For at den skakkjørte skuten Norge på sikt skal komme på rett kjøl igjen er jeg sikker på at det er helt nødvendig med en enorm endring av vårt selvbilde, eller sagt på en annen måte: en lang rekke illusjoner må avvikles. Rent generelt er perspektiver utenfra uvurderlig i en selvevalueringsprosess, og straks skal jeg vise en sak hvor jeg har fått slik hjelp fra utlandet.
Den norske modellen
Før vi tar imot denne hjelpen fra utlandet skal jeg på egen hånd helt kort gi noen perspektiver på det norske styresettet, og noen trekk som danner det jeg vil kalle “Den Norske Modellen”.
Et veldig korrupt land:
Den første illusjonen som bør falle er det at Norge ikke er et spesielt korrupt land, for vi er i sannhet veldig korrupte. Korrupsjonen her i Norge har riktignok et svært systemisk preg, og pga. en frem til nå ganske høy velstand og sterk middelklasse pga. oljerikdommen er omfanget av den direkte “småkorrupsjonen” blant de “vanlige” borgerne relativ lav i forhold til en del land.
Ulf, en av våre lesere, beskrev for meg før nyttår hvordan også han begynte å stille spørsmål ved det rosenrøde falske bildet av Norge, hvor en venninne av ham, opprinnelig fra USA men som hadde bodd lenge i Norge, advarte ham:
“Ikke gjør det Ulf. De tror på dette, selv om flere av de nok ikke tør noe annet“.
Samme Ulf, fortalte meg også om en gang han hadde snakket med en person med bakgrunn fra en utenlands etterretningstjeneste, som fortalte:
“Vi regner Norge som et av de mest korrupte landene i den vestlige verden. Ikke nødvendigvis fordi det er snakk om så store pengesummer, men det hele er så gjennomført samtidig som det er en befolkning som allikevel nekter for at det skjer“.
Vi er altså kjent der ute i den vide verden som superkorrupte, og at vi lever i en rosenrød illusorisk fantasi om det motsatte.
Fritt for konsekvenser:
Uansett er en viktig del av det jeg vil kalle Den Norske Modellen at de fleste i maktposisjon kan holde på nesten helt straffefritt; selv når de faktisk blir avslørt får det veldig ofte ingen konsekvenser. Hvis du vil ha en godt innblikk i en konkret sak bør du se denne dokumentaren laget av Tv2 i 2008, som avslører den superkorrupte bistandsbransjen og spesifikt Jan Egeland. Dette er vel også omtrent siste gang TV2 eller annen konsernmedia i Norge gjorde et ærlig journalistisk håndverk i Norge.
Norsk NGO-industri er sentral i den systemiske norske korrupsjonen, og Kjetil Tveits Verden ville vært et bedre sted uten norsk bistand er også verdt å lese relatert til det ovennevnte. Det samme er mye av arbeidene til professor Terje Tvedt, for eksempel dette foredraget han holdt i 2019.
Bananrepublikk eller demokratur:
Norge er etter hvert avslørt som såpass korrupt at noen har begynt å kalle oss en bananrepublikk. Bananrepublikk er ganske treffende, men jeg synes det er mer presist å kalle oss en blanding av demokratur og ineptokrati. Demokratur betyr blant annet dette:
Et demokratur eller demokratisk diktatur er et begrep brukt om et samfunn som på utsiden ser ut som et demokrati, men som i praksis mangler reell ytringsfrihet, muligheter for dissidenter til å tale på like vilkår og et rettferdig rettsvesen (lover og regler utformes for å ramme grupper med spesifikke meninger). Folk med «gale» meninger risikerer å miste jobben, og grupper og personer med avvikende meninger risikerer å bli utsatt for politisk vold uten at staten griper inn. Videre kjennetegnes demokraturet av at staten ikke selv følger de lovene som fins.
Dette er ekstremt treffende, bortsett fra dette med politisk vold. Norge har blitt såpass totalitært at samfunnet “tar seg av” av de med avvikende meninger uten at det er særlig nødvendig med vold.
Men jeg mener at vi må tillegge betydelige elementer fra ineptokratiet også:
Ineptokrati (in-ep-toc’-ra-cy) – et styresystem der de som er minst i stand til å lede velges av de som er minst i stand til å produsere noe i samfunnet, og hvor de medlemmer av samfunnet med minst sannsynlighet for å klare seg selv eller lykkes, blir belønnet med varer og tjenester betalt av den konfiskerte formuen til et minkende antall produsenter.
Det jeg kaller Den Norske Modellen blir da fire ting:
- en gjennomkorrupt systemisk samfunnsstruktur (især den politiske scene samt NGO-industrien),
- et nesten 100 % demokratur,
- Betydelige doser av ineptokrati,
- Alt dette samtidig med en voldsomt oppblåst og llusorisk (og falskt) og rosenrødt selvbilde.
En psykoanalyse fra utlandet
Punkt 4 om det norske selvbildet skal vi se litt mer på nå, ved hjelp fra utlandet. Wikileaks har publisert en rekke dokumenter som gir et artig innblikk i virkeligheten, noe som naturligvis også er årsaken til at de er boikottet og motarbeidet av konsernmedia over hele vesten – konsernmedia har jo som oppgave å tildekke store deler av virkeligheten med alle midler. Hos Wikileaks har det av og til kommet ut litt om Norge. Her skal vi se på en rapport fra Chargé d’affaires Kevin M. Johnson samt ambassadør Whitney ved den amerikanske ambassaden i Oslo om Norge og den “norske eksempsjonalismen”.
Jeg må påpeke at denne amerikanske analysen av Norge er ekstremt vittig på to helt forskjellige og paradoksale måter:
- for meg som er opptatt av å påpeke det oppblåste og falske selvbildet nordmenn har av oss selv er det vittig (og med en viss skadefrohet) å konstatere at folk fra andre land påpeker det samme,
- men det glasshuset amerikanerne befinner seg i når de, riktignok helt presist beskylder Norge for denne moralske “Über-Nation-mentaliteten” og eksepsjonalismen, er av galaktiske proporsjoner.
Her er Wikileaks med rapporten om Norge:
Amerikanernes beskrivelse av Norge begynner med et brak:
1. (C) OPPSUMMERING: Norges forståelse av eksepsjonalisme, selv om den er under et visst press på grunn av noen betydelige politiske feiltrinn, er fortsatt en sentral del av den nasjonale kulturen…(…)
(…)…Nordmenn tror virkelig at det er noe iboende godt ved å være norsk og at Norge har en spesiell rolle i å fremme fred globalt.
Min kommentar blir bare kort her at Norge er en av de verste krigsnasjonene i verden, sammen med USA og Storbritannia. Frankrike bør nok også plasseres i denne tvilsomme klubben. Men vi tror, eller later som, vi er viktige for fred.
Videre:
De som ikke er enig i Norges prioriteringer, blir i beste fall sett på som på ville veier og i verste fall moralsk mindreverdige. Utenriksminister Jonas Gahr Støre personifiserer på mange måter norsk eksepsjonalisme, men han er på ingen måte unik.
Videre:
Norges eksepsjonalisme har også en moralsk dimensjon, kanskje best uttrykt i tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands kjente sitat «Det er typisk norsk å være god». Selv om Brundtland siktet til Norges suksesser i vinter-OL 1994, har dette sitatet fått et eget liv og nevnes ofte som en god oppsummering av norsk identitet. Følelsen av iboende godhet forsterkes av den konsekvente topprangeringen Norge får i FNs Human Development Index, en stor kilde til stolthet for nordmenn. Nordmenn reagerer også sterkt på at noen eventuelt utfordrer bildet av Norges «godhet».
Videre:
Noen ganger kan norske ledere være så overbevist om riktigheten av sin sak at de ikke klarer å forstå at likesinnede ledere kunne tenke annerledes.
Videre:
Fadesen til den norskledede forhandlingsprosessen på Sri Lanka har vært vanskeligere å forklare. Å bli kalt «vikingterrorister» og å se bilder av norske statsråder (sammen med sekretær Clintons og britiske utenriksminister Millibrands) på en plakat som utpeker dem som ettersøkte for å støtte terrorister, er ikke noe som passer med det norske selvbildet. Til tross for noen flekker på Norges omdømme, vil landets moralske eksepsjonalisme forbli en del av landets nasjonale bevissthet og vil forme Norges utenrikspolitikk…(…)
Sluttkommentar:
Slik som det tyske begrepet “übermensch” til Friedrich Nietzsche ble adoptert av nazistene til noe som kan oversetter med overmenneske, ser Norge på seg selv som en Über-Nation; at det er “typisk norsk og være god”, og at vi er moralsk opphøyet og at verden trenger oss for at verden skal kunne bli et bedre sted.
Dette selv om vi er en av verdens verste krigsnasjoner, og temmelig gjennomkorrupt. Vårt selvbilde er, i tillegg til å snu verden temmelig opp-ned, i bunn grunn også dyptgående rasistisk. For ikke å si fullstendig uspiselig også, naturligvis.
Dette norske fenomenet beskriver altså amerikanerne svært godt, men når de i sin rapport trekker frem eksemplene som skal illustrere det hele blir det som sagt litt absurd, for det amerikanske glasshuset er så enormt at man må le høyt.
Men alvoret i denne saken er som sagt dette: norske befolkningen må snarlig plukke av oss dette groteske og falske selvbildet, hvis ikke vil vi ende opp i mye større problemer enn vi allerede er i.
Takk for en bra artikkel, mye av det du skriver her Terje er ting jeg også har tenkt på lenge. Spesielt følgende: “…men det hele er så gjennomført samtidig som det er en befolkning som allikevel nekter for at det skjer”.
Til dette vil jeg si at de aller fleste nordmenn her er i en særklasse. De aller fleste klarer rett og slett ikke å ta inn over seg følgende:
1. At “våre” herskere er gjennomkorrupte, og at Løvebakken burde blitt omdøpt til Kjeltringbakken.
2. At hele systemet er pill råttent.
3. At Sirkus Korona var en enorm bløff, at det aldri var fare på ferde.
4. At Biden-administrasjonen var den verste i USA sin historie.
5. At Ukraina-krigen ikke var uprovosert.
6. At Norge ikke er en fredsnasjon (som korrekt påpekes her), men snarere den mest krigerske nasjonen i verden pr innbygger.
Osv, osv.
Nordmenn er rett og slett et av verdens mest konforme og hjernevaskede folkeslag, nesten uten sidestykke. Det finnes selvsagt unntak, men det aller fleste tror jeg ikke det er håp for.
Hvorfor så mange nekter å se sannheten i øynene kan man bare undres på, men jeg tenker ofte på Henrik Ibsen sin “Vildanden”:
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»
“Folk flest” er ikke villig til å gi slipp livsløgnen sin av en enkel grunn: man må da samtidig være villig til å ta et alvorlig oppgjør med sine egne holdninger, verdier og sitt eget verdensbilde. Man må være åpen for tanken om at det man hele sitt liv har trodd var godt og edelt faktisk kan være det stikk motsatte: løgn og ondskap satt i system. Jeg tror at mange rett og slett ikke er mentalt i stand til å komme til en slik erkjennelse, og derfor heller fortsetter å leve i sin egen fantasiverden.
… men som Ayn Rand engang sa (et av mine favorittsitat):
“Vi kan ignorere virkeligheten, men vi kan ikke ignorere konsekvensene av å ignorere virkeligheten.”
Når du selv eller noen du kjenner blir livsvarig skadet av giftsprøytene kalt vaksiner, når du må sitte og fryste fordi du ikke har råd å betale strømregningen, når kjøleskapet er tomt, når du selv eller noen du kjenner blir banket opp og voldtatt av kriminelle, når bombene begynner å falle fordi at “fredsnasjonen Norge” en gang for mye har provosert den russiske bjøren… da vil man brutalt bli revet tilbake inn i virkelighetens verden.
Det er meget ubehagelig å få knust sine illusjoner.
Kan Norge reddes? Vil nordmenn noengang våkne? Nei jeg tror ikke det, ikke før ting har blitt verre og folk faktisk virkelig ser ting slik de er.