I en tid hvor psy-opsene (psy-ops = forkortelse for psykologiske operasjoner), så vel raffinerte som mer banale, rettet mot befolkningen i de vestlige landene inkludert Norge er av et historisk ekstremt omfang o kraft, kan det være på sin plass å snakke litt om KI (kunstig intelligens), på engelsk kjent som AI (artificial intelligence). Det er nemlig slik at fenomenet KI samt diskusjonene tilknyttet det er befengt med en rekke psykologiske operasjoner, rettet mot mange forskjellige grupper av befolkningen.
Hva er psykologiske operasjoner?
Hvis begrepet psykologiske operasjoner er helt nytt for deg, må du nesten lese deg opp i hvert fall litt på egen hånd. Men jeg skal kort si at det er en form for propaganda, eller kognitive operasjoner, ment for å enten manipulere deg til visse mønstre eller spesifikke tilfeller av handling eller tenkning, eller i verste fall ment for å bryte ned eller regelrett knuse din psyke og ikke minst moral. Dette siste er ofte lite forstått – altså at nedbryting av moral er så viktig.
Konsernmedia (msm) er helt sentrale i dette, og den daglige virksomheten til konsernmedia i Norge i dag består nesten ikke av noe annet enn slik nedbryting av leseren (og skriveren selv, som jeg har nevnt tidligere). Dette med media begynner å bli mer og mer kjent blant folk, men for mange er det mer ukjent hvor viktig akademia og utdanningssystemene er i dette.
Før jeg går videre inn på psykologiske operasjoner relatert til KI, skal jeg ta en lite avstikker via en diskusjon om fenomenet eller begrepet sannhet.
Sannhet, fakta og tenkning
Hva er egentlig begrepet sannhet?
Dette er et epistemologisk og filosofisk vrient spørsmål, men like fult helt eksistensielt, og jeg skal i det følgende gi min helt personlige analyse av dette.
Hvis vi skal beholde en verden som er meningsfull, og ikke blir en nihilistisk og meningsløs (eller woke) verden, må vi ikke bare gi begrepet og fenomenet sannhet et meningsfylt innhold, eller faktisk en kvalitet eller verdi, men vi må også skille begrepene sannhet og fakta fra hverandre. Disse to sistnevnte begrepene kan overlappe litt, men er på ingen måte identiske. Det finnes en masse fakta i verden; et bestemt tre er 3,4 m høyt, en ku veier 515 kg, en bestemt gate er 730 m lang, det var dét året og ikke dét året en gitt person kom med akkurat den uttalelsen osv. Alle disse faktaene kan være korrekte nok, men er altså temmelig meningsløse i det store bildet. Slike fakta sier ingenting om noe som helst av betydning her i verden (stort sett).
Et annet ord for fakta kan være opplysninger, som blant annet snl.no opererer med:
Definisjonen over er fortettet med fallgruver og feller. Ordene riktige og sikre vil fange nesten 90 % av den norske befolkningen inn i garnet. For alt er vel i sin skjønneste orden hvis noe både er riktig og sikkert? Folk vil være enda mer hjelpeløst sprellende i garnet ved at alt dette ifølge snl.no i siste instans knyttes til virkeligheten; dette riktige og sikre kan til alt overmål også si noe om virkeligheten. Den vestlige sivilisasjon er solid fanget i en epistemologisk retning eller forståelse/paradigme som kan kalles reduksjonistisk materialisme, og denne materialistiske reduksjonismen er fortettet i den første lille setningen med bare 8 ord i definisjonen over.
Virkeligheten er faktisk omvendt av snl.no beskrivelse av virkeligheten; hvis noe er helt sikkert og helt (sikkert) riktig kan du være veldig trygg på at det nesten ikke sier noe som helst om virkeligheten. Alt som er viktig og sier noe om virkeligheten er befengt med usikkerhet og disputt. Så i den lille setningen til snl.no med bare 8 ord finnes det ikke bare en hel sivilisasjons fortettede materialistiske reduksjonisme, du får også servert en god porsjon Orwell’s 1984 – altså opp-ned-verden.
Vi kan gå rundt å lete etter eller dyrke disse faktaene som vi kan finne overalt, men vi kommer ikke til å forstå noe som helst av viktighet av verden av den grunn. Alt som rent faktuelt lettvint kan måles/veies eller enkelt konstateres er altså egentlig relativt meningsløs informasjon/fakta og har lite med viktig sannhetsarbeid å gjøre.
Videre, definisjonen til snl.no m. fl. gir også nærmest hele den epistemologiske (og falske) legitimiteten til den gjennomkorrupte “faktasjekker”-bransjen, som representerer en av de mest fundamentale angrepene på befolkningen de siste årene. Det er ikke bare at denne bransjen er en sensurvirksomhet uten sidestykke, men det som kanskje er enda verre er at den representerer en epistemologisk angrep; eller et angrep på selve tenkningen. Eller enda verre; faktasjekkerkonseptet representerer i dag faktisk i stor grad avviklingen av tenkningen.
Jeg skal skissere et eksempel på hva som blir sluttresultatet av dette: når en person blir eksponert for en mening eller ståsted som avviker fra konsensus- eller gjennomsnittssamfunnet vi har i Norge i dag, la oss si for eks. om pandemien eller krigen i Ukraina e.l, går denne personen inn på nettet (Big Dady google.com) for å “slå opp” i faktasjekker-bransjens kartotek for å hente ut “fasiten”, for å deretter så lese av “fasiten” derfra som en kopimaskin. Vedkommende som er eksponert for den avvikende påstanden eller meningen vil så fremføre noe ala denne frasen: “det du sier er feil, det er blitt sjekket av uavhengige faktasjekkere.
Dette er på alle måter en meningsløs seanse, og er altså den rene anti-tesen til tenkning. (Når folk også slenger på ordet uavhengige her, er vitsen blitt komplett).
Det er en prosess bak sannhetskvaliteten
Hvilken kvalitet eller verdi skal vi så gi begrepet sannhet? Hva skal til for at vi kan si at noe har en sannhetskvalitet eller sannhetsverdi?
Her kommer min eget perspektiv og svar på dette, hvor jeg vil definere det slik:
- VILJE: det må finnes en helt genuin vilje til å lete opp og finne ut selve sannheten – ikke det man ønsker å finne, ei heller det som er politisk korrekt, eller woke, men ekte vilje til selve den usminkede sannheten),
- STREV: det må legges inn en skikkelig innsats i å prøve å finne ut noe, noen ganger en livslang innsats. Vi snakker altså ikke om å lese bare én eneste artikkel, eller gjøre en meningsløst oppslag på google.com, og vipps så har man funnet sannheten om noe. Man må bryne seg på problemstillingene og temaene. Over tid.
- DIALEKTISK TILNÆRMING: man må eksponere seg selv for flere sider av en sak, også helt motstridende synspunkter, så lenge det er en viss kvalitet over disse. Det er den ekte dialektikken mellom motstridende synspunkter som du skal utlede en syntese av (epistemologisk dialektikk er altså noe helt annet en politisk dialektikk, hvor sistnevnte ofte ved bruk av kunstige dikotomier fungerer som en ekstrem effektiv manipulasjonsmetode overfor folkemassene).
- TEKNINING: viljen og strevingen må altså, via en epistemologisk dialektisk prosess, akkompagneres av øvelsen tenkning. Og tenkning er en øvelse det faktisk må trenes på, og den må utfordres, og således hele tiden forbedres. Tilknyttet dette ligger det en enorm misforståelse; folk i Norge ser i dag ut til å tro at tenkning er noe man bare kan. Men dette er feil, dette er en ferdighet det må øves på, og i dag kan man nok si at utdannelsessystemet, konsernmedia samt “faktasjekker”- bransjen er de hovedansvarlige for sabotasjen av nasjonens evne til tenkning. Hver eneste dag jobber disse nå for at folk skal miste evnen til tenkning.
- REVURDERING: som betyr at man ikke stagnerer i noen konklusjon, men er i kontinuerlig bevegelse og utvikling. Det som på et gitt tidspunkt ble en syntese (en tese møtte en antitese, som ble til en syntese, eller konklusjon, eller ståsted, som er et bedre ord) møter en ny utfordring (antitese) og går dermed fra å være en syntese til å bli en ny tese/hypotese, osv. Man tester altså videre sine teser eller konklusjoner/ståsteder/oppfatninger.
Elementene vilje, streving, tenkning, dialektisk tilnærming og revurdering tilfører altså en sannhetskvalitet til noe. Dette betyr ikke at man i denne prosessen av og til ikke kan bomme og bli forledet helt ut på viddene; det vil tvert i mot med jevne mellomrom finne sted. Men akkurat de samme fem elementene vil i disse tilfeller også være egnet til å hanke en inn igjen fra viddene.
Som du sikkert ser handler altså sannhetsverdien i en påstand, ståsted eller oppfatning i et av livets mange viktige spørsmål mye mer om hva slags prosess det hele har vært gjennom enn den rent faktuelle nøyaktig og innsnevrede sluttproduktet. Spesielt siden det egentlig ikke finnes noe sluttprodukt. De vanskelige og viktige spørsmålene her i verden kjennetegnes faktisk av at det ikke en gang er relevant med et nøyaktig og innsnevret sluttprodukt/fasit.
Implikasjonene av dette kan være at hvis jeg møter en person som har oppfylt disse 5 elementene i sitt arbeid med å for eks. forstå konflikten i Kongo, så bør jeg anerkjenne verdien eller kvaliteten i det denne personen har å fortelle meg. Dette betyr ikke at jeg skal betrakte hans påstander og meninger som “fakta”, eller “faktasjekket” (dette meningsløse begrepet), eller noe jeg bare kan adoptere eller kopiere som mitt, men dette er i hvert fall noe jeg bør ta på alvor fordi det har en kvalitet. Det betyr heller ikke at alt denne personen sier alltid trenger å være faktuelt helt nøyaktig; det kan være en rekke detaljer som er litt upresise, noen årstall kan være feil, det kan være en feilslutning her og der, men det har likevel en verdi. Man må altså igjen skille begrepene sannhetsverdi og fakta/opplysninger.
Hvis jeg derimot møter en person som slår opp på Big Daddy Google og finner en “faktasjekk” av noe for å så fortelle meg “fasiten” derfra, kan jeg stort sett bare glemme det vedkommende forteller meg. Det den sier meg mangler altså fullstendig sannhetskvalitet eller sannhetsverdi; eller vi kan rett ut si at det jeg blir fortalt faktisk er tilnærmet uten verdi:
“Jasså, faktasjekkerne sier at det er helt feil, javel, hva så?”
Jeg kommer tilbake til Orakelet i Delphi, men enn så lenge kan jeg si at den gjennomkorrupte faktasjekker-bransjen og Big Daddy Algoritme-Google.com i dag fungerer som Orakelet for Delphi for gjennomsnittsnordmannen.
Psy-opsen med KI
Så over til KI igjen, og nå kommer jeg til å hisse på meg en rekke IT-religiøse. Noen tror at hvis man skal forstå slike spørsmål jeg tar opp her er det fordel å være IT-spesialist osv. Men det er omvendt, man har en stor ulempe hvis man er IT-spesialist – for da er man gjerne fanget av den verden man skal forstå, og fanget med de verktøy som ikke kan brukes til å forstå denne verden. Det eneste verktøyet man kan bruke her er den rene (og filosofiske) tenkning. Du må altså enten i utgangspunktet være filosofisk anlagt, eller så bør man ha trent på tenkning ved å lese og ikke minst diskutere filosofi, vitenskapsfilosofi epistemologi og ontologi.
