Den 13. august 2026 la jurist og professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt ut et viktig innlegg på sin Facebook, nedenfor følger innlegget etter forfatterens tillatelse:
Av Morten Walløe Tvedt, forfatter av boken Norsk statsrett, Universitet Innlandet.
Jeg drister meg til å reise en problemstilling på ny: Hvordan kan Norge innføre regler som bedre kan stille de med makt til ansvar? Jeg skrev om det i Subjekt 10. februar i år. Ingen politikere plukket opp ballen.
Tirsdag 10. februar behandler Kontroll- og konstitusjonskomiteen forslaget om å sette i gang en uavhengig granskning. Hver sten skal snus i Utenriksdepartementet. Den siste ukens avsløringer, som følge av offentliggjøring av deler av Epstein-arkivene, har avstedkommet krav om granskninger og undersøkelser av blant annet om UDs rutiner er gode nok. Hva kan en granskning lede til? I min bok Norsk statsrett fra 2024 er en viktig konklusjon at den norske Grunnloven mangler gode nok regler som kan stille de med makt til ansvar.
Før en granskning settes i gang bør vi spørre stortingsrepresentantene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen hva de ser som mulige utfall av en slik granskning. For hva kan resultatet av en granskning bli? La oss lage et tenkt eksempel: si at granskingen leder til en konklusjon om at Utenriksdepartementet burde hatt bedre rutiner for å følge opp bevilgningene til tenketanken International Peace Institute (IPI) spesielt og andre tankesmier generelt. Jeg konkluderer ikke på forhånd her. Idéen er å diskutere hva en granskning kan lede til.
Granskningskommisjonen vil ikke kunne pålegge noen reaksjoner i seg selv, etter Stortingets forretningsorden § 19.
Grunnloven § 15 har regler om at Stortinget kan reise mistillit mot ministrene eller mot hele regjeringen. Siden diskusjonen om rutiner for å følge opp bevilgninger ligger tilbake i tid, er det mindre trolig at den sittende utenriksministeren vil være den som en eventuell mistillit retter seg mot. Hvis de manglende rutinene skriver seg til en tid da den sittende statsministeren var utenriksminister, så er det en teoretisk mulighet at det kan bli reist mistillitsforslag i Stortinget mot ham. Slik mistillit vil da måtte begrunnes med at siden det ikke var gode nok rutiner i hans tid som utenriksminister, har partiene ikke tillit til ham nå som statsminister. Mistillit er et politisk virkemiddel. Det krever politisk flertall for å vedta mistillit. Med dagens flertall på Stortinget vil hvert parti vurdere om det tjener deres politiske sak å stemme for slik mistillit med den konsekvens at regjeringen går av.
Teknisk sett kunne det være mulig å stille den eller de utenriksministerne som granskerne mener at burde ha innført bedre rutiner for riksrett. Riksretten kan dømme statsråder til å minste stillingen som statsråd, eller til bøter eller fengsel. Et mulig straffebud er ansvarlighetsloven § 10, som lyder som følger: «Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller medvirker til at statens eiendommer eller øvrige midler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet». Spørsmålet blir da hva som er sjansen for at de aktuelle utenriksministerne skal kunne dømmes til bøter eller fengsel etter denne bestemmelsen.
Stortingsflertallet avgjør om en statsråd eller stortingsrepresentant skal stilles til ansvar for Riksretten. Stortinget avgjør om det skal tas ut tiltale for Riksretten. Stortingsflertallet, som altså støtter regjeringen, skal avgjøre om det skal åpnes riksrettssak. Det blir dermed et politisk spørsmål om Riksretten skal kunne vurdere om resultatet fra en granskning for å idømme straff.
Påtalespørsmålet i Riksretten avgjøres politisk av stortingsflertallet. Det gjør at i dette tenkte eksempelet, er det vanskelig å se for seg at den eller de utenriksministerne som granskningen eventuelt finner at burde ha kontrollert bevilgningene bedre, skal kunne stilles til rettslig ansvar for unnlatelsen av kontroll.
Dagens styresett i Norge er basert på at regjeringen utgår fra et flertall i Stortinget. De fleste av kontrollordningene ligger til det samme stortingsflertallet. Et flertall i Stortinget skal således kontrollere sine partikollegaer i regjeringen. Grunnlovens kontrollordninger har i liten grad blitt endret og tilpasset vår samtid og det parlamentariske systemet. Det er på tide å forbedre de rettslige mekanismene for å kunne stille de med makt i Norge til rettslig ansvar. Hva tenker Kontroll- og konstitusjonskomiteen at skal komme ut av en granskning?
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse