Forsidebilde: artikkel om hvordan sikkerhetspolitiet slo ned på antistatlige stemmer i Sovjet.
Dette er en analyse om PST’s plakat om såkalt antistatlig ekstremisme. I del 1 gikk jeg gjennom PST’s definisjon av dette, samt problemstillinger knyttet til hva den uttrykte bekymringen for voldelig antistatlighet trolig dreier seg om. I del 2 gikk jeg gjennom andre deler av PST’s beskrivelse og definisjon på antistatlig ekstremisme hvor jeg mener at det intellektuelle og akademiske nivået gjør mageplask.
I denne delen skal jeg se på PST’s ene utvalgte eksempel på antistatlige «teorier», nemlig at de antistatlige har «konspirasjonsteorier om dypstaten».
Hva er «dypstaten»?
PST prøver ikke på noen måte å gi en definisjon av hva begrepet «dypstat» er eller referer til, noe som egentlig er temmelig utrolig hvis de skal bruke dette eksempelet til noe som helst. I tillegg nevnes det ikke med ett ord hvorfor teorier eller undersøkelse av de dypere maktstrukturer eventuelt skulle være et samfunnsproblem.
Hvis man begynner å studere seriøst arbeid som omtaler «dypstaten», med andre ord studier eller arbeid som handler om samfunnstrukturer, politikk og ikke minst maktstrukturer, vil man se mange avskygninger, men en definisjon av dypstat vil spinne rundt varianter av følgende:
En «dypstat» vil være strukturer i samfunnet som har mer «dyp» eller permanent innflytelse (aka makt) enn de politikermaskottene som kommer og går hvert fjerde år. Denne makten er «dypere» langs to parallelle akser. For det første er makten og innflytelsen «dypere» innenfor tidsaspektet; de har makt i en mer permanent tilstand over tid enn for eks. den politiske valgsyklusen på 4 år. For det andre dreier dypstatsbegrepet seg om dypere makt mer bokstavelig, altså «dyp» som i tyngre og mer reell.
Deretter kommer diskusjonen om nøyaktig hvem og hva disse dypstatsaktørene er, og da vil det bli mer uoversiktlig. En slik diskusjon skal jeg la ligge i stor grad nå, for den er ikke så viktig. Men kan nøye meg med å liste opp det jeg oppfatter som de «vanligste mistenkte»; bank- og finansinstitusjonene, hovedstrømsmedia-komplekset, det tunge næringslivet (for eks. NHO), sikkerhetsapparatet (PST og militær etterretning o.l.), EU, globale politiske «tenketanker» (WEF, Club of Rome, Bilderberg, Trilateral Kommisjonen m. fl.). Noen vil trekke frem hemmelige ordenssamfunn som frimureriet og Rotary osv. Noen vil trekke frem statsbyråkratiet som department- og direktoratstrukturen som ligger der permanent mens ministre og regjeringer kommer og går, eller mens de enkelte politiske partier går opp og ned på meningsmålingene.
Engelsk Wikipedia har faktisk omtale av begrepet som i hvert fall til dels gir noe intellektuell opplysning:
Dypstaten er en term brukt på uautorisert hemmelige maktnettverk som operer innenfor et myndighetsapparat men uavhengig av dets politiske lederskap (…)
Ovennevnte er riktignok på ingen måte en perfekt definisjon, for eks. trenger ikke en dypstatsdefinisjon handle om spesielt hemmelige nettverk eller grupper. New York Times omtalte for noen år siden dypstaten, men da i en positiv tone; dypstaten viser sin nytte når uønsket politisk ledelse kommer til makten – som ved Trump.

Engelsk Wikipedia og NYT peker begge mot det statlige og mer permanente statsbyråkratiet, mens de begge utelater flere av de trolig viktigere og tyngre dypstatstrukturene. Ett av de «dypeste» av dem alle er penge-, bank- og finansmakten og hvis jeg personlig skulle trekke ut én struktur er det dette. Gjennom historien er det dette systemet som sitter på den «øverste» eller «dypeste» makten i samfunnet over tid, selv om denne makten i hovedsak utøves i bakgrunnen. Dette er i stor grad regissørene og scenografene bak forhenget, mens politikerne er skuespillerne fremme på scenen. Mye og mangt kunne vært lagt til, men jeg stopper her.
Jeg anslår to tenkelige grunner til at PST trekker frem dette ene absurde eksempelet på «teorier» de antistatlige angivelig engasjerer seg med.
Hypotese 1: fordummingen har nådd nye høyder
Den ene grunnen kan være at PST ikke evner bedre.
En reelt eksisterende dypstat er som sagt en ubestridelig faktum og en hver seriøs overordnet samfunnsanalyse, historisk analyse, eller maktanalyse vil måtte snakke om eller forholde seg til hvem/hva dypstaten er og hvordan de øver sin makt og innflytelse. Gjennom hele historien har vi sett slike strukturer i sving til enhver tid.
Og likevel presterer PST å trekke frem dette som eksempel på ett av fundamentene for antistatlig ekstremisme.
Hvis man ikke tillegger PST vond vilje her, så vil uansett det intellektuelle nivået kunne sies å være omtrent ungdomsskole. Jeg kan igjen litt sleivete si at nok en gang har Tiril 14 år fått skolestilen sin på trykk.
Dette krydrer PST med å naturligvis slenge på ordet konspirasjonsteori, som i seg selv har blitt en intellektuell hengemyr/kollaps, noe jeg har omtalt for eks her, eller her, eller som Kjetil Tveit snakket om her.
Jeg tror den mest plausible forklaringen på PST’s valg av dette eksempelet er den pågående og akselererende fordummingen av norsk offentlighet og ordskifte som nå snart ikke kan komme nærmere sitt klimaks/bunn. Hvis man for eks. leser Store Norske Leksikons artikkel om QAnon hvor de også nevner dypstaten, ser man det samme intellektuelle nivået og ryddigheten som selv en ungdomsskoleelev trolig ville blitt flau over.
Det er godt mulig PST har valgt ut eksempelet nærmest helt tilfeldig uten noen videre analyse av tematikken, for andre deler av deres notat peker i denne retning, som vist i del 2.
Hypotese 2: dyptgående strategi bak valg av eksempel.
En annen hypotese kan være at PST har en langt mer infam baktanke med å velge ut folks bevissthet om eller erkjennelse av dypstaten som eksempel på ekstremisme. Det som taler imot denne hypotesen er riktignok at hvis det var en dyptgående strategi bak dette ville trolig artikkelen til PST være langt mer utspekulert, grundigere og mer kompetent formulert.
Uansett, de lærde kan strides om hvem av disse to hypotesene som er korrekt. Eller kanskje det er en tredje eller fjerde hypotese jeg ikke har tenkt på?
Dypstaten som overordnet fenomen en som nevnt en ubestridt realitet og et faktum, mens detaljene i hva/hvem der og hvordan de fungerer naturligvis kan (og bør) diskuteres friskt. Konsekvensen av at det finnes en mer skjult, mer tilbaketrukket og enda mer innflytelsesrik struktur enn de politiske maskottene (altså at det finnes en dypstat) er at illusjonen om at vi har et reelt fungerende folkestyrt demokrati fort fordamper.
Denne fordampingen burde definitivt skje, men det er også dette de dype maktstrukturene naturligvis vil forhindre. Maskottene innenfor de tomme demokratiske kulissene har ikke noe særlig reell innflytelse, og det må aldri vanlige folk i stort omfang innse, derfor kan en dypere og mer infam strategi bak valget av eksempel fra PST’s side definitiv være tilfelle.
Det som oppnås
La oss se på konsekvensene, uavhengig av om hypotese 1 eller 2 er den korrekte.
Å ha teorier om eller gjøre undersøkelser av de dypere maktstrukturer i samfunnet er jo på ingen måte, under noen omstendighet et problem for demokratiet, tvert om er det faktisk helt avgjørende del av samfunnsdebatten og et reelt godt ordskifte. Så hva er da det egentlige problemet med dette?
Det PST oppnår ved å gjøre denne litt absurde kobling mellom virkeligheten (at vi har en dypstat, uansett hvordan du definerer den) og antistatlig ekstremisme er at dette skremmer folk fra å kunne forholde seg til virkeligheten (at vi har en eller annen form for dypstat). Dette er for øvrig overordnet sett nesten alltid målsetningen med all statspropaganda i dag; å hindre folk i å ta inn over seg virkeligheten (aka la illusjonene fordampe).
Bare tenkt deg; du er en borger som endelig begynner å våkne opp til hvor hult og proforma «demokratiet» er, og at den politiske sfære er råtten, men så har altså KGB..eh PST mener jeg…gått offentlg ut og proklamert ting som at de følger med på vaksinemostandere, eller som her at de knytter tanker om at det demokratiske systemet ikke fungerer slik som vi blir fortalt til antistatlig ektremisme. Da vil de aller fleste tenker seg om to ganger før man tørr å forfølge denne realiteten, eller i det hele tatt tørr å diskutere temaet utenfor husets fire vegger. For det totalitære konsensus-Norge står parat til å temple deg som antistatlig hvis du snakker om dette, og sikkerhetspolitiet vil sette deg på sine lister.
Dette blir altså en sidevariant av psykologisk vaksinering, som for øvrig er noe du virkelig bør lese om.
Hvis man omformer retorikken blir det mye tydeligere. Hva er egentlig «konspirasjonsteorier om dypstaten» for noe, hvis vi oversetter til intellektuell norsk?
Jo følgende: det er studier av politikk og samfunnets (reelle) maktstrukturer.
PST sin beskjed til befolkningen, enten det er tilsiktet eller ei, er altså nærmest direkte uttalt at kritisk blikk på politikk og samfunnets maktstrukturer, og undersøkelser av dette (les kritikk av tingenes tilstand), skal sende deg under lupen til landet sikkerhetstjeneste. Du blir sågar assosiert med ekstremisme. Dette budskapet (og den psykologiske vaksineringen dette utgjør) gjør at status quo konsolideres, og at mulighetene for reelle og dyptgående endringer av det nåværende politiske systemet, eller samfunnet for øvrig, eller det temmelig uthulte demokratiet vi i dag har, blir redusert betydelig.
Dette er etter min mening det alvorligste demokratiske problemet med PST’s notat om antistatlig ekstremisme.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse