Munnbind på blå resept

Dette er tredje utdrag fra romanen Frilund– Støv fra en sommerfugls vinger.
Etter Når man ikke lenger kan ta friheten for gitt og I Kina faller de døde om, beveger fortellingen seg videre inn i høsten 2020 – en tid da frykt, regler og munnbind ble symboler på lydighet.

                                                                                  *

Verden hadde blitt et kart av regler, forbud og frykt. Mennesket fikk ikke lenger tenke selv, men skulle stole blindt på selvutnevnte autoriteter.
Det stred mot min natur. Helt umulig for meg.
Så da en ny yppersteprest sto klar – på den andre siden av Atlanteren – var jeg allerede fiendtlig innstilt.
Dr. Anthony Fauci, lederen av NIAID og Det hvite hus’ ordinerte korona-prest. Med et vennlig smil og stødig røst forkynte han sin tro: vitenskapen som bibel, CNN som alter.

– Trust the science, sa han. Gang på gang. Stol på vitenskapen.

Amerikanerne trengte i januar ikke å være redde for covid. For viruset var fra Kina og holdt seg til landegrensene – det het ikke Kinaviruset – men var uansett fra Kina.
Men det å si «Kinavirus» var uforskammet. Da var du rasist.
Og rasist ville man selvsagt ikke være.

Amerikanere trengte først ikke bruke munnbind. Men så trengte de det plutselig likevel. Og snart trengte de å bruke to – utenpå hverandre. For sikkerhets skyld, siden ett munnbind allikevel ikke holdt viruset unna.

Covid-19 spredte seg nemlig gjennom pust – usynlige aerosoler, bittesmå partikler som kunne fly tretti meter i lufta og lett finne veien inn gjennom porene på et munnbind.
Så det å stå en meter eller to unna – six feet, som var Faucis tommelfingerregel – hjalp selvsagt ingenting.
Men om du hadde to munnbind, da kom det antagelig ikke gjennom. Aller helst tre.
Om amerikanere ikke fikk puste, var ikke poenget. Pusting var temmelig overvurdert uansett – det var jo det som gjorde at viruset hoppet fra person til person.
Om bare folk kunne slutte å puste!

Barn spesielt var ekle, snørrete smittebomber som måtte bruke munnbind. Selv når de gikk av bussen og ut i frisk luft, måtte de fortsette å bruke det – hånd i hånd med en voksen, uten munnbind. Det sa Fauci. Og når han sa det var det antagelig vitenskapelig bevist.

For hadde du vært hjemom og lagt fra deg mobilen før du møtte poden på busstoppet, tok viruset en pause. Men bare for deg. For barna på bussen tok viruset ikke pause – tvert imot, det ble visst bare mer ivrig ute i frisk luft.

Endelig hjemme kunne ungen ta av munnbindet og gi mamma en kos. Da kunne hun ikke bli smittet av korona.
Bare poden hadde pusset nesen og spritet hendene da.

                                                                                   *

I Norge kom den første anbefalingen om munnbind den 14. august.

Høie sto ved talerstolen, alvorstung og streng – kelneren som var ansvarlig for nordmenns helse.

Vi måtte bruke munnbind i kollektivtrafikken – men bare om vi ikke kunne holde én meters avstand.

WHO hadde også for lengst måttet innrømme at viruset spredte seg gjennom luft, ikke dråper. Selv om de hadde prøvd å benekte det i lang tid. De lette partiklene kunne danse og sveve fritt i luften og lande der det selv følte det ville gjøre mest skade. Men landets myndigheter, representert ved Høie, lot som om en meterstokk og et tøystykke kunne stoppe det.

Og for at vi som ikke hadde så mye å tenke med skulle forstå hvor langt én meter egentlig var, visualiserte Høye dette profesjonelt med en medbrakt meterstokk.

Hvis bare alle kunne ta med seg en meterstokk når de gikk ut, ville viruset bli såpass forvirret at det ikke visste sin arme råd – og smittet heller de som ikke holdt i en meterstokk.

For meg betydde det at jeg aldri tok banen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet – men fordi jeg ikke ville ha på munnbind. Jeg gadd heller ikke drasse rundt på en meterstokk, så da var det avgjort.

Jeg syklet til klinikken. Og jeg syklet hjem.

På klinikken latet jeg som jeg var føyelig og hadde på meg munnbindet i to minutter – til det begynte å renne fuktig fra nesen og lesebrillene dugget igjen. Da gjorde jeg som alle andre: hadde det under haken.

Det så ikke ut til at viruset ble nevneverdig avskrekket av munnbind uansett.

                                                                       *

Hun lå på behandlingsbordet – kun iført undertøy, med et håndkle over seg. Det blå munnbindet var åpent i sidene og så ut som det hadde sett bedre dager. Det hadde null funksjon, annet enn å illustrere lydighet – servilitet – og frykten for å være den ene som stakk seg ut.

Det var ikke nødvendig inne på mitt behandlingsrom. Jeg løftet søppelkurven og nikket mot klienten.
– Du kan kaste det her.

De store blå øynene hennes smilte plutselig. Det er sånt man ser når resten av ansiktet er skjult, og man ikke vet hva andre egentlig føler. Lettet tok hun av munnbindet, holdt det mellom to fingre i den tynne strikken, og slapp det med en stille mine ned i kurven. Der lå det allerede en hel samling av dem.

Jeg gjorde det samme, og vi smilte til hverandre med hele ansiktet. Det var en lettelse.

I løpet av de to påfølgende årene med munnbind og restriksjoner hadde vi ikke et eneste smittetilfelle på klinikken.

                                                                       *

På Debatten stilte Fredrik Solvang helseministeren til veggs. FHI var usikre på effekten av munnbind – men det var så absolutt ikke Høie.
«Du kan ikke skape usikkerhet», sa han, og gjentok det flere ganger – med harmdirrende stemme og lyn i blikket. Ikke kødd med munnbind – sa blikket.
Folket skulle bruke munnbind, enten det virket eller ei. Det var blitt selve symbolet på krisen – en offentlig uniform, et tegn på lydighet.
Uten munnbindet kunne folket selvsagt lett glemme at vi var midt i en livsfarlig pandemi.

Oktober 2020

Oslos gater fløt over av brukte munnbind. Søppelkassene var fulle, havets bunn var fullt – og alles lommer var fulle av både nye og gamle munnbind.

De i stoff hadde blitt veldig populære. De kom i alle farger og mønstre, og var omtrent like effektive mot smitte som et lommetørkle fullt av snørr.

Det var påbudt å bruke munnbind på bussen og på restaurant – men bare om du reiste deg og skulle på do. Der hang det nemlig koronavirus i alle kriker og kroker- ventet ivrig på sitt neste bytte.

Virus er tross alt avhengige av en vert for å leve – og leve ville det jo. For et virus er det hele poenget. Som sagt, koronaviruset var et smart virus. Det skjønte selvsagt at en fyr med munnbind hadde forsvaret nede, og da var det bare å fly rolig inn fra venstre – eller høyre – der munnbindet spriket som mest.

Selv hadde jeg sydd meg et eget munnbind – i lilla stoff, med hvit skrift:
«Lufta er for alle».

Ingen satte pris på det, selvfølgelig. Ikke engang vennene mine. De holdt pliktskyldigst meteren – så godt de kunne – og hoppet skremt unna når mobilen pep og minnet dem på at avstanden var overskredet.

Jeg slo av mobilen. Lot den ligge hjemme. Kjørte Tesla uten internett. Helt svart skjerm. Ante ikke hvor fort jeg kjørte. Men resten av de lovlydige borgerne i «annerledeslandet» Norge holdt uansett fartsgrensen for meg.

Jeg hadde gjort det samme under hytteforbudet, som tredde i kraft 19. mars.
Dratt til Frilund med avslått telefon og mørk skjerm i bilen. Bare Mathias visste at jeg var der. Ingen så meg. Gården lå øde, og bygda var tom for mennesker – antagelig det siste stedet i verden jeg kunne bli smittet.

I media raste protestene. Hytteforbudet traff folk i sjelen, og de protesterte vilt. Det ga overhodet ingen mening. Dessuten brøt det antagelig med grunnloven.

Dagen etter hadde jeg skrudd på telefonen – bare for å sjekke.
Meldingene tikket inn.

Et usynlig øye i Oslo kommune registrerte straks at jeg ikke var der jeg skulle være:

Du befinner deg utenfor din bostedskommune. Overnatting på fritidseiendom er ikke tillatt. Brudd på forbudet kan medføre straffeansvar.

Jeg slo av telefonen og kjørte hjem i stummende mørke.

                                                                       *

Høsten hadde lagt seg som et tynt lokk over byen. Det var fortsatt mulig å fly – så lenge man hadde munnbind og dugnadsånd i behold. Folk holdt pusten i vente på vaksinen, og oppførte seg som om de var midt i en apokalypse. Alt var regulert: avstand – pust – blikk.

Mathias jobbet i Stockholm, og jeg skulle besøke ham og foreldrene hans der en helg. Jeg vegret meg skikkelig. Jeg savnet ham, men ville ikke fly.
Avgjørelsen var uansett tatt – billetten booket – og jeg var på vei til flyplassen. Jeg kjørte bil. Betalte heller dyrt i parkeringsavgift enn å ta nøye regulert offentlig transport.

Flyplassen var et helvete av soner, køer og tusenvis av folk som lyste blått i halvmørket. Korridorene, menneskene, det var som å være på et sykehus. Jeg gikk langt utenom alle. Møtte ikke blikk.
De var selvlysende zombier – levende døde med matematisk beregnet avstand. De så uansett ikke på meg. Fulgte samvittighetsfullt de oppmålte linjene i gulvet.

Jeg satte meg i en krok, langt unna nærmeste forkledde menneske.
Jeg observerte dem med sinne – dårlig skjult forakt.
Ikke kom nær meg, sa blikket mitt. Ikke snakk til meg. Jeg tar avstand fra alt du står for.
Jeg forakter pusten du slipper ut. Den er forurenset. Ikke av dødelig virus, men av dødelig angst. Den stinker av frykt, og jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre.

Plassen min var helt foran i flyet. Jeg tok frem et eple og tygget lenge på hver bit.
Man trengte ikke munnbind når man spiste – det var selvsagt umulig. Men det fine var at koronaviruset heller ikke smittet når man spiste. Det var et hensynsfullt virus.
Et virus med manerer.

Jeg spiste hele veien til Stockholm – tygget sakte og omstendelig på hver eneste bit.