Det er mange forskjellige psy-opser tilknyttet KI, men jeg skal i hovedsak ta for meg ett aspekt av dette. Hvis vi nå har forrige avsnitt i bakhodet, så er det altså slik at KI ikke kan si noe som har sannhetskvalitet. KI kan heller ikke tenke; KI er helt fri for tenkning og den har heller ikke evnen til ekte logikk. Den kan heller ikke gjøre analyser, og sannelig har den dermed heller ikke intelligens.
Det hele betyr også at KI prinsipielt sett heller aldri kan si noe smart. En påstand eller utlegning fra KI kan virke komplisert, solid forankret, til og med velformulert i noen tilfeller, den kan ha en enormt antall kilder, men det er ikke noe smart i ekte forstand bak det. KI er verken dum eller smart; det opererer ikke på det parameteren enkelt og greit. Den kan befinne seg på parameteren avansert vs. enkel, men ikke dum eller smart. Hvis vi oppfatter at en KI sier noe dumt, så gjør den ikke det, det bare virker sånn. Det har bare skjedd noe “elektronisk kluss” i innsamlingen eller programvaren eller algoritmene, ikke noe dumt/smart.
Psy-opsen rundt dette starter allerede i selve navnet, altså kunstig intelligens, hvor det allerede i ordet intelligens ligger første steg til villedning og hvor psykologiske transmuteringen over til de menneskelige egenskapene (som ikke finnes) har tatt sine første steg. Her ligger en av transhumanismens store nøkler; reduksjonismen i å redusere mennesket ned til noe som en maskin kan sidestilles med, og deretter i neste omgang naturligvis overgå. Ingen må være i tvil her; når teknologi og maskiner blir avanserte vil de naturligvis alltid overgå mennesket i maskin-oppgaver.
Psy-opsen med KI går også andre veien; å opphøye maskin til noe som kan sidestilles med mennesket. Uten at det er anledning å gå tungt inn i kybernetikken her, er altså den førstnevnte transmuteringen tett koblet med fremveksten av kybernetikken, som vil kunne være perfekt egnet som en av elitenes kontrollmekanismer over folkemassene. Samme er det med såkalt spillteori. Elitenettverkerne rundt Josiah Macy Jr. Foundation var svært viktig for promotering av transhumansime og kybernetikkens fremvekst, likeså var Rockefeller-nettverket som er å finne nærmest alle steder. I Norge er SINTEF hos NTNU svært sentrale. Men bak disse nettverkene igjen lusker nettverket til Vestens psykologiske krigførings-blekksprut, The Tavistock Institute i Storbritannia.
Det er mye makt i språket, og av og til nesten alkymistiske egenskaper i språklig manipulasjon, for eks, får man en nærmest alkymistisk transmutering i setningen “Jeg skrev et spørsmål til CHATGPT og jeg ble helt sjokkert når det den svarte var så avslørende!“. KI kan egentlig ikke avsløre noe, fordi for å avsløre noe må du først ha tilgang til sannhetskvaliteten.
Hvis du leser et blomstrende flott svar fra en KI-programvare som er både velformulert og virker smart, eller til og med “avslørende” eller “sjokkerende”, og du kommer i skade for å begynne å behandle dette som noe veldig verdifullt, er du altså i ferd med å bli lurt.
Rent personlig finner jeg det ganske underlig å se så mange som hevder å være kritisk tenkende som ser ut til å blir fanget i denne psy-opsen.
Det moderne Orakelet i Delphi
Cyntia Chung skriver en del interessant om både politikk og historie, og hun har skrevet litt om temaet med KI eller ChatGPT. Du må veldig gjerne lese hele hennes gjennomgang, men jeg skal her oversette noen utdrag som handler spesifikt om KI og relatert til det jeg har tatt frem lenger opp. La oss først reise litt tilbake i tid, nærmere bestemt til Antikkens Hellas og et halvt århundre før Kristus’ tid:
Mange er klar over Apollo-tempelet i Delphi og dets inskripsjoner og assosierer det med visdomsord, tross alt var tempelet på Delphi i sentrum for global etterretning. Konger, Keisere, statsmenn, generaler fra alle steder i oldtidens verden dro til tempelet med en svært generøs verdi i gull, i håp om at visdommen til den store guden Apollo ville bli skjenket dem og ville gi dem styrke og makt i deres spesifikke prosjekt.
En av de mest kjente profetiene fra Delphi-kulten, ifølge den gamle historikeren Herodot, var til kong Croesus av Lydia. Kong Croesus var en meget rik konge og den siste bastionen i de joniske byene mot den økende persiske makten i Anatolia. Kong Croesus ønsket å vite om han skulle fortsette sin militære kampanje dypere inn i det persiske imperiets territorium og om han skulle søke en militær allianse i en slik bragd.
I følge Herodot var mengden gull som kong Croesus leverte, den største som noen gang har blitt tildelt Apollon-tempelet. Til gjengjeld ville prestinnen i Delphi, ellers kjent som oraklet, (en eller annen stakkars ung jente valgt ut en gang i året med de “riktige egenskapene”) sprute ut useriøs babbling, beruset av gassdampene hun var beleilig plassert over. Prestene ville da “oversette” Oraklets profeti.
Kong Croesus ble fortalt følgende som sin profeti: “Hvis Croesus går i krig vil han ødelegge et stort imperium.” Croesus fikk også beskjed om å alliere seg med den mektigste greske staten, og han valgte Sparta. Croesus var overlykkelig og syntes seieren hans var sikker, og begynte umiddelbart å jobbe for å bygge opp sin militære kampanje mot Persia. Lang historie kort, Croesus mistet alt og Lydia ble overtatt av perserne. Spartanerne dukket aldri opp.
Det viser seg at profetigåten ikke var feil, men at Croesus tok feil av hvilket stort imperium som ville falle.
Det er sannsynligvis mye sannhet i denne historien. Og ordene som er skrevet inn ved Apollon-tempelet “Kjenn deg selv, ingenting for overflødig, sikkerhet bringer ruin” blir mer et forvarsel for alle som våger å gå inn i et slikt tempel på jakt etter visdom og makt; de som er “verdige” til guden Apollo vil ha visdom til å løse gåten med profetiene deres og vil seire, de som er uverdige til Apollos “gode nåde” vil mislykkes og bli ødelagt.
Det er en fin historie, men det er faktisk et strålende dekke for et global etterretnings-plott.
Delphi-kulten var virkelig nervesenteret for militær og politisk etterretning som ikke hadde noen “troskap” til noen stat eller imperium, men som snarere var i stand til å bruke informasjon som de samlet inn med sitt nettverk av spioner, sammen med informasjon de ble gitt av dem som var dumme nok til å legge ut planene sine (og gullet sitt) til dem. Prestene i Delphi ville deretter bestemme hvilken informasjon som måtte deles med hvilket mål for å passe deres formål, en “profeti” som de formet, som å flytte bønder på et sjakkbrett.
Spørsmålet til de som våget å besøke Delphi-kulten handlet altså ikke så mye om å ha nok visdom til å løse den tilslørte profetien, men snarere: ‘Hva slags bonde er du for Apollons prester?
Men så blir spørsmålet om dette konseptet bare tilhører fortiden eller om det er like aktuelt den dag i dag? Nå kommer Chung inn på det som er hovedpoenget med hele min gjennomgang:
Kontrollspakene kan ha endret sitt ytre utseende, men jeg forsikrer deg om at metodene er de samme.
ChatGPT blir behandlet av mange mennesker, som noe som er hevet over fordomsfullhet, partiskhet, ideologi og feilslutninger. Ironisk nok har selv de som har vært frittalende kritikere av romantiseringen av AI funnet seg ute av stand til å motstå å stille “orakelet” deres spørsmål om hva som bestemmer vår nåværende tilstand og hva som ligger foran oss i fremtiden.
AI-tidsalderen har dermed innført vår tidsepokes nye prester, tryllekunstnere og orakler. Det er ikke vanskelig å se hvor mange mennesker som ikke vil være i stand til å motstå å spørre Orakelet ChatGPT om instruksjoner og råd i deres saker, ikke så forskjellig fra æraen til Orakelet av Delphi, men nå i bekvemmelige omgivelser innen ditt hjems “privatliv”. Og ikke vær så naiv å tro at den ikke er klar over (obs her kom Chung i skade for å gi KI litt menneskelige egenskaper via litt språklig alkymi da KI plutselig er “klar over” noe; ingen er perfekte så du er tilgitt Chung – min kommentar) hvem den snakker til. Hvis man er en bemerkelsesverdig person i samfunnet, hvilken bedre måte å manipulere dets tanker og retning enn gjennom dekke av en objektiv og ikke-dømmende tjener. Speil, speil på veggen der….
I dag blir vi ikke ledet til å tro at disse allmektige evnene til prester, magikere og profeter kommer fra de gamle gudene, men snarere vår nye gud, den eneste guden vi kan være sikre på er helt objektiv og velbalansert i sitt perspektiv – kunstig intelligens, selvfølgelig.
Men i motsetning til de gamle gudene, er vi skaperne av vår nye “perfekte” gud. Ja, tilsynelatende har mennesker, som vi blir fortalt er så ekstremt mangelfulle, korrupte og ukloke, klart å skape en perfekt intelligens … en kunstig intelligens. Jeg håper man kan sette pris på ironien her – påstanden om at noe som er ekstremt ufullkomment har evnen til å skape noe som er perfekt – er en absurditet.
Denne eksistensielle, fundamentale, epistemologiske og ontologiske psy-opsen er egentlig ganske enkel å gjennomskue, hvis du bruker tenkning som redskap:
Du tenker kanskje på dette tidspunktet, vel, er det ikke også det transhumanister tenker i sin streben etter “perfeksjon”? Nei, det er det ikke, snarere er det det stikk motsatte av hva transhumanister mener. Transhumanister tror at vår verden er ufullkommen, og derfor må vi (ironisk nok som ufullkomne vesener) gripe inn i naturens naturlige gang. Vi (eller noen få utvalgte bør jeg si) bør omskrive lovene og skape noe nytt i henhold til disse nye lovene for å oppnå deres forestilling om “perfeksjon”. Dermed passer en kunstig intelligens rett inn i deres kunstige verden, og derav ønsket om at mennesker også skal smelte sammen med det kunstige. Å være transhumanist er å avvise naturrettens prinsipper og å hevde evnen til å skrive nye lover og danne nye skapelser. Det er faktisk å se på seg selv som en gud.
Med noen avslutningsord fra Chung:
Imidlertid er transhumanismen ideologien til dens fanatiske forfektere, slike som Yuval Harari og Elon Musk (mer om Musk snart). Men dette er ikke det endelige sluttmålsetningen, altså at vi bare skal smelte sammen med en kunstig intelligens og kvitte oss med vår patetiske elendighet, snarere har det alltid vært forstått av de som kontrollerer maktens spaker, at vi alltid ville trenge en kaste over AI, for tross alt er de skaperne av vår nye gud. Har ikke også de i prosessen da blitt guder?
Jeg skal nå gi mine egne avsluttningsord. De som kan betegnes som konsensus-junkier rives inn i den ene banale psy-opsen etter den andre, men de som hevder seg kritisk tenkende er ofte faktisk ikke så mye bedre. Selv om utviklingen nå til dags fremstår som skremmende på mange områder, så er altså mottrekket vårt ikke utilgjengelig. Hege Nordén er inne på det på mange måter i sin siste artikkel hos oss, men jeg skal tillegge; hvis man er for puslete til å tørre å bevege seg inn på det spirituelle nivået kommer man i hvert fall langt med å forstå at man har veldig mange av verktøyene man trenger innenfor epistemologien og moralfeltet.
