Del 5: Hvor korrupt er Verdens Helseorganisasjon?

Dette er 5. del i en serie som startet med samfunnsøkonom Bjart Holtsmarks innlegg i Samtiden den 10.12.25, omtalt av oss her i del 1. Her kommer Trond Skaftnesmos svar på at Holtsmark beskylder ham for å lyve om Verdens Helseorganisasjon.

Om Verdens Helseorganisasjon: noen lyver – men hvem?

Av Trond Skaftnesmo

I sin Samtiden-artikkel 10.12.2024 gjentar Bjart Holtsmark ordet løgn hele 12 ganger. Et eksempel er der han sammenlikner mine foredrag med Trumps folkemøter:

«Likheten med hva som foregår når Donald Trump holder folkemøter er påfallende. Mens Trump serverer den ene løgnen etter den andre, sier han at det er ’mainstream media’ som er full av løgner.»

Logikken er altså at de som sier andre lyver, de lyver selv. Men ut fra det kriteriet, har du vel malt deg selv opp i et hjørne her Holtsmark, eller?

Uansett: Sammenligningen med Trump, er jo artig den, skjønt hans stil ikke er helt etter min smak. Men noen ganger ramler det faktisk sannheter ut av hans munn, slike sannheter som andre politikere er for veloppdragne til å ymte et ord om. Som at politikere lett lar seg kjøpe. På et valgmøte i Clear Lake, Iowa under hans første valgkampanje (2016) kom han til å si noe om dette. Til beskyttelse for mindreårige lesere, lar jeg sitatet – som gjelder donasjoner til politikere – stå uoversatt.

My whole life I’ve been a businessman. And I’ve contributed to most of them [politicians]. I’ve given to Democrats. I’ve given to Hillary. I’ve given to everybody. Because that was my job. I got to give to them. Because when I want something, I get it. When I call, they kiss my ass. They kiss my ass. Fra filmen TrustWHO – Documentary on World Health Organization fra 2016. (Spol frem til 34.16.)

Jeg vil anbefale alle, Holtsmark ikke minst, å se denne dokumentarfilmen. Den er riktignok fra 2016, men nettopp derfor gir den et verdifullt blikk inn i den årelange korrupsjonen av WHO, på ekspertnivå så vel som på politisk nivå. Foranledningen til å ta opp igjen denne tematikken, som jeg har skrevet mye om andre steder, er at min kritikk av WHO igjen får Holtsmark til å rope løgn. Idet han på nytt saumfarer det foredraget han ikke var på, fremholder han at foredragsholderen beskriver WHO…

«… som en organisasjon som i sterk grad skal være kontrollert av kommersielle krefter, med Bill Gates i spissen. Dette er en tese han og andre likesinnede har utbrodert i tidligere årganger av det antroposofiske tidsskriftet Libra som et element i mer omfattende konspirasjonsfortellinger. WHO forsøkes diskreditert med en påstand om at minst 80 prosent av WHOs budsjett kommer fra private investorer. «Dette er et faktum», sier foredragsholderen. Men dette er ikke faktum. Det er nok en løgn.»

Så la oss se litt på det – hvordan WHO er finansiert.

Hvem finansierer WHO?

Da WHO ble opprettet som et eget FN-byrå i 1948, var det ment å være et demokratisk organ, underlagt medlemsstatene og fullfinansiert av dem ved faste medlemsbidrag. Lenge var det også slik. Og folk flest tror muligens at det fortsatt er slik. Men siden årtusenskiftet har medlemslandenes faste bidrag sunket til rundt 16 %. I årene 2022-2023 sank andelen ned til 13%. Hvor kommer så de resterende 87% fra? De kommer fra såkalte frivillige bidrag, som ofte er øremerket for spesielle formål. Med WHOs egne ord:

In 2022–2023, Member States’ assessed contributions (membership dues) covered only 13% of WHO’s budget, which left the Organization reliant on voluntary, often earmarked and unpredictable contributions to fund its work. (Min utheving)

I dag utgjør slike øremerkede midler, med sine spesielle føringer og prioriteringer, rundt 70% av hele WHO-budsjettet. Kunne det tenkes at dette gjør WHO sårbar for ”kommersielle krefter”? Hva tror du, Holtsmark? På engelsk heter det – he who pays the piper calls the tune. På norsk sier vi – den som betaler måltidet, bestemmer også menyen. På trumpetansk heter det: They kiss my ass!

Bill Gates vet dette. Det var kanskje derfor han på WHOs 64. generalforsamling kom i skade for å forsnakke seg (eller var det ikke en forsnakkelse?) og si: Our priorities are your priorities. Med our mente han Gates-stiftelsen. Med your henvendte han seg til delegatene fra de 194 medlemslandene, som samles i Genève hver vår for å stake ut kursen for WHO. Og med priorities mente han hva WHO skulle bruke sine disponible midler til, altså hvilken helsepolitikk de skulle føre. For eksempel om de skulle satse på vaksiner (som Gates har investert stort i) eller på rent drikkevann, giftfri mat og selvforsynte lokalsamfunn. Som vi vet gikk Gates inn for at tiåret 2010-2020 skulle bli «vaksinenes tiår». Og slik ble det.

Nå bemerket visst ikke delegatene Gates’ forsnakkelse. I alle tilfeller klappet de ivrig. Så enten hørte de ikke forsnakkelsen eller de hørte den, men forsto den ikke. Eller så både hørte og forsto de den, men (gud-hjelpe-oss-alle) syntes det var helt greit. Det må her tilføyes at delegatene som møter i Genève hver vår, domineres av ansiktsløse helsebyråkrater, ikke av folkevalgte. Dette er også en viktig del av bildet. Vet du navnet på noen av dem som skal møte for Norge nå i vår? Nei visst. Det er det praktisk talt ingen som vet.

Og hvem står så bak de såkalte «frivillige bidragene», som nå utgjør 87% av WHOs budsjett? Det spørsmålet er vanskeligere enn det høres ut, av flere grunner. En grunn, som vi skal komme tilbake til, er noe som kalles Public-Private-Partnership (PPP) – på norsk Offentlig-Privat-Partnerskap – som gjør skillet mellom offentlige midler og industripenger uklart. En annen grunn er det vi kan kalle hvitvasket finansering, det vil si at enkelte av WHOs finansieringskilder, som går for å være offentlige eller halvoffentlige, selv delfinansieres av private kilder. Joseph Mercola gjør oppmerksom på dette i en artikkel fra 2021, der han blinker ut Gates-stiftelsen som svært aktiv på dette feltet:

Bill Gates contributes to WHO via multiple avenues, including the Bill & Melinda Gates Foundation as well as GAVI, which was founded by the Gates Foundation in partnership with WHO, the World Bank and various vaccine manufacturers.

As of 2018, the cumulative contributions from the Gates Foundation and GAVI made Gates the unofficial top sponsor of the WHO, even before the Trump administration’s 2020 move to cut all support to the organization. And in fact, Gates gives so much that Politico wrote a highly-critical article about his undue financial influence over the WHO’s operations in 2017, which Politico said was causing the agency to spend:

“… a disproportionate amount of its resources on projects with the measurable outcomes Gates prefers … His sway has NGOs and academics worried. Some health advocates fear that because the Gates Foundation’s money comes from investments in big business, it could serve as a Trojan horse for corporate interests to undermine WHO’s role in setting standards and shaping health policies.”

Plus, Gates “also routes funding to WHO through SAGE [Strategic Advisory Group of Experts] and UNICEF and Rotary International bringing his total contributions to over $1 billion,” Kennedy explains in the book, adding that these tax-deductible donations give Gates both leverage and control over international health policy, “which he largely directs to serve the profit interest of his pharma partners.”

Bill Gates har altså flere veier inn til WHOs hjerte. Hovedveien, som er synlig på de offentlige budsjettene, går via Gates-stiftelsen. Allerede dette bidraget gjør Gates til den andre største giveren etter USA. Og når USA nå trekker seg ut av WHO, blir han den største giveren, også offisielt. Men slik har det faktisk vært lenge! For i tillegg til det Gates gir direkte til WHO, gir han også store bidrag til andre stiftelser og organisasjoner, private så vel som halvoffentlige, som GAVI, SAGE, Rotary og UNICEF. Disse stiftelsene er samtidig betydelige bidragsytere til WHO eller, som SAGE, redskaper for WHO. Så vel GAVI som Rotary har i flere år ligget blant topp10-giverne til WHO. Når flere av disse stiftelsene, som GAVI og UNICEF, også mottar offentlige midler, er det nokså uklart hvor den private finansieringen slutter og den offentlige begynner.

Dette er ett av problemene med PPP: Ordningen tilslører hvem som trekker i trådene. En kan spørre seg om ikke FNs strategiske partnerskap med World Economic Forum (som er styrt av verdens største pengesekker) fører til en systemisk korrupsjon av hele FN-systemet. I en informativ og omfattende artikkel om saken, har Aftenposten følgende å si om dette:

«Da WEF i juni 2019 inngikk et strategisk partnerskap med FN – The Strategic Partnership Framework – var helse blant samarbeidsområdene. Avtalen – signert av WEFs norske president Børge Brende – påla ledere i hele FN å engasjere seg i og benytte de ulike plattformene som WEF stilte til rådighet. Denne strategien er et skup for de korporative lederne i Davos. Koblingen gir kontroversielle selskaper uhindret tilgang til hjertet av FN», uttalte Harris Gleckman, tidligere seniorrådgiver i FN, etter at avtalen ble inngått.»

Holtsmark mener det er løgn å si at over 80% av WHO er privat finansiert. Det helt presise utsagnet er vel at 87% er frivillige gaver, hvorav de fleste er øremerket. Nøyaktig hvor mye som kommer fra industrien og dens tilknyttede organer, er det – av de nevnte grunner – ikke så lett å si. Men det problemet jeg siktet til i mitt foredrag – korrupsjonen av WHO – skulle vel uansett være rimelig klart nå. Og dette problemet blir ikke løftet frem i konsernmedia, med noen få hederlige unntak – som i Aftenpostens ene artikkel om saken.

Rettsliv – næringsliv – kulturliv

Våren 2020, da verden ble stengt ned, gav den italienske filosofen Giorgio Agamben en oppsiktsvekkende karakteristikk av det samfunnet han så i horisonten:

«Helse- eller biosikkerhet er i ferd med å bli en essensiell del av politiske strategier. Det gjelder utformingen av et paradigme for politisk styring, hvis effektivitet vil overgå alle former for styring så langt kjent i vestens politiske historie.

Ved henvisningen til biosikkerhet godtok befolkningen innskrenkninger i sin frihet, som de tidligere var uvillig til å akseptere. Biosikkerhet har vist seg i stand til å presentere opphøret av all politisk aktivitet og alle sosiale relasjoner som den maksimale form for sivil deltakelse.

Idet en har erstattet politikk med økonomi må en, for å kunne holde styringen, gripe til det nye paradigmet om biosikkerhet, overfor hvilket alle andre krav må bli ofret.

Det er legitimt å spørre om et slikt samfunn fortsatt kan kalles menneskelig.»

En har erstattet politikk med økonomi, sier Agamben. Dette får meg til å tenke på Rudolf Steiners idé om at det i et sunt samfunn må finnes tre rimelig frittstående og jevnbyrdige samfunnsområder: Demokrati (politikk og rettsliv), næringsliv (økonomi) og åndsliv (kultur). Der én av disse overtar for – eller oppsluker – andre deler, får vi et sykt (totalitært) samfunn. I Østen skjedde dette da en ideologi (marxismen) erobret all makt og Partiet overtok styringen av så vel stat/rettsliv som økonomi. Her var det altså åndslivet som blåste seg opp og erobret de andre samfunnsområdene. Vesten gjennomlever nå en tilsvarende utvikling, der økonomisystemet blåser seg opp og dominerer. I sitt trebinds verk om markedsøkonomien (1973-76), gav den norske økonomen Leif Holbæk-Hanssen en enkel illustrasjon av denne dynamikken.

Slik er hans bilde av det harmoniske eller «balanserte» samfunnet.

Som LHH påpekte, var det imidlertid ikke en slik harmoni i det sosialdemokratiske Norge anno 1976. Gerhardsen-epoken hadde etablert en viss balanse – samt utvisking av grensene – mellom stat og næringsliv, idet staten selv var blitt en mektig aktør i det økonomiske liv. Men fremfor alt hadde rommet for det frie åndslivet skrumpet inn. Noen deler var statsdrevet (som med NRK-monopolet) og andre deler var blitt kommersialisert (som mye av kunst og idrett), med økonomien i førersetet.

Situasjonen var altså slik:

LHH har forsynt dette bildet med følgende forklarende tekst: Økonomitenkning trenger inn i rettssystemet, byråkratisering i økonomisystemet.

Dette har utviklet seg videre siden 70-tallet, spesielt under parolen New Public Management (NPM), der offentlige institusjoner (som sykehus) stadig mer skulle drives etter en kvasi-kapitalistisk «foretaks-modell». Det vil si at de målstyres mer ut fra en bedriftsøkonomisk «lønnsomhet», og mindre ut fra helsefaglige vurderinger.

LHH utarbeidet også en prognose over hvordan samfunnet ville utvikle seg videre, om de trender som hadde dominert i etterkrigstidens Norge skulle fortsette. Dette fremtidsstadiet kalte han det sosialbyråkratiske samfunnet og tenkte seg da at staten, med dens byråkrati, ville bli det alt-dominerende samfunnssystemet, riktignok infiltrert av økonomitekning (NPM). Her hadde han nok ikke tatt høyde for kraften i den globale økonomien, med dens dominans av store internasjonale sammenslutninger (korporasjoner). Vi snakker ikke bare om de store investeringsselskapene (som BlackRock og Vanguard), men fremfor alt om den bransjemakten som betegnes med uttrykk som Big Pharma, Big Oil, Big Tech osv. Hva ligger i dette?

Det korporative systemet:

Enkelt sagt ligger det her en erkjennelse av at det meste kan kjøpes, om en har penger nok. Tjener du drøyt 100 milliarder dollar i året (som Pfizer, 2022), har du penger nok. Da kan du kjøpe deg mediemakt, politisk makt, styre forskning og undervisning, osv. Eksempelvis vet vi at det er flere lobbyister for Big Pharma på Capitol Hill enn det er kongressmedlemmer. Vi vet videre at 72 senatorer og 302 medlemmer av den amerikanske kongressen tok imot sjekker fra Big Pharma forut for valget i 2020. Det er mer enn 2/3 av kongressen. Til sammen investerte Big Pharma ca. 14 millioner USD i de kommende lovgiverne. Pfizer alene fylte opp valgkassen til 228 av dem, med omtrent like mye til begge de store partiene. Joda, noen fikk nok kissed their ass som takk for å strø ut disse gavene.

Her er de to ovenfor nevnte mulighetene (figuren til høyre er da mitt eget forslag):

Det hører med til bildet at korrupsjonen ikke bare omfatter de folkevalgte, men vel så mye byråkratiet, særlig de regulatoriske myndighetene. For eksempel får USAs Food and Drug Administration 65% av sine inntekter fra den samme industrien som de er satt til å holde oppsyn med. Høres det ut som en «konspirasjonsteori»? Vel, det fremgår av en undersøkelse British Medical Journal gjorde i 2022: From FDA to MHRA: are drug regulators for hire? Svaret BMJ gir, er altså ja – de er «til leie». Og ifølge deres undersøkelse er FDA slett ikke noe unntak. MHRA, det britiske motstykket til FDA, får 86% av sine inntekter fra industrien og EMA, EUs regulatoriske organ, får 89% fra industrien. Ingen verre? Jo, faktisk: Australias TGA topper listen med 96%.

Det vi ser avtegne seg i dag, er ikke et statsstyrt enevelde på nasjonalt nivå, men et globalt korporativt system, der nasjonalstatene er marionetter for den globale pengemakten. Det er en makt som helst vil styre bak kulissene av offentlige organer og offentlige midler, demokrati og Public-Private-Partnership.

Den nye pavemakten

Nå kan vi forstå hva Agamben mente med å erstatte politikk med økonomi. Men det er ett moment som mangler: Et samfunn kan i lengden ikke klare seg uten et fungerende inspirasjonssystem. I Vesten skrumpet det sammen i takt med at kirkens makt og betydning minket.

Det kraftløse åndslivet speiles også i ideologienes død, som det er blitt kalt: Det er jo ikke bare kirken som sliter med rekrutteringen; både 8. mars- og 1. mai-toget er blitt betraktelig kortere. Men et samfunn uten et inspirasjonssystem er ikke lenger stabilt. Så hva kan da hindre samfunnet å rakne i sømmene når alt som har inspirert folk og gitt dem retning i livet har mistet kraften?

I den kristne kulturen var det som kjent tre idealer vi skulle strekke oss etter – tro, håp og kjærlighet. De erstattes nå av løgn, angst og hat. Angsten er en veldig sterk drivkraft, som du kan styre et helt samfunn med. Stalin lærte oss en lekse der. Men hvis det ikke er noen grunn til angsten, må den diktes opp. Hatet er angstens andre ansikt: De som ikke deler vår angst (som de uvaksinerte) er en trussel mot liv og helse. De må da uskadeliggjøres på en eller annen måte, f.eks. ved at de isoleres eller bøtelegges eller tvangsvaksineres. Eller at de nektes livsnødvendig medisinsk behandling.

De skal også nektes den ytringsfrihet vi ellers tar for gitt. I Frankrike er det nylig vedtatt et lovforslag i parlamentet som innebærer 3 års fengsel pluss en bot på 45.000 EURO (= drøyt 500.000 kr) for å «provosere» til at pasienter ikke underkaster seg anbefalt behandling. Eller som det heter i den engelske versjon av lovteksten: “provoking the abandonment of care” (= provosere til å nekte å ta imot omsorgen). Statens omsorg kan du ikke avslå. Og anbefalingene må tas til følge without delay (uten opphold), som det heter i WHOs nye vedtektsforslag (IHR). Slik er helseautoritetenes nytale.

Hvis du som meg syns denne utviklingen er syk, så vit at det finnes en medisin for sykdommen: At vi våkner opp og ser hva som skjer og så begynner å praktisere Gandhis lære om ikke-samarbeid.

Det er de lydige, de som har sovnet foran flatskjermen, som gjør det mulig for den nye pavemakten å etablere sitt terrorrike, pakket inn i humanistisk nytale. Så lenge de sovende er mange nok (la oss si over 50% av befolkningen), kan prosessen fortsette. Og tro meg: Den nye paven er langt ifra ferdig med oss. Men han vet også at hvis vi slutter å gjøre som han sier, har han tapt. Det er derfor han er så desperat etter å ta ytringsfriheten fra oss.