“The Gell-Mann Amnesia Effect”

I artikkelen Kan vi stole på myndighetene? – DMP viste jeg til et fenomen som jeg mener Norge som nasjon trolig er helt fremst i verden på – nemlig såkalt dobbelltenkning eller kognitiv dissonans i forhold til egne myndigheter. Strengt talt gjelder dette en lang rekke temaer, og ikke bare vår oppfattelse og holdning til egne myndigheter. Den samme tematikken berøres i stor grad og enda grundigere av Trond Skaftnesmo i artikkelen Gjensyn med 1984 – del 1 og del 2.

I min overnevnte gjennomgang viste jeg til det utrolige fenomenet at de fleste borgere har personlig erfaring innen flere fagfelt/sektorer (for eks. innen sitt eget yrkesmessige fagfelt) at norske myndigheter stort sett aldri har borgernes interesser i hovedfokus, ei heller er til å stole på eller er spesielt kompetente når de først prøver, men helt samtidig med dette skjer altså følgende:

Men i neste sekund, på alle andre felter enn de 3-5 man personlig har erfaring med, opptrer man som om myndighetene er fullstendig troverdige, adekvate, gode og fullstendig til å stole på (!).

John som er en av våre lesere kom i så måte med et godt tips på et helt analogt fenomen; et fenomen jeg har tenkt på utallige ganger, og til og med omtalt, uten å vite at noen har gitt det et navn:

Kort fortalt er the Gell-Mann Amnesia Effect som følger: Du åpner en avis og leser en artikkel om et tema du kjenner godt til. I Murray’s tilfelle handlet det om fagfeltet fysikk, i mitt tilfelle dreide det seg om underholdningsbransjen. Man leser artikkelen og ser med en gang at journalisten har absolutt null forståelse for verken fakta eller sentrale problemstillinger. Ofte er artikkelen så dårlig at det i realiteten presenterer historien helt opp-ned – snur årsak og effekt helt på hodet. Jeg kaller dette “det er de våte gatene som forårsaker regn”-historiene. Avisene er stappfulle av dem.

Uansett – du leser enten med fortvilelse eller munterhet de utallige feilene i artikkelen. Deretter blar du om til neste side om innenriks- eller utenrikspolitiske saker, og leser videre som om resten av avisen er mer nøyaktig og troverdig angående for eks. Palestina enn det sprøytet du nettopp leste. Du blar altså om til neste side i avisen, og glemmer øyeblikkelig hva du nettopp erfarte. – Michael Crichton. (min egen utheving).

Dette er jo så til de grader på kornet.

Resultatet av dette

Hvordan vi har kommet dit er et langt lerret å bleke, men hva konsekvensen blir av dette er lettere å si noe kortfattet om.

En bekjent av meg spurte meg en gang hvorfor Norge har denne utrolige villigheten til å akseptere (og ofte faktisk være med på å skape) forferdeligheter, kriger og ondskap m.m. der ute i verden, eller her hjemme for den saks skyld. I det overnevnte ligger jo faktisk til dels svaret. Det er krevende å stå imot flertalls- og konsensustyrraniet i Norge, og det er krevende å virkelig søke sannheten i de mange komplekse problemstillingene her i verden. Hvis man unngår ting som er krevende, og av bedagelighetshensyn og lettvinthet slutter å være særlig nøye på hva som er sant og ikke (for eks. ved å bla om i avisen og så plutselig “tro” på det som står der), er man inne i løgnens sfære. Inne i løgnens sfære kan man ikke befinnes seg over lang tid før det går galt, spesielt hvis det gjelder den sentrale kjernemassen/flertallet av befolkningen i en nasjon.

Resultatet på sikt er, og må bli, en moralsk fullstendig forkvaklet nasjon, hvor illusjoner frenetisk må spinnes for å dekke over forkvakletheten. Som konkret eksempel blir da sluttresultatet at Norge som nasjon flyr rundt i verden og støtter, er med på eller konsoliderer all verdens ondsinnede angel-amerikanske kriger eller krigsprosjekter. Vi er faktisk én av verdens verste krigsnasjoner:

Alt dette helt samtid med at nordmenn går rundt og “tror og hevder vi er en ganske” unik fredsnasjon”.

Konsermedias manipulering og uredelige vridninger

Kjetil Tveit hadde i starten av januar et innlegg som vi gjenga for noen dager siden. Dette var et godt innlegg på mange forskjellig måter, og jeg skal trekke ut noen få ting for en kommentar.

