«Jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant»

Hvis du hører dette sitatet har du kommet deg i en svært sjelden posisjon: du har trolig kommet deg i en situasjon hvor du faktisk har fått legge frem dokumentasjon og informasjon som strider mot de offentlige vedtatte narrativene til en som tror på disse. Dette skjer nærmest aldri, da den sistnevnte type personer i Norge så å si aldri vil sette seg selv i en slik ulykksalig situasjon hvor noen får anledning til å fremlegge slik informasjon. Metoden for å unngå å ende i en slik ulykksalig situasjon er enten å «flykte» fra temaet, hvis et slikt tema mot formodning skulle dukke opp i en samtale, eller å begynne å kalle deg navn (antistatlig, putinist eller konspirasjonsteoretiker osv.). Eller en kombinasjon; først kalle deg navn og så flykte fra temaet, eller kanskje til og med flykte fra hele den fysiske sitasjonen (forlate stedet).

Bare to ganger de siste 10-15 årene har jeg klart å komme meg i en posisjon hvor jeg faktisk har fått lagt frem eller redegjort grundig for hvorfor man mener en bestemt ting relatert til en slikt tema. Begge ganger har seansen avstedkommet en variant av sitatet i overskriften her.

Jeg tenker det er verdt å dvele litt med hva dette sitatet egentlig betyr. Hvis vi først fester oss ved ordet «kan» i setningen «jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant», er det klart at dette hentyder til implikasjonene av det som er lagt frem av informasjon/dokumentasjon. Personen ser hva du har lagt frem, anerkjenner kanskje at det til og med kan være korrekt, men kan ikke tillate seg å anerkjenne det likevel, fordi det har såpass store implikasjoner. Verdensbildet står i fare for å rakne, med andre ord, og det «kan» man ikke tillate.

Men ordet «kan» i sitatet er egentlig en ørliten eufemisme, for egentlig betyr det «jeg vil ikke tro på at det du viser her er sant». Man ønsker altså ikke å tro, eller faktisk: man ønsker å ikke tro. Dette er en tilstand av «mind control», og jeg tror dette må anerkjennes som den ultimate kontrollmekanisme en maktelite kan oppnå – har du klart å skape en befolkning hvor det store flertallet og den kompakte majoritet faktisk ønsker å ikke vite sannheten, har du full kontroll.

To viktige implikasjoner

At vi har denne tilstanden i Norge i dag har minst to viktige implikasjoner. Den første er at dette er en helt avgjørende grunn til at de i dag som strever med å få ut all dokumentasjon og alle avsløringer som egentlig er gjort, i stor grad driver fånyttes. Du kan dokumentere så mye du bare orker, men mot en befolkning som ikke vil vite av dokumentasjonen, og faktisk egentlig har et direkte ønske om å ikke vite av virkeligheten, har det ingen effekt. Siden både hele den unge og voksne generasjonen er der nå – betyr dette at det først er om 1-2 generasjoner innen noen form for opprydding og oppvask (eller særlig endring) kan finne sted.

Men hvorfor skulle generasjonene om 1-2 generasjoner eventuelt bli annerledes enn de som nå er helt fortapte? Da må vi nok se på hvorfor det har blitt slik, som jeg skal prøve på lenger ned.

Men først den andre implikasjonen, som knytter seg til det illusoriske motargumentet vi ofte blir møtt med: «de ville aldri klart å gjennomføre en så stor bløff som du påstår dette er». Det motargumentet er faktisk legitimt hvis samfunnet, eller sivilisasjonen, bestod av kraftfulle individer som hadde vilje og ønske om å vite sannheten, også de ubehagelige sannhetene, og vilje og ønske til å faktisk gjennomføre de «slitsomme» ekte diskusjonene om de vanskelige temaene. Altså opprettholde og dyrke et reelt og godt ordskifte.

I et slik samfunn ville bare de små bløffene la seg gjennomføre, men ikke de store gigantiske løgnene.

Men med et samfunn i en tilstand vi nå har er det faktisk omvendt! Jo større og mer åpenbar bløffen eller løgnen er, jo mindre sjans er det at den vil bli sett og avslørt av den kompakte majoritet, og årsaken ligger i dette: «jeg kan ikke tro på at dette du viser her er sant«. Jo større bløffen er, jo sterkere blir ønsket om å ikke avsløre, eller «se», den.

Hvordan har vi kommet dit?

Hvordan vi har kommet dit kunne godt vært en egen artikkel (i flere deler), men jeg skal være ganske kort. Når det står en hel nasjon av voksne mennesker rundt en som i beste fall sier «jeg kan ikke tro at det du viser her er sant» er det naturligvis fordi disse voksne har vært mørnet, kvernet, kondisjonert og indoktrinert allerede fra barnsben av, og hele videre videre gjennom voksen alder. Essensen i dette vet de intelligente drivhjulene inne i makteliten, som får de korrupte og relativt stupide drivhjulene fremme på scenen (politikere og presse m. fl.) til å utføre og være håndlangere.

Men hvordan er vi kommet hit? Jeg skal da sitere Bertram Russell, 3rd Earl Russell, blant annet nøkkelfigur i infame Fabian Society, fra hans The Impact of Science on Society fra 1952:

Viktigheten av massepsykologi har økt voldsomt ved veksten av moderne metoder for propaganda. Av disse er den mest betydningsfulle det som kalles utdanning. Religion spiller også en rolle, men en avtagende en; pressen, kinoene og radiostykkene en økende rolle. Det kan håpes at med tiden vil enhver kunne overtale hvem som helst om hva som helst hvis han kan fange den tålmodige unge». (mine uthevinger).

(…) man vil i fremtiden ha tilgang til utallige klasser med skolebarn som man kan utprøve forskjellige metoder for å produsere urokkelige overbevisninger om at for eks. snø er svart. For det første vil man se at hjemmets (familien) innflytelse er en hindring. Dernest at det er viktig at indoktrineringen skjer før barnet er 10 år gammelt (mine uthevinger)

(…) selv om denne vitenskapen vil bli flittig utforsket og studert, vil den bli rigid begrenset til de styrende klasser. Befolkningen kommer ikke til å vite hvordan deres overbevisninger og meninger har blitt generert. (mine uthevinger)

Når teknikkene har blitt perfeksjonert, vil enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen i omtrent en generasjon være i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt. (mine uthevinger)

Skrevet i 1952 og bør få hårene til å reise seg på ryggen din.

Jeg drar ut siste fra sitatet over: «(…) enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen… i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt.» Uten politi- og militærmakt; altså soft power. Hvor i verden er dette mest gjennomført? Svaret er Norge.

Så hvorfor var det viktig å få presset 6-åringer inn i skolesystemet? Hvorfor er det viktig å få hele befolkningen «akademisert» mest mulig? Hvorfor er det så viktig å få «utdannet» befolkningen mest mulig? Hvorfor flommer det nå «pedagogikk», «undervisning» og indoktrinering inn allerede i barnehagen? Hvorfor ble politiutdanningen plutselig en akademisert bachelor-utdanning? Hvorfor har brannutdanningen nå blitt det samme? Hvorfor er akademia og utdanning notorisk glorifisert og beskrevet som essensielt viktig?

Bertrand Russell svarer på disse spørsmålene i sitatene over, og der ligger også årsaken til at det nå i dag er enda mer totalitær, og nesten litt desperat, målretting for å ta komplett kontroll over de unge, som jeg snakker om i Total informasjonskontroll og kontrollen over de unge.

Hvis ikke kan man nemlig risikere at 1-2 generasjoner inn i fremtiden vil i hvert fall deler av befolkningen kunne være motstandsdyktig mot de store bløffene, slik som for eks. pandemibløffen. «Etablissementet» er naturlig nok livredd for at de som prøver å si i mot de vedtatte narrativene i fremtiden skal kunne bli møtt med «oj, det du sier ser sannelig ut til å stemme, det må jeg sjekke ut grundigere!».