Endringene i smittevernloven – noen nøkkelpunkter

Som mange av oss fryktet ble de foreslåtte endringene i smittevernloven vedtatt 04. januar 2024. Den sentrale problemstillingen er naturligvis hva endringen har å si, både rent juridisk og ikke minst i praksis. Det første går det nok an å si noe om allerede, mens det sistnevnte er noe vi vil få se i fremtiden.

Jeg skal her veldig kort dra ut det som per nå kan sees som noe av det viktigste i de vedtatte endringene. En av konsekvensene som allerede er omtalt en del ganger er at fra nå av kan regjeringen vedta isolasjon og karantene uten å gå via Stortinget, og i praksis vil dette si at Helsedirektoratet ved for eks. Guldvog og Nakstad legalt kan fatte beslutningen. Dette handler altså om såkalt demokratisk kontroll, og noe som er et særdeles viktig punkt. Dagsavisen skrev om tematikken den 08.01 hvor de blant annet skrev:

Lovendringen innebærer at regjeringen snart kan innføre isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.

Og videre:

Den nye lovparagrafen gjelder ikke for spesifikke sykdommer, men for alle «allmennfarlige smittsomme sykdommer». (mine uthevinger)

En særdeles viktig side av en lov er hvor den har sine begrensninger, noe som fort kan glemmes, spesielt av oss som ikke er jurister. Professor Morten Walløe Tvedt, som har vært en skarp kritiker til forslaget til endringer påpeker nettopp et slikt poeng, når han omtaler det at den gamle § 4-1 hadde en slik begrensning, mens i den nye er dette fjernet:

– Hver gang det fattes nytt vedtak for sju dager etter paragraf 4-1, må det begrunnes hvorfor isoleringen er nødvendig, og det må gjøres av avveining av helhetlige samfunnsmessige hensyn, ikke bare smittevernhensyn. I den nye paragraf 4-3a er det ingen tidsbegrensning for hvor lenge isolasjon, karantene eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten skal kunne gjelde, påpeker Tvedt. (mine uthevinger).

Og så om det minst like viktige nødvendighetskravet:

– Hvis en sammenligner ordlyden i smittevernlovens paragraf 4-1 og nye 4-3 a, så stiller 4-1 et vilkår om at tiltak som isolasjon må være «nødvendig for å forebygge». Det vilkåret er ikke gjentatt i 4-3 a, sier Tvedt, som mener at denne forskjellen gjør at listen ligger litt lavere for å pålegge isolasjon etter paragraf 4-3a enn etter 4-1. (mine uthevinger).

De har altså fjernet “nødvendig for å forebygge“, (min utheving). Det er altså ikke slik at nødvendighetskravet er borte, for § 1-5 gjelder fortsatt. Ref. høringsbrevet sies det “hjemmelen gir Kongen mulighet til å fastsette forskrifter om isolering og smittekarantene, men kan bare benyttes så lenge det er nødvendig og forholdsmessig i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen“.

Alle ser her vel hva som har skjedd her – fra at nødvendigheten (og forholdsmessigheten) var ganske presist rettet mot en viss segment av en smittesituasjon, nemlig “…for å forebygge“, så har det blitt til at nødvendigheten (og forholdsmessigheten) er mer vagt knyttet til “…enhver tid gjeldende situasjonen“

Walløe Tvedt kommenterte dette slik:

– Proposisjonen der regjeringen foreslo loven til Stortinget diskuterer i liten grad hva som er «andre begrensninger i bevegelsesfriheten». Dette gjør myndigheten etter paragraf 4-3a veldig vid og ubestemt, fremhever Tvedt. (mine uthevinger).

Mitt spørsmål – finnes det egentlig noen annen grunn til å sette folk i karantene eller isolasjon enn for å forebygge smitte?

Det er mer juridisk argumentasjon også om andre temaer fra andre jurister jeg ikke har tatt opp her, og jeg anbefaler å lese hele artikkelen i Dagsavisen.

For meg ser det ut til at myndighetene nå har fått et verktøy som er mer vagt beskrevet og dermed dekker mye videre, hvor begrensningene er færre og hvor det legale kontrollsystemet er svekket. Hva dette vil si i praksis når for eks. WHO erklærer en ny pandemi eller allmenfarlig sykdom får vi bare vente å se.