Har befolkningen rettssikkerhet i Norge?

For å starte med svaret på spørsmålet i overskriften; nei befolkningen har ikke full rettssikkerhet i Norge, og i hvert fall ikke så bra som det offisielle narrativet tilsier. Dette er det mange grunner til, men jeg skal ta for meg noe fullstendig grunnleggende og systemisk tilknyttet temaet, som nylig ble tatt opp i Advokatbladet:

Det er Martine Linge Joten som skrev dette og dette er utrolig viktig at blir tatt opp. Hennes poeng er naturligvis dette med at man må ha mye penger for å ha gode og rettferdige muligheter i rettssystemet.

Min kommentar til dette er: ethvert samfunn som krever at man er pengesterk for å ha rettsikkerhet er jo ikke en fullstendig rettsstat, og dette er jo selvsagt og trenger egentlig ikke begrunnes ytterligere.

Joten beskrev tematikken, om at allerede før en sak er behandlet i retten har kontoen måtte tømme seg, slik:

Rettssaken har ikke startet, men privatpersonen som opplever urett har allerede måttet betale store beløp, kanskje nærmere millionklassen. I tillegg kan nå retten velge å pålegge rettsmegling. Disse timene må man også betale for.

Leser man snl.no om definisjonen på en rettstat får man umiddelbart inntrykk av at vi har oppfylt vilkårene for en rettsstat i Norge, men Store Norske Leksikon bruker en veldig teknisk definisjon som mangler noe helt sentralt – nemlig dette med økonomi; eller at rettssystemet er kommersiell entitet med en kommersiell virksomhet hvor personer som trenger rettshjelp må betale (dyrt) for det. Som nevnt – hvis borgere må betale dyrt for rettsbehandling er grunnleggende rettssikkerhet borte for store deler av befolkningen, ergo ingen rettsstat.

Store Norske Leksikon nevner nærmest i forbifarten Grunnloven, og i Grunnloven er det jo stadfestet at vi skal ha en rettstat, men intensjonen er altså ikke oppfylt i praksis. Joten er også inne på nøyaktig dette:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol, og avgjørelsen skal treffes innen rimelig tid. » Dette er slått fast i Grunnloven § 95.

«Alle er like for loven og ingen må utsettes for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.» Dette er slått fast i Grunnloven § 98.

Basert på erfaringene jeg nylig har gjort meg, kan jeg ikke se at vi som land følger Grunnlovens § 98. 

Den økonomiske robustheten som kreves for å få prøvd sin sak umuliggjør det for mange, og det blir dermed uforholdsmessig forskjellsbehandling. 

Grunnloven kunne vi sagt mye om, for den har offisielt blitt et sovende lovverk som ikke gjelder lenger i Norge, noe vi fikk bevist fra 2020 av.

Joten er for øvrig ikke alene i sine erfaringer. For eks. kjenner vi en enda ikke-omtalt sak hvor en mor ble fratatt sin sønn av barnevernet. En helt vanlig mor, jobbet som lærer, ingen rus, ingen psykiatri, ingen problemer av nevneverdig slag. Helt normal person. Eneste grunn var at eks-kjæresten med pengesterkt nettverk ville overta ungen. Han «gjorde godt førsteinntrykk» overfor barnevernet. Dermed var avgjørelsen tatt fra første sekund fra barnevernet side om hva som skulle bli sluttresultatet: at mor skulle miste barnet.

Flere års kamp for å ikke miste barnet sitt endte med omtrentlig 2 millioner kroner fattigere og et solgt hus. Og et mistet barn. Hun hadde ikke råd til å ta kampen, men tok likevel kampen. Hvorfor gjorde hun det? Fordi hun strengt talt heller ikke «hadde råd», menneskelig sett, til å miste et barn.

Et helt annet eksempel, fra UK, som jeg har omtalt tidligere i en serie på 8 deler er saken med Andrew Wakefield. Wakefield ble som mange etter hvert kjenner til fullstendig frikjent for forskningsjuks, men han ble frikjent by proxy. Grunnen til at han bare ble frikjent by proxy var at det kostet for mye å reise saken for behandling i Høyesterett, han hadde rett og slett ikke råd. Hans kompanjong i det omtalte forskningsprosjektet, professor Walker-Smith, som hadde en identisk sak som Wakefield, hadde derimot råd. Walker-Smith ble fullstendig renvasket, noe som gjør at anklagene mot Wakefield i alle praktiske og moralske henseender samtidig ble pulverisert i samme moment. Men igjen, du må være pengesterk.

Lover og forskrifter som kontroll og slavebinding

Et av de mektigste våpen myndighetene kan ha mot en befolkningen er et veldig stort og omfattende spindelvev av lover, forskrifter og regelverk samt at dette i tillegg er komplekst og uforståelig for den vanlige borger. Dette er faktisk Store Norske Leksikon inne på i sin artikkel om rettstaten:

Rettsstatlige prinsipper er i en viss utstrekning også satt under press i vår tid på andre og ofte mindre åpenbare måter, blant annet fordi makt og myndighet i mange tilfeller overføres fra staten til ulike mellomstatlige og overnasjonale organer, eller fordi lovverket etter hvert har blitt så komplisert at det har blitt vanskelig for borgerne å beholde oversikten uten hjelp fra jurister og andre spesialister. (min utheving)

Jeg skrev for øvrig også om dette i en annen del av gjennomgangen av saken til Wakefield, for hans sak faktisk er et kroneksempel på hvor effektivt dette våpenet er.