PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 1

Forsidebilde: artikkel om hvordan sikkerhetspolitiet slo ned på antistatlige stemmer i Sovjet.

I Thomas Kenworthys serie om suverenen Norges legitimitet kunne vi i del 1 kikke på PST’s «kunnskapsbank» og dets lille oppslag om såkalt antistatlig ekstremisme. Det sistnevnte skal jeg se litt nærmere på, og dette har for øvrig god relevans til min En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps. Hovedessensen i min sistnevnte gjennomgang var at det reelle ordskiftet er avskaffet i Norge, som igjen fører til at tomme demokratiske kulisser står igjen (valgordning, politiske partier osv), men uten reelt demokratisk innhold, akkurat slik Aldous Huxley beskrev på 1950-tallet at ville bli fremtiden.

Dette med et «reelt demokratisk innhold» skal jeg komme litt tilbake til i siste og oppsummerende del.

PST’s definisjon og beskrivelse

I PSTs oppslag med beskrivelse og definisjon av «problemet» sier de blant annet:

Og videre:

Det er mye og mangt man kunne sagt om de to uttrekkene over. Det første jeg må påpeke, og som kan fungere som en slags disclaimer, er at jeg på ingen måte tror at den gjengse ansatte i PST bevisst ønsker å avvikle demokratiet. Men det andre jeg må påpeke er hvor lavt intellektuelt nivå det er på dette notatet fra PST, og at resultatet av slikt slett arbeid faktisk blir et solid bidrag i praksis i avviklingen av demokratiet, åkke som. Fra PST, og fra myndighetene for øvrig sin side, sauses begreper, definisjoner og eksempler sammen til en hjelpeløs og nærmest helt meningsløs suppe, og ytterligere beskrivelse av det kan du lese mer om i denne svært gode gjennomgangen på steigan.no; Statens antistatlige virksomhet.

La meg punktvis trekke ut en tematisk essens i PST’s definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

Det om vold og en «opplevd» ikke-reell fiende

Jeg skal i denne delen starte med de to punktene over markert i fet skrift. Det at det er voldspotensialet som er bekymringsfullt er ikke veldig kontroversielt. Men nøyaktig med tanke på hva er vold egentlig bekymringsfullt? Det skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Man må tolke PST’s definisjon dit hen at ekstremisme-elementet er der hvor disse synspunktene og meningene forenes med et voldselement, for innledningsvis sier de dette:

Antistatlige ekstremister forenes i ideer og konspirasjonspregede teorier med et voldselement.

Dette kan med litt velvilje sier å være styrken i PST sin gjennomgang, da med forbehold om at de faktisk definerer at slike meninger, «tankegods» og synspunkter uten voldselementet ikke er ekstremisme.

Men det andre uthevede punktet over – i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror (min utheving) – er interessant. Det psykologiske, og dermed den praktiske konsekvens i denne formuleringen til PST er heller ikke veldig kontroversiell. Hvis noen oppfatter noe/noen som en veldig stor trussel/fiende, vil naturligvis tendensen til å kunne kjempe tilbake (med blant annet vold) øke. Men jeg skal gå inn på en annen side av dette. PST formulerer seg slik at det er snakk om mennesker som «opplever» myndighetene som en fiende, med dårlig skjult hentydning til at dette kun er en opplevelse som ikke har reell forankring. Det kunne vært artig å stilt PST følgende spørsmål:

«Rent prinsipielt – hva råder dere befolkningen til å gjøre når myndighetene reelt sett og rent faktisk blir en sterk og tydelig fiende av befolkningen?«

Nå er det ikke slik at jeg nå sier at svaret på dette må være vold (disclaimer, så jeg slipper å få huset stormet av PST i morgen), men dette spørsmålet må faktisk PST ha et prinsipielt svar på før de kan tas på alvor. Når bli vold legitimt? Aldri? Var motstandsmenn og kvinner under WWII i Norge antistatlige ekstremister? Var de få i Nazi-Tyskland, eller mot Sovjet-regimet, som kjempet imot regimet antistatlige ekstremister? Demonstrantene mot myndighetene i Iran før krigen brøt ut tidligere i år – var de antistatlige ekstremister? Sistnevnte er kanskje ikke det beste eksempel, siden disse demonstrantene naturligvis var styrt, og etter hvert kuppet, av utenlandsk etterretning og faktisk utførte grov vold og drap mot myndighetsapparatet før de ble slått hardt tilbake. Uansett, i vestlig og PST’s narrativ er disse demokratiforkjempere.

Jeg er ganske overbevist om at PST i sin hjelpeløshet ikke har tenkt over problemstillingen overhodet. For PST (og mange andre) er nok Staten og Myndighetene i Norge per se Det Gode, uansett, alltid. PST er jo selv en del av Staten og klarer trolig ikke i sin fantasi- og prinsippløshet en gang å forestille seg tanken på at stat og myndigheter i Vesten kan være noe annet enn Det Gode. Selv om historien er en eneste lang kavalkade av eksempler på det motsatte.

Hva er man egentlig bekymret for?

Så – i hvilket henseende er voldselementet PST nevner bekymringsfullt? Hva er man bekymret for? Jeg vil si at hvis målsetningen er et samfunn helt fritt for vold, vil voldselementet naturlig nok være selve det bekymringsfulle.

I Norge skjer det betydelige mengder vold hver eneste dag, og utøverne er følgende:

• personer som enkelt og greit har vold som altfor lett tilgjengelig verktøy i en konfliktsituasjon,
• «vanlige» nordmenn som er «dritings» på byen og dummer seg ut,
• psykiatriske personer som i psykoser o.l. utfører grove handlinger,
• kriminelle som bruker vold mot «vanlige» folk eller mot andre kriminelle grupperinger,
• narkomane (som ofte overlapper flere av kategoriene over).

I denne volden, som foregår hver eneste dag, er det nesten kjemisk fritt for PST’s «antistatlige» aktører, selv om tyngre kriminelle grupperinger burde kunne havne i en sånn kategori. Jeg kommer med en kommentar nederst til 22. juli og Breivik.

For å utlede videre – hva er så selve det bekymringsfulle hvis det ikke er et helt voldsfritt samfunn, men heller avviklingen av demokratiet man er bekymret for?

Jo, da bør man være bekymret for dem som faktisk jobber systematisk for å avvikle et reelt demokrati, for eks. PST og de aller fleste norske politikere, samt omtrent alt av etablissementets organisasjoner og NGO’er. De som innfører sensur. De som systematisk avvikler eller forsøpler ordskiftet. De som systematisk avgir all norsk suverenitet til EU og andre globale organisasjoner. De som vedtar alvorlige politiske beslutninger som er i strid med befolkningens ønske eller interesse.

Det er altså ikke volden som her er problemet, hvis det er en bekymring for demokratiet som er motivasjonen. I et hvert samfunn, også et skikkelig og reelt demokrati (som ikke bare har demokratiske kulisser), vil det alltid være en viss «dose» vold ute i samfunnet, det er uunngåelig der mange mennesker eksisterer. Men denne volden har prinsipielt sett overhodet ingen innvirkning på selve demokratiet, så lenge volden er av tålelig begrenset omfang og ikke «tar over» det meste av samfunnet. Et fungerende ekte demokrati vil uten problemer fungere ved siden av og leve parallelt med en viss dose ulovlig vold. Unntaket vil naturligvis være når omfanget av ulovlig vold blir så dominerende i samfunnet at man kan si at samfunnsordenen bryter sammen og folk ikke kan være trygge de fleste steder.

Kampen mot vold er ikke kontroversiell i seg selv, og den er moralsk riktig i de fleste henseender, men blir altså veldig fort en stråmann.

Kommentar til Breivik og 22. juli:

Noen vil utbryte i vill protest og si at Breivik og 22. juli er eksempel på at problemet med antistatlig ekstremisme er enormt. Men, spørsmålet er om Breivik skal defineres som en strukturert politisk og ideologisk aktør, eller om han mest må sees på som et psykiatri-tilfelle, med en svært tragisk konsekvens. Han var riktig nok svært anti mot den delen av det politiske kartellet som noen kaller «AP-mafiaen», men vel ikke antistatlig og mot staten som prinsipp. VG hadde en analyse av drap i Norge, som viste 885 drap siden 2000. Selv hvis man teller med Breivik som typisk antistatlig vold, så vil denne ene hendelsen (svært alvorlige riktignok) utgjøre en andel ned mot 0 % når det gjelder antall hendelser siden 2000. Hvis man ikke teller dette som én hendelse, men heller teller antall drap, noe som nok er mer relevant, vil likevel andelen bli i mindretall (8,7 %). Drap i nære relasjoner derimot ligger på omtrent 50-60 % av alle drap, i så fall omtrent 6 x høyere som samfunnsproblem. Hvis man utskiller de drap som har psykiatri og rus som hovedkausale årsak (og der bør trolig Breivik inngå) vil dominansen bli enda mer slående.

Oppsummert – det som fremstår som avslørende vedrørende PST’s gjentatte utspill og kampanje de siste årene er som nevnt at andelen vold fra antistatlige er omtrent ned mot null (eller i klart mindretall), med noen unntak. Så hvorfor ha kampanjer på dette? Noe jeg kommer mer tilbake til i siste del: det PST egentlig er bekymret for, til tross for retorikken som skal tildekke dette, er de som er grunnleggende kritisk til statens opptreden, og dermed kan være en trussel for å hindre Staten i å gjøre akkurat som før. Dette er den bakenforliggende agendaen, og det er også nøyaktig det eller disse som rammes av dette, som jeg skal komme tilbake til.