Betraktninger om Epstein-filene: Mattias Desmet

Mattias Desmet, professor i klinisk psykologi ved Universitet i Ghent, hadde nylig en analyse og betraktning om Epstein-saken. Jeg følger ham ikke i absolutt alt, noe som for så vidt er irrelevant, men uansett har han som vanlig noen viktige poenger som få andre trekker frem.

(PS selve overskriften hans er egentlig et lite feilskjær fra start av, da setningen epistemologisk egentlig ikke gir mening. For konspirasjonsteori har ingen spesiell begrensning. De har samme validitet som alle teorier fenomenologisk har, nemlig at begrensningene i den varierer nærmest fra 0 til nærmest 100, helt ettersom hvor godt teorien er dokumentert/bevist/underbygget. Ergo er setningen «konspirasjonsteoriers begrensning» et lite kognitivt mageplask. Men nesten alle mennesker i vesten i dag har satt seg fast i denne kognitive «fellen» nå til dags, til og med Desmet. Nok om det. )

Epstein-filene og konspirasjonsteoriers begrensninger

Av Mattias Desmet

I disse dager jobber jeg flittig med en bok om propaganda. I mellomtiden holder jeg øye med nyhetene rundt Epstein-filene. Den nyheten vises i marginene i boken jeg skriver; den prøver å tvinge seg fra marginene til teksten, som et ekte objekt som søker anerkjennelse og hvile med ord.

I løpet av den siste uken vandret jeg gjennom arbeidet til Walter Lippmann, særlig Public Opinion, publisert i 1922. Lippmann vant Pulitzer-prisen to ganger og blir sett på av mange som den mest innflytelsesrike journalisten i det tjuende århundre. Det er karakteristisk for vår kultur at denne berømte journalisten samtidig også var en propagandist. Under første verdenskrig jobbet han blant annet for propagandakampanjen til George Creel, som hadde ansvaret for å mobilisere amerikansk opinion for krig.

Jeg presenterer her en spesifikk passasje fra Lippmanns arbeid, en passasje som resonerer påfallende med virkeligheten som Epstein-filene nå bringer foran øynene våre:

“Den mektige, sosialt overlegne, vellykkede, rike, urbane sosiale sfæren er grunnleggende internasjonalt på hele den vestlige halvkule, og på mange måter er London dets sentrum. Det teller blant sitt medlemskap de mest innflytelsesrike menneskene i verden, som inneholder det diplomatiske sfæren, høye finanser, de øvre kretsene til hæren og marinen, noen fyrster av kirken, noen få store aviseiere, deres koner og mødre og døtre som styrer invitasjonens septer. Det er både en omfattende samtalearena og et reelt sosialt miljø. Men dens betydning kommer fra det faktum at skillet mellom offentlige og private forhold til slutt forsvinner. De private sakene i denne kretsen er offentlige saker, og offentlige forhold er dets private, ofte familiens saker.” (Lippmann, Public Opinion, p. 29)

Lippmann – neppe en anti-etablissementstenker – beskriver en verden styrt av en liten sosial organisme av familier hvor private og offentlige interesser stort sett faller sammen. Verden drives av dem som deres private virksomhet. Huxley så på samme måte det globale samfunnet utvikle seg i denne retningen: et oligarki som, assistert av en hær med “tankemanipulatører”, regjerte under banneret av det ultimate demokrati.

Alle underkulturene som er navngitt av Lippmann vises i Epstein-filene: den diplomatisk-politiske verden (Clinton, Trump), høy finans (J.P. Morgan, Rothschilds), øverste sjiktet i militæret og etterretningskretser (CIA, Mossad), religiøse myndigheter (inkludert representanter for Vatikanbanken), den akademiske verden (Stephen Hawking, Noam Chomsky), eiere av aviser og medier (Robert Maxwell), og deres koner og døtre som fungerer som en slags seremonielle mestere (Ghislaine Maxwell). Det er bemerkelsesverdig hvor nøyaktig Lippmann i 1922 beskrev den internasjonale organismen som nå, et århundre senere, ble trukket ut fra samfunnets skygger. Kanskje er det bare den åndelige verden som gjenstår å legge til listen: Deepak Chopra, Dalai Lama.

La oss fastslå dette umiddelbart: bare eksistensen av et navn i Epstein-filene betyr veldig lite i seg selv. Det er fullt mulig for noen å bli nevnt én eller flere ganger uten å ha deltatt i den kriminelle virksomheten som er orkestrert av Epstein.

