Den absurde saken fra Randaberg, her er saken omtalt i Stavanger Aftenblad, er godt forklart av Siri Hermo, og vi har fått lov å publisere den.
De 481 sykkelplassene på Randaberg
Av Siri Hermo
Et dypdykk i den politiske gravingen. Når nyheten om at den nye Coop Mega på Randaberg må grave ut en kjeller med plass til 481 sykler treffer oss, er det lett å riste på hodet. Det høres absurd ut at en butikk som i dag knapt fyller et stativ med ti plasser, nå skal ha nesten fem hundre.
Men dette handler ikke om dagens behov – det handler om en streng marsjordre fra det internasjonale politiske systemet.
Her er de usynlige trådene som fører fra Randaberg sentrum og helt til Brussel og FN:
Protokoll 31:
Den glemte «hovedveien» fra EU. Mange tror at EØS-avtalen bare handler om handel med fisk og olje. Men gjennom det som kalles Protokoll 31, har Norge frivillig koblet seg på EUs omfattende miljø- og klimapolitikk. Denne protokollen er selve «røret» som frakter EUs ambisjoner direkte inn i norske kommuner.
Den forplikter oss til å samarbeide om det «grønne» skiftet og følge EUs standarder for alt fra bygningskrav til utslippsfri transport. Når Randaberg må bygge 481 sykkelplasser, er det i praksis Protokoll 31 som sitter i førersetet på gravemaskinen.
Bygningsenergidirektivet (EPBD):
Gjennom EØS-samarbeidet er Norge forpliktet til å følge EUs bygningsenergidirektiv. Dette direktivet stiller nå konkrete krav til antall sykkelparkeringsplasser per kvadratmeter i alle nye næringsbygg og boligblokker. Siden prosjektet på Randaberg kombinerer butikk med over 100 leiligheter, utløser dette de matematiske formlene i Brussel.
Utbyggeren har ikke noe valg; å bygge færre plasser ville i teorien vært et brudd på de harmoniserte tekniske forskriftene (TEK) som Norge har importert.
FN, Agenda 2030 og «Smartbyen»:
Norge har signert FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). Spesielt Mål 11 (Bærekraftige byer) krever at vi bygger nabolag der bilen blir overflødig. Strategien kalles «Infrastruktur først»: Man bygger de 481 plassene i dag, slik at de som flytter inn i fremtiden ikke skal ha noen unnskyldning for å eie bil.
Dette kobles direkte til konseptet om «Smartbyen», der sykkelkjelleren fungerer som et digitalt knutepunkt med app-styrte låser, felles el-lastesykler og ladeinfrastruktur styrt av intelligente systemer.
Statsforvalteren fungerer som en lojal kontrollør:
Statsforvalteren i Rogaland fungerer som statens vaktbikkje for at disse internasjonale avtalene faktisk blir gjennomført lokalt. Deres jobb er ikke å vurdere om Randaberg trenger 481 plasser i dag, men å sikre at «Nullvekstmålet» overholdes. Dette er en politisk avtale som sier at biltrafikken ikke skal øke selv om befolkningen vokser.
For å nå dette målet, tvinges utbyggere til å prioritere sykkelen – uansett hvor tomme dagens stativer måtte være.
Når man graver ut den enorme sykkelkjelleren på Randaberg, graver man ikke bare et hull i jorda; man graver ut fundamentet for en ny samfunnsmodell. Det som ser ut som et isolert «tullevedtak», er i realiteten det fysiske sluttproduktet av Protokoll 31, EUs-rettsakter og globale bærekraftsmål.
Problemet er det enorme gapet mellom de visjonære planene på papiret i Brussel og den faktiske hverdagen til folk i Rogaland. Mens byråkratiet feirer de 481 plassene som en seier for klimaet, er det de lokale utbyggerne – og til slutt kundene og boligkjøperne – som sitter igjen med regningen for en fremtid myndighetene har bestemt at vi skal ha.
Det planlagte prosjektet på Randaberg med 481 sykkelparkeringsplasser under bakken innebærer betydelige kostnader og ringvirkninger for både utbygger, beboere og lokalsamfunnet. Å bygge sykkelparkering i en utgravd kjeller er drastisk dyrere enn tradisjonelle stativer på bakkenivå.
Estimater for underjordiske parkeringsanlegg i Norge ligger ofte rundt 300 000 kr per biloppstillingsplass. Siden man får plass til omtrent 8–10 sykler på arealet til én bil, kan man anslå en ren byggekostnad på 30 000 – 40 000 kr per sykkelplass. For 481 plasser kan dette utgjøre en investering på mellom 14 og 20 millioner kroner utelukkende for sykkelparkeringen. Utgraving i løsmasser koster typisk mellom 500 og 1 500 kr per kubikkmeter.
Med 481 plasser kreves et betydelig volum som må fjernes, noe som øker prosjektets CO2-avtrykk og transportbelastning i anleggsperioden.
Konsekvenser for lokalbefolkning og boligkjøpere:
-Høyere boligpriser: Kostnadene ved slike rekkefølgekrav veltes normalt over på de 100 planlagte leilighetene. Dette kan gjøre boligene betydelig dyrere for unge og førstegangskjøpere.
-Redusert bilparkering: Antall bilplasser reduseres fra over hundre til rundt 90. Dette kan skape utfordringer for barnefamilier og eldre som er avhengige av bil for storhandel, til tross for nærheten til sentrum.
Konsekvenser for næringsliv og butikk:
Endret kundemønster: Mens syklister ofte handler oftere, handles det mindre per gang sammenlignet med bilister.
For en storbutikk som Coop Mega kan reduksjonen i bilplasser påvirke omsetningen fra kunder som foretar store ukeshandlinger.
Konkurransefordel eller ulempe?:
Butikken kan miste kunder til andre sentre med bedre biltilgjengelighet, men kan samtidig tiltrekke seg de over 35 % av befolkningen som bruker sykkel aktivt i sommerhalvåret.
Konsekvenser for kommunen:
Politisk storm:
Saken har allerede skapt «storm i kommentarfeltet» og kritikk fra lokale politikere som mener kravene er «direkte frakoblet» virkeligheten på Randaberg. Vedtaket setter en standard for all fremtidig sentrumsutvikling i Randaberg, der utbyggere må prioritere kostbar sykkelinfrastruktur for å få godkjent sine prosjekter.
Jussen:
Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Det indre markedet er basert på et felles regelverk med lik praksis. De fire frihetene – fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet, fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene. En forutsetning for å opprettholde våre rettigheter i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare.
Dette kalles forvirkninger.
I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at:
Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA (EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen. På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
Disse er selvfølgelig bindende.
(St.prp. nr. 100, 91/92), her fra regjeringens side. Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både FØR og ETTER at lover vedtas i Norge.
Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonale lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom. I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
-Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.
Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling. For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har FORRANG foran NORSKE avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde. I des. 2023 sikret et bortimot samlet Storting total forrang. Nå har vi det sort på hvitt at EU bestemmer. Det finnes INGEN hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres når EØS avtalen er sagt opp.
Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.
«Fun facts»:
Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder også det som kommer i fremtiden. Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt.
Det finnes ikke.
Veto eller reservasjonsrett:
Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse. Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett. Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd. Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett bevares i møte med EUs krav. Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen, gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder. Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
Planen går tilbake til 40 tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges. Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge. Selv om styrt norsk presse og våre folkevalgte presenterer det slik.
Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen.
-jussen gjelder alle parti
-uansett hvem som sitter i statsministerstolen.
-uansett samarbeid på tinget.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse