PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – oppsummering

Forsidebilde: artikkel om hvordan sikkerhetspolitiet slo ned på antistatlige stemmer i Sovjet.

Denne tematikken krever egentlig at man gir noen begrepsdefinisjoner, noe som er akkurat det PST aldri gjør, eller langt i fra gjør tilfredsstillende hvis de en sjelden gang prøver. Hele temaet overlapper med hvordan man skal definere et demokrati, og det skal jeg si litt om, før jeg oppsummerer til slutt.

Hva er egentlig de demokratiske elementene i et demokrati?

I artikkelen Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning fra januar i år går jeg inn på dette og den gjennomgangen bør ligge som bakteppe for dette.

Essensen i gjennomgangen fra januar er det at et demokrati må være fylt med «et demokratisk innhold», noe man kan gjerne kalle demokratiske verdier eller prinsipper. Hvis ikke blir samfunnet bare en samling demokratiske kulisser (som valgordninger, parlament/Storting osv) uten reelt innhold. Jeg ga der min beskrivelsen av et reelt demokrati:

Et ekte demokrati: et samfunn med en opplyst befolkning, med reell ytringsfrihet, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på en redelig måte, hvor alle sider får komme frem, og hvor maktkritikk og maktovervåkenhet er utbredd i hele befolkningen og til og med anerkjennes av maktstrukturene selv som helt avgjørende for demokratiet.

Legg merke til at i ovennevnte definisjon ligger det innebygget at maktapparatet selv anerkjenner at befolkningen skal følge med på dem, og fjerne dem med en gang de misbruker makten; altså antitesen til det PST og hele det norske myndighetskartellet bedriver.

Videre, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på redelig måte (altså et reelt godt ordskifte) er nøyaktig det samme som jeg går inn på i En grunnleggende årsak til en pågående samfunnskollaps.

Skyld ved assosiering

I Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning påpeker jeg også dette med at en hver psykisk syk person som gjør noe voldelig også vil mene «noe politisk», eller rett og slett ha meninger om samfunnet. Det man tydelig ser at «makten» eller «etablissementet» likevel gjør er å plukke kirsebær, hvor man plukker ut og fremhever noen upopulære synspunkter som samfunnet har vedtatt er «feil meninger», og definerer disse som selve kausaliteten bak den alvorlige handlingen (volden eller drapet osv).

«Gjernignspersonen var høyreekstrem for han mente at fri innvandring var galt, nå må vi slå ned på de høyreekstreme for nå ser vi hva slike meninger og holdninger fører til»

1. Man plukker kirsebær (bare politiske synspunkter/uttalelser til de gjerningspersonene med «feil meninger» vil bli trukket frem. En drapsmann som «heier på» SV vil aldri fått sitt politiske syn brettet ut i media),
2. Man har ingen prinsipiell tilnærming til spørsmålet om den egentlig kausaliteten for drapet eller volden var mental uhelse eller bare en iboende voldstendens e.l., heller enn den spesifikke «feile meningen» eller det politiske ståstedet,
3. i stedet kjøres det full kampanje med skyld ved assosiering, som også fungerer som en psykologisk vaksinering.
4. Resultatet: siden en person som for eks. var i mot innvandring gjorde noe voldelig, er det ikke lenger «stuerent» i nasjonen og forfekte innvandringsstopp, eller begrensning i innvandring. Overtons vindu snevres helt inn, til det nærmest er en tynn strek igjen.

Det er hele «establissementet» som koordinert og notorisk gjør dette, og naturligvis ikke bare PST. Se bare på dette ville eksempelet:

Her er det Katrine Fangen og Universitet i Oslo som er i fri utfoldelse, og som refererer til en «studie» hvor C–Rex Senter for ekstremismeforskning fremmer et narrativ som nærmest må ansees å være ren akademisk svindel. Naturligvis er det også, som vanlig, intellektuell kollaps over hele fjøla.

Særdeles sunne ting som dette:

• skepsis til akademia (som UiO og Fangen, m. fl.)
• skepsis til medier,
• skepsis til politiske eliter

kobles altså hemningsløst til Breivik og 22. juli-tragedien. Disse sunde innstillingene til samfunnet listet opp over omtales i tillegg som illiberale ideer. Så, i et liberalt demokrati er det altså ikke rom for å ha skepsis til akademia, presse og politiske eliter, så «liberalt» er det hele altså!

Man må jo gni seg i øynene. Som Kjetil Tveit så fint sa det: «Satiren skriver seg selv».

Det de vil til livs ligger i selve ordet de bruker

De som har pønsket ut bruken av ordene (og for ordens skyld: «de» er ikke PST, UiO eller Katrine Fangen o.l.), og den kognitive krigføringen det representerer samt den intellektuelle kollapsen det medfører, er naturligvis helt bevisst i valg av ord. Temaene jeg snakker om har iboende kompleksitet, men man kan komme langt med en utledning som på sett og vis er enkel. La oss se på to ord som nå er de mest anvendte ordene i den kognitive krigføringen mot befolkningen: ordet konspirasjonsteori og ordet antistatlig.

Konspirasjonsteori: ordet består av teori og konspirasjon, og betyr at man har en teori om en gitt konspirasjon. Det å ha teorier om konspirasjoner, avsløre konspirasjoner og i det hele tatt snakke om konspirasjoner er essensen i kritisk blikk på samfunnet, essensen i kritisk blikk på maktstrukturene og faktisk essensen i å hindre at personer eller grupper bedriver systematisk kriminalitet.

Bruken av ordet konspirasjonsteori gir ikke intellektuell mening, men valget av ordsammensetning og bruken av det er ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme dem som setter kritisk blikk på maktstrukturene.

Antistatlig: nøyaktig det samme her. Anti og statlig henspiller jo på å være «imot staten», av en eller annen årsak. Men en slik bred og relativt intellektuell ubrukelig (og uredelig) terminologi omfavner også alle de som bare er sterke kritikere av staten, og dette er jo ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme (og lamme) dem som er de sterkeste kritikerne av staten og det staten bedriver.

Ordene er ikke tilfeldige, og det ligger altså helt åpent i dem hvem og hva dette er ment å ramme.

PST’s egentlige rolle

Det er riktignok ikke noe sensasjonelt i dette, for sikkerhetstjenestene har aldri i noe land i Vesten jobbet for eller bidratt til å skape, eller bevare, et godt reelt demokrati. Det er rett og slett ikke deres rolle, så her må illusjonene igjen fordampe. Sikkerhetstjenester har bare en eneste oppgave eller mandat; å overvåke og slå ned på trusler mot det bestående orden, eller «makta», enten de er eksterne eller interne. De fleste er jo godt klar over dette mandatet relatert til å hindre utenlandsk undergravende etterretningsvirksomhet i landet (eksterne trusler), i hvert fall med tanke på Russland, Kina og Iran (mens andre får herje fritt; våre «allierte»). Men færre er bevisst på at dette naturligvis også i praksis gjelder gransking og kritikk innenfra (interne «trusler») mot den bestående makta, altså fra befolkningen.

La meg oppsummere.

I del 1 går jeg gjennom PST’s definisjon av antistatlig ekstremisme, og at det er voldselementet de definerer som det bekymringsfulle. Dette elementet i PST’s notat er ikke spesielt problematisk, og kan kanskje ansees som notatets mest ryddige del.

I del 2 viser jeg til der hvor det begynner å gå litt galt for PST, hvor en rekke elementer av deres notat litt sleivete sagt ser ut til å være skolestil fra en ungdomsskoleelev. Dette nivået gjør rett og slett skade på demokratiet ene og alene i kraft sitt lave nivå, i den forstand at det forsøpler ordskiftet og fordummer den som leser notatet. Jeg har tidligere redegjort for hvordan et sunt og godt ordskifte er et fundament for et godt og reelt demokrati, og dette er et solid bidrag i motsatt retning.

I del 3, som er den viktigste, viser jeg til der hvor det virkelig blir problematisk. PST har nemlig trukket frem ett eneste eksempel på en fellesnevner for hva antistatlige ekstremismer «driver» med, og det er at de «har konspirasjonsteorier om dypstaten». Siden dypstaten, uansett hvordan den defineres nøyaktig, er en virkelighet og er et ubestridelig faktum, har altså PST’s valg av eksempel samt retorikk ganske dypgående og brede skadevirkninger på demokratiet. Det å ha helt viktige og grunnleggende teorier, tanker eller samtaler om samfunnet (om de dypere maktstrukturer, aka dypstaten) blir altså knyttet til ekstremisme, men den konsekvens at årvåkent blikk på eller kritikk av «makta» naturligvis blir lammet.

Ingenting rart i dette, for som nevnt over, sikkerhetstjenester i Vestens sin rolle er i stor grad å beskytte makta mot befolkningen, og har aldri dreiet seg om å nære et godt reelt demokrati slik jeg definerer det lenger opp.