Under koronatiden ga våre myndigheter oss en genterapi og kalte det en vaksine. Uten den manøveren, ville ingen ha tatt injeksjonen. Men opplegget var så smart designet at de teknisk og juridisk hadde sitt på det tørre. Det følgende beskriver det som skjedde og kan gjelde som et grunnkurs i «kunsten å lyve uten å bli tatt for det».[1]
* * *
Av Trond Skaftnesmo
Bioteknologirådet definerer genterapi enkelt og klart: Genterapi er en form for medisinsk behandling der genetisk materiale (RNA eller DNA) overføres til menneskeceller for å behandle sykdom eller påvirke biologiske funksjoner.
Dette tilsvarer også bioteknologilovens definisjon før siste endring[2], vedtatt 19. juni 2020 og med virkning fra 1. juli 2020: Med genterapi forstås i denne lov overføring av genetisk materiale til menneskeceller ved hjelp av metoder utviklet for å forebygge eller behandle sykdom eller for å påvirke biologiske funksjoner.
Ut fra denne definisjonen er Covid-vaksinen, levert av Pfizer og Moderna, avgjort en genterapi. Hadde den hatt en vaksine-virkning, kunne den kalles en genterapeutisk vaksine. Men en vaksine skal jo immunisere oss mot den aktuelle sykdommen, altså sørge for at vi ikke får den og heller ikke sprer den videre til andre. Covid-vaksinen har ingen av disse egenskapene.[3] Å kalle den en vaksine, blir da en usannhet. Når vi her bruker uttrykket «Covid-vaksinen», er det kun ment som en referanse til gjengs språkbruk. Men vi må altså ha i mente at det ikke er fagmessig dekning for det uttrykket.
Så hvorfor kalte ikke helsemyndighetene mRNA-injeksjonen ved sitt rette navn? Hvorfor kalle det en vaksine når det faktisk er en genterapi, hvis terapeutiske (altså sykdoms-bekjempende) effekt er et spørsmål for seg? Svaret er åpenbart for den som kjenner litt til genterapiens historie. Allerede i Stortingsmelding 14 (2001-2002) finnes en karakteristikk av genterapien, som i det store og hele fortsatt gjelder:
Genterapi kan defineres som forsøk på å behandle sykdom ved å overføre genetisk materiale til pasientens egne celler.
Det finnes to prinsipielt forskjellige metoder. For det første genterapi på kjønnsceller/befruktede egg. Dette er forbudt i alle land hvor genterapi er lovregulert, inklusive Norge. Ved denne form for genterapi vil den genetiske endring kunne gå i arv til kommende generasjoner. Det er ikke kjent at det er utført kliniske forsøk med genterapi på befruktede egg noe sted i verden.
Den andre metoden tar sikte på å behandle sykdom hos pasienten ved genterapi på somatiske celler. Det skjer her en målrettet overføring av genetisk materiale (DNA/RNA) til somatiske celler, enten i den hensikt å behandle, forebyggende eller diagnostisere sykdom. Ved denne form for genterapi vil endringene ikke gå i arv til kommende generasjoner. Dette kalles somatisk genterapi, dvs. genterapi på kroppsceller.
Somatisk genterapi representerer en høyteknologisk behandlingsform som er meget komplisert, og alle tekniske problemer er ikke løst. Genterapi er (med ett lite unntak) ikke tatt i bruk som klinisk behandlingsform noe sted i verden. (Min utheving)
Det er nå gått 24 år siden dette ble formulert, men genterapi er fortsatt en eksperimentell metode. Den tilbys enkelte ellers dødsdømte kreftpasienter, som en siste desperat utvei. Men selv da kreves det et skriftlig samtykke. Så risikabel er den!
Nå skjønner vi hvorfor injeksjonen måtte omdøpes: Var den blitt kalt ved sitt rette navn, kunne den ikke ha vært gitt uten et skriftlig samtykke. Men da ville ingen ha tatt den. Men, sier du kanskje, å «omdøpe» en behandling på den måten, det er jo løgn. Ja, hva så, hadde jeg nær sagt. Når sluttet myndighetene med å lyve, om det tjente deres sak?
Men det er et «men» her, som det er verdt å merke seg: Myndighetene vil helst lyve på en slik måte at de ikke kan bli tatt for det. Da må de lyve slik at de teknisk sett snakker sant. Skjønt det overgår hva som jevnt over er mulig for oss vanlig dødelige, er det innenfor rekkevidde for institusjoner med definisjonsmakt. Vi har allerede sett det i sving på sitt mest elementære nivå, ved formuleringen: Det er ikke påvist alvorlige bivirkninger som har sikker sammenheng med vaksinen.[4] Trikset her er at de som sier dette har definisjonsmakt til å avgjøre hva de mener med «sikker sammenheng». Så i prinsippet kan de alltid påstå at de ikke er sikre. Uten å lyve. Teknisk sett.
Neste hakk opp på definisjonsmakten, er å omdefinere nøkkelbegreper f.eks. ved å endre loven. Helt konkret skjedde dette sommeren 2020, da Bioteknologiloven ble endret slik at deler av det som før ble kalt genterapi heretter ikke skal kalles det, så langt loven rekker. Hvilke deler da? Vel, de deler det gjelder omfatter tilfeldigvis den type modifiserte mRNA-injeksjoner som Pfizer og Moderna fikk «nødgodkjenning» (EUA) for et halvår senere. Hva medisinere og genforskere sier om dette, er en annen sak – som strengt tatt er likegyldig for loven. Så skulle noen anklage myndighetene for å seile under falskt flagg (det dere kaller en vaksine, er jo egentlig en genterapi), kan de bare peke på bioteknologiloven, og si: Du tar feil, det står i loven at det ikke er en genterapi. Vi snakker altså om en løgn som er definert som sannhet. Siden folk flest ikke har fantasi til å forestille seg en slik manøver, tenker de at «her er det noe jeg ikke har forstått». Og så tier de stille.
AI-tjeneren Brave Leo oppsummerer saken for oss:
§ 6-1 nytt annet ledd i bioteknologiloven, innført ved lovendringen i 2020, definerer nå at genterapi kun omfatter legemidler som er omfattet av definisjonen i forordning om avanserte terapier (EU) nr. 1394/2007. Dette betyr at profylaktiske vaksiner, inkludert alle forebyggende vaksiner i nasjonale programmer, ikke lenger regnes som genterapi etter denne loven.
Endringen fjernet tidligere krav om at sykdommen må være alvorlig, og utvidet definisjonen til å følge EU-regelverket for avanserte terapier, noe som ekskluderer visse legemidler basert på overføring av nukleotider fra bioteknologilovens strengere regler.
Tidligere definisjon: [Med genterapi forstås her] Overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner.
Ny definisjon: [Med genterapi forstås her] Legemidler som er omfattet av definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1.
Konsekvens: Vaksiner som inngår i nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer og andre forebyggende vaksiner er ekskludert fra reguleringen av genterapi i bioteknologiloven.
* * *
Skjønner du magien i dette? Fra konkret å snakke om overføring av genetisk materiale til humane celler, snakker vi nå om definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1. Denne språklige lapskausen sikrer at vi ikke skjønner at vi blir lurt. Men vi skjønner at det «kommer fra EU». Og da må det vel være gjennomtenkt? Og det er det faktisk. Veldig gjennomtenkt. Det er en intelligens vi ser utspille seg, som har blitt systemisk innenfor helsebyråkratiet – i form av en utspekulert løgnkultur.[5]
Før denne lovendringen ville myndighetene lyve om de benektet at mRNA-injeksjonen var en genterapi. Etter lovendringen lyver de ikke. Teknisk-juridisk sett. Og det uten at noen ting er endret i den virkelige verden. Så der har helsemyndighetene lært oss en lekse om hvordan det er mulig å lyve uten å bli tatt for det.
Sluttnoter
[1] Dette essayet er et bearbeidet utdrag fra boken Statsautorisert Smerte, Paradigmeskifte forlag 2026, som har boklansering på Litteraturhuset i Oslo den 19. september.
[2] Det hører med til dette bildet at forslaget om denne endringen kom allerede før vi visste noe om Covid og mRNA-vaksinen. Her er hva Braves AI-tjener, Leo, sier om saken:
Forslaget ble utarbeidet i 2019. Prop. 34 L (2019–2020) ble fremmet av Helse- og omsorgsdepartementet og sendt til Stortinget 13. desember 2019. Forslaget inkluderte fra starten av en endring som skulle unnta vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fra bioteknologilovens regler om genterapi. Dette fremgår av proposisjonsteksten fra 2019, hvor departementet foreslår å harmonisere definisjonen av genterapi med legemiddellovgivningen. (Min utheving)
Så hva visste regjeringen Solberg høsten 2019 om den mRNA-vaksinen som denne endringen av loven fikk relevans for først ett år senere? Vel, Erna Solberg hadde jo god kontakt med Bill Gates, som har vist seg å ha profetiske evner i denne saken. I oktober 2019 ble Event 201-øvelsen arrangert av Gates’ stiftelse BMGF i samarbeid med Johns Hopkins Center for Health Security og Verdens økonomiske forum (WEF).
Øvelsen hadde som formål å simulere en fiktiv koronavirus-pandemi for å teste hvordan globale ledere og institusjoner – ikke minst media – kunne håndtere visse utfordringer i en slik krise. Mer om dette i min bok Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen, 2020.
[3] Se McCullough et al. 2025 – jf. også Ophir, Y. et al. 2025:
Oppsummert: Den tidlige og allment omtalte påstanden om at COVID-19-vaksiner var svært effektive i å forhindre infeksjon og overføring (ofte sitert som «95 % effekt») tålte ikke empirisk gransking. Observasjons-studier fra den virkelige verden avdekket snart en betydelig svekkelse av beskyttelsen, og i noen tilfeller antydet de til og med negativ vaksineeffektivitet. Millioner av vaksinerte individer fikk COVID-19, og publikums tillit til løftet om både personlig og felles beskyttelse begynte å erodere. […] Som akkumulerende bevis nå viser, er denne antagelsen rett og slett feil.
[4] Formuleringen ble brukt av FHI i forbindelse med MenB-vaksinen, se boken Statsautorisert Smerte (2026)
[5] Når det gjelder løgnkulturen, fikk vi en meget instruktiv leksjon om dette i Senatshøringen Plausible Mechanisms of Covid-19 Injections Causing Cancer and Attacks on Scientific Publications and Research. (3. juni 2026) – https://thehighwire.com/ark-videos/senate-hearing-examines-links-between-covid-19-shots-and-cancer/ — fra ca 1.26.00 – 1.41.00.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse