Advarsel tankeforbrytelser
Tanker om at suverenen er illegitim er forbrytelser som setter deg i PST’s søkelys.
Riksforsamlingen etablerte suverenen Norge 17 mai 1814.
Norges legitime eiendomsmasse er ubetydelig
Et vanlig forsvar for suverens legitimitet er at landet er å sammenlikne med et borettslag der beboerne må innrette seg etter husordensreglene.
Implisitt i dette er at suverenen eier landet. Samme tankegods ligger bak standpunkter som at «Vi» eier naturressursene i Norge (gjennom suverenen).
Eiendomsrett er et større tema, men innebærer i essens råderett. Eiere kan helt eller delvis miste muligheten til å råde over sin eiendom. Dersom noen stjeler en bil råder tyven. Men den tilhører fortsatt eieren som har råderett. Suverenen Norge har begrenset nordmenns rådemulighet over sine eiendeler i tusenvis av forskrifter. Noen ganger eksproprierer suverenen eiendeler.
Den norske suverenen har stor makt og kan tvinge gjennom beslutninger om eiendeler og ressurser i Norge. Tilsynelatende eier Norge alt. Blendet av realitetene blir vi forledet til at tro at dette også er moralske eller juridiske kjennsgjerninger. Men det er forskjell på hvem som råder (de facto) og hvem som har råderett (de jure).
Den forrige suverenen ble avviklet 19/2 1814. Det er klart at suverenen som ble etablert 17 mai 1814 var uten eiendeler.
Suverenen har siden, hovedsaklig, blitt finansiert med pengeutpressing(skatt) og pengefalsk(inflasjon) og ellers selvtekt og mafialiknende forretningsmetoder som å presse vekk konkurrenter.
Noen har opp gjennom årene har gitt staten frivillige donasjoner. Kanskje har noen tilgodesett suverenen i sitt testamente. Jeg formoder få av disse var testasjonsfør. Samlet er dette neppe mye.
Samlet sett er det klart at den del av statens eiendomsmasse som er skaffet på redelig vis, er forsvinnende liten. Mot dette må påstander om at suverenen er en eiendombesitter alle må innrette seg etter avvises.
Eiendom kan ikke brukes som fengsel
En annen skranke mot dette synet er at eiendom ikke kan brukes som et fengsel. Når du stiger ombord på et tog eller fly, går på restaurant eller besøker noen hjemme, er du inneforstått med at du må innrette deg etter eierens regler og denne har stor frihet i å vise deg bort eller liknende. Dette er dog begrenset i sted og tid. Du gir deg ikke, hud og hår på livstid, når du setter deg på bussen hjem etter jobben. Sjåføren kan nekte deg å snakke i telefonen, spise iskrem eller liknende mens du sitter på bussen, men når du går av er du fri.
Eiendom er ikke noe Hotel California.
Det er en glede å lese disse innleggene. Et annet «argument» som jeg også ofte hører i møte med «statsfanatikere», er at jeg «bare kan flytte dersom jeg ikke liker det i Norge» – noe som åpenbart kun er et forsøk på å kvele diskusjonen med en gang. Det er like verdiløst uansett hvem som kommer med det. Jeg kan like gjerne si det samme tilbake til vedkommende: «Om du ikke tåler uenighet, kan jo DU flytte.»
Dere skriver:
«Suverenen har siden hovedsakelig blitt finansiert med pengeutpressing (skatt) og pengefalsk (inflasjon), og ellers selvtekt og mafialignende forretningsmetoder, som å presse vekk konkurrenter.»
Voldsmonopolet er det som gir staten de facto makt. Staten kan putte deg i fengsel, gi deg bøter, ta fra deg hjemmet, få deg til å miste jobben og så videre dersom du ikke underkaster deg. Jeg tror ikke det egentlig er noen som kan være uenig i dette. Kort fortalt: Den som har den største klubba, er den som bestemmer.
Man kan vri og vende på det og ty til så mange retoriske krumspring man bare vil, men man kommer ikke utenom at den moderne staten i prinsippet ikke er noe annet enn ren mafiavirksomhet. Det er et system der man må betale beskyttelsespenger og underkaste seg for at det ikke skal gå riktig ille.
Så hva er løsningen? Ingen stat? Null system? Dette er noe filosofer, historikere, samfunnsvitere, sosiologer og andre har diskutert i århundrer: Hvor mye frihet skal individet måtte gi avkall på overfor staten? Hvilke alternative styreformer finnes? En nattvekterstat, et minarki eller en republikk? Her må man egentlig ha et bevisst forhold til positive og negative rettigheter, også kalt positive og negative friheter.
Positive rettigheter betyr kort fortalt at man har rett TIL noe. Din positive rettighet krever dermed en positiv PLIKT av andre, altså at andre har en plikt til å tilby noe eller handle på en bestemt måte.
Din positive rettighet krever at jeg respekterer den ved å etterkomme den. Eksempler på positive rettigheter er retten til skattefinansiert skole, skattefinansiert helsevesen, arbeid og minstelønn, «gratis» vei og «gratis» kollektivtransport. Listen er nærmest endeløs.
På den andre siden har man negative rettigheter, eller negativ frihet: frihet fra noe. Din negative rettighet krever kun en negativ plikt av andre, det vil si en plikt til ikke å gjøre noe eller til ikke å blande seg inn. Kort fortalt: Jeg lar deg være i fred, og du lar meg være i fred.
I den private sfæren er det stort sett negative rettigheter som gjelder:
Du går ikke inn i naboens hus, og han går ikke inn i ditt.
Han kommer ikke og tvinger deg til å betale for bilen hans.
Du tvinger ikke ham til å betale strømregningen din, og så videre.
De aller fleste mennesker oppfører seg på denne måten. Selv den mest hardbarkede sosialist eller kommunist ville neppe likt det dersom en ukjent person banket på døren og forlangte penger eller ressurser til et eller annet.
I den statlige sfæren er det derimot motsatt. Der tvinges du til å betale for alle mulige «gratis» goder, altså skattefinansierte goder: skole, u-hjelp, veier, militær, politi, helsevesen, kultur, biblioteker, Pride-feiringer og mye annet. Det tar ingen ende, og det blir stadig mer.
Det er konsekvensen av å ha et samfunn som er tuftet på ideen om positive rettigheter.