En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps

Forsidebilde: Maleri av Raphael av Socrates i Athen med Plato.

Det pågår en samfunnskollaps i Norge, og en sivilisasjonskollaps i Vesten. Det bisarre er at den gjengse nordmann går rundt og er 100 % uvitende eller uoppmerksom på dette.

Det ser også ut som mange som er mer bevisst på tilstanden retter oppmerksomheten mer mot symptomene enn på de grunnleggende årsakene. Symptomene, som spiller seg ut på samfunnsscenen foran oss kan for for eks. være den pågående økonomisk kollapsen vi er langt inne i, eller at Norge er ledende sammen med de store nasjonene som Storbritannia, USA og Tyskland i å skape full Tredje Verdenskrig. Det er ikke slik at disse tingene er uviktige og ikke bør rettes fokus på for å belyse eller hindre, men dette er altså ikke nødvendigvis det helt grunnleggende problemet.

Avskaffelsen av et reelt ordskifte

Et av de mest grunnleggende problemene er avskaffelsen av et reelt ordskifte i Norge.

Et hvert moderne samfunn hvor det reelle ordskiftet er avskaffet vil på et tidspunkt helt nødvendigvis ende i fjellveggen, om det så er økonomisk kollaps eller storkrig eller annen fordervelse. Det er bare et tidsspørsmål. Men de nevnte kriser (økonomi, krig osv) er i stor grad bare symptomer og en helt nødvendig konsekvens av det førstnevnte. Den eneste måten å hindre det sistnevnte er å ha, bevare og sågar dyrke et ekte ordskifte. Et ekte ordskifte kan bare finnes under full ytringsfrihet, null sensur og reell interesse for forskjellige perspektiver på en sak.

Nesten alt innenfor viktige temaer i Norge er nå nesten ren propaganda. Professor i psykologi Matias Desmet er en av dem som helt korrekt påpeker dette. Og Norge er blant de verste i verden når det gjelder omfanget av propaganda. Det er ingen sfærer jeg vet om i Norge i dag som ikke er marinert i propaganda. Selv om dette er et viktig fokus, er også dette til dels for et symptom å regne. For ved et godt utviklet og ekte ordskifte ville befolkningen hatt verktøyet, og motstandskraften, man trenger til å stå i mot propagandaen, og til og med avvikle den.

Avskaffelsen av demokratiet i Norge

Det ovennevnte er svært tett knyttet til spørsmålet om man har demokrati i Norge. Et reelt demokrati kan bare eksistere med et fullt fungerende og ekte ordskifte. Ene og alene av denne grunn kan vi stadfeste at vi ikke har demokrati i Norge, men det er selvfølgelig også en rekke andre grunner. Det vi har er kulissene til et demokrati, nøyaktig slik Aldous Huxley beskrev allerede på 1950-tallet at det ville bli i fremtiden:

(…) de gamle særegne formene som valg, parlament, høyesterett m.m. vil bli værende, men det underliggende fundamentet vil være en ikke-voldelig totalitarisme. Demokrati og frihet vil bli tema i alle presseoppslag og akademiske verk, men det vil være tomme begrep, og i det stille styrer den oligarkiske elite sammen med sine tankemanipulatører. (Aldous Huxley – The Brave New World Revisited, 1958)

Huxleys beskrivelse er ikke litt som Norge, det er Norge. Norge er helt tydelig gjenstand for et psykologisk eksperiment, for det er ingen land hvor The Brave New World er mer implementert enn her. Tygg litt på den; Norge er det landet i verden som har blitt formet mest likt The Brave New World.

Videre – et reelt demokrati kan bare eksistere ved en opplyst befolkning, som holder lederne og pressen knallhardt i ørene, og en opplyst befolkning kan bare eksistere ved et reelt og godt utviklet ordskifte. Den tenkningsmessige kollapsen i Norge er gått så langt at folk går rundt å uttaler meningsløsheter som «vi har jo valg i Norge, klart vi har demokrati!». Nei, valg i seg selv er en kulisse, og har bare en demokratisk funksjon hvis det akkompagneres av et ekte ordskifte og hvis befolkningen i stor grad er opplyste. Nord-korea har jo også valg, hvor lederen omtrent får 100 % av stemmene. Valg, som sagt, en kulisse.

De med offisiell rolle

Man kan si at politikken, konsernmedia og akademia har fått en slags offisiell rolle med å forvalte samfunnets offentlige ordskifte, noe de overhode ikke mestrer, eller en gang ønsker å mestre. Egentlig er de helt sentrale i å ødelegge det. Noen ord om hver av dem:

Politikken: den politiske sfæren er helt marinert i løgn og skitne triks. Det er ikke ett eneste redelig og ekte ordskifte å finne her lenger, mens man for 50 år siden kunne oppleve i hvert fall små korn av det. Enhver politisk debatt på TV nå er fullstendig falsk og rigget, og uærligheten fosser ut i eteren. Dette har vi lært oss å godta, og til og med stemme på. La meg ta en historisk avstikker. Det Venetianske Imperiet, som en stund hadde raknet i sømmene, hadde på 1600-tallet ved The Glorious Revolution i 1688 og etableringen av Bank of England i 1694 kommet langt i sin forflytning av sin finansielle dominans til Nederland og England og sin etablering i City of London. I tillegg til finans ble også det vestlige oligarkiske politiske system etablert i disse tiårene, spesielt i England, og i kjølvannet i hele Vest-Europa (og Norge). Men det var lenge motkrefter. Satirikeren Jonathan Swift var med i et nettverk av motkrefter og skrev et verk utgitt som en pamflett som het The Art of Political Lying. Allerede for 300 år siden tredde løgnen altså inn i politikken som en såpass dominerende faktor at det ble skrevet «kamp-litteratur» mot det. Swift skulle sannelig ha sett hvordan det har blitt i dag.

Konsernmedia: deres rolle, i tillegg ovennevnte løgnvirksomhet og å sakte men sikkert forgifte befolkningen med propaganda, er hovedoppgaven å være portvoktere slik at det ikke slipper til et reelt ordskifte noe sted. De skal forvalte en hermetisk tett informasjonsboble, slik at motstemmer eller alternative perspektiver ikke slipper til en plass, slik som jeg nevnte angående EU og 1984-samfunnet som nå innføres.

Akademia: det er nok (kanskje) enda noen bittesmå lommer innenfor akademia hvor det finnes et reelt ordskifte, bak godt lukkede dører, men du må nok lete grundig for å finne det. Ute i det offentlige rom har det nøyaktig samme rolle som jeg beskrev lenger opp vedrørende konsernpressen. Ute i det offentlige rom skal akademia preservere konsensus, ikke utfordre det. For eks. er en rekke saker med Glenn Diesen verdens klareste eksempel på akkurat dette.

Den villedede borger vil protestere høylytt, og finne frem noen tilsynelatende eksempler på at jeg tar feil, men vil være ute av stand til å innse at disse tilsynelatende unntakene får foregå bare innenfor et åletrangt Overthons Vindu.

Forskjellen på ekte diskusjon og det å bare «innta en posisjon»

Som nevnt er de sfærene som forvalter det offentlige ordskiftet pill råttent. Men dette hadde ikke trengt å være en avgjørende katastrofe for oss, fordi så lenge et reelt ordskifte faktisk eksisterer og dyrkes ute i befolkningen vil det til dels bøte for, og til og med korrigere, ulykken.

Men da er vi ved det store problemet: et reelt ordskifte er avviklet også ute i befolkningen. Et reelt ordskifte foregår med reelle argumenter for og i mot noe, men den marerittaktige wokismen har avviklet behovet for argumenter. Argumenter og reelt ordskifte har blitt transformert til et spørsmål om tro (forbausende likt en religiøs tilnærming) og blitt erstattet av at man heller erklærer hvilken posisjon man har i hvert tema. Og posisjonen svøpes i tillegg inn i en «moralsk kappe» og gis stemplende merkelapper.

«Hvilket posisjon har du i klimaspørsmålet?»

«Åja du er klimafornekter!»

«du er en umoralsk person, du»

«hæ, er du ikke for Ukraina!?». «Jo, det er synd på Ukraina, men politikken vår fører til WWIII». «Din jævla Putinist, PST burde arrestere deg».

Dermed har vi i dag et Norge som dette, beskrevet av Ole Andreas Lund, eller dette beskrevet av Kjetil Tveit.

En «diskusjon» om et viktig tema rundt middagsbordet i Norge, de få gangene man ikke snakker om fotball eller realityserier, vil foregå omtrent slik: En gjest rundt bordet vil uttale, eller erklære, noe som viser hvilken posisjon han har i en sak (som er den posisjonen alle i befolkningen har i den gitte saken – for eks å være mot Russland), for deretter å kikke rundt på alle de andre for å høste anerkjennelse på den erklærte posisjonen. De andre vil mumle, eller utbryte med påtatt moralsk forargelse, støttende utsagn, som viser at også de har den samme og «riktige» posisjonen. Når det er stadfestet at alle rundt middagsbordet er moralske personer og har samme posisjon, altså fullkomment konsensus, er «diskusjonen» gjerne over, og seansen kan ha vart så kort som 5-10 sekunder. Etter dette hopper man videre til realityserier eller hvem kartellrepresentant man skal stemme på ved neste kulisse-valg. «Trygghet» er da etablert og man har også behendig unngått farene for at det ved et uhell skulle oppstå en reell og lærerik diskusjon med andre perspektiver, kunnskap og hvor det ble brukt argumenter. I og etter slike seanser er det god stemning og opplevelse av samhold og trygghet. Det er rett og slett ro i leiren, og man har unngått at «det blir uro i bygda». Eller at noe virkelig skremmende skjer.

For 50 år siden fantes det fortsatt livlige ekte diskusjoner og ordskifter ute i befolkningen, det er nå avviklet i det store og hele. Her ligger katastrofen.

Jeg skal avslutningsvis vende tilbake til nevne Jonathan Swift og hans verk The Art of Political Lying, hvor han beskriver manipulasjonen av folkemassene ved bruk av løgnene:

Selv om djevelen er Løgnens Fader, ser han ut til, som andre store oppfinnere, å ha mistet mye av sitt renomé, ved de kontinuerlige forbedringene som er gjort over hans hode. Hvem som først skapte det å lyve til en kunstart, og tilpasset den til politikk, er ikke helt klart ut ifra historien, selv om jeg har gjort noen flittige undersøkelser. Jeg vil derfor bare vurdere det i henhold til det moderne systemet, slik det har blitt dyrket disse siste tjue årene på den sørlige delen av vår egen øy. De moderne aktørene har lagt til betydelige tillegg til kunsten, brukt denne kunsten til å oppnå makt og bevare makt, så vel som å hevne seg etter at de har mistet makt; slik som de samme instrumentene blir brukt av dyr til å mate seg selv når de er sultne, og å bite de som tråkker på dem. Løgnens kunst kan utenom slagmarken erobre riker, og noen ganger også etter å ha tapt et slag. Det gir og gjenopptar ansettelser; kan senke et fjell til en føflekk og heve en føflekk til et fjell: har ledet an i mange år i valgkomiteer; kan vaske en svart-myr hvit; lage en helgen av en ateist, og en patriot av en som sløser bort våre midler; kan gi utenriksministre etterretning, og heve eller senke nasjonens kreditt. Denne gudinnen flyr med en stor monokkel i hendene, for å blende folkemassen og få dem til å se sin egen undergang som noe som er i sin interesse, og sin interesse i sin egen undergang.

Ser man det; allerede i 1710 ga han altså en perfekt beskrivelse av Vesten og Norge i dag!