Avdekker Epstein-filene en storslått konspirasjon? Ghent-psykiateren Joseph Guislain hevdet at man bare kan forstå mennesket ved å kjenne l’envers du décor («baksiden av scenen»). Formulert annerledes: mennesker gjemmer seg bak fasader, lever i fremtoninger og “sletter stadig sine egne spor.” Dette er ikke et privilegium for eliten; det er et strukturelt trekk ved å være menneske. Vi skjuler manglene våre for den andre, håper den andre ikke ser dem, fortaper oss selv i hvem vi vil være, men ikke er (ennå). Vi sjonglerer maskene våre så flittig at vi ikke lenger anerkjenner vårt sanne ansikt i speilet, og tilbringer hele vårt liv hjemsøkt av spørsmålet: Hvem er jeg?

Talsmenn for konspirasjonsteorier vil med rette bemerke at de mange fakta de har prøvd å trekke oppmerksomheten til i flere tiår – fakta som de ble hånet for som “konspirasjonstakere ” – nå blir åpent synlige gjennom Epstein-filene. I den forstand er konspirasjonsteori riktig: en relativt liten gruppe mennesker styrer verden og former den etter sin vilje.

Samtidig viser Epstein-filene begrensningene ved å tenke i konspirasjonstermer. De avslører ikke en tett sammenvevd hemmelig gruppe som utfører en hovedplan; snarere avslører de en dampende møkkahaug gjemt bak de polerte offentlige bildene av (deler av) den sosiale eliten – en subkultur drevet av de laveste menneskelige instinktene, en som har fjernet seg fra all kontroll og de symbolske begrensningene fra lov og rett.

Noen vil motsette seg at det på et høyere nivå foregår streng planlegging. Epstein, sier de, var bare et lite yngel, lydig mot etterretningstjenester som CIA eller Mossad, som igjen er instrumenter i hendene på den virkelige verdenseliten. Jeg tror at selv på det nivået er graden av planlegging strukturelt overvurdert. The Church Commitée på midten av 1970-tallet er lærerik her: den avdekket ikke en stor sammensvergelse i CIA, men en kaotisk samling av rivaliserende tjenester og celler som konkurrerte om ressurser og prestisje, ofte knapt klar over hva de andre gjorde. Det som først og fremst forente dem var et nesten fullstendig fravær av juridiske og etiske grenser i deres kamp mot “gudløs kommunisme.” Under Den Kalde Krigen varmet de seg liberalt med whisky og Cointreau; seksuelle drifter ble hengitt til prosjekter som Operation Midnight Climax; narkotika ble omsatt og konsumert i overflod; og under MK-Ultra ble mennesker torturert i hjel i groteske og meningsløse “eksperimenter” i jakten på et ‘sannhetsserum’. Alle tingene man tilsynelatende må gjøre for å beseire gudløs kommunisme.

Epstein-filene utgjør et kulturelt vippepunkt — et strukturelt øyeblikk. Vi befinner oss på et punkt der menneskelige forhold øverst i samfunnet er blitt uthulet i en slik grad at de ikke lenger kan opprettholde fremtoningen. For å opprettholde fremtoningen kreves det minimum av kjærlighet. Innenfor en sosial gruppe tildekkes medlemmenes «mangler» normalt sett med et «lag av kjærlighet”. Syklister observerer omertà (lojalitetskodeks, red. kom.) når en av dem blir beskyldt for doping. Toppen av samfunnet er intet unntak: det prøver å bevare sitt kollektive bilde ut mot omverdenen så lenge som mulig. Når kjærligheten mellom individer i en gruppe nesten helt har forsvunnet, kollapser den beskyttende opprettholdelsen av fremtoningen så snart noen får problemer.

At Epstein-filene i det hele tatt blir offentlige, er derfor ikke først og fremst et resultat av en “begrenset avsløring” eller et strategisk offer, men snarere resultatet av en massepsykologisk prosess. Totalitære strukturer trekker ut kjærlighet fra menneskelige bånd og forvandler den til kollektiv narsissisme. På den måten ødelegger de til slutt sin egen kapasitet til å opprettholde fasaden, og skittentøyet ramler frem fra bak gardinen. Sosiale medier sikrer at dette skittentøyet blir synlig for hele verden. Tradisjonelle medier rapporter sparsommelig og selektivt om filene, slik de har gjort i århundrer: de velger og sensurerer i henhold til den offentlige opinionen de søker å forme. De nåværende mekanismer for sensur på internettet er knapt tilstrekkelige lenger; den eneste løsningen vil snart være å begrense tilgangen til sosiale medier – først for barn, senere for alle med for lav sosial kreditt-score. Heller ikke dette vil berolige samfunnstoppene. På en måte innser de at forsøkene på total kontroll er dømt til å mislykkes. I sin transhumanistiske og teknokratiske hubris er de fremfor alt desperate, og stirrer med sløve øyne inn i et univers det har redusert til en maskin som skrangler livløst og meningsløst videre inn i et tomt kosmos.

Hva kan vi egentlig vite?

Hva kan vi virkelig konkludere med angående de publiserte Epstein-filene? Dette Kantiske spørsmålet stilles altfor sjelden. Det krever allerede betydelig innsats å kunne skille hvilke dokumenter som er autentiske og hvilke som er manipulerte. For eksempel sirkulerer en e-post der Epstein spør om planen om å starte den tredje verdenskrig 8. februar 2026. Den uttalte sendingsdatoen – torsdag 17. juli 2018 – eksisterer ikke. Denne e-posten er manipulert, som mye av materialet som for øyeblikket sirkulerer under etiketten til Epstein-filene.

I andre tilfeller er forfalskning mer subtil. Denne epistemologiske forvirringen forsterkes av det faktum at AI-plattformer ofte klassifiserer autentiske dokumenter som falske. Dette kan være relatert til treningsprosesser der “konspiratorisk” innhold refleksivt er merket som “desinformasjon”. Det sirkulerer en e-post der Epstein uttaler at han har “møtt mange dårlige mennesker, men aldri noen så dårlige som Trump.” ChatGPT merket opprinnelig denne e-posten som falsk, men den er ekte. Neste spørsmål er da: hva kan vi konkludere med ut fra denne e-posten? Hva betyr det når Epstein anser noen som den verste personen i verden? Blir Epsteins moralske dom plutselig en gyldig referanse?

Hva betyr det at figurer som Putin eller Dalai Lama ofte nevnes? Hva kan vi trekke ut av ikke-sente e-poster der Epstein hevder at Bill Gates fikk en STD (seksuelt overførbar sykdom, red. kom.) og etterspurte at medisiner i hemmelighet skulle bli blandet inn i maten til hans – kanskje infiserte – kone? Hvorfor kan ikke dette være en fabrikkert utpressingskonstruksjon? Hva er statusen til anonyme meldinger i filene om at kvalte og brente jenter angivelig begravet på Epsteins eiendom, eller til påstander om at Epstein ble trent som israelsk spion?

I mange henseender utgjør Epstein-filene en suggererende, nebuløs verden der alle gjenkjenner figurene og formene til sine egne fordommer. Dette forsterker overbevisningen om at bare ens egen mening er legitim, tilfører noen få steiner til veggen som skiller mennesker fra hverandre, øker frustrasjonen og aggresjonen, genererer frykt og nærer etterspørselen etter sikkerhet og kontroll. På denne måten akselererer “ville” tolkninger av Epstein-filene først og fremst bevegelsen mot overvåkningsstaten.

Hvis Epstein-filene bare slipper løs en heksejakt mot “eliten”, er dette ikke et Sannhetenes øyeblikk. Filene avslører ikke bare patologien til en elite; de utsetter et symptom på et helt samfunn. Aksjer i våpenindustrien, Big Pharma, Big Tech og Big Surveillance selger kraftig, og pornosider tiltrekker seg massive målgrupper. Hvem er villig til å betale dobbel pris for klær som ikke er produsert av slavearbeid, eller for mat dyrket uten å marinere jorden med plantevernmidler? At banksystemet er perverst og forvandler samfunnet til en slags slaveplantasje – er jeg enig i. Men hvor mange mennesker vet du om som tar pengene sine ut fra bankene og konverterer dem til, for eksempel fysisk gull og sølv?

Er alle like perverse og like skyldige? Epstein og Ghislaine Maxwell rekrutterte jenter så unge som fjorten under dekke av “massasjer” som førte til seksuelle overgrep. De truet dem, konfiskerte pass og tvang dem til seksuelle handlinger. Dette handler ikke om ett eller noen få tilfeller; det gjelder hundrevis av ofre. De ble tilbudt kjendiser fra de kunstneriske, akademiske, åndelige og forretningsmessige sfærer, som ga dem “leksjoner” i seksualitet; de ble tvunget til å utføre seksuelle handlinger med hverandre for et publikum, og så videre. Dette er omtrent det vi vet så langt, men alt tyder på at virkeligheten er både gråere og mørkere enn vi aner.

Det materialistiske verdensbildet har en forakt for etikk og gjør veien til toppen av den sosiale møkkahaugen spesielt bred for de som er villige til å kaste all etikk over bord. I det minste kan vi si dette: bildet og symbolikken som kommer ut fra diskursen om Epstein-filene kommer fra de mørkeste hjørnene i den menneskelige psyken; eliten gjør det befolkningen bare kan fantasere om i sine mørkeste tanker. Dermed blir toppen av samfunn i realiteten faktisk bunnen av samfunnet.