

«Og så ser vi en voldsom oppslutning om det å bruke munnbind frem til i april i år»

På dette tidspunktet er det særdeles god og nærmest koselig stemning i studio, fra alle parter.

Jeg gjentar, følelser er svært viktig. Og her skal hele munnbindfenomenet marineres i følelsene glede, velvilje og ansvarlighet/moral. Det er dette kjetteren Østvik våger å ikke bare å kritisere, men faktisk brenne!

Så kommer enda en såkalt ekspert inn, denne gangen smittevernsleder ved OUS Egil Lingaas. Også denne seansen er helt absurd, du får se den selv.

Sluttproduktet

Den som etter denne seansen våget å kritisere tiltakene, munnbind eller PCR-testen (altså innta Østviks posisjon) må altså dermed innta en posisjon som gjennom tv-programmet ble marinert og programmert med følelsene:

• Forakt,
• Uansvarlighet,
• Alenegang,
• Avskyelig individualitet.
• Frykt.

I motsatt fall kunne folk innta den andre posisjonen med å underkaste seg stats- og felleskulten til Lothepus og de andre, en posisjon som er marinert i følelsene:

• Ansvarlighet,
• “Faglighet”,
• Faderlig autoritet,
• Rolig og trygg ekspertise,
• Fellesskap (“alle er enige om….”)
• Glede,
• Moral
• Dugnad.

Dette var i praksis nådestøtet for det meste av kritikk mot myndighetene resten av det året (og egentlig enda lenger), og må sies å ha vært en særdeles vellykket psykologisk operasjon.

Resultatet i praksis

Dette fikk jeg faktisk beviset på i praksis ca. ett år senere da jeg diskuterte PCR-fenomenet med en bekjent. Den bekjente reagerte med kraftig motforestilling da jeg kritiserte PCR-testingen, han mente PCR nå var bevist som utrolig bra og sa noe om han var så fornøyd med det programmet på Debatten hvor Charter-Svein “hadde dummet seg ut” og hvor det ble fastsatt en gang for alle at PCR-kritikken var tøys.

I undertonen da han sa “hvor Charter-Svein hadde dummet seg ut…” merket man den innplantede forakten tydelig.

Jeg konfronterte ham med noen kritiske elementer vedrørende PCR-testingen, men det prellet av, jeg merket at han egentlig ikke en gang hørte etter hva jeg sa. Det var bare én ting som satt skikkelig godt igjen i ham – den sterke følelsen/inntrykket av at kritikken mot PCR-testingen bare var tøys, og at det en gang for alle ble fastsatt i det tv-programmet.

Han var rett og slett vaksinert mot mine helt spesifikke og underbyggede argumenter for et annet syn.