Av Siri Hermo
Høyesteretts knefall for Brussel.
Selv om EØS-avtalen opprinnelig ble solgt inn som en handelsavtale, har EU de siste årene utviklet en ekstremt aggressiv og overnasjonal justispolitikk for å kontrollere det digitale offentlige rommet også, -som de gjør på klima og energifronten.
Digital Services Act (DSA)
Dette er EUs flaggskip-forordning som pålegger sosiale medier-plattformer å fjerne «farlige ytringer», «desinformasjon» og «hatprat» i ekspressfart.
DSA er i ferd med å presses inn i EØS-avtalens Vedlegg XI (Telekommunikasjon).
Gjennom EØS-avtalen blir norske myndigheter en del av et europeisk overvåkings- og reguleringsregime. Når EU-kommisjonen og europeiske domstoler krever at medlemslandene må slå hardere ned på ytringer på digitale plattformer for å beskytte «samfunnsstabiliteten», siver denne rettsoppfatningen direkte inn i den norske domstolsbehandlingen.
Høyesterett tilpasser seg i praksis det europeiske justisklimaet, der individets absolutte vern mot forhåndssensur må vike for kollektivets og statens sikkerhetsbehov.
Da EØS-avtalen ble inngått i 1992, ble § 115 brukt for første gang i stor skala. Samtidig ble lojalitetsplikten (art. 3) og forrangsprinsippet (EØS-loven § 2) innført.
Dette ga norske domstoler og forvaltning en direkte «marsjordre».
Når Høyesterett viser til en «europeisk utvikling», er det EØS jussen de i hovedsak refererer til, og det er dette vi nå ser utspille seg i norske rettsaler.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Europarådet er en annen viktig komponent.
EMK artikkel 10 verner ytringsfriheten, men i motsetning til den norske Grunnloven har EMK et andre ledd som åpner for omfattende begrensninger av hensyn til «den offentlige orden», «forebygging av uorden eller kriminalitet» eller «andres rettigheter».
Menneskerettsloven av 1999
Gjennom denne loven har Stortinget bestemt at EMK skal gå foran ordinær norsk lov ved motstrid. Høyesterett har over tid utviklet en praksis der de tolker den norske Grunnloven i lys av EMK.
Ved å bruke EMKs dynamiske metode, begynner norske domstoler å foreta de «interesseavveiningene» som innlegget advarer mot.
De bruker altså europeisk juss til å uthule det særnorske, absolutte forbudet mot forhåndssensur.
FNs drahjelp
Kampen mot «Hatprat» og «Desinformasjon». FN har tradisjonelt vært en forsvarer av ytringsfriheten via FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Men i likhet med EU, har FNs organer de siste årene skiftet fokus i retning av å begrense ytringsrommet på internett.
Gjennom resolusjoner, handlingsplaner (som UN Strategy and Plan of Action on Hate Speech) og de globale bærekraftsmålene, presser FN medlemslandene til å kriminalisere og slå hardere ned på ytringer som defineres som hatprat, rasisme eller desinformasjon.
Norske politikere og embetsverk er sykelig opptatt av å fremstå som «flinke elever» i EU/FN-klassen. Dette presset forplanter seg inn i påtalemyndigheten (politiet) og domstolene, som begynner å strekke lovverket og varetektsfengsle personer i sosiale medier for å oppfylle de overnasjonale forventningene om å «bekjempe digitale trusler».
Når Anine Kierulf og Patrick Løkken påpeker at Høyesterett tar feil, beskriver de en domstol som har glemt at deres lojalitet skal ligge hos den norske Grunnloven og Stortingets forarbeider.
I stedet ser vi nøyaktig det samme mønsteret her som i strøm- og klimapolitikken:
Det norske rettssystemet underkaster seg en overnasjonal, europeisk rettsutvikling.
Det er et helt avgjørende poeng som nesten aldri blir belyst:
Høyesterett er ikke lenger øverste dommer i eget hus når det kommer til de store spørsmålene om digitalisering, naturressurser, klima, energi og industri. Vi er en kontrollert rettsstat.
Ved å hoppe bukk over dette i debatten, unngår man å innrømme at vi har mistet den rettslige kontrollen over landet vårt. Det gir folk et falskt håp om at «rettferdigheten vil seire», mens rettferdigheten i EØS-systemet er definert som det som tjener EUs «grønne» og digitale omstilling.
Ved å ignorere Høyesteretts underordning, opprettholder man illusjonen om at vi fortsatt er en suveren rettsstat. Sannheten er at jussen er låst på et nivå over oss, og Høyesterett har blitt en kontrollør som påser at vi ikke bryter lojalitetsplikten til Brussel. Selv jussen, som skal beskytte oss, er omgjort til et verktøy for å sikre at «EUs ønskede resultat» alltid trumfer norske interesser.
Resultatet er skremmende:
For å tilpasse oss EU, EMK og FNs standarder for digital kontroll, kaster Høyesterett det historiske forhåndssensurforbudet på båten. Rettsstaten skrumper inn fordi lojaliteten til internasjonale trender trumfer vernet av de norske borgernes grunnleggende friheter. Dette viser at uføret på ytringsfeltet styres av akkurat de samme overnasjonale mekanismene som vi ser i energi og klimadebatten.
Skal vi ut av uføret, må vi slutte å lete etter svar i domstoler som allerede er underlagt Brussel.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse