Pressens rolle og gjensidig forsterkende illusjoner

Nå skal jeg skrive litt om den norske pressen igjen, og det handler i den forbindelse om én av de mange dyptgående illusjonene som sitter brent godt fast i Norge. Det som fikk meg til å skrive dette innlegget om pressen er at jeg har overhørt, eller deltatt i, en del samtaler de siste årene om pressen. I disse samtalene uttrykkes det gjerne skuffelse over at pressen fremstår som en propaganda-aktør, og over at de sprer misinformasjon. Man er altså kritisk til at pressen gjør dette, og man er sågar skuffet over det. Som om det er noe som har sviktet her.

Skribenten George Gooding har etter min mening skrevet en del bra om både pandemien, og ikke minst pressen. Temaet for dette innlegget har blitt ytterligere aktualisert ved noe han har skrevet om pressen i det siste, som jeg også skal komme tilbake til lenger ned.

Hva er pressens reelle rolle?

Nå skal jeg gå rett i strupen på det jeg mener er den mest seiglivede illusjonen om pressen, en illusjon som ofte gjør samtaler om den norske hovedstrømspressen (herfra bare kalt pressen), litt merkelige. Noen vil mene at den beskrivelsen jeg her skal komme med er for radikal, men jeg mener dette er virkeligheten og at temaet derfor må omtales akkurat slik jeg her skal gjøre det.

Å forstå hva som er den reelle rollen til pressen (som bransje) er et av de viktigste første skritt for folk som skal prøve å orientere seg i løgntåken som nå er rundt oss på alle kanter. Kort formulert har pressens nåværende rolle ingenting med sannhet eller ekte informasjon å gjøre; det som før het journalistikk. Pressens reelle rolle nå er å spre og promotere gitte narrativ. I mange tilfeller er dette det samme som ren propaganda, men et narrativ må ikke i alle sammenhenger være et negativt ladet ord. I mange andre tilfeller er dette også synonymt med ren løgn, men må ikke være det.

Endring av pressens rolle har jo skjedd over tid, og jeg skal ikke gå inn på det historiske og politiske her, men kan kort si at den sentrale utviklingen mot der vi har kommet i dag startet fra ca. år 1909 og spesielt de påfølgende tiårene, det hele med utspring i Storbritannia. Den fulle transformasjonen av pressens rolle kan man kanskje si var fullendt rundt år 2000. Som anekdote kan jeg tillegge at det også var omtrent rundt år 2000 at en redaktør i en av de største norske aviser erklærte foran sine ansatte i et internt møte at fra nå av skulle de bare drive med propaganda.

De positive konsekvensene av å punktere illusjonen

Det er nok en del personer i Norge som innerst inne vet at informasjonen fra pressen ikke er helt til å stole på. Men blant annet latskap, bedagelighet og ønsket om en forenklet tilværelse gjør at man tar den enkle løsningen hvor avisa eller tv’en blir en lettvint måte å kjapt få servert “informasjon” på. Når man ser på TV lener man seg bokstavelig talt tilbake i sofaen og blir servert korte øyeblikk med lyd og bilde og “informasjon”. Men for at denne handlingen skal virke rasjonell (og ikke et resultat av latskap og bedagelighet), så må jo disse tv-seerne og avisleserne overfor seg selv og andre late som at pressens rolle faktisk er å servere ekte og sann informasjon. For det å med viten å vilje la seg servere “informasjon” fra et sted man vet driver med fiksjon og falske narrativer er jo en sterk irrasjonell handling. Og å åpent innrømme at man er irrasjonell vil man jo ikke. Dermed går folk rundt å later som. Og da har pressen faktisk fått en gratismulighet til selv å late som; late som de driver med ekte informasjon, sannhet og journalistikk. Når så både folk og presse sammen går rundt å later som, blir illusjonen gjensidig forsterket, og til slutt til en seiglivet “virkelighet”.

Det å fullstendig ta inn over seg at dette er en illusjon, og ikke minst slutte å faktisk snakke med andre som om denne illusjonen er en sannhet, har faktisk noen veldig positive, og veldig viktige konsekvenser. For den enkelte rent personlig utgjør det faktisk en lettelse. Alt det strevet det er med å skulle “faktasjekke” artiklene i avisene kan legges på hylla. Å faktasjekke hver artikkel eller nyhetssending er et veldig tungt og tidkrevende arbeid, men siden pressens rolle er å være skaper og promotør av narrativer, ganske likt det som skjer i Hollywood når det der lages film, så gir det jo ingen mening å skulle streve med å finne ut om det er sant eller ei. Du fakta sjekker jo normalt sett heller ikke en spillefilm på kino?

Er for eks. Aftenpostens artikkel sann eller ikke sann? Det spiller jo ingen rolle. Du kan (og bør) forholde deg til den som en fiksjon eller i beste fall som et helt vridd narrativ, og snakke om den til andre som at den er nettopp det; nemlig en fiksjon eller et narrativ.

Den andre positive konsekvensen er at ved å ta inn over seg at pressens rolle i dag er å gi oss (falske) narrativer og propaganda (manufacturing consent og massedannelse o.l.) så vil den seiglivede illusjonen om at de driver journalistikk, sannhet og ekte informasjon etter hvert punkteres. Det er faktisk bare ved å begynne å “kalle en spade for en spade” rent retorisk og i samtaler at den illusjonen vil sprekke.

Jeg skal nå gjøre en veldig grov inndeling av den norske befolkningen, i to grupper; gruppe 1 – de som kjemper med nebb og klør for det bestående, og mot fundamentale endringer. De vil beholde ting slik de er, i det store og hele. Disse godtar noen endringer, men bare bittesmå og helst kosmetiske. Dette er det store flertallet av befolkningen, den kompakte majoritet, gjennomsnittsamfunnet eller main stream-samfunnet (kjært barn har mange navn). Gruppe 2 er de som er veldig kritiske, og både ønsker og jobber for å få til fundamentale endringer. De fleste i Gruppe 1 får nærmest all informasjonen sin fra den nevnte pressen, men alle i denne gruppen snakker som om pressens rolle er å gi sannhet og ekte informasjon. Gruppe 2 er meget kritisk til mye og mangt, og noe ganger til alt og alle, så også til pressen, men selv i denne gruppen snakker veldig mange faktisk også som om pressens rolle egentlig er å gi sannhet og ekte informasjon.

Og dermed blir resultatet til slutt to ting; at man har snakket såpass lenge om keiserens flotte klær, at man ikke ser at han er naken. Og at han får lov å være naken.

Den siste positive konsekvensen av at befolkningens illusjoner om pressen punkteres, er at det da ikke lenger blir mulig heller for pressen selv å leve i sin egen illusjon. Enten vil de måtte endre seg (keiseren må kle på seg), eller så vil de bare død ut (keiseren vil fryse ihjel), enkelt og greit,. Begge deler vil egentlig være bra, og per i dag også faktisk livsviktig.

Pressen er helt avgjørende for alle kriger

Under pandemien var det falske narrativer på løpende bånd, som vi i Lov og Helse har skrevet mye om, for eks her og her. Men det er også viktig å være klar over at pressens roller ifm. de store krigene er helt avgjørende. Det er ikke mange storkriger eller verdenskriger som hadde kunnet finne sted uten pressens iherdige jobb med å bygge opp propaganda i årene før, en rolle som også var helt avgjørende for for eks. krigene mot Irak, Libya og Syria. Denne rollen utøver de også nå til fulle når det gjelder en mulig tredje verdenskrig mot Russland. Hvis det bryter ut tredje verdenskrig med katastrofale følger for Norge og menneskeheten må du være helt klar over at det ikke kunne skjedd uten pressens iherdige innsats. Bare legg merke til det – det har ikke vært én artikkel i norsk presse som demper konfliktnivået, ikke én, hver eneste en gjør det motsatte.

Det mange for øvrig ikke er klar over er for at deler av pressens rolle som kreatør og promotør av narrativer faktisk til dels er formalisert:

Pressen skal altså mot å få penger videreformidle myndighetenes meldinger, dette er som dere ser lovpålagt hvis Helsedirektoratet eller departementet bestemmer det. Dette innebærer kanskje at det til og med er straffbart for pressen å gå i mot statens narrativer ved pandemi, selv om det er misinformasjon eller regelrett falske narrativer?

Og nå har jeg ikke en gang begynt å snakke om at norsk hovedstrømspresse får statsstøtte, som jeg bare skal nevne kort nå. Tenk det, avisene får penger fra staten og likevel går folk rundt å hevder vi har uavhengige medier? Da er vi tilbake til det illusjonsmarinerte Norge igjen.

Når pressen tydelig viser frem sin reelle rolle

Av og til kommer det dog derimot snikende frem informasjon som er egnet til å punktere tidligere narrativ, og da er pressens rolle å være helt tyst og ikke si er ord om det. Det jeg av og til undrer meg litt over er folk som da raser og er overrasket over at pressen er tyst, for da snakker jo disse folkene som om pressens rolle er å gi ekte og viktig informasjon og sannhet. Det er jo å plutselig snakke som om keiseren har klær, igjen. Men i det øyeblikk du innser hva pressens rolle egentlig er, blir det hele helt logisk og ikke noe å verken bli bestyrtet over eller undre seg over.

Mange vil nok si at jeg går for langt, men jeg vil hevde at jeg ganske enkelt regner sammen 2+2 og får tallet 4. Det er uendelig med bevis for akkurat det jeg her beskriver.

Jeg skal ta frem noen få eksempler.

Eva Stenbro, journalist og styremedlem i Amedia, kom for noen dager siden med denne bredsiden mot Svein Østvik. Jeg skal ikke gå inn i debatten om Østvik, poenget her er det Stenbro skriver om pandemien. I innlegget sitt opprettholder og forsterker hun hvert eneste (løgn)narrativ og illusjon om pandemien, hver eneste en, selv om alle for lengst i realiteten er avslørt. Jeg har knapt sett et såpass langt innlegg om pandemien omtrent uten noe rot i virkeligheten på noe felt. Alle illusjonene lever videre, enda det med helt enkle journalistiske virkemidler lar seg gjøre å pulverisere omtrent halvparten av illusjonene fra pandemien umiddelbart, og med ytterligere ekstra innsats og undersøkelse kan de fleste (kanskje alle) illusjonene blant den siste halvparten også fordufte. Men “journalistenes” rolle er som nevnt ikke å gjøre dette.

Et annet eksempel er ifm. at vi i Lov og Helse har vært i kontakt med Nettavisen og sjefsredaktør Stavrum flere ganger om det jeg vil kalle rene propaganda-artikler de har levert om pandemien. Det morsomme var at den alle første henvendelsen vår, der vi kritiserte Nettavisen for desinformasjon i et par artikler med Preben Aavistland fra FHI, faktisk ble besvart 21. mars 2021 av Stavrum. Han svarte da blant annet at Aavitsland var fagmann og en naturlig kilde, enkelt og greit, men han svarte også dette:

Hvis du kan dokumentere dine påstander, så skal du få svar.

Vi tok ham på ordet, og skrev, og deretter sendte dette til ham (og de to journalistene):

Aavitsland og Nettavisen: vaksinert blod – Foreningen lov og helse

Narrativene: analyse av Aavitsland og Nettavisen – Foreningen lov og helse

Vi har aldri fått svar. Etter purringer og kanskje til sammen nærmere 10 forespørsler; ingenting. Helt tyst. Vi har heller ikke sett en revurdering av deres opprinnelige artikler, ei heller en oppfølgingssak hvor for eks. Aavitsland blir konfrontert eller stilt kritiske spørsmål.

Eller hva med dette som ble tatt opp av skribenten Lars Birkelund, som skriver om et ganske unikt og særdeles viktig arrangement på Litteraturhuset i Oslo 24. februar. Dette er altså meget prominente og internasjonale navn innen akademia, som med tung begrunnelse har et helt annet syn og andre analyser av det bokstavelig talt livsviktige temaet vedrørende krig, og spesifikt krigen i Ukrainas samt krigsoppbyggingen mot Russland o.l. En ekte presse, eller en presse som har noe som helst med ekte journalistikk å gjøre må møte opp og dekke et slikt arrangement eller dekke det, de har rett og slett absolutt ingen valg her. Men som Birkelund sier:

PST var helt sikkert der. Men ikke NRK, Nyhetsdeksen TV 2, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen, VG-huset, Bergens Tidende eller noen av de andre NATO-mediene. De har i hvert fall ikke omtalt arrangementet.

Naturligvis var de ikke der, det ville jo vært å i så fall drive med journalistikk. Men deres rolle er jo nettopp å ikke dekke noe slikt, det ville jo bryte med de gitte narrativene de skal promotere.

Eller hva med denne, en stor og ekstremt viktig konferanse vedrørende pandemien med en rekke topp fagfolk fra hele verden som ble avholdt november 2022 – var pressen der da? La oss se, denne gangen med Steigan.no’s ord:

Men nei, det var total medieboikott mot denne konferansen. Aftenpostens redaksjonsledelse ble invitert, men svarte: «Vi dekker ikke slike arrangementer.» Hva vil det si? Dekker ikke Aftenposten internasjonale konferanser med høyt kvalifiserte fagfolk fra mange land?

Aftenposten er jo faktisk ærlige her, de sier rett ut at de ikke dekker slike arrangementet. Og for å svare på spørsmålet i sitatet over med fare for å gjenta meg selv – nei pressens oppgave er som Aftenposten ærlig nok påpeker ikke å gi deg den viktige og ekte informasjonen, men noen ganske få og som oftest ganske falske narrativer. Og hvis deres narrativer blir plukket i stykker eller raser sammen, er deres oppgave å være som Nettavisen og Stavrum – helt tyst.

Jeg kunne fortsatt å dokumentere med å ta frem lignende eksempler til dette ble en bok i flere bind med, men stopper her.

Goodings kritikk av pressen

Som nevnt i starten har George Gooding tatt for seg det med at pressen er helt uinteressert i annen informasjon enn det som støtter de (falske) narrativene. I en Substack-artikkel skriver han om en studie på munnbind utført hos FHI. Som mange nå vet var munnbindtiltakene i pandemien ren narrativ-basert og null fag/vitenskap. Fordi på våren 2020 visste alle de faglige miljøene at generell og “bred” munnbindbruk i befolkningen ikke ville kunne ha noe virkning på en pandemi, men noen få måneder senere “visste” alle at dette var et utrolig bra, nyttig og viktig smittevernstiltak. Som sagt, 100 % falskt narrativ og 0 % fag/vitenskap.

Når så FHI gjør en studie angående munnbind, og finner ut det man visste i mars 2020 (men som man “glemte” fra omtrent august 2020) så er jo pressen helt uinteressert i dette. George Gooding skriver:

Fra tidligere har vi hatt DANMASK-studien som ikke fant noen statistisk relevant forskjell mellom de som brukte munnbind og de som ikke gjorde det… Nå har FHI altså funnet noe lignende, selv om studien deres har svakere sikkerhet enn DANMASK-studien.

Det er nå to uker siden denne FHI-studien ble offentliggjort. Ifølge Atekst er det ikke en eneste nyhetskilde i Norge som har nevnt den. Forfatterne av studien har bekreftet til meg per e-post at ingen i norsk presse har kontaktet dem om studien.

Slik var det også med FHIs koronabrille-studie. Norsk presse var interessert da FHI inviterte til å melde seg på en studie som skulle sjekke om det hjalp å bruke briller for å unngå COVID. Desember 2022 publiserte FHI resultatene sine; null interesse fra norske medier. Hvorfor det?

Og svaret på hans spørsmål er, som nevnt: pressens rolle er å skape og bygge opp gitte narrativer, slik at man kan si at pressen her faktisk gjør jobben sin når de er helt tyste. Til slutt kommer Gooding inn på det som er et av mine poeng med denne gjennomgangen:

DANMASK-studien møtte den samme stillheten fra norsk presse. Da jeg spurte journalister som hadde skrevet om munnbind tidligere hvorfor de ikke hadde skrevet om DANMASK-studien, fikk jeg aldri svar.

Og Gooding avslutter med å omtrent være like krass mot pressen som jeg er, når han sier følgende og dessverre helt korrekt:

Vi har ikke en fri og uavhengig presse, vi har en presse som er opptatt av å beskytte falske narrativer de deler sammen med myndighetene.

Det Gooding her gjør er altså å omtale keiseren som det keiseren faktisk er, nemlig naken. Hvis flere begynner å gjøre dette vil den voldsomme skaden pressens virksomhet nå utgjør dempes betraktelig. Skadevirkningen er nemlig uløselig knyttet til illusjonen om at pressens rolle er å gi deg sann og ekte informasjon.

I et annet innlegg, hvor Gooding kritiserer pressen for dennes måte å dekke temaene Trump og Russland på, skriver Gooding:

Jeg mener ganske bestemt at journalister viser om de er ekte journalister dersom de klarer å ivareta presseetikken og pressens prinsipper i møte med dem som fortjener det aller minst. Jeg mener også at nesten samtlige akkrediterte journalister i vår tid stryker på denne testen, på flere områder.

Dette er en god definisjon av hva journalistikk er. Men fellen man fort kan gå i her, som allerede nevnt, er å innbille seg at pressens rolle er å drive med nettopp dette (journalistikk), og deretter samtale med andre som om det er slik. Det er da samtalene egentlig blir “litt rare”, og det er også da det ofte avstedkommer ubegrunnet skuffelse og frustrasjon.

PS jeg er klar over at det fortsatt er bittesmå unntak fra den fordømmende beskrivelsen jeg her kommer med. Det finnes fortsatt av og til en og annen ansatt i pressebransjen som faktisk virkelig prøver å finne frem ekte informasjon og som snakker imot de promoterte narrativene. Men dette er unntakstilfeller og ikke noe som lenger karakteriserer bransjen. Disse personene må også i de fleste tilfeller etter hvert forlate bransjen, fordi de driver med noe helt annet enn det som er bransjens etablerte og reelle rolle.

Dette innebærer at observasjoner av denne “rødlistede arten” ikke bare er svært sjeldne, men i disse tider i ferd med å bli helt utryddet, med de katastrofale følger det har.