Autorisasjonen av helsepersonell må opphøre

Treningsfysiolog Anders Haakenstad uttalte i en podcast med Wolfgang Wee at cellegift har marginal effekt på overlevelse:

Dette fikk 2 overleger ved Oslo universitetssykehus, Eystein Hellstrøm Hoddevik og Ida Kathrine Gravensteen, til å skrive en kronikk der de etterlyser en debatt om hvilket ansvar leger og annet helsepersonell har når de uttaler seg i sosiale medier.

Bakgrunnen for den ønskede debatten er at norsk helsepersonell etter helsepersonelloven opererer under statlig autoriasjon med lisens. Vilkårene for autorisasjon er blandt annet at man har gjennomgått godkjent utdanning og at man er «skikket» det vil si at man praktiserer i henhold til den statsgodkjente utdanningen og fastsatte prosedyrer.

Denne typen ordninger med begrenset yrkesutøvelse har røtter i middelalderens laugsordninger. Håndverkere og produsenter organiserte seg i laug for å hindre konkurranse fra nykommere og fremmede blandt annet med trakassering og vold. Staten på sine side fant at skatteinnkrevingen ble forenklet ved å begrense handel og produksjon til bestemte personer og steder gjennom ordninger som byprivelegier, torg og laug. Det oppstod en slags symbiose mellom laug og stat der laugsmedlemmene fikk privilegier i bytte mot lojalitet og skatter.

Mye har forandret seg siden middelalderen, men samtidig gjelder det samme: Om man beslutter at staten skal bestemme utdannelsen og yrkesutøvelsen i en næring blir næringen korumpert av interessegrupper som tjener på at deres metoder blir sanksjonert. Innovasjon og nytekning blir vanskeliggjort av et voksende byråkrati. Dette skjer uavhengig av tid, sted og næring. For vanlige folk betyr dette dårligere varer og tjenester, og for gründere førte det til etableringsforbud.

Laugsvesenet kom under press på 1800-tallet som følge av opplysningstidens frihetsidealer og laugene ble lagt på vei opphevet. Men mot slutten av århundret fikk korporativismen kraft, noe som kulminerte i hendelser som Mussolinis maktovertakelse i 1922 og fremlegg av legeloven i 1924.

Begrunnelsen for laugsordningene er tradisjonelt å beskytte kundene og opparbeide tillit til yrkesutøverne. Legene uttrykker følgelig i kronikken at det er tillit er knyttet til tittelen «lege» eller «doktor». Men tillit opparbeider man seg gjennom sitt virke over tid, ikke prangende titler.

I det konkrete tilfellet er det klart at totaleffekten av cellegift er diskuterbar. Videre er det klart at helsepersonell bør diskutere dette med sine pasienter innenfor en ramme av informert samtykke. Men legelauget mobiliserer mot dette til fordel for de etablerte prosedyrer som sikrer dem gode stillinger og deres leverandører store inntekter.

Dette har vært et gjenntagende mønster i lang tid. Innovasjon og forskning har på flere områder stagnert. Helsevesenet, slik det har utviklet seg, gir assosiasjoner til 1800-tallets omreisende kvakksalvere:

Legene har medisiner for «alt», men forstår lite om hva som feiler pasienten og hvorfor han er syk. Medisinene demper tildels symptomene men samtidig er medisinene farlige og fører ofte til nye lidelser (bivirkninger). Siden kunnskapen om rotårsakene til sykdommen er begrenset er det mange pasienter som blir varige syke eller får tilbakefall.

Under covid-pandemien ble dette synlig for mange: Legene fulgte viljeløst og hjernedødt pålagte protokoller, inkludert verdiløse PCR-tester og administrasjon av farlige substanser.

I møte med disse forutsigbare konsekvensene av et laugsbasert helsevesen, er det på høy tid å fjerne ordningene med beskyttede titler.