Alversaken – endelig omtalte pressen saken. Eller? – del 1

Norge er internasjonalt beryktet for barnevernet vårt, og nå skal vi omtale enda en slik sak. Det har i noen år pågått en sak som noen kaller «Alver-saken» eller «flyttefotsaken», som er sentrert til Alver kommune i Nordhordland. Vi har sett litt på saken og kommer trolig til å skrive litt om den det neste halvåret.

Hvordan denne barnevernssaken startet, hvorfor barnevernet rykket inn med politi og hentet ut barna og hvordan denne saken har fremskredet fra den gang og frem til i dag kan det hende vi kommer tilbake til på senere tidspunkt, men tema for denne gjennomgangen i tre deler blir pressens omtale av saken samt mentaliteten som råder blant politikere involvert i saken.

Vi er som kjent meget harde kritikere av pressen, eller den delen av pressen som gjerne kalles konsernmediene eller «msm», og vi er likedan i denne saken sterkt kritisk til hvordan avisen Strilen har opptrådt.

Bakteppe:

Jeg må komme med en kort redegjørelse for bakteppet for det jeg skal skrive nedenfor. Foreldrene som i denne saken har blitt fratatt barna sine har en hjelpegruppe, som prøver å gi støtte og hjelp til å belyse saken og å få gjennomslag for enkelte av denne partens krav. Disse har også gjennomført en form for aksjoner hvor personer fra hjelpegruppa samt andre personer som har villet bidra har møtt opp på kommunehuset i Alver. Vi har spurt den ene forelderen om hva hensikten med disse oppmøtene har vært, og fått følgende svar:

Hensikten med vår tilstedeværelse er å få politikerne og kommuneledelsen til å lytte til det budskapet vi har å formidle og påpeke at de har ansvaret for de handlingene som barnevernet utfører i stedet for å sverte/henge ut de som er offer i saken.

Endelig skrev pressen «om saken».

I slike saker er det erfaringsmessig nesten umulig å få pressen til å granske den offentlige myndighets opptreden. Pressen er nesten alltid helt stille, eller eventuelt retter de kampanjer mot «den svake part», altså borgeren, som er i konflikt med «systemet». Men det finnes jo noen få unntak og eksempler gjennom historien hvor pressen har villet gjøre det som i hvert fall offisielt er uttalt som deres oppgave, så mulig det var et lite håp hos foreldrene i hjelpegruppen da journalist Tobias Lucey fra lokalavisen Strilen tok kontakt. Men da henvendelsen fra journalisten lød slik, forsvant nok håpet fort:

Eg forstår at di eiga barnevernssak er ein viktig bakgrunn for engasjementet ditt. Denne artikkelen skal likevel ikkje gå inn i den private saka di eller behandlinga av henne i rettssystemet. Eg ber deg difor om å avgrensa svara til aksjonane, rollene til deltakarane og kritikken som kjem fram i spørsmåla. Du må gjerne forklara kva de ønskjer å oppnå med engasjementet, men utan å gå inn i detaljane i di eiga sak. (Fra henvendelsen fra avisen Strilen til ene forelderen før artikkelen ble publisert)

Avisen skulle altså slik vi ser det skrive om saken, men uten å skrive om saken. Eller de skal ikke skrive om barnevernssaken, som dette jo egentlig handler om, men bare om aksjonene og hjelpegruppen. Forelderen blir spurt om å grunngi hvorfor de aksjoner, men med beskjed om å ikke snakke om barnevernssaken som jo er grunnen til at de aksjonerer.

Avisen hadde nemlig bestemt seg for å lage en nynazist-vinkling i stedet:

Om det stemmer at det var reelle nynazist-elementer involvert skal jeg komme tilbake til i del 2 av denne serien, men som dere da skal se er ikke det helt entydig, for å si det mildt.

Den som får pryde artikkelforsiden er lokalpolitiker Kenneth Murberg fra Senterpartiet. Murberg fremstår ut fra det vi har av informasjon som hjelpegruppens mest iherdige politiske motstander. Murberg har på egen hånd drevet en form for kartlegging av hjelpegruppen og de andre mer perifere som har bidratt, samt gått til ganske harde frontalangrep utad mot aktivistene. Vi kan ikke si at all kritikk fra Murbergs side nødvendigvis er helt urimelig, men rollen han har inntatt fremstår for oss som noe merkelig.

Artikkelen og vinklingen til Strilen har etter min mening så mange problematiske elementer at det ville blitt veldig omstendelig å gå gjennom alt, men jeg skal trekke ut noe.

De to verste elementene fra vinklingen til Strilen kommer frem allerede i overskriften. Det ene åpenbare er koblingen til nynazister, men det andre er budskapet politiker Murberg får komme med: om at saken er nærmest å regne som tapt for foreldrene og hjelpegruppen. Dette er svært grovt av både Murberg og Strilen. Alle har riktignok lov å tenke at det er en ganske dårlig strategi å la folk med «rufsete renomé» eller oppførsel fronte saken, og dermed gi dårlig reklame til saken din, men som offisiell representant har du absolutt ikke anledning til å offisielt uttale at en barnevernssak er tapt fordi du sterkt misliker enkelte deltakeres ideologi eller politisk standpunkt. En barnevernssak (eller andre saker, for den saks skyld) er ikke en kommersiell reklamesak hvor det som avgjør om du har en sjanse eller ikke er den reklamemessige polerte overflaten, eller politiske standpunkt til involverte personer. For å lage en parallell har ikke en politimann anledning til å si: «jeg ser du har anmeldt dette lovbruddet, men jeg har også lagt merke til at du har fått hjelp og støtte av en person med dette politiske ståstedet, så da har du i utgangspunktet tapt saken din. Saken din vil rett og slett bli henlagt siden han som hjalp deg har dette politiske ståstedet som jeg misliker veldig».

Strilen har ikke bare valgt nynazist-vinklingen, men latt artikkelen i stor grad bli Murberg, «maktens» eller «systemets mann», sitt talerør. I tillegg klarer Strilen og Murberg selv å få vinklet det slik at offeret i saken i stor grad er politikerne, og aller mest Murberg selv. For eks. fikk Murberg et varsel mot seg inn til Senterpartiet sentralt for å koble den ikke-nynazistiske hjelpegruppen til nynazisme:

Videre kommer det enda en velkjent «triks», her er det en av de omtalte «nynazistene» som har fått en lang rekke spørsmål fra Strilen, blant annet dette:

Murberg er igjen offer. Men når det er sagt er det naturligvis utrolig mye elendig oppførsel i norske kommentarfelt og på sosiale medier, og hvis han har fått rene trusler etter straffeloven der er dette naturligvis ikke greit. Men legg merke til hvem truslene har kommet fra? De har i så fall ikke kommet fra noen involvert i Alversaken; ikke fra hjelpegruppen og ikke en gang fra «nynazisten». Likevel synes journalistene dette er noe Alver-aktivisten bør svare for. Dette må nok sees i en bredere eller et mer overordnet perspektiv, for dette er ikke bare enda en «journalistisk» metode, men også en mer generell mentalitet som faktisk er et symptom på wokismens brutale inntog i Norge, hvor helt vage koblinger basert på følelse-parameteret i tillegg til avvikling av individet er det styrende. «Logikken» er som følger:

• En person dokumenterer noe, med film,
• Filmen legges ut slik at alle kan se den (dette kan være et problematisk virkemiddel, men noen ganger også det eneste riktige),
• Andre og fremmede personer man ikke kjenner eller styrer (man styrer jo sjelden andre personer) blir sinte over det som fremstilles,
• Disse sinte personene opptrer dårlig eller truer den som dokumentasjonen dreier seg om,
• Personen som dokumenterte og la ut må svare for de helt fremmede personene han ikke kjenner eller kontrollerer sin opptreden: et annet voksent menneske gjorde slik, og det er jeg som må svare for det.

I det bredere bildet er dette naturligvis avviklingen av individets ansvar for egne handlinger, men også en del av den norske wokismens gruppe- og følelsesmentalitet. Men dette kan også fungere som en ganske kraftig sensurmekanisme, noe det stadig også utnyttes som.

Spørsmål 11 fra bildet over, samt spørsmål 12 nedenfor, dreier seg om samme ting, nemlig politisk ståsted de den ene aktivisten som skal brukes i svertingen av hjelpegruppen:

Og dette:

Journalisten legger i hvert fall ikke noe skjul på at han tenker at en aktivists politiske ståsted er relevant for en barnevernssak.

Jeg finner det ellers ganske fascinerende å se i artikkelen til Strilen at de fører opp og siterer paragrafer fra Vær Varsom Plakaten (VVP) for å så rett under overtre og bryte den samme paragrafen ganske heftig, noe jeg kommer tilbake til i del 2.

Det geniale med nynazist-vinklingen

Det geniale i å fronte nynazistene-vinklingen – altså genialt hvis du skal sverte og knekke de som kjemper for foreldrene i barnevernssaken – ligger i to ting. Selv om avisen henvender seg til foreldrene og hjelpegruppen med spørsmål og ber om deres uttalelse, altså gir dem «muligheten til å komme med sin versjon» osv, er jo nynazist-vinklingen såpass absurd og drøy, og kan ikke oppfattes som annet enn et grovt overtramp, slik at sjansen for at foreldrene og hjelpegruppen skygger banen og ikke vil ha noe med avisen å gjøre er stor.

Men de to som omtales som nynazister/rasister navngis, og da kommer det geniale inn. For da får disse to tilsvarsrett, etter VVP.

Resultatet av alt dette er at de to «nynazistene» blir de to som utad blir hovedrepresentanter for barnevernssaken! Med VVP som et slags alibi for avisen, til og med.

De vanlige metodene

Jeg ser meg nødt til å sitere meg selv fra denne gjennomgangen, hvor jeg skriver om pressens metoder. Der dreide det seg riktignok om de store temaene på den globale verdensscene, som krig og geopolitikk, eller økonomi, og hvordan pressen i stor grad er kontrollert av, eller er «vaktmester», for de dype pengeinteressene. Jeg sakser:

Pressens metoder oppsummert, i prioritert rekkefølge med det viktigste først:

1. utelatelse (eller løgn ved utelatelse): å være helt tyste om de viktige sakene/tingene,
2. utelate det viktigste med sakene når de først må skrive om de viktige sakene,
3. notorisk personfokus (for å dra oppmerksomhet vekk fra det viktige),
4. svertekampanjer og angrep mot personer som kan være trusler mot det riggede systemet,
5. ren løgn.

Og naturligvis brukes gjerne flere av disse metodene samtidig i samme kampanje.

Kjenner du igjen noen av ovennevnte metoder hos saken til Strilen?

Jeg antar man ikke trenger å være spesielt analytisk for å lett gjenkjenne metode nr. 2, 3 og 4 i full bruk og i kombinasjon; et tydeligere eksempel skal man vel lete lenge etter.

Men igjen, var det faktisk nynazister involvert i hjelpegruppen? Det skal jeg se på i del 2, samt mer om VVP.