For å ta pressen eller det jeg kaller konsernmedia først så er vi igjen inne på dette med hva som er pressens reelle rolle i dag, hvor det er to ting jeg vil trekke frem. Jeg har tidligere nevnt dette med at når maktstrukturene, og spesielt det vi kan kalle pengemakten; de som alltid står bak de store krigene – vil ha krig er det pressens rolle å bygge opp et propaganda-narrativ slik at dette blir mulig. De store krigene er faktisk umulige å få til uten konsernmedias iherdige og ofte svært villige innsats. WWI og WWII var begge vanvittig tydelige og dokumenterte eksempler på akkurat dette, men det gjelder så og si alle kriger.

En annen viktig rolle pressen har er å konservere og beskytte det grunnleggende (korrupte/råtne) politiske systemet (det politiske kartellet) vi har i Norge. Det politiske kartellet tjener i dag utelukkende den samme ovennevnte pengemakten som skaper disse krigene, og all (reell) politisk opposisjon og ikke minst selvstendig tenkning og politisk (reell) annerledeshet er en trussel mot dette. Derfor må dette knuses, svertes eller ties i i hjel. Dette forklarer den konsekvent uredelige vinklingen man alltid ser når konsernmedia omtaler noe.

Det skrikende tydelige eksempel på beskyttelsen av det politiske kartellet er det følgende: vi ser konsernmedias rolle når AP sitter ved makten, hvor pressen later som de er kritiske ved å kritisere Støre og AP m.fl, samtidig som de fremmer den falske motparten Høyre og Solberg frem mot neste valg. Når den falske motparten Høyre og Solberg er i regjering er det konsernmedias rolle å late som de er kritiske ved å kritisere Solberg og Høyre m.fl. mens de begynner å fremme AP og Støre frem mot neste valg. Fremmingen av den falske opposisjonen (Høyre vs. AP) begynner gjerne rundt 6-9 måneder før neste valg, gjerne med for eks. kose- eller hjemme-hos-reportasjer e.l. hos den “opposisjonelle” statsminister-kandidaten. Denne falske dialektikken eller dikotomien er det norske folk faktisk helt hjelpesløst fanget i.

VG i starten av januar 2025:

Et annet viktig elementet i Tveits innlegg, og da forlater jeg konsernpressen et øyeblikk, er dette med såkalt empowerment. Det verste et stort (og korrupt) og voldsomt statsapparat som det norske (kanskje relativt sett det største i hele verden) kan tenke seg er en selvstendig og reelt sett opplyst befolkning med robuste individer, rett og slett fordi en slik befolkning vil holde staten i ørene og ikke vil la staten holde på som den vil, ei heller la seg manipulere lett. Derfor må empowerment forhindres med alle midler.

Det er disse to elementene – de stødige og bevisste og faktisk velvillige stegene vi har mot WWIII nå i dag samt frykten for en befolkning med robuste og selvstendige individer – som er brillene du må ha på deg hver gang du skal prøve å forstå avisartikler fra konsernmedia eller utspill og/eller høringer fra norske myndigheter de siste årene, spesielt siden 2020.

Apropos empowement; husker du alle de gode rådene norske myndigheter gikk ut med til befolkningen om hvordan styrke sin egen fysiske og psykiske helse i perioden fra januar til mars 2020, hvor man visste det var “pandemi” i anmarsj? Nei, det husker du nok ikke, for de sa nemlig ikke ett ord om dette. Det er nemlig overhodet ikke i deres interesse.

Som et siste element skal jeg bare nevne kort dette med at Hodne i tilfellet som Tveit skrev om ble forsøkt sykeliggjort fordi han helst ikke ville få i seg vann med gift i. Dette er jo et deilig eksempel på det postmodernistiske woke-samfunnet vi har fått, hvor det å ikke ønske å få i seg gift forsøkes fremstilt som tegn på psykiske problemer og “annerledeshet”. Nå kan det faktisk tillegges at på en måte er det en reell annerledeshet i denne holdningen til gift, for bevisstheten i det norske folk på at gift kan være giftig er i dag nesten nede på et null-nivå i konsesussamfunnet. Folk ser faktisk ofte rart på en hvis en nevner noe som helst om det enorme omfanget av gift i industriprodukter, matvarer, kosmetikk eller Big Pharma-produkter. Bare selve tanken om at gift kan være giftig er altså en form for psykisk uhelse, eller i beste fall en ekstremitet/ekstrem særhet.

Den enkle løsningen

Når man har latt illusjonene fare og innsett hva som er konsernmedias reelle rolle, hvordan løser man dette som med første øyekast fremstår som et så omfattende samfunnsproblem at det nærmest er en umulig oppgave å komme det til livs eller gjøre noe med det?

Løsningen som i stor grad får oss ut av uføret ila. kort tid er overraskende enkel og banal:

Slutt å bla om til neste side og “tro” på det som står der!