Forsidebilde: artikkel om hvordan sikkerhetspolitiet slo ned på antistatlige stemmer i Sovjet.
Denne tematikken krever egentlig at man gir noen begrepsdefinisjoner, noe som er akkurat det PST aldri gjør, eller langt i fra gjør tilfredsstillende hvis de en sjelden gang prøver. Hele temaet overlapper med hvordan man skal definere et demokrati, og det skal jeg si litt om, før jeg oppsummerer til slutt.
Hva er egentlig de demokratiske elementene i et demokrati?
I artikkelen Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning fra januar i år går jeg inn på dette og den gjennomgangen bør ligge som bakteppe for dette.
Essensen i gjennomgangen fra januar er det at et demokrati må være fylt med «et demokratisk innhold», noe man kan gjerne kalle demokratiske verdier eller prinsipper. Hvis ikke blir samfunnet bare en samling demokratiske kulisser (som valgordninger, parlament/Storting osv) uten reelt innhold. Jeg ga der min beskrivelsen av et reelt demokrati:
Et ekte demokrati: et samfunn med en opplyst befolkning, med reell ytringsfrihet, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på en redelig måte, hvor alle sider får komme frem, og hvor maktkritikk og maktovervåkenhet er utbredd i hele befolkningen og til og med anerkjennes av maktstrukturene selv som helt avgjørende for demokratiet.
Legg merke til at i ovennevnte definisjon ligger det innebygget at maktapparatet selv anerkjenner at befolkningen skal følge med på dem, og fjerne dem med en gang de misbruker makten; altså antitesen til det PST og hele det norske myndighetskartellet bedriver.
Videre, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på redelig måte (altså et reelt godt ordskifte) er nøyaktig det samme som jeg går inn på i En grunnleggende årsak til en pågående samfunnskollaps.
Skyld ved assosiering
I Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning påpeker jeg også dette med at en hver psykisk syk person som gjør noe voldelig også vil mene «noe politisk», eller rett og slett ha meninger om samfunnet. Det man tydelig ser at «makten» eller «etablissementet» likevel gjør er å plukke kirsebær, hvor man plukker ut og fremhever noen upopulære synspunkter som samfunnet har vedtatt er «feil meninger», og definerer disse som selve kausaliteten bak den alvorlige handlingen (volden eller drapet osv).
«Gjernignspersonen var høyreekstrem for han mente at fri innvandring var galt, nå må vi slå ned på de høyreekstreme for nå ser vi hva slike meninger og holdninger fører til»
- Man plukker kirsebær (bare politiske synspunkter/uttalelser til de gjerningspersonene med «feil meninger» vil bli trukket frem. En drapsmann som «heier på» SV vil aldri fått sitt politiske syn brettet ut i media),
- Man har ingen prinsipiell tilnærming til spørsmålet om den egentlig kausaliteten for drapet eller volden var mental uhelse eller bare en iboende voldstendens e.l., heller enn den spesifikke «feile meningen» eller det politiske ståstedet,
- i stedet kjøres det full kampanje med skyld ved assosiering, som også fungerer som en psykologisk vaksinering.
- Resultatet: siden en person som for eks. var i mot innvandring gjorde noe voldelig, er det ikke lenger «stuerent» i nasjonen og forfekte innvandringsstopp, eller begrensning i innvandring. Overtons vindu snevres helt inn, til det nærmest er en tynn strek igjen.
Det er hele «establissementet» som koordinert og notorisk gjør dette, og naturligvis ikke bare PST. Se bare på dette ville eksempelet:
Her er det Katrine Fangen og Universitet i Oslo som er i fri utfoldelse, og som refererer til en «studie» hvor C–Rex Senter for ekstremismeforskning fremmer et narrativ som nærmest må ansees å være ren akademisk svindel. Naturligvis er det også, som vanlig, intellektuell kollaps over hele fjøla.
Særdeles sunne ting som dette:
- skepsis til akademia (som UiO og Fangen, m. fl.)
- skepsis til medier,
- skepsis til politiske eliter
kobles altså hemningsløst til Breivik og 22. juli-tragedien. Disse sunde innstillingene til samfunnet listet opp over omtales i tillegg som illiberale ideer. Så, i et liberalt demokrati er det altså ikke rom for å ha skepsis til akademia, presse og politiske eliter, så «liberalt» er det hele altså!
Man må jo gni seg i øynene. Som Kjetil Tveit så fint sa det: «Satiren skriver seg selv».
Det de vil til livs ligger i selve ordet de bruker
De som har pønsket ut bruken av ordene (og for ordens skyld: «de» er ikke PST, UiO eller Katrine Fangen o.l.), og den kognitive krigføringen det representerer samt den intellektuelle kollapsen det medfører, er naturligvis helt bevisst i valg av ord. Temaene jeg snakker om har iboende kompleksitet, men man kan komme langt med en utledning som på sett og vis er enkel. La oss se på to ord som nå er de mest anvendte ordene i den kognitive krigføringen mot befolkningen: ordet konspirasjonsteori og ordet antistatlig.
Konspirasjonsteori: ordet består av teori og konspirasjon, og betyr at man har en teori om en gitt konspirasjon. Det å ha teorier om konspirasjoner, avsløre konspirasjoner og i det hele tatt snakke om konspirasjoner er essensen i kritisk blikk på samfunnet, essensen i kritisk blikk på maktstrukturene og faktisk essensen i å hindre at personer eller grupper bedriver systematisk kriminalitet.
Bruken av ordet konspirasjonsteori gir ikke intellektuell mening, men valget av ordsammensetning og bruken av det er ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme dem som setter kritisk blikk på maktstrukturene.
Antistatlig: nøyaktig det samme her. Anti og statlig henspiller jo på å være «imot staten», av en eller annen årsak. Men en slik bred og relativt intellektuell ubrukelig (og uredelig) terminologi omfavner også alle de som bare er sterke kritikere av staten, og dette er jo ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme (og lamme) dem som er de sterkeste kritikerne av staten og det staten bedriver.
Ordene er ikke tilfeldige, og det ligger altså helt åpent i dem hvem og hva dette er ment å ramme.
PST’s egentlige rolle
Det er riktignok ikke noe sensasjonelt i dette, for sikkerhetstjenestene har aldri i noe land i Vesten jobbet for eller bidratt til å skape, eller bevare, et godt reelt demokrati. Det er rett og slett ikke deres rolle, så her må illusjonene igjen fordampe. Sikkerhetstjenester har bare en eneste oppgave eller mandat; å overvåke og slå ned på trusler mot det bestående orden, eller «makta», enten de er eksterne eller interne. De fleste er jo godt klar over dette mandatet relatert til å hindre utenlandsk undergravende etterretningsvirksomhet i landet (eksterne trusler), i hvert fall med tanke på Russland, Kina og Iran (mens andre får herje fritt; våre «allierte»). Men færre er bevisst på at dette naturligvis også i praksis gjelder gransking og kritikk innenfra (interne «trusler») mot den bestående makta, altså fra befolkningen.
La meg oppsummere.
I del 1 går jeg gjennom PST’s definisjon av antistatlig ekstremisme, og at det er voldselementet de definerer som det bekymringsfulle. Dette elementet i PST’s notat er ikke spesielt problematisk, og kan kanskje ansees som notatets mest ryddige del.
I del 2 viser jeg til der hvor det begynner å gå litt galt for PST, hvor en rekke elementer av deres notat litt sleivete sagt ser ut til å være skolestil fra en ungdomsskoleelev. Dette nivået gjør rett og slett skade på demokratiet ene og alene i kraft sitt lave nivå, i den forstand at det forsøpler ordskiftet og fordummer den som leser notatet. Jeg har tidligere redegjort for hvordan et sunt og godt ordskifte er et fundament for et godt og reelt demokrati, og dette er et solid bidrag i motsatt retning.
I del 3, som er den viktigste, viser jeg til der hvor det virkelig blir problematisk. PST har nemlig trukket frem ett eneste eksempel på en fellesnevner for hva antistatlige ekstremismer «driver» med, og det er at de «har konspirasjonsteorier om dypstaten». Siden dypstaten, uansett hvordan den defineres nøyaktig, er en virkelighet og er et ubestridelig faktum, har altså PST’s valg av eksempel samt retorikk ganske dypgående og brede skadevirkninger på demokratiet. Det å ha helt viktige og grunnleggende teorier, tanker eller samtaler om samfunnet (om de dypere maktstrukturer, aka dypstaten) blir altså knyttet til ekstremisme, men den konsekvens at årvåkent blikk på eller kritikk av «makta» naturligvis blir lammet.
Ingenting rart i dette, for som nevnt over, sikkerhetstjenester i Vestens sin rolle er i stor grad å beskytte makta mot befolkningen, og har aldri dreiet seg om å nære et godt reelt demokrati slik jeg definerer det lenger opp.
Troen på at maktstrukturer frivillig vil verne og anerkjenne sine egne kritikere, er en av demokratiets største og mest naive illusjoner. I den virkelige verden begrenses makt kun av én ting: rå motmakt.
Hvert år fylles festtaler og politiske dokumenter med varme ord om åpenhet, ytringsfrihet og viktigheten av å kikke makten i kortene. Vi har skapt en kollektiv fortelling om at det liberale demokratiet har modnet; at systemene våre ønsker kritikk velkommen som et verktøy for forbedring.
Dette er i beste fall idealisme. I verste fall er det en farlig tåkelegging av hvordan makt faktisk fungerer.
Maktens dypeste og mest grunnleggende instinkt er, og vil alltid være, selvbevaring. Ingen organisasjon, etat eller politisk elite gir fra seg kontroll eller beskytter sine kritikere av ren godvilje. Når uavhengige kontrollorganer, pressefrihet eller lovfestet varslervern eksisterer i dag, er det ikke fordi makten ga det bort som en gave. Det er resultatet av dype historiske kriser, skandaler og bitre kamper der makthavere ble tvunget til å gi etter for å beholde sin legitimitet.
Det mest slående eksempelet på idealismens havari finner vi i det såkalte varslervernet. På papiret har vi mekaniske verktøy og paragrafer som lover beskyttelse. I praksis fungerer det omtrent aldri.
Når systemets omdømme og posisjoner trues innenfra, reagerer maktstrukturen med en asymmetrisk motreaksjon. Varsleren møter sjelden en åpen dør og en takk, men derimot et profesjonelt apparat av HR-avdelinger, PR-rådgivere og jurister. Gjengjeldelsen skjer sjelden gjennom direkte, ulovlige oppsigelser. Den skjer subtilt: gjennom omorganiseringer, sosial isolasjon, fratakelse av oppgaver og en systematisk forskyvning av narrativet. Saken handler plutselig ikke lenger om det kritikkverdige forholdet, men om varslerens person, motiver og samarbeidsevner. Kritikeren sykeliggjøres og støtes ut, mens nettverket på toppen beskytter sine egne.
Å tro at en maktstruktur vil integrere og beskytte en intern trussel uten å slå tilbake, strider mot all sosiologisk realitet. Lovverk kan ikke vedta bort maktens natur.
Derfor må vi slutte å basere samfunnsdebatten på moraliserende ønsker om maktens velvilje. Hvis kritikken skal ha en funksjon, kan den aldri være avhengig av godkjenning fra de som overvåkes. Friksjonen og konflikten mellom de som styrer og de som kikker dem i kortene er ikke en feil ved systemet – det er selve forutsetningen for at makt ikke skal korrumpere fullstendig. Demokratiet – om det overhodet eksisterer andre steder enn på papiret – reddes ikke av maktens egen moral, men av uavhengige motkrefter som har vilje og midler til å tvinge frem sannheten.
Alt annet er en behagelig illusjon.
Ja jeg må si jeg fullstendig deler din beskrivelse her. Godt skrevet! Når du skriver «Troen på at maktstrukturer frivillig vil verne og anerkjenne sine egne kritikere, er en av demokratiets største og mest naive illusjoner.» treffer du jo spikeren på hodet. Men, et interessant spørsmål er om det MÅ være sånn? I dag, i praksis, er det jo sånn, uten tvil. I min definisjon i artikkelen av et godt reelt demokrati har jeg lagt inn et element som handler om dette, og som kanskje er det mest utopiske elementet, eller sagt annerledes kanskje det mest idealistiske elementet. Men spørsmålet er om dette noe idealistiske overhode kan tenkes å bli materialisert? I et samfunn som vi i dag har i Vesten tror jeg det er komplett umulig. For hele sivilisasjonen, og hele «systemet» som er formet i denne sivilisasjonen, kan bare produsere ledere (eller folk i maktposisjoner) som er slik som du beskriver. Slike mennesker former systemet, og systemet former disse personene, gjensidig forsterkende altså. Det er altså ingenting INNE i systemet som kommer til å endre på dette. Men spørsmålet er om et reelt demokrati, med
et reelt demokratisk innhold, og dermed en opplyst og oppgående befolkning, over tid vil «produsere» annerledes ledere? I teorien vil jeg si ja. Annerledes ledere kan enkelt forklart for eks. være ledere som egentlig ikke ønsker makten og posisjonen men blir skjøvet frem. Folk som egentlig ikke helt trives med makten. På lavere nivå i samfunnet, på «ufarlige» områder, finnes det slike ledere allerede. Men disse vil per i dag aldri nå lenger enn til vinklubben eller idrettslaget osv. I teorien vil jeg anslått av følgende 3 elementer i kombinasjon ville kunne materialisert denne «utopien»:
1) befolkningen «produserte», eller dyttet frem, ledere som IKKE ØNSKER å ha makt og egentlig være ledere (men som er dyktige) inn i maktposisjoner,
2) samtidig opprettholdes det kontinuerlig et godt og åpent ordskifte om alt, inkludert nøyaktig denne tematikken, slik at bevissheten om dette hos nevnte ledere og strukturene for øvrig, samt befolkningen, ikke vil svinne hen over tid. (dette siste skjer jo i dag; at ledere som kommer inn i posisjoner, i noen tilfeller har gode intensjoner, men sakte men sikkert blir «spist» opp av systemet og posisjonen, og til slutt blir helt ubevisst sin egen saktegående og negative utvikling)
3) at det finnes reelle og formelle mekanismer som kan tre umiddelbart inn hvis punkt 2) ikke har ønsket effekt. Dette er naturligvis mekanismer som ikke «systemet» selv skal administrere, i hvert fall ikke fullt ut.
Utopi? Kanskje. Men synes diskusjonen er interessant! Takk for bidrag
Denne tredelte artikkelen som tar temperaturen på ‘demokratiet’ i Steinrøysa — burde etter min oppfatning være fundamental for alle etnisk norske å lese, forstå og ta inn over seg! . . .
Spesielt i f.m. det vi kontinuerlig ser i f.m. utøvelse av politisk makt i Kongleriket — inntreffer John Dalberg-Actons dypsindige betraktning umiddelbart som en ryggmargsrefleks hos undertegnede:
Lord Acton var en engelsk historiker, liberal politiker og forfatter.
Som en sterk talsmann for individuell frihet er Acton mest kjent for sine betraktninger om farene ved konsentrert makt.
I et brev til en anglikansk biskop i 1887 skrev han de berømte ordene: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt» – noe som understreket hans overbevisning om at uinnskrenket makt utgjør den største trusselen mot menneskelig frihet.
Hans arbeider legger gjennomgående vekt på betydningen av å begrense statlig og institusjonell makt til fordel for individuelle rettigheter og personlig frihet. [Wikipedia]
Acton’s fulle betraktning lyder: “Power tends to corrupt and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men, even when they exercise influence and not authority; still more when you superadd the tendency of the certainty of corruption by authority.”
(Oversatt: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt. Store menn er nesten alltid dårlige menn, selv når de utøver innflytelse snarere enn myndighet – og i enda høyere grad når man legger til den uunngåelige korrumperende effekten av maktutøvelse.»)
— Snart 140 år senere står Actons påstand urokkelig